ME og barn?

[AnonymBruker]

Jeg reagerer på at fokuset ditt virker å være utelukkende på at DU har lyst på barn. Å ønske seg barn er veldig naturlig, men det betyr ikke at man ikke kan erkjenne at omstendigheter gjør at man hvert fall bør vente. Synd at du ikke ønsker å se an hvordan sykdommen utvikler seg og prioriterer å få helsen under kontroll før du vurderer å sette barn til verden. Jeg syns ikke det er riktig å sette barn til verden og basere seg på at familien skal "hjelpe til", besteforeldre og andre skal ikke bli pålagt å stille opp fordi du ikke er i stand til det. Å være barnevakt er også noe helt annet enn å ha ansvaret for egne barn 24/7 året rundt: Det er uforutsigbart på en helt annen måte, barn blir syke på "ugunstige tidspunkter", garantert også når du selv er utslitt (eller syk selv). Å få barn tærer også veldig på mange forhold og øker sjansen for samlivsbrudd, nettopp fordi man er så sliten og bruker det aller meste av energien på barnet. Lurer på om du har gjort deg noen tanker rundt dette? 

For å svare på spørsmålet ditt: Jeg syns absolutt du skal nevne for legen at du prøver å bli gravid i utredningsfasen for en sånn sykdom og høre på hans råd i forhold til det. 


 

Anonymkode: d3161...bb8

[BlendaSensitive]

47 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har ikke sagt det heller. Jeg sa at det gikk HELT FINT. Men er det det du henger deg opp i?

Jeg vet jo selv hvor mye jeg takler i hverdagen og hva jeg kan gjøre. Jeg passet et barn fra kl07.00 til det meste til 20.00. Å da skulle det legge seg uansett.  Jeg passet det hver dag uten helgene.  Så derfor vet jeg selv hvordan det er. 

Anonymkode: a8c72...a11

Nei det gjør du ikke.

Eget barn har du 100% hver eneste dag, hele året,  i mange år fremover.

Barnet blir sykt og behøver deg om natten - du sa selv at du fungerer ok om du får selv sove. Med barn gjør du det IKKE.

Dessuten er den psykiske påvirkningen større ved eget barn, på godt og ikke minst vondt. Det er leger, helsestasjon, foredresamtaler, foreldremøter, barnet skal lekes med, aktivisere.

Edit: Og du påstår at smertene ikke påvirker deg, og ikke andre større plager? Nei da er det bare og jobbe.

For er du ikke påvirket, og plalegger barn innen du engang har fått en diagnose (og ikke engang nevnt mistanke om endo..) så er du ikke så syk som du tror. Og da er hele problemstillingen ut av verden.

 

 

Sorry, ut fra formuleringene så er du ikke moden for barn. Du er bare 25 år, så du har ti år å vente.

Endret 26. januar 2016 av BlendaSensitive
edit

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

ME diagnosen har du ikke fått, enda. 

Hvorfor du nevner endometriose på slutten av innlegget ditt forstår jeg ikke helt. Har du endometriose så skal du ikke ha en ME diagnose, fordi endometriose gir utmattelse og slitenhet tilsvarende ME tretthet. Da skal du utredes for endometriose før du får ME diagnosen ferdig utredet. Hvorfor har du ikke nevnt mistanke om endo for ME utrederne? Hvorfor har du ikke sagt i fra om at du har gått 2 år! Uten prevensjon og uten å bli gravid til legene som har utredet deg? Dette er åmholde tilbake vesentlig informasjon. 

Har du endometriose så kan du få hjelp og behandling. Får du en uriktig ME diagnose så setter du deg selv i en vanskelig situasjon. Du vil da ganske sikkert ikke kunne få assistert befrukting dersom det er eneste mulighet på grunn av endometriose eller andre problemer i samme kroppsområde. 

Å gå i gang med å få barn dersom du har ME og satse på at andre skal hjelpe deg med barnet og å vise til og å se på hva og h ordan andre løser utfordringer synes jeg vitner om dårlig selvinnsikt og dårlig sykdomsinnsikt. ME er en sykdom med mange fasetter, og kan ikke sammenlignes mellom ulike personer. 

