Gå til innhold

Begynte å gråte etter psykologtime i dag


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

jeg går til en behandler (psykolog) pga traumer. Og jeg er som regel veldig fornøyd med behandleren min og sånn, men noenganger føler jeg at hun ler av meg, fordi hun får veldig latterkramper når jeg deler tanker. . har skjedd to ganger at jeg opplever at hun liksom forandrer væremåten sin veldig brått, og sier f.eks: om du fortsetter sånn, så kommer du til å bli gammel før du blir bra.. fordi jeg bortforklarer ting som er vanskelig.. og så ler hun og blir så forandret, nesten litt sint og veldig oppgitt.. jeg får så ubehagelig følelse av det.!  og så har hun også sagt at det jeg uttrykker kan minne om "stokholm syndromet" , er ikke det egentlig å si at man er veldig ødelagt? jeg sier til henne at jeg føler at jeg svikter de som har gjort volden mot meg osv, og føler meg ond, men jeg sier også at jeg vet at jeg ikke er det, men føler det sånn.. Er det noen her som kan hjelpe meg med tips, om det er noen som har opplevd traumer og som føler at de er onde mot "de skyldige" fordi dere utleverer dem? Det som fikk meg til å gråte var at jeg føler at hun ser på meg som utrolig dum og ødelagt, og at hun ler så hun nesten gråter i stedet for å være... hva skal jeg si; forståelsesfull..? Er så utrolig lei meg : ( 

Anonymkode: cdfd6...d2e

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Det høres ut som du overtolker det hun sier og tar det mer personlig enn det er ment. Er du den samme som lager disse trådene hele tiden?

Anonymkode: 6cf72...95c

  • Liker 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Det høres ut som du overtolker det hun sier og tar det mer personlig enn det er ment. Er du den samme som lager disse trådene hele tiden?

Anonymkode: 6cf72...95c

Nei, jeg pleier ikke å "lage slike tråder", hvilke tråder mener du? 
Det er faktisk ganske sjeldent jeg deler sånt som dette her. 

Anonymkode: cdfd6...d2e

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei, jeg pleier ikke å "lage slike tråder", hvilke tråder mener du? 
Det er faktisk ganske sjeldent jeg deler sånt som dette her. 

Anonymkode: cdfd6...d2e

Høres ut som du bør bytte psykolog. Du skal aldri ha skyldfølelse for å utlevere noen som har gjort deg vondt, aldri. 

Anonymkode: 55844...d3e

  • Liker 8
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Stockholmsyndromet betyr vel i dette tilfellet at du har medfølelse og sympati med de som har gjort deg vondt, og prøver å bortforklare og rasjonalisere atferden deres. Ikke at du er ødelagt. Du kan prøve å snakke med henne om hvordan hun får deg til å føle deg, eller så kan du bytte behandler. Det er viktig at du føler deg komfortabel med psykologen din.

Anonymkode: f8c4d...4a5

  • Liker 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

jeg går til en behandler (psykolog) pga traumer. Og jeg er som regel veldig fornøyd med behandleren min og sånn, men noenganger føler jeg at hun ler av meg, fordi hun får veldig latterkramper når jeg deler tanker. . har skjedd to ganger at jeg opplever at hun liksom forandrer væremåten sin veldig brått, og sier f.eks: om du fortsetter sånn, så kommer du til å bli gammel før du blir bra.. fordi jeg bortforklarer ting som er vanskelig.. og så ler hun og blir så forandret, nesten litt sint og veldig oppgitt.. jeg får så ubehagelig følelse av det.!  og så har hun også sagt at det jeg uttrykker kan minne om "stokholm syndromet" , er ikke det egentlig å si at man er veldig ødelagt? jeg sier til henne at jeg føler at jeg svikter de som har gjort volden mot meg osv, og føler meg ond, men jeg sier også at jeg vet at jeg ikke er det, men føler det sånn.. Er det noen her som kan hjelpe meg med tips, om det er noen som har opplevd traumer og som føler at de er onde mot "de skyldige" fordi dere utleverer dem? Det som fikk meg til å gråte var at jeg føler at hun ser på meg som utrolig dum og ødelagt, og at hun ler så hun nesten gråter i stedet for å være... hva skal jeg si; forståelsesfull..? Er så utrolig lei meg : ( 

