Jeg er snart 35 og singel, og klarte ikke gå på jobb idag.

[AnonymBruker]

13 minutter siden, Miss/usikker skrev:

Fikk helt vindt av å lese dette og du er så mye mer verdifull enn du tror selv. Enig med de som sier at du må kontakte fastlegen din imorgen. Dette er noe han/hun må  ta seriøst for det å gå på veggen er rett og slett forferdelig! Ønsker deg alt godt! Klem.

Takk til alle som har svart!

Jeg må gå å legge meg nå, er så utrolig sliten. Vil bare sove bort alt nå ... 

Anonymkode: 127ab...83a

[Gjest cheshirecat]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 Jeg har ekstremt dårlig selvtillit til menn og meg selv og til venner, og jeg klarer ikke ramse opp noe positivt ..

Anonymkode: 127ab...83a

Vel,  OK. Så skal jeg ramse opp noen for deg: 1.) du er selvbevisst (du laget jo denne tråden) 2.) du er yrkesaktiv (bortsett fra når du tar buss til en ellerannen avsidesliggende skog for å skulke😉) 3.) du er pliktoppfyllende (midt i "mistlivskrisa" di og din lille "meltdown" ringte du faktisk jobben) 4.) du er flink til å ordlegge deg og har kontakt med følelsene dine, evner å sette ord på dem. 5.) du er en av de få her i Norges land anno 2016 som evner å skrive bokmål korrekt 😜 - noe tull og noe alvor der.. Hva er det som du føler er tyngst; savner du noen å dele livet ditt med, er du ensom.. Eller har du det egentlig OK alene men frykter at du ikke er "god nok" ettersom du ikke har kjæreste ? 

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i deg, selv om jeg er ti år eldre og nå har mann og barn. Det hadde jeg ikke da jeg var 35, et året lillesøster giftet seg og jeg var single som alltid. Er det noen som er hverdagshelter, er det langtidssingle, selv om det virker som det er småbarnsforeldre med tidsklemmen som klager høyest. Særlig de som ikke har vært single siden de var 25, og tror referansen er der, er helt på jordet. Det er noe helt annet å være single når venner går videre i livene sine. Jeg hadde det veldig gøy i noen år, men etter hvert ble det beintøft. Omsorgsinstinktet, behovet for å bety noe for noen andre, behov for noen å dele opplevelser med, spise søndagsfrokost med, det er slikt jeg må minne meg om når jeg ønsker samboer dit pepperen gror, fordi det var altså veldig tøft- Jeg var til legen, fikk henvisning til psykolog. Det hjalp litt. Men de virkelige grepene kom med at jeg måtte tvinge meg ut og etter hvert få nye single venner, siden de gamle var nå etablerte. Ikke alle vennskap ble så dype, men noen ble veldig gode, og det var uansett fint å ha noen til å gå langrennstur med, dra ut og spise med osv. Så traff jeg gjennom tilfeldigheter på han som jeg er sammen med og har stiftet familie med. Så det ikke komme før jeg plutselig hadde kjæreste.

Husk: Ingenting er statisk og ting kan snu på en flekk. Har en venninne som ble single (skilsmisse og barn da), men hadde ingen egne venner, bortsett fra meg. Nå er jo mine ferier booket, men hun har kastet seg ut i en rekke gruppereiser etc og fått nye venner på den måten. En annen venninne har engasjert i politikken - hun har alltid vært samfunnsengasjert, og nå bare gjorde hun det - og har fått utvidet sitt miljø ved å delta på bydelsnivå.

Du er fortsatt bare 35, har jobb, eget sted å bo enten du leier eller eier, du er åpenbart intelligent (ut fra hvordan du ordlegger deg og at du skriver korrekt) og du har ikke fucket opp livet ditt på veien. Og du har plass til noen. At du selv mener at du ikke har draget, betyr ikke at menn ikke liekr deg - menns smak endrer seg også med alderen, og det kan hende at din tanke om at ingen liker deg slik, gjør at du opptrer aseksuelt/avvisende. Bruker du lipgloss? Feminine klær? Tåler du at en mann ser på deg? Eller gjemmer du deg bort, slik at du går i ett med veggen? Kanskje du skal bryte ut av komfortsonen og spandere på deg en bli  ny-dag hos stylist/prof shopper eller i et blad? Skal menn like deg, må de oppdage deg. Og du behøver ikke se ut som et bomdshell.