Du bør sette videre ME utredning på vent og få utredning hos spesialister på endometriose på endometriosesenteret på Ullevål, noe annet kan du senere komme til å angre på. Det virker som om mange "ønsker seg" en ME diagnose og lukker øynene for andre forklaringer, det burde være motsatt, ME er en stigmatiserende diagnose og ikke noe å trakte etter for noen. 

Anonymkode: dc5ff...2f4

Nå har disse smertene blitt verre de siste mnd.  Jeg har også snakket med legen om endo.. men han mener også at det er vanlig å ha endo når man har ME. De fleste kvinner har det. Jeg kan si meg enig i at ME er en diagnose som ja,kanskje blir satt feil fordi de mener det at det er me og at det er mange som ønsker seg diagnosen. Hele enig.  Men som jeh sier er at dere kjenner ikke meg eller mi kropp. Jeg ble skutt syk over natten i 2010. Og siden har jeg vært syk. Jeg er på det 6 året med utredning og har for det meste blitt utredet for det meste.  Utenom endo.  Akkurat fordi de sier det er vanlig blant kvinner med ME. Jeg vet jo ikke om dette er sant. Siden det er mange som har det utenom å kjenne eller merke det. Sier ikke det at jeh kar ansvaret på vårt barn gå over på familie og venner. Jeg sier detcat de har sagt at de kan hjelpe til på de verste dagene og man vet jo ikke hvordan jeg er som person.  Jeg kan slite med søvn ,ja. Men da sliter jeg ekstra mef smerter i kroppen dagen etterpå og ser ikke hva som er problemet til folk?

Nå spørr jeg o m tips og råd. Og sskrev at jeg ikke ønsket sånne kommentarer fordi folk ikke klarer å se bort ifra hvordan MIN sykdomsbilde er og ikke alle andres.

Anonymkode: a8c72...a11

[AnonymBruker]

Syntes folk går litt for langt her iforhold til hva TS spørr om. Tenk dere litt om hvordan dere skriver til en person som spørr om tips ang dette. Ho åpner seg og forteller at ho ønsker barn. Ja jeg er enig i at ho kanskje må vente noen år. De fleste skriver her at ho ikke tenker på fremtiden. Dere gjør ikke det heller med tanke på hva dere skriver. 

Ts. Fint at du har snakket mye om dette med samboer/forloveden din siden du sier du skal gifte deg. Og det er fint å ha familie og venner i ryggen. Ingenting galt i det, bare pass på at du tenker deg godt igjennom før du evt får dere barn. 

God bedring 

Anonymkode: a8c72...a11

[AnonymBruker]

Har jeg sagt at jeg ikke jobber? 

Anonymkode: a8c72...a11

[Kjøttdeig]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Får ikke bort den. ☝

Ts her. Jeg har selv vært barnevakt. Jeg har klart meg helt fint. Når barnet skulle sove. Så har jeg også sovet. Å det har funket helt fint. Dette er noe foreldrene har visst om og de har sagt det er helt greit at jeg sover når barnet sover. Så ser ikke problemet?

 

Anonymkode: a8c72...a11

Problemet her er at det å passe et barn ikke er i närheten av hva det er å HA et barn. Hva gjör du om barnet aldri sover i mer enn en time i strekk for så å väre våken i et halvt dögn, kolikk, bare gråter og er utröstelig? Alle andre er på jobb og du har ingen avlastning. Det er ekstremt mye slit og arbeid med en baby når man i tillegg er syk. Bare en lett forkjölelse an sette de fleste ut av spill når de har baby å ta vare på i tillegg.

Og når barnet vokser til? Hvor bra er det å vokse opp med foreldre som aldri har tid, kapasitet eller helse til å fölge opp? Lek, lekser, fritid, helger og ferier? Om både du og barnet trenger hjelp og avlastning av mann, besteforeldre og andre i familien får du et barn som må konkurrere med deg i å få hjelp og stötte..