Anonymkode: cdfd6...d2e

Mitt råd er at når du føler at psykologen ler av deg, så si ifra. Siden du befinner deg i en sårbar situasjon er det en sjanse for at du overtolker psykologens reaksjoner. Da er det bedre å ta det opp i stedet for å velge å tenke det verste, spesielt siden du ellers er fornøyd med behandleren din.

Stockholmsyndromet beskriver et psykologisk fenomen hvor kidnappingsofre kan utvikle sympati for dem som bortførte dem. Når psykologen sier at det du sier minner om det, stemmer det, ettersom du ser ut til å ha utviklet sympati for overgriperne dine. Det ligger ikke noe mer i det enn det, så det betyr ikke at du er «veldig ødelagt».

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Du må si akkurat dette til psykologen din, det du skriver her. På den måte kan man få oppklart ting. Noen ganger misforstår man, andre ganger er det på sin plass å bytte psykolog. Jeg har selv erfart hvor viktig det er for terapien å ta opp sånne ting for at man fortsatt skal ha utbytte og en god kommunikasjon. 

Anonymkode: 48415...111

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vet du hva stockholmsyndromet går ut på? Det er ikke et tegn på at man er ganske ødelagt, det er etter hva jeg har forstått en ganske vanlig reaksjon, til og med noe som er ønskelig i gisselsituasjoner. Det er en interessant artikel, og kan ikke sitere hele. Men jeg vil anbefale deg å lese den.

Sitat

Under en gisselsituasjon ønsker vi at det skal oppstå et Stockholmsyndrom

http://www.nrk.no/kultur/stockholmsyndromet-30-ar-1.894074

Anonymkode: 2841d...fb5

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for svar! 
Jeg startet timen i dag med å fortelle om at jeg følte meg så dårlig og fikk angst fordi jeg utleverte dem, så jeg er jo på en måte klar over at det er det jeg gjør, og at det kanskje ikke er så bra. Men følelsen av å bli ledd av, det skremmer meg egentlig og jeg føler meg utrolig håpløs. Jeg vet ikke om jeg vil bytte behandler, har brukt så mye tid på å åpne meg... men kanskje jeg må si ifra at jeg følte det ble litt feil...? siste jeg sa da jeg var på vei ut fra timen med gråt i halsen var at; jeg er ikke så håpløs og pinglete som jeg ser ut som? Og hun bare : ha det (og fortsatte å le.. ) ?! Men opplever henne ikke som en dårlig psykolog sånn generelt, heller tvert om, men det ble bare så merkelig i dag og jeg følte meg helt ødelagt.. 

Anonymkode: cdfd6...d2e

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for svar! 
Jeg startet timen i dag med å fortelle om at jeg følte meg så dårlig og fikk angst fordi jeg utleverte dem, så jeg er jo på en måte klar over at det er det jeg gjør, og at det kanskje ikke er så bra. Men følelsen av å bli ledd av, det skremmer meg egentlig og jeg føler meg utrolig håpløs. Jeg vet ikke om jeg vil bytte behandler, har brukt så mye tid på å åpne meg... men kanskje jeg må si ifra at jeg følte det ble litt feil...? siste jeg sa da jeg var på vei ut fra timen med gråt i halsen var at; jeg er ikke så håpløs og pinglete som jeg ser ut som? Og hun bare : ha det (og fortsatte å le.. ) ?! Men opplever henne ikke som en dårlig psykolog sånn generelt, heller tvert om, men det ble bare så merkelig i dag og jeg følte meg helt ødelagt.. 