Jeg vil anbefale deg til å prøve nettdating, men fokuser på de som virker oppriktige og ikke sløs bort tid på menn som bare går rundt grøten og ikke tør å avtale å møtes, de har for mye bindingsangst eller noe andre issues. Det er en kneik for mange, det å gå på nettet, men jeg kan love deg at om du er single til du er 80, kommer du til å angre at du ikke turde.

Hvis du ønsker barn, så kan det jo hende du skal vurdere å bli mor på egenhånd enten ved sæddonasjon i Danmark, eller som fostermor. Selv om du er deppa nå, og ikke føler deg egnet, kan det snu seg med ansvar for et annet menneske. Og abrn er igjen kontaktskapende, man blir kjent med andre foreldre i alle all og man får tilhørighet til et slags miljø senere, gjennom barnets skole eller fritidsaktiviteter.

Men - å gå til legen din og si at du er syk av vår tids store plage, ensomheten, synes jeg er helt kurant. At det er blitt såpass mye for deg nå at du ikke skjøtter jobben din - for eksempel griner hver dag på et kott på jobben - og at du trenger noen dager borte og henvising til psykolog. Kanskje du kan bruke de dagene borte til å melde deg på en tur, et arrangement (litteraturhuset for eksempel om du bor i Oslo eller Bergen, der er det ofte folk som går alene også), eller noe annet som gjør at du kommer deg ut? Vær så snill å ikke gi opp håpet i alle fall, for du har fortsatt mange muligheter. Klem.

 

 

 

Anonymkode: ae14b...f9e

[AnonymBruker]

Kan du ikke bare legge inn Tinder?

Anonymkode: c2a62...c2e

[AnonymBruker]

Jeg skjønner deg godt. Ikke vær redd for å ringe til fastlegen, du skal bli tatt på alvor! Men jeg skjønner at det er en kneik, jeg er et par år yngre enn deg, men i samme situasjon og begynner å kjenne at det gnager mer og mer. Jeg trives heldigvis godt på jobben og har mye glede av å gå på jobb. Har fått en del nye venner som ikke er så etablerte, men kjenner også at det er litt sårt at de gamle vennene får familie og nye prioriteringer. Jeg har elendig selvtillit, får nesten aldri oppmerksomhet fra menn som er mindre enn 20 år eldre enn meg, og det er ikke spesielt ofte det heller. Stort sett virker de klin sprø også. Jeg er lei meg for at jeg ikke får til det som alle andre klarer og for at jeg ikke kan få lov til å være glad i noen på en romantisk måte. Jeg har gode venner og familie, men jeg snakker sjelden om følelsene mine og de fleste har sluttet å spørre om jeg har truffet noen (svaret er jo alltid det samme). På en måte er det greit, men på den andre siden bekrefter det bare at ingen andre tror at jeg kan finne en kjæreste heller. Jeg skammer meg over at selvfølelsen min er så nært knyttet til oppmerksomhet og interesse fra menn, jeg burde være stolt av alt jeg klarer og den personen jeg er, men jeg ser heller alt jeg ikke er. Jeg tror ikke at noen kan bli interessert i meg fordi jeg ikke ser bra nok ut, men jeg klarer ikke å gjøre noe med det heller. Jeg skulle så ønske at jeg klarte å slutte å ønske meg kjæreste, det hadde vært så mye lettere hvis jeg kunne være helt fornøyd og ikke lengte etter noe jeg oppfatter som umulig. Jeg har dessverre ingen andre gode råd enn å bestille time hos fastlegen. Gråt, få det ut. Livet er egentlig godt, du trenger bare litt hjelp til å se det igjen.