Synes rett og slett det er horribelt og ekstremt egoistisk å i det hele tatt planlegge å få barn når man er i en sånn situasjon.

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

 

Og jeg vet jo at barnevakt ikke er det hekt samme som ha barn.  Det er rydding og mye klesvask.  I starten blir det kanskje litt tøft med tanke på at jeg må opp om natten. Men nå kjenner jeg meg såpass at det er noe jeg hadde klart. Jeg har mild/mmoderat ME. Og levd med sykdommen siden 2010. Så jeg vet hva jeg takler og ikke.

Anonymkode: a8c72...a11

Jeg har barn på 5 og 8 år. Og jeg er ganske ofte oppe en tur om natta fortsatt. Og jeg har ikke sjans til å legge meg før 21-22-tiden, og vi må alltid opp kl.07.00. Også i helgene. De kommer og legger seg senga vår, og må følges tilbake. De skal på do (femåringen trenger da følge), de har mareritt eller de er syke, eller tørste eller selskapssyke.

I tillegg til klesvask og rydding, er det handling, matlaging, henting og bringing i bhg, skole, hos venner, følging på fritidsaktiviteter, dugnader, loppemarkeder, foreldremøter, fester, kamphelger, forestillinger, lekser som skal gjøres hver dag, instrumenter som skal øves på. Vennegrupper. Søndagsturer. Bursdagsselskap. Hytteturer. Langrenn. Fotball. Lekeplasser, sykling. Svømmekurs. Familiebesøk. Det tar aldri slutt, det gjør meg som hundre% frisk veldig sliten. Jeg tror personlig ikke det er gjennomførbart for en med ME, så lenge mannen din må jobbe fullt, og det må han vel?

Anonymkode: 4a4d9...f91

[AnonymBruker]

For å være helt ærlig, så syns jeg ikke du kan ha så veldig alvorlig grad av ME om du er i stand til å ta vare på et barn.
En ting er å få barn før man blir syk og kjempe seg igjennom å ta vare på det barnet man har, men jeg syns det blir hyklersk å kjempe for en diagnose for å kunne bli arbeidsufør om du er i form til å bli mamma, å ha barn er ikke bare en fulltidsjobb men en trippeljobb.
 

Anonymkode: 8b06b...423

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ikke hvordan man kan planlegge barn under en utredningsfase av en såpass "alvorlig" sykdom som ME. Jobber du? Vil du klare å ta vare på et barn i tillegg til jobben? Hva om sykdommen blir værre? Har du nok folk som kan stille opp for deg dersom du blir sengeliggende over lenger tid? Og ja, dette kan absolutt skje en frisk person også, men når man har en såpass tøff sykdom som ME så er jo dette absolutt ikke utenkelig dessverre.

Ang smertene syntes jeg absolutt at du skal få dem utredet.

Anonymkode: 3e3ff...afb

[AnonymBruker]

2 timer siden, incognita skrev:

Hvor gammel er du?

Hva har dette med saken å gjøre?  Spiller det en rolle om hun er 25 eller 30?

Anonymkode: eca2a...75e

[Gjest førstedamen]

2 timer siden, The Kitten skrev:

Hva gjør du om samboer går fra deg eller omkommer i en ulykke? Hva gjør du om samboeren din også blir syk? Hva gjør du om familien din ikke har mulighet eller ønske om å stille opp så mye som du har behov for? 

 

Hvis du ikke har et godt svar på hvordan du ville forsørget barnet og ivaretatt dets psykiske og fysiske behov, som aleneforsørger i din situasjon jo da kan du faktisk legge fra deg drømmen om å få barn.

 

 

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er venninne med ei som er i akkurat den situasjonen. Foreldrene hennes er døde, hans er ikke interessert i å bidra. Mannen er død (ulykke). Det finnes ikke mye øvrig familie. 

