PTSD

[Gjest Vevila]

18 timer siden, abimopectore skrev:

Hei!

Jeg har blitt behandlet for min psykiske tilstand over flere år hos forskjellige psykologer og psykiatere. For min del har det variert stort med tanke på hvem jeg har vært i behandling hos. Det tok også 4 år før det ble oppdaget at PTSD var årsaken til mange av mine problemer. Dersom du selv er klar over traumet ditt, tror jeg du har kommet langt og vil kunne starte behandling lettere. 

For meg var det i starten mye samtaleterapi hos psykolog. Dette fant jeg dessverre ikke noe særlig nyttig, da det egentlige problemet ikke ble behandlet. Med tanke på at PTSD er en angstlidelse, ble dette først oppfattet som sosial angst. Jeg fikk behandling for dette i form av samtaler, men det var det hele. Lidelsen min utviklet seg, og med årene ble spiseforstyrrelse et økende problem. Angsten, som nok var grunnmuren i den oppståtte spiseforstyrrelsen, ble tilsidesatt, og ikke ansett som et like stort, eller det vil si helsefarlig, problem. 

Jeg fikk etter et par år mer kontroll over spiseforstyrrelsen. Men slet videre med alvorlig sosial angst og depresjoner. I alt dette hadde jeg byttet behandler opp til flere ganger. Behandlingen jeg fikk hos de forskjellige gikk kun ut på samtaler så vidt jeg husker nå i ettertid. En var faktisk mer interessert i hva jeg synes om han som psykolog, enn hva han var i å behandle meg. Jeg holdt på å gå på veggen. 

Etter lengre tids forverring av symptomer, tok min pårørende meg på ØH-time på legekontoret. Det ble forskrevet Zoloft og jeg ble henvist til en ny psykolog. Denne psykologen viste seg til slutt å være redningen. Han tilbydde ikke bare samtaler, men også brainspotting og gruppeterapi. Han hadde en tilnærming jeg var komfortabel med, og han fant snart ut av traumet jeg var plaget med. På den tiden var jeg ikke selv klar over at det jeg hadde opplevd var grunn i mine problemer.

For de som ikke er klar over dette, så kan antidepressiva som Zoloft gi alvorlige bivirkninger i startfasen. Uheldigvis ble jeg utsatt for dette. Selvmordstankene økte betraktelig, og jeg prøvde å ta mitt eget liv. Jeg ble naturligvis innlagt på psykiatrisk avdeling etter hendelsen. Her ble det også nye behandlere med nye tilnærminger å måtte forholde meg til, og jeg ble bedt om å skrive ned følelser og tanker. Jeg ble også bedt om å skille mellom gode og vonde følelser og tanker, og finne erstattere for det som var vondt. Dette føler jeg at jeg kan anbefale videre til deg den dag i dag. 

Etter en lengre tids innleggelse, var jeg tilbake til psykologen jeg hadde blitt henvist til. Hos han startet intens behandling med, som sagt, branspotting sammen med samtaler. Jeg var, pga. sosial angst, ikke klar for gruppeterapi på den tiden. Jeg gjorde et iherdig forsøk. 

Brainspotting går ut på å fremprovosere følelser i forhold til tidligere opplevd stress og traumer, slik at det kan bearbeides i trygge omgivelser. Dette er for å si det rett ut jævlig til å begynne med. For meg føltes det som om alt bare bygget seg opp til en panikkangst, som akkurat ble stoppet i siste liten av min psykolog. Dette har, på et underlig vis, hjulpet meg veldig mye. Effektivt har det også vært. Etter 2 år i denne behandlingen, føler jeg meg så og si psykisk frisk. Noe som har vært en stor seier etter alle disse årene. 

Mitt nåværende problem er ME. Jeg får behandling i form av fysioterapi, og jeg er ved veldig godt mot, tross alt. Og det fortjener en applaus, om jeg får si det selv. Planen nå var egentlig å gå i gruppeterapi, men pga. ME blir ikke det aktuelt med det første. Men dersom du ikke har for eksempel ME eller alvorlig sosial angst, kan jeg på vegne av andre anbefale gruppeterapi.

Det ble veldig langt dette her, og jeg har brukt ganske lang tid på å svare deg, men jeg håper at det hjalp deg å se helheten. Jeg har som sagt vært borti mye forskjellig, så mitt råd er: Kom deg til en behandler som driver med brainspotting! Det er verdt alle nedturer det bringer med seg fra start, for oppturen kommer til slutt. 

Om det er noe du lurer på i dette rotet av en tekst, så skrik ut!

Lykke til 

 

Hvordan fant dere ut at det var PTSD og ikke normal sosial angst? Og hvordan fremprovoserer man følelser ved brainspotting? 
Hvis du vil dele.

[abimopectore]

1 time siden, Vevila skrev:

Hvordan fant dere ut at det var PTSD og ikke normal sosial angst? Og hvordan fremprovoserer man følelser ved brainspotting? 
Hvis du vil dele.