Anonymkode: cdfd6...d2e

Javel, det er god nok grunn til å bytte psykolog. Det er ikke meningen de skal le av deg ;)

Anonymkode: 55844...d3e

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har hatt to psykologer og begge har ledd noen ganger når jeg deler de absurde tankene jeg har om meg selv. Jeg sliter ikke med traumer men med alvorlig dårlig selvtillit og noen ganger kan jeg være veldig vulgær i hva jeg tenker om meg selv og uttaler meg på en måte som for andre parter kan høres morsomt ut. Ser jeg på det jeg sier med andre øyne og et annet syn kan det faktisk være ganske festlig uttalt men det er jo selvfølgelig ikke morsomt. Psykologen min lo ved en anledning og sa at hun får nesten lyst til å riste meg, at det går an å være så slem mot seg selv, sa hun. Jeg tar det med en klype salt og humoristisk, det er greit så lenge det ikke er hånlig latter. 

Du kan si til psykologen din da at du ikke liker at hun ler og spør hvorfor hun gjør det. Selv gråter jeg etter hver eneste psykologtime men det er fordi jeg føler meg håpløs og samtaleterapi gir meg ikke lenger noe, og jeg tør ikke si det til psykologen min fordi jeg er redd for å såre henne eller at hun skal føle hun gjør en dårlig jobb, for det gjør hun jo ikke! 

Anonymkode: 002c2...9cc

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest gjestvest

Hei TS

Det er ikke sikkert dette er en latterkrampe, men fordi det du forteller for deg er nært opplever du hennes reaksjon noe sterkere. Ut fra det hun forteller tolker jeg det dithen at hun forsøker å få til en motreaksjon hos deg: En motreaksjon som er lik hennes. Det du kaller her: " Latterkrampe av mine tanker " er: få deg i sporet av andre tanker. Du sier selv at hun ikke synes du skal fortsette slik. Hun ønsker å ta deg ut av sporet: The Stockholm Syndrome. Dette ved bruk av humor. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg setter veldig pris på svar og perspektiver som jeg får, tusen takk.

Og til deg 9cc: Så bra at du klarer å se på det på en humoristisk måte og sånn. Det er jo viktig det også! Og så håper jeg at det ordner seg for deg. Det høres ikke noe godt å måtte føle det sånn etter hver eneste psykologtime.

Jeg er også en person som kan le mye av meg selv på godt og vondt, men det var noe i dag som ble veldig feil for meg... å le så mye som hun gjorde ble så overveldende og jeg var ikke forberedt på det kanskje. Jeg lo med litt i førsten, men så tok hun det så veldig langt. Både med latter og hvordan hun sa ting... følte egentlig at det ble litt uvirkelig og rart.. men kanskje sannheten kommer frem? At jeg er så skadet og at problemene mine er som en komedie-film? Jeg har så vondt i sjelen min, og det ble så vondt å le av det på den måten føler jeg kanskje : / 

Anonymkode: cdfd6...d2e

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

4 minutter siden, gjestvest skrev:

Hei TS

Det er ikke sikkert dette er en latterkrampe, men fordi det du forteller for deg er nært opplever du hennes reaksjon noe sterkere. Ut fra det hun forteller tolker jeg det dithen at hun forsøker å få til en motreaksjon hos deg: En motreaksjon som er lik hennes. Det du kaller her: " Latterkrampe av mine tanker " er: få deg i sporet av andre tanker. Du sier selv at hun ikke synes du skal fortsette slik. Hun ønsker å ta deg ut av sporet: The Stockholm Syndrome. Dette ved bruk av humor. 

Har du erfaring med at psykologer bruker humor i behandlingstimene på denne måten som du forklarer om?

Er dette noe de lærer i sin utdanning?

Anonymkode: 256bc...484

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg setter veldig pris på svar og perspektiver som jeg får, tusen takk.

Og til deg 9cc: Så bra at du klarer å se på det på en humoristisk måte og sånn. Det er jo viktig det også! Og så håper jeg at det ordner seg for deg. Det høres ikke noe godt å måtte føle det sånn etter hver eneste psykologtime.