Vi bidrar så mye vi kan, men kan ikke alltid være der for barnet. Vi har egne barn og jobber. Det er ikke lett, når mor burde hatt mye mer avlastning enn hun har  (og hun har allerede mye). Slik det er nå er det mor som gjør minst av arbeidet med sitt eget barn. 

Anonymkode: 446d5...962

Dette kan jo skje alle familier, ME eller ikke.

[BlendaSensitive]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva har dette med saken å gjøre?  Spiller det en rolle om hun er 25 eller 30?

Anonymkode: eca2a...75e

Jo. For er man 25 har man fortsatt 10 år å vente, før det kommer en økt risiko i svangerskapet. Er man der imot over 37 så er risikoen ved svangerskap økende, og dermed haster det kanskje med å bestemme seg for barn.

Og siden ts bare er 25, så har hun good tid til utredning og fokus på egen helse.

[AnonymBruker]

Jeg har flere venner med ME og de ar barn. Jeg syntes synd på barna fordi mødrene ikke har energi til å være ordentlig tilstede for barna sine. 

Selv har jeg også ME, og jeg har mer enn noe annet lyst på barn. Men jeg har også lyst til å være tilstede for mine barn. Sånn som sykdommen utarter seg for meg, så vil jeg ikke klare å være ordentlig tilstede for mine barn. 

Jeg trenger alt for mye ro og hvile til at det vil være rettferdig ovenfor min mann, min familie og hans familie. De vil måtte hjelp mer til med barna enn hva som er riktig. Barna fortjener heller ikke en mor som orker veldig lite.

 

Anonymkode: 4705f...872

[AnonymBruker]

Tenkte bare å nevne hvordan det er å vokse opp med en mor som har vært lite involvert fordi hun har vært helt utslitt, antageligvis pga av ME som hun når går til utredning for. Foreldrene mine skilte seg da jeg var seks år gammel og jeg hadde en 50/50 løsning. Etterhvert begynte moren min å bryte alle løftene hun ga meg om hva vi skulle finne på og slikt. Dette var jo forståelig, selv for meg som var så liten, fordi det var tydelig at hun ikke orket. Hun ble også etterhvert irritert, sint, selvmedlidende og egoistisk fordi hun hadde nok med seg selv. Mine besteforeldre ble etterhvert gamle og syke og kunne ikke passe sånn veldig mye på meg. Onkler og tanter hadde heller ikke mulighet. Så fort det var mulighet til det flyttet jeg til min far. 

Nå som jeg ser tilbake på det skjønner jeg at det var aldri moren min som oppdro meg. Det var faren min som jobbet for en god relasjon mellom oss og forsørget meg. Han stilte opp på alle foreldremøter, fritids - og sportsarrangementer i tillegg til kjøring hit og dit, f.eks. til bursdager. Han hjalp meg med lekser, han tok meg med på turer i skoleferien og han var den som bekymret seg og tok meg med til lege hvis jeg var veldig syk. Jeg ser ikke lenger på min mor som en forelder eller en omsorgsperson. Hun er nå en person som jeg ser ganske få ganger i året, rett og slett fordi jeg føler at jeg har en plikt til å vise at jeg lever. Av og til misliker jeg henne også sterkt når jeg tenker på hvordan hun var mot meg og de rundt seg. De eneste som nå "er igjen" rundt henne er hennes nye partner og mitt mye eldre søsken som hun var mye mer involvert i fordi sykdommen ikke var tilstede under mitt søskens oppvekst. Hvis jeg noen gang får barn ønsker jeg ikke at deres bestemor skal passe dem, fordi jeg vet at det kun ender med at de ser på TV hele dagen mens hun sover akkurat slik som hun nå passer mitt eldre søskens barn.  Hvis de er heldige tar hun dem med til svømmehallen eller noe liknende. Jeg føler ingen tilknytning til henne lenger.

