Deprimert?

[AnonymBruker]

Opplever for tiden en veldig tøff periode. Fikk diagnosen mild depresjon for 4 år siden, ble sykemeldt i 3 måneder og kom meg tilbake på jobb av egen vilje. Siden den gang har jeg forsatt hatt den vonde følelsen innimellom men nå er den så altoppslukende. Gråter når jeg er ute blant folk, gjemmer meg, spiser mye, sover lite osv. 

Men kan jeg egentlig være deprimert hvis jeg er klar over situasjonen selv? Er ikke det en ting som man ikke kan være klar over av seg selv? 

Anonymkode: 8f0eb...e35

[Rumle]

Jeg ser ingen grunn til at man ikke skal kunne være klar over det selv? Jeg tror nok langt de fleste med depresjon er klar over hva som skjer. Men, det kan jo selvsagt være vanskelig å sette ord på det, og vite akkurat hva det er, spesielt om man ikke har vært i den situasjonen før.

Leit å høre at du har det så vondt nå, får du oppfølging av lege/behandler? Hvis ikke anbefaler jeg at du bestiller time. 

Ønsker deg alt godt  

[nelipot]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Opplever for tiden en veldig tøff periode. Fikk diagnosen mild depresjon for 4 år siden, ble sykemeldt i 3 måneder og kom meg tilbake på jobb av egen vilje. Siden den gang har jeg forsatt hatt den vonde følelsen innimellom men nå er den så altoppslukende. Gråter når jeg er ute blant folk, gjemmer meg, spiser mye, sover lite osv. 

Men kan jeg egentlig være deprimert hvis jeg er klar over situasjonen selv? Er ikke det en ting som man ikke kan være klar over av seg selv? 

Ja.

[Gjest Genevieve]

Selvfølgelig kan du være klar over det selv. Men hva er det som gjør deg deppa? Hvis det er spesifikke grunner til dette, går det ann å gjøre noe med det? Ting du kan gjøre for å godta det? Eller er det mer en generell tristhet over at livet er kjipt? Da må man prøve å ta tak for å endre en og en ting til man er mer tilfreds.

Endret 8. februar 2016 av Genevieve

[Belladonna]

jeg har vært deprimert i flere år og har alltid vært klar over det. 

[marleneK92]

Desperasjon kan du være klar over selv, i hvert fall visst du har hatt den over en lengre periode eller tidligere. Det er jo en psykisk lidelse og symptomene er både kroppslige og psykiske. Det kan være senket stemningsleie, nedtrykthet, tap av opplevelse av mening i tilværelsen, manglende interesse for andre mennesker samt vanlige gjøremål og mangel på energi. Ofte kommer svekket selvfølelse, selvbebreidelser og skyldfølelse. Kvinner blir ofte nedstemte og triste og har ofte mer innadrettede reaksjoner, og vil trekke seg tilbake.

 

De tre kategoriene

- Deperasjon
- Dystymi (mild depperasjon i mer enn to år har jeg lest at dette er)
- Uspesifiserte depressive lidelser 

Håper det fort går bedre med deg igjen! 
Trenger du å snakke med noen kan du gjerne sende en PM om du ønsker  

Her er ett "treningsprogram" som skal hjelpe ved angst/depperasjon. 
https://moodgym.anu.edu.au/welcome 

Endret 8. februar 2016 av marleneK92

[AnonymBruker]

4 timer siden, Genevieve skrev:

Selvfølgelig kan du være klar over det selv. Men hva er det som gjør deg deppa? Hvis det er spesifikke grunner til dette, går det ann å gjøre noe med det? Ting du kan gjøre for å godta det? Eller er det mer en generell tristhet over at livet er kjipt? Da må man prøve å ta tak for å endre en og en ting til man er mer tilfreds.

Det er mange grunner, både spesifikke og vage men det er så vanskelig å forklare. 

Dette er feks 3 jobben jeg er i ferd med å gi opp for jeg orker ikke mer, føler jeg ikke klarer å levere og alle forventer at jeg snart blir utbrent. Blir jeg det så er det jo en "åja typisk henne" situasjon. Alle er av typen mindre lederstillinger, noe som jeg også trives i og så blir jeg nedstemt for jeg ikke takler det. 