Jeg er også en person som kan le mye av meg selv på godt og vondt, men det var noe i dag som ble veldig feil for meg... å le så mye som hun gjorde ble så overveldende og jeg var ikke forberedt på det kanskje. Jeg lo med litt i førsten, men så tok hun det så veldig langt. Både med latter og hvordan hun sa ting... følte egentlig at det ble litt uvirkelig og rart.. men kanskje sannheten kommer frem? At jeg er så skadet og at problemene mine er som en komedie-film? Jeg har så vondt i sjelen min, og det ble så vondt å le av det på den måten føler jeg kanskje : / 

Anonymkode: cdfd6...d2e

Du må ikke tenke at du er så skadet at problemene dine er som en komediefilm! Om psykologen din får deg til å tenke slik om deg selv bør du uten tvil bytte. Det er ikke sunt for deg og det gjør jo problemene bare verre. Om du syns hun derimot er en god psykolog ellers burde du virkelig ta opp dette med henne. Skjønner hun ikke at det plager deg mye så bør du uansett bytte for din egen del. Du kan jo ende opp med å skamme deg over problemene dine og derfor ha enda større problemer med å åpne deg, og det er jo ikke bra. :( Tar litt tid å bli modig nok til å si det en mener kanskje, selv kvinner jeg meg opp for tiden til å si til min psykolog at samtaleterapi gir meg ingenting lenger. Man er jo litt redd for å ikke bli tatt alvorlig, men blir man det ikke så bør man som sagt bytte. En psykolog skal ikke skape flere problemer, en psykolog skal hjelpe! 

Anonymkode: 002c2...9cc

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

6 minutter siden, gjestvest skrev:

Hei TS

Det er ikke sikkert dette er en latterkrampe, men fordi det du forteller for deg er nært opplever du hennes reaksjon noe sterkere. Ut fra det hun forteller tolker jeg det dithen at hun forsøker å få til en motreaksjon hos deg: En motreaksjon som er lik hennes. Det du kaller her: " Latterkrampe av mine tanker " er: få deg i sporet av andre tanker. Du sier selv at hun ikke synes du skal fortsette slik. Hun ønsker å ta deg ut av sporet: The Stockholm Syndrome. Dette ved bruk av humor. 

Takk for svar gjestvest, det var interessant. 
Jeg tror jeg forstår hva du mente, men hvorfor vil hun evt få til en motreaksjon hos meg som er lik hennes, når hun nettopp har hørt at jeg sliter de tingene jeg tok opp. Altså, ikke nødvendigvis feil det hun gjør, men at det ble litt dumt/feil å gjøre det sånn der og da når man deler sånt og det er veldig ferskt? Ikke vet jeg altså... Jeg tenker at hvis det er slik du skriver, så burde hun kanskje si på slutten av timen at: dette gjør jeg fordi... sånn og sånn ? Hm.. 
Men takk igjen for svar, jeg må nesten velge at det var noe sånt som gjorde at hun var slik i dag. Jeg har iallefall lyst til å tenke og tro at det var derfor... men det føles så utrolig sårt.. 

 



 

Anonymkode: cdfd6...d2e

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har gått til psykolog pga traumer i mange år. De første gangene, det vil si det første året var grusomt. Det føltes som jeg satt naken, fordi jeg var så sårbar når jeg skulle fortelle om ting. Jeg ble kvalm, etter hver time, og noen ganger gråt jeg foran psykologen. Da kunne jeg skamme meg fordi jeg følte meg som drittunge som egentlig ikke hadde noe å gråte over, men jeg hadde egentlig masse å gråte over. Det kan ta langt tid før man får hjelp av terapi, og man må gjennom mange runder med seg selv. Det som er viktig er at du har god kjemi med psykologen. Du kan ikke bytte ut læreren din så lett, men en psykolog kan du bytte ut hvis du ikke liker han/henne. Det jeg vil at du skal gjøre er å bruke dette som du tar opp i tråden i terapien. Snakk med psykologen din om hva du føler. Når du ler føler jeg sånn og sånn. Fordi psykologen skal være der for deg, og hjelpe deg, men de er ikke synske, så du må åpne deg opp og fortelle henne. Si i fra om du føler deg sårbar, skam, dårlig samvittighet, sinne osv. Snakke om følelsene sine er en stor del av terapien. Skal man ha noe ut av den må man våge å være ærlig. Hva er det verste som kan skje at hun ler når du forteller ting? Kommer du til å dø? Kommer du til å bli skadet? Hvorfor tror du at du har disse følelsene når hun ler? Prøv heller å analyser hva som skjer med deg, og hvorfor. Stort sett så er ting ikke så farlig, og du takler ting bedre hvis du er ærlig. Noen ganger kan det å være ærlig være skummelt, men når du kommer forbi det som er skummelt er da det magiske skjer. Det er da begynner å virkelig bli kjent med deg selv. Vær heller glad for at du har psykolog, mange som står å venter på å få hjelp. Og bruk tiden på jobbe med deg selv så du skal få det bedre. Psykologen skal være der for deg, hvis du ikke føler at hun/han er det må du si i fra.