Dette var sikkert ikke dette hun så for seg da hun fikk meg som en attpåklatt, men sånn ble det. Hvis du er klar over at du har en sykdom, syns jeg du burde tenke på ditt mulige fremtidige barns beste. Det er sikkert ikke særlig hyggelig for moren min å vite at jeg egentlig ikke ønsker å se henne lenger og at vårt forhold ikke er noe bra, men sånn har det dessverre blitt. Vær så snill og ta stilling til om det er forsvarlig å få barn hvis du vet at du kommer til å ha begrenset kapasitet til å tvære tilstede.

Anonymkode: 76cdd...cd7

[Gjest incognita]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva har dette med saken å gjøre?  Spiller det en rolle om hun er 25 eller 30?

Anonymkode: eca2a...75e

Vel, det har noe å si for hvor mye det biologisk sett haster med å få barn. Når situasjonen til TS er såpass uavklart kan det lønne seg å vente et par år siden hun fra et biologisk perspektiv har god tid til å få barn i noen år fremover.

[Akvarium85]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Får ikke bort den. ☝ 

Ts her. Jeg har selv vært barnevakt. Jeg har klart meg helt fint. Når barnet skulle sove. Så har jeg også sovet. Å det har funket helt fint. Dette er noe foreldrene har visst om og de har sagt det er helt greit at jeg sover når barnet sover. Så ser ikke problemet?

Jeg kan delta på ting. Nå har ikke jeg sagt hvor alvorlig min me er. Jeg takler mer enn de fleste med ME. Kan reise på svømmehallen. Så lenge at jeg får nok søvn på kvelden og natten. Men det er ikke bare Utmattelsen det går utover på meg. Det er smertene. Smertene kan jeg leve med og det går ikke utover barnet i det hele tatt. Så ser ikke problemet til folk? Dere ser bare at alle med ME er like ille i formen at de ikke kan klare ting. Men det er helt feil. Ja noen ganger trenger jeg litt mer søvn. Men nå legger barnet seg tidlig så jeg har fra da å sove og til barnet våkner på morran. Hørt om flere som takler det helt fint. Som til og med har 3 barn. 

Anonymkode: a8c72...a11

Du burde sjekke ut bloggen til Heleneragnhild! Hun skriver om ME og fruktbarhet og hvordan man kan bli kvitt det første og øke det andre.

[TheGirlWhoWaited]

51 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva har dette med saken å gjøre?  Spiller det en rolle om hun er 25 eller 30?

Anonymkode: eca2a...75e

Det spiller en rolle i forhold til hvor lang tid hun har på å se an hvordan sykdommen evt. utvikler seg - og fremdeles ha "tid til å bli gravid" på et senere tidspunkt.

Edit: Beklager, så ikke at dette allerede hadde blitt poengtert - det var ikke meningen å gjenta andre :-)

Endret 26. januar 2016 av TheGirlWhoWaited

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har barn på 5 og 8 år. Og jeg er ganske ofte oppe en tur om natta fortsatt. Og jeg har ikke sjans til å legge meg før 21-22-tiden, og vi må alltid opp kl.07.00. Også i helgene. De kommer og legger seg senga vår, og må følges tilbake. De skal på do (femåringen trenger da følge), de har mareritt eller de er syke, eller tørste eller selskapssyke.

I tillegg til klesvask og rydding, er det handling, matlaging, henting og bringing i bhg, skole, hos venner, følging på fritidsaktiviteter, dugnader, loppemarkeder, foreldremøter, fester, kamphelger, forestillinger, lekser som skal gjøres hver dag, instrumenter som skal øves på. Vennegrupper. Søndagsturer. Bursdagsselskap. Hytteturer. Langrenn. Fotball. Lekeplasser, sykling. Svømmekurs. Familiebesøk. Det tar aldri slutt, det gjør meg som hundre% frisk veldig sliten. Jeg tror personlig ikke det er gjennomførbart for en med ME, så lenge mannen din må jobbe fullt, og det må han vel?

Anonymkode: 4a4d9...f91

Og jeg har tre, vi bor utenfor allfarvei og må kjøre på dem. Barna har trening, skole og aktiviteter nesten hver dag. Vi jobbet begge fullt, men jeg kjenner meg ikke igjen i å være totalt utslitt. Det har vel noe med hvordan man håndterer livet sitt. Hva en har fokus på. Jeg forstår ikke helt hvorfor på fokuset om å være sliten, og ihvertfall ikke når en fremdeles kan legge barna tidlig. 