Anonymkode: 43230...8ac

[Gjest Genevieve]

Fastlegen vil ta deg på alvor, ta kontakt i morgen tidlig. Si at det haster med timen, hvis de spør hvorfor sier du at du trenger noen å prate med fordi du er langt nede. Tenker på deg og håper du har det bedre i morgen. Jeg er også tilgjengelig på pm hvis du vil prate, jeg er omsorgsarbeider så er god til å lytte. Klem til deg. 

[AnonymBruker]

Stor klem til deg, ts. Jeg kjenner meg veldig igjen i innlegget ditt. Jeg hadde det akkurat lik selv. 

Frem til jeg fylte 33 var jeg evig singel. Hadde aldri hatt en eneste kjæreste. Var på 3-4 nettdatingssider, var på ørten dater, men klaffet aldri. Jeg ble så deperimert av det. Det gjør skikkelig vondt å se alle andre man kjenner få kjæreste, barn, hus, bikkjer og stasjonsvogn, og selv får man ikke en gang en date nr 2. Det tærer på selvfølelsen, og det er så sårt når folk til stadighet spør om man ikke skal slå seg ned snart, da, og er det ikke på tide å tenke på familie, da? Folk kan være så korttenkte..

Men så, da jeg var fylt 33, traff jeg endelig han som skal bli samboeren min til påske  På nettdating, vi klikket fra date nr 1, og det var oss to fra første stund  Så ikke gi opp håpet, ts. At du ikke har funnet noen til nå, betyr ikke at det er noe galt med deg. 

Og OM du ikke skulle finne kjærleiken, så er det mange som lever lykkelige liv som enslige. Det prøvde jeg trøste meg selv med, uten å helt klare det, så jeg skjønner godt om det overhodet ikke trøster deg heller. 

Anonymkode: b0faf...2c2

[stemorrollen]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet ikke hva som er galt med meg, men jeg klarer ikke tiltrekke meg menn. Jeg har alltid vært singel, og har aldri fått oppmerksomhet fra menn. Har vel bare lært meg å leve med dette, men det gjør litt vondt å se andres lykke når jeg aldri får oppleve min egen.

Noen ganger har jeg så lyst til å late som om jeg har en kjæreste, så andre kan se at jeg også har funnet lykke i livet. Kanskje lage en falsk facebook-profil til "kjærsten" min. Har så sjelden kontakt med vennene mine uansett, for de er opptatt med sine liv og lykke og problemer, så de hadde aldri funnet ut av dette.

Har følt meg så langt nede i hele dag så jeg klarte ikke gå på jobb ... Føltes ut som om jeg skulle bryte sammen da jeg dro til jobb idag tidlig, så jeg hoppet av tbanen, og dro opp til marka. Jeg gikk langt inn i skogen og ringte til jobben og sa jeg var syk..

Da jeg var ferdig med samtalen kom alle følelsene og jeg brøt helt sammen. Føltes ut som om hele verden skulle rase sammen, og det var en helt forferdelig følelse. Jeg gjemte meg i skogen og krøp sammen og gråt mine bitre tårer. Skulle ønske noen stakk en kniv i hjertet mitt der og da. Skulle ønske hele verden bare gikk i oppløsning.

Etter en stund prøvde jeg å komme meg, og dro hjem. Det var så vondt å holde smerten inni meg hele veien hjem. Jeg brøt sammen da jeg lukket døren til leiligheten min og seg ned på gulvet. Husker ikke hvor lenge jeg ble liggende der før jeg begynte å samle meg. Lurte på om jeg skulle ringe fastlegen, men turte ikke. Det er så mange mennesker som har det mye værre enn meg, og redd for hva jeg blir møtt med. Sitter her fortsatt med en vondt følelse i magen, og lurer på om jeg klarer å komme meg på jobb i morgen.

Hva skal jeg gjøre? Jeg har ingen familie eller venner å prate med... Og sånn som jeg har det nå klarer jeg ikke kommer meg på jobb.