Det er mye tull på privaten, spesielt i det siste med samlivsbrudd og flytting. Denne vonde perioden startet før dette, og bruddet var ønsket av meg så ingen særlig følelser rundt det. 

Går i tillegg på skole og får nesten ikke til å gjøre noe siden jeg sliter så med konsentrasjonen. 

Jeg føler hodet henger, øyene stikker ut, tappet for energi og konsentrasjon. Har øyeblikk hvor jeg kan si "dette er en god dag" og i det neste skjelve og gråte på gulvet. Føler alle ser på meg, føler alle hater og blir irritert på meg, føler alle ser igjennom meg. Det er bare vondt å gå ute blant folk og hylgrine når jeg i utgangspunktet ikke er en person som deler følelser. 

Anonymkode: 8f0eb...e35

[AnonymBruker]

Jeg føler at alle ser det og bare venter på at jeg skal knekke. For det er jo det jeg gjør. 

Anonymkode: 8f0eb...e35

[AnonymBruker]

Ja, selvfølgelig kan du være klar over at du er deprimert. Noen ganger kan symptomene være litt uklare, for eksempel om du kommer inn i en likegyldig fase hvor du gir faen i alt, vil bare sove og ligger kun i sofaen ellers og glor i taket. En depresjon går ikke utpå å bare gråte, være lei seg, føle seg håpløs og alt det der, når stemningsleiet er helt flatt er det også et tegn på at man er deppa, men man legger ikke så lett merke til det selv. De rundt meg ser fortere at jeg er deprimert enn meg selv når jeg er i en slik fase. I perioder hvor jeg er alvorlig deprimert vil jeg bare sove hele tiden for eksempel og jeg spiser lite, mens i de periodene jeg bare er deprimert sover jeg lite, spiser mye og dveler hele tiden. I likegyldige perioder sover jeg dårlig og spiser også som en gris, fordi jeg ikke bryr meg så klart. 

Har du noen å snakke med, en lege eller psykolog? Det er ikke godt å ha det slik og om man kan innrømme for seg selv at man har et problem er det litt enklere å skaffe hjelp. Det er vondt å ha det slik og går du for lenge uten hjelp kan det jo eskalere og bli verre. Jo lengre man kommer i sykdommen er jo vanskeligere er det å bli frisk tenker jeg, dette er ikke fakta men mine tanker rundt det. 

Anonymkode: 77ae9...6a2

[Gjest Genevieve]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det er mange grunner, både spesifikke og vage men det er så vanskelig å forklare. 

Dette er feks 3 jobben jeg er i ferd med å gi opp for jeg orker ikke mer, føler jeg ikke klarer å levere og alle forventer at jeg snart blir utbrent. Blir jeg det så er det jo en "åja typisk henne" situasjon. Alle er av typen mindre lederstillinger, noe som jeg også trives i og så blir jeg nedstemt for jeg ikke takler det. 

Det er mye tull på privaten, spesielt i det siste med samlivsbrudd og flytting. Denne vonde perioden startet før dette, og bruddet var ønsket av meg så ingen særlig følelser rundt det. 

Går i tillegg på skole og får nesten ikke til å gjøre noe siden jeg sliter så med konsentrasjonen. 

Jeg føler hodet henger, øyene stikker ut, tappet for energi og konsentrasjon. Har øyeblikk hvor jeg kan si "dette er en god dag" og i det neste skjelve og gråte på gulvet. Føler alle ser på meg, føler alle hater og blir irritert på meg, føler alle ser igjennom meg. Det er bare vondt å gå ute blant folk og hylgrine når jeg i utgangspunktet ikke er en person som deler følelser. 

Anonymkode: 8f0eb...e35

Høres ut som du burde kutte ned på et eller annet. Hva gir deg energi? Ikke brenn lyset i begge ender! Jeg kjenner igjen det du beskriver og eneste løsningen for meg var å roe ned, sette ned forventningene til meg selv og virkelig jobbe med meg selv på flere områder. 

Det kan hende du må forandre på noe i livet ditt for å få det bedre. Tenk deg godt om før du bruker mer  krefter enn du har.