Alt du ramser opp virker uhåndterlig, men alt dette skjer jo ikke samtidig. Her har vi opptil 10 treninger i uken, kjøring til venner og div i ukene. BI trener begge ulike lag og følger på kampDet går greit for livet endret seg gradvis og jegvil si at vi er positiv travel, vi ønsker jo å følge opp barna våre og at de skal ha venner og fritidsaktiviteter. Vi må prioritere, vi er ikke like sosial som før og huset ser ikke ut som det er tatt fra et interiørblad. Vi kommer sterkere tilbake mår barna blir eldre.

 

Hadde vi sagt det samme om det var mannen til ei som var syk? Hva med damer som får barn alene? En kan ikke krisemaksimere. Dette må du TS kjenne på, hvordan du fungerer, hvilke nettverk du har og hvilken mann du har valgt å få barn med.

En liten utblåsning over klaging over tidsklemma og hvor travel vi er! Vi må gi oss, du har valgt det og slik er det med barn. Tenk positivt!

Anonymkode: 3979c...b27

[AnonymBruker]

Jeg fikk ME etter påvist Epstein Barr. Leddsmerter, svimmelhet, språkvansker, koordinasjonsproblemer, problemer med kortidsminnet. Måtte naturligvis til utredning hos psykolog før diagnosen ble satt og det er absolutt ikke psykisk!

Jeg har valgt bort egne barn og er heller verdens beste "tante" til venninners barn når jeg har gode dager. Det var det riktig valg for MEG

 

Anonymkode: fade5...8cc

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Og jeg har tre, vi bor utenfor allfarvei og må kjøre på dem. Barna har trening, skole og aktiviteter nesten hver dag. Vi jobbet begge fullt, men jeg kjenner meg ikke igjen i å være totalt utslitt. Det har vel noe med hvordan man håndterer livet sitt. Hva en har fokus på. Jeg forstår ikke helt hvorfor på fokuset om å være sliten, og ihvertfall ikke når en fremdeles kan legge barna tidlig. 

Alt du ramser opp virker uhåndterlig, men alt dette skjer jo ikke samtidig. Her har vi opptil 10 treninger i uken, kjøring til venner og div i ukene. BI trener begge ulike lag og følger på kampDet går greit for livet endret seg gradvis og jegvil si at vi er positiv travel, vi ønsker jo å følge opp barna våre og at de skal ha venner og fritidsaktiviteter. Vi må prioritere, vi er ikke like sosial som før og huset ser ikke ut som det er tatt fra et interiørblad. Vi kommer sterkere tilbake mår barna blir eldre.

 

Hadde vi sagt det samme om det var mannen til ei som var syk? Hva med damer som får barn alene? En kan ikke krisemaksimere. Dette må du TS kjenne på, hvordan du fungerer, hvilke nettverk du har og hvilken mann du har valgt å få barn med.

En liten utblåsning over klaging over tidsklemma og hvor travel vi er! Vi må gi oss, du har valgt det og slik er det med barn. Tenk positivt!

Anonymkode: 3979c...b27

Jeg mener ikke å krisemaksimere, det er et faktum at vi er to helt friske voksne med kun to barn, og vi er veldig trøtte om kvelden og sover godt. Når vi ikke sover godt er vi enda trøttere. Dette har vi valgt selv, det er et godt liv og et håndterlig liv. Men jeg har ei venninne med ME, og hun er sengeliggende. Hun er så sliten at hun ikke kan gå på butikken eller lage middag til seg selv. Det er ikke forenelig med omsorg for barn. Det virker som TS tror barn betyr dårligere nattesøvn en periode, og mer rydding. Det er jo veldig mye mer aktivitet og liv og røre i en familie med barn enn i en uten. 

Anonymkode: 4a4d9...f91