Anonymkode: 127ab...83a

Send gjerne meg en melding også hvis du vil snakke. Det er ikke en helt uvanlig situasjon, og det blir bedre om du prøver på riktig måte! Det kommer bare til å ta litt tid, og du kommer til å måtte trå ut a komfort sonen.

[Gjest Jessica]

💙

Endret 5. februar 2016 av Jessica

[AnonymBruker]

Dette handler ikke om det å ha en kjæreste. 

Det er tydelig at du mangler noen å ha i livet ditt, enten familie,venner, ELLER kjæreste. Du må først starte med å møte folk, vennskapelig, få flere venner, være sosial (selv om det ikke frister,bare kom deg UT av huset), og etterhvert vil det falle seg naturlig å møte noen som du kan date.

Man finner ikke en kjæreste slik som man finner et nytt par bukser eller sokker, det er en lang prøv-og-feil prosess med å møte forskjellige folk.Noen funker det med, andre er bare kjipe opplevelser og erfaringer. 

Tror du må ta tak i noen andre deler av livet ditt (det sosiale) før du hiver deg ut i dating-verdenen,for den kan være ganske brutal og hensynsløs.

 

 

Anonymkode: 3f858...c19

[AnonymBruker]

16 timer siden, cheshirecat skrev:

Vel,  OK. Så skal jeg ramse opp noen for deg: 1.) du er selvbevisst (du laget jo denne tråden) 2.) du er yrkesaktiv (bortsett fra når du tar buss til en ellerannen avsidesliggende skog for å skulke😉) 3.) du er pliktoppfyllende (midt i "mistlivskrisa" di og din lille "meltdown" ringte du faktisk jobben) 4.) du er flink til å ordlegge deg og har kontakt med følelsene dine, evner å sette ord på dem. 5.) du er en av de få her i Norges land anno 2016 som evner å skrive bokmål korrekt 😜 - noe tull og noe alvor der.. Hva er det som du føler er tyngst; savner du noen å dele livet ditt med, er du ensom.. Eller har du det egentlig OK alene men frykter at du ikke er "god nok" ettersom du ikke har kjæreste ? 

Jeg har kanskje vendt meg litt til dette med årene, men i hverdagen går det bra, for jeg har mine interesser og hobbier. Jeg koser meg alene , og jeg har null problem med å være alene, men når det blir for mye alenetid takler jeg det dårlig ... Det er værst om kveldene og i helgene ... DET tror jeg alle kjenner seg igjen i, og jeg føler veldig på ensomheten.

Jeg liker å være sosial og jeg liker å være alene. Trenger ikke ha noen rundt meg konstant. Jeg er nok en person som ikke liker at det skjer noe hver dag, men at det gjerne kan skje noe en gang i uka iallfall.

Jeg ønsker å møte noen, for jeg liker ikke å leve alene på denne måten. Selv om jeg liker min alenetid, så fins det en grense for meg og. Jeg kan dagdrømme om å ha en kjæreste, og det er ganske fine dagdrømmer. Veldig romantiske og alt er bare fint, selv om jeg vet at forhold ikke bare er en dans på roser. Jeg forstår da litt etter å ha levd i snart 35 år på denne jorden.

Så har jeg jo mine lyster - haha - så det skjer jo innimellom at jeg virkelig skulle ønske jeg hadde noen der og da! Men det er jo ikke kjærlighet, og jeg er ikke interessert i å bare ha meg med noen heller. Det virker bare ødeleggende, iallfall for min del. Det må være ekte og vi må ha et skikkelig forhold, og man kommer jo veldig nær hverandre når man går så langt...

Når det gjelder forhold er jeg så redd for å binde meg og å føle meg fastlåst. Jeg orker ikke leve i et fengsel! Jeg trenger min frihet! Jeg kan ikke leve i et forhold der jeg ikke får være fri til å gjøre som jeg vil, og der den andre personen lever livet sitt gjennom meg. Jeg er veldig trofast, men jeg orker ikke føler meg tynget av forholdet, så den som jeg er sammen med må ha sine interessert og hobbier også. Han må være selvstendig og være uavhengig av meg. Om jeg ikke kan være borte en dag eller helg uten at han blir sjalu eller sur eller trist, er jeg sammen med feil person. Man blir jo gal av å gå oppå hverandre hver dag!!!