Lykke til :)

Anonymkode: 7e9f2...2d8

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest gjestvest
39 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar gjestvest, det var interessant. 
Jeg tror jeg forstår hva du mente, men hvorfor vil hun evt få til en motreaksjon hos meg som er lik hennes, når hun nettopp har hørt at jeg sliter de tingene jeg tok opp. Altså, ikke nødvendigvis feil det hun gjør, men at det ble litt dumt/feil å gjøre det sånn der og da når man deler sånt og det er veldig ferskt? Ikke vet jeg altså... Jeg tenker at hvis det er slik du skriver, så burde hun kanskje si på slutten av timen at: dette gjør jeg fordi... sånn og sånn ? Hm.. 
Men takk igjen for svar, jeg må nesten velge at det var noe sånt som gjorde at hun var slik i dag. Jeg har iallefall lyst til å tenke og tro at det var derfor... men det føles så utrolig sårt.. 

 



 

Anonymkode: cdfd6...d2e

Jeg så kun ditt HI da jeg skrev mitt svar til deg. Ikke ditt innlegg om din time idag. Da holdt jeg på å skrive.

Motreaksjonen er å le av det: Som henne. For meg virker hun å ville gå veldig raskt frem. Altså ikke i samme tempo som deg. Du vil ta dette gradvis, mens hun: " så kommer du til å bli gammel før du blir bra ". Hvilket fremstår lite profesjonelt. Det later videre til å være et kommunikasjonsproblem når hun ikke forteller hva hun har tenkt, hva hensikten er. 
Det er sårt å dele vonde ting, men det blir lettere for hver dag som går. 

Bare hyggelig. :)

Endret av gjestvest
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk igjen for svar og perspektiver og for at noen av dere deler ting som er ganske personlig. Jeg setter veldig pris på det, for føler meg faktisk virkelig alene og veldig usikker. Og - det er aldri godt å vite at noen andre har opplevd lignende, eller ikke har det så greit. Men det gir meg veldig mye å få svar fra dere nå. Jeg håper virkelig at det ordner seg for dere. 

gjestvest: Jeg har noenganger tenkt på dette her: at kan det være at psykologen har overordnede som presser, altså i form av økonomi, rykte osv?  at dette påvirker henne veldig mye? Jeg går i behandling poliklinisk på DPS. Jeg husker jeg tenkte forrige time: Behandleren min sier ting tar tid, og at dette er greit, men hvorfor er hun så "På" og virker stresset? Det har jeg kjent på flere ganger. At det hun uttrykker ikke samsvarer på en måte med hvordan hun noenganger er... 

Jeg synes også at det er viktig med kommunikasjon og viktig å forklare hvorfor man gjør sånn eller sånn. Hun er veldig dyktig til som regel, så det er jo derfor jeg ikke forstår helt dette her.. Føler egentlig at sannheten kom frem på en måte, at jeg er latterlig og ødelagt. Jeg har jo klamret meg til håpet om å ikke være nettopp det, så kanskje jeg burde innse å se sannheten her... 



 




 

Anonymkode: cdfd6...d2e

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...