 

 

Anonymkode: 127ab...83a

[Gjest cheshirecat]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har kanskje vendt meg litt til dette med årene, men i hverdagen går det bra, for jeg har mine interesser og hobbier. Jeg koser meg alene , og jeg har null problem med å være alene, men når det blir for mye alenetid takler jeg det dårlig ... Det er værst om kveldene og i helgene ... DET tror jeg alle kjenner seg igjen i, og jeg føler veldig på ensomheten.

Jeg liker å være sosial og jeg liker å være alene. Trenger ikke ha noen rundt meg konstant. Jeg er nok en person som ikke liker at det skjer noe hver dag, men at det gjerne kan skje noe en gang i uka iallfall.

Jeg ønsker å møte noen, for jeg liker ikke å leve alene på denne måten. Selv om jeg liker min alenetid, så fins det en grense for meg og. Jeg kan dagdrømme om å ha en kjæreste, og det er ganske fine dagdrømmer. Veldig romantiske og alt er bare fint, selv om jeg vet at forhold ikke bare er en dans på roser. Jeg forstår da litt etter å ha levd i snart 35 år på denne jorden.

Så har jeg jo mine lyster - haha - så det skjer jo innimellom at jeg virkelig skulle ønske jeg hadde noen der og da! Men det er jo ikke kjærlighet, og jeg er ikke interessert i å bare ha meg med noen heller. Det virker bare ødeleggende, iallfall for min del. Det må være ekte og vi må ha et skikkelig forhold, og man kommer jo veldig nær hverandre når man går så langt...

Når det gjelder forhold er jeg så redd for å binde meg og å føle meg fastlåst. Jeg orker ikke leve i et fengsel! Jeg trenger min frihet! Jeg kan ikke leve i et forhold der jeg ikke får være fri til å gjøre som jeg vil, og der den andre personen lever livet sitt gjennom meg. Jeg er veldig trofast, men jeg orker ikke føler meg tynget av forholdet, så den som jeg er sammen med må ha sine interessert og hobbier også. Han må være selvstendig og være uavhengig av meg. Om jeg ikke kan være borte en dag eller helg uten at han blir sjalu eller sur eller trist, er jeg sammen med feil person. Man blir jo gal av å gå oppå hverandre hver dag!!!

 

 

Anonymkode: 127ab...83a

Du virker jo veldig selvstendig, og det er jo bra. Hva med å søke på nettet, og kanskje helt konsekvent søke etter noen som matcher deg "100%" selv om de bor langt unna, ettersom avstand fra hverandre ikke nødvendigvis er et problem men nesten heller en fordel..? Det virker jo som om du vet veldig godt hva du liker.. Jeg har alltid levd i parforhold siden jeg var 17, og vært veldig lite alene (er over 30 nå) men har inntrykket av at de som har levd lenge som singel av mine bekjente blir mer kresen med åra?? Er det sånn..? Tenker jo kanske at om du virkelig ønsker et parforhold er jo dette noe du må jobbe med, akkurat som alt annet i livet.. og at du må kanskje ha et form for "Mål" med det du driver med.. Vil du ha barn..? Er det OK om han har barn..? vil du ha tryggheten og nærheten eller vil du bli "sått ned i bakken" av begeistring..? Mitt syn er at ALLE kan få seg kjæreste, viss de virkelig vil det. Men ikke alle klarer å leve lenge alene (fordi ikke alle er så sterk og selvstendig :-) - Og ikke alle klarer å være gode nok til å velge "den rette" og etablere et godt og konstruktivt parforhold.. Så du må kanskje reflektere litt over hva det er du egentlig vil..? 

[AnonymBruker]

Det er så mange som har skrevet til meg, så jeg vet ikke helt hvem jeg skal svare eller hvor jeg skal begynne. Det er mange som skriver omtrent det samme..  Jeg er veldig glad for hver av en av dere som har brukt tiden deres på dette. 

Jeg vil bare si at jeg ringte fastlegen idag tidlig, og fikk time idag. Pratet med han, og han ga meg sykmelding for at jeg var borte idag, men dagen jeg var borte igår må jeg bruke egenmelding.

Han ville jeg skulle ringe sjefen min på jobben og fortelle at jeg ikke har det så bra og skal begynne å gå til psykolog. Og han ville jeg skulle gå på jobb igjen på mandag, og at sjefen skulle støtte meg i dette. Det tar litt tid å vente på psykolog også ... Jeg syns det er bra å kunne gå på jobb, nå som jeg vet at jeg kan få hjelp og at jeg får støtte på jobben.

Jeg bruker ikke sminke, og jeg er veldig opptatt av å være naturlig. Jeg er opptatt av kosthold og søvn, og jeg er opptatt av å ta godt vare på meg selv. Jeg mener skjønnhet kommer innenfra, og det gjelder ikke bare hva du stråler ut, men også hva du putter i deg, om du sover nok osv.

Jeg kler meg nok enkelt, men fint. Jeg går mer i behagelige kler enn ukomfortable klær. Har jo min stil, og den er vel mer klassisk, comfy, men kan og være sporty i de rette sammenhenger. Det er sikkert noen som er nyskjerrige på at jeg er 176 høy og er normalslank med former.

Det er en som skriver at jeg er i offerrollen ... den forstod jeg ikke helt? Kanskje jeg ikke har helt selvinnsikt på alt ved meg selv?

Ellers vil jeg gjerne skrive med dere her som anonym, for jeg skammer meg over meg selv som utleverer meg selv nå  ... Klarer ikke helt å skjønne at noen virkelig skulle bruke sin tid på meg og å velge å være sammen med meg ...

Anonymkode: 127ab...83a

[AnonymBruker]

1 time siden, Jessica skrev:

Leser at du akkurat nå er i offerrollen. Det er lov,  og det er lov å synes synd på seg selv også i en liten periode i livet. Når vi har det som verst har jo også en tendens til å skive mennesker unna Oss. Det er jo ikke bra med tanke på at du savner noen å lene deg mot. Jeg skal ikke fortelle deg hva du trenger,  men kanskje vurdere å skrive til deg på denne tråden som har tilbudt seg å skrive med deg på pm?  Det kan jo hende at nettopp DE har det du trenger akkurat nå. Dette sier meg av erfaring da jeg har hatt mine kamper, og lite nettverk en tid i mitt liv . Jeg fikk den støtten og inspirasjonen jeg trengte fra en total fremmed.  Sender deg en god klem 💕

Er jeg i en offerrolle?

Anonymkode: 127ab...83a

[AnonymBruker]

Du holder deg hjemme fra jobb fordi du ikke har funnet deg en livsledsager?

Anonymkode: 00672...225

[Gjest Jessica]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er jeg i en offerrolle?

Anonymkode: 127ab...83a

 

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er jeg i en offerrolle?

Anonymkode: 127ab...83a

Er det alt du plukket ut av det lange svaret? 😲

[Onar]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet ikke hva som er galt med meg, men jeg klarer ikke tiltrekke meg menn. Jeg har alltid vært singel, og har aldri fått oppmerksomhet fra menn. Har vel bare lært meg å leve med dette, men det gjør litt vondt å se andres lykke når jeg aldri får oppleve min egen.

Noen ganger har jeg så lyst til å late som om jeg har en kjæreste, så andre kan se at jeg også har funnet lykke i livet. Kanskje lage en falsk facebook-profil til "kjærsten" min. Har så sjelden kontakt med vennene mine uansett, for de er opptatt med sine liv og lykke og problemer, så de hadde aldri funnet ut av dette.

Har følt meg så langt nede i hele dag så jeg klarte ikke gå på jobb ... Føltes ut som om jeg skulle bryte sammen da jeg dro til jobb idag tidlig, så jeg hoppet av tbanen, og dro opp til marka. Jeg gikk langt inn i skogen og ringte til jobben og sa jeg var syk..

Da jeg var ferdig med samtalen kom alle følelsene og jeg brøt helt sammen. Føltes ut som om hele verden skulle rase sammen, og det var en helt forferdelig følelse. Jeg gjemte meg i skogen og krøp sammen og gråt mine bitre tårer. Skulle ønske noen stakk en kniv i hjertet mitt der og da. Skulle ønske hele verden bare gikk i oppløsning.

Etter en stund prøvde jeg å komme meg, og dro hjem. Det var så vondt å holde smerten inni meg hele veien hjem. Jeg brøt sammen da jeg lukket døren til leiligheten min og seg ned på gulvet. Husker ikke hvor lenge jeg ble liggende der før jeg begynte å samle meg. Lurte på om jeg skulle ringe fastlegen, men turte ikke. Det er så mange mennesker som har det mye værre enn meg, og redd for hva jeg blir møtt med. Sitter her fortsatt med en vondt følelse i magen, og lurer på om jeg klarer å komme meg på jobb i morgen.

Hva skal jeg gjøre? Jeg har ingen familie eller venner å prate med... Og sånn som jeg har det nå klarer jeg ikke kommer meg på jobb.

Anonymkode: 127ab...83a

Hei

Det var leit å høre, du har min medfølelse...

Er selv en 35 år gammel mann som er singel, jeg har et over ti års forhold bak meg og har funnet ut at ingen krise å være alene...men lærdommen min er ikke at man nødvendigvis blir lykkelig av et forhold, men sørg for å ha noe å gjøre du trives med (stort og smått)  På mange måter er forhold krevende fra begge. Det er ikke et must å være i forhold, viktigste er at man trives med seg selv og godtar situasjonen man er i. Trives man ikke med seg selv vil ikke forholdet vare. 

Et annet tips, ikke se og les på facebook. Det er ofte en glansbilde verden som ikke har rot i virkeligheten  

Ikke la tankene kverne for mye, prøv å ta deg fri fra de triste tankene. Høres vanskelig ut, men er noe man må øve på. Kjeder du deg hjemme ta og finn noen morsom youtube <a href="https://www.google.no/url?sa=t&rct=j&q=&esrc=s&source=web&cd=3&cad=rja&uact=8&ved=0ahUKEwjrhtzvk-HKAhXjc3IKHTq7BugQtwIILDAC&url=https%3A%2F%2Fwww.youtube.com%2Fwatch%3Fv%3DCE-JlvmnRtY&usg=AFQjCNEPGGZXB7P50M-RII78GAn_FReD4A">kattefilm</a> eller meld deg inn <a href="https://www.facebook.com/groups/worldbiggest/">world biggest FB gruppe</a> eller andre  grupper. Noen spesielle hobbier? Finn grupper og avtal ulike møter. Last ned Blendr eller Tinder og prøv å  få til noen dater? Du bor i Oslo og burde derfor være mulig å få ti noen blind dates. 

Uansett ikke la deg bli deprimert. Det løser ingen verdens ting. 

 

 

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du holder deg hjemme fra jobb fordi du ikke har funnet deg en livsledsager?

Anonymkode: 00672...225

Du får det til å høres så svart/hvitt ut, men det er nok mer nyansert enn det. Om jeg hadde dratt på jobb, ville jeg ha fått sammenbrudd der og blitt sendt til legen uansett.

Anonymkode: 127ab...83a

[AnonymBruker]

4 timer siden, Jessica skrev:

 

Er det alt du plukket ut av det lange svaret? 😲

Nei, men jeg skjønner ikke hvorfor du skrev at jeg er i en offerrolle?

Anonymkode: 127ab...83a

[AnonymBruker]

2 timer siden, Onar skrev:

Hei

Det var leit å høre, du har min medfølelse...

Er selv en 35 år gammel mann som er singel, jeg har et over ti års forhold bak meg og har funnet ut at ingen krise å være alene...men lærdommen min er ikke at man nødvendigvis blir lykkelig av et forhold, men sørg for å ha noe å gjøre du trives med (stort og smått)  På mange måter er forhold krevende fra begge. Det er ikke et must å være i forhold, viktigste er at man trives med seg selv og godtar situasjonen man er i. Trives man ikke med seg selv vil ikke forholdet vare. 

Et annet tips, ikke se og les på facebook. Det er ofte en glansbilde verden som ikke har rot i virkeligheten  

Ikke la tankene kverne for mye, prøv å ta deg fri fra de triste tankene. Høres vanskelig ut, men er noe man må øve på. Kjeder du deg hjemme ta og finn noen morsom youtube <a href="https://www.google.no/url?sa=t&rct=j&q=&esrc=s&source=web&cd=3&cad=rja&uact=8&ved=0ahUKEwjrhtzvk-HKAhXjc3IKHTq7BugQtwIILDAC&url=https%3A%2F%2Fwww.youtube.com%2Fwatch%3Fv%3DCE-JlvmnRtY&usg=AFQjCNEPGGZXB7P50M-RII78GAn_FReD4A">kattefilm</a> eller meld deg inn <a href="https://www.facebook.com/groups/worldbiggest/">world biggest FB gruppe</a> eller andre  grupper. Noen spesielle hobbier? Finn grupper og avtal ulike møter. Last ned Blendr eller Tinder og prøv å  få til noen dater? Du bor i Oslo og burde derfor være mulig å få ti noen blind dates. 

Uansett ikke la deg bli deprimert. Det løser ingen verdens ting. 

 

 

Det er lett for deg å si som faktisk har vært i et 10 år langt forhold. Du har den erfaringen og vet litt om forhold. Ofte blir mange veldig glad for å bli singel etter et forhold, men sånne som meg som aldri har vært i forhold trenger å erfare et forhold selv. Jeg hører mange si til meg at jeg er heldig som er singel, og at jeg må nyte det, men når man nærmer seg 35 år og fortsatt er singel er det ikke noe gøy. 

Jeg tenker veldig mye på alt jeg har gått glipp av, for det har jeg. Jeg kunne likesågodt ha sittet i fengsel i alle år, iallfall fra jeg var 18-20 år, for sånn har livet mitt vært. Konstant tørke... Jeg har dagdrømt mye om hvordan det er å være i forhold. Å ha noen der som elsker meg, og som bryr seg. Hvordan det er å være ung og i forhold. Reise, oppleve, spise sammen, sove sammen Jeg har aldri opplevd noe sånt i 20-årene, så det har jeg helt gått glipp av. Ingen har sett kroppen min naken da jeg var i 20-årene, og jeg er nå i midten av 30-årene og prøver å ta så godt vare på kroppen min som jeg kan, fordi jeg ønsker at noen skal få se kroppen som ung og vakker ... Jeg vil at noen skal si den er fin og at de skal tenne på den. Og jeg vil føle meg attraktiv og fin for en mann. 20-årene får jeg aldri tilbake, og det er sårt. Men man er jo fortsatt ung og vakker i 30 og 40-årene, om man tar vare på seg selv.

Dessuten ønsker jeg å oppleve sex og alt det der, og jeg tenker selvfølelig mye på dette når jeg aldri får oppleve dette. Lurer på hva jeg går glipp av, som alle er så opptatt av ... Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor jeg lever. Jeg spiser, sover, jobber, glor i taket, prøver å være med på hobbier og interesser. Syns det er vanskelig sosialt fordi det virker ikke som om andre liker meg ...

Jeg blir helt gal av dette ...men samtidig har jeg ekstremt dårlig selvtillit, og føler meg uattraktiv og stygg og ikke bra nok for noen.. Hvorfor velge meg når det er så mange andre bra damer å velge mellom?

Anonymkode: 127ab...83a