Selvsagt!

Jeg bar på et traume som jeg ikke helt forstod omfanget av selv. Jeg ble manipulert over en lengre periode hvor jeg var ganske ung. Pga. at jeg ble såpass manipulert som jeg ble anså jeg denne mannen som en venn. Jeg trodde at de tingene han gjorde mot meg var normalt, og at det var slik det var ment å være. Jeg ble truet til å ikke omgås andre mennesker i dette tidsrommet, og det var vel det som i ettertid utløste en sosial angst i tillegg. Tidligere hadde jeg jo ikke fått lov til dette, og jeg hadde nok truslene i minnet.

Ved brainspotting minner psykologen meg på følelser, tanker og gjerne fysisk ubehag forbundet med traumet. Det blir en slags hypnose hvor han ber meg gå mer og mer inn i det. Han ber meg om å virkelig kjenne på ubehaget og fra tid til annen rangere det på en skala fra 1-10. Det går vel ut på å bevisstgjøre meg på hvilke følelser som skyldes hva.

Håper jeg svarte noenlunde på spørsmålet 

 

[abimopectore]

Den 25. januar 2016 at 8.12, AnonymBruker skrev:

Tusen takk kjære deg! For min del vet jeg veldig godt hva som var traumen, og hvorfor det nå på nytt er blitt plagsomt. Har fått alvorlig depresjon av det. Skal behandles på dps her, så aner ikke hvordan det gjøres.

Så godt å høre at du har det bedre! 

Ts

Anonymkode: 222ae...7ae

Behandlingsmetodene varierer nok fra sted til sted. Masse lykke til i hvert fall! Håper det ordner seg for deg 

Endret 25. mai 2016 av abimopectore

[Anglofil]

Tråden er ryddet for personangrep, samt svar til dette.

Yvonne (mod)

[AnonymBruker]

Er det noen av dere som merker at dere i lange perioder ikke har kontakt med traumet/ traumene? Enten ved at hodet er tomt eller at dere godt kan snakke om traumene men uten at dere føler noe rundt det, at det blir som å " snakke om været"? Er det noen av dere som har opplevd alvorlig dissosiasjon i korte stunder, for så å være " følelsesløse" igjen, altså ikke ha kontakt med traumet/ traumene igjen?

Anonymkode: c7741...0a2

[AnonymBruker]

Er det ingen som kan svare på spørsmålet ovenfor?

Anonymkode: c7741...0a2

[AnonymBruker]

Jeg har snakket så mye om deler av traumet nå at jeg kan snakke om det uten å bli overveldet av følelser. Det er altså ingen problemer med å snakke overfladisk om traumet. Det er først når jeg går inn i det at ting blir vanskelige. Ingen dissosiasjon for min del.

Anonymkode: 1eb57...a2c

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har snakket så mye om deler av traumet nå at jeg kan snakke om det uten å bli overveldet av følelser. Det er altså ingen problemer med å snakke overfladisk om traumet. Det er først når jeg går inn i det at ting blir vanskelige. Ingen dissosiasjon for min del.

Anonymkode: 1eb57...a2c

Men før behandling, var det da mulig for deg å snakke om traumet uten å bli følelsesmessig berørt av det?

Anonymkode: c7741...0a2

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men før behandling, var det da mulig for deg å snakke om traumet uten å bli følelsesmessig berørt av det?

Anonymkode: c7741...0a2

Jeg gikk gjennom det meste av livet i den tro at jeg ikke var påvirket av traumet, så jeg kunne fortelle om det i meget korte ordelag. Så kom jeg mer i kontakt med traumet og koblet flere og flere minner, og da ble det vanskelig.

Anonymkode: 1eb57...a2c

[abimopectore]

Den 26. januar 2016 at 16.33, AnonymBruker skrev:

Er det noen av dere som merker at dere i lange perioder ikke har kontakt med traumet/ traumene? Enten ved at hodet er tomt eller at dere godt kan snakke om traumene men uten at dere føler noe rundt det, at det blir som å " snakke om været"? Er det noen av dere som har opplevd alvorlig dissosiasjon i korte stunder, for så å være " følelsesløse" igjen, altså ikke ha kontakt med traumet/ traumene igjen?

Anonymkode: c7741...0a2

Nå snakker jeg om traumet uten å tenke over det. Som du skriver, så føles det som om jeg prater om været. Det har jeg gjort i to års tid allerede. Jeg føler at ting er lettere når jeg er åpen om det, for traumene føles så langt vekke nå. Det føles som om jeg har sett det på film. De første tre årene klarte jeg dog ikke å prate om det. 

 

Endret 25. mai 2016 av abimopectore

[AnonymBruker]

Den 27.1.2016 at 16.33, AnonymBruker skrev:

Er det noen av dere som merker at dere i lange perioder ikke har kontakt med traumet/ traumene? Enten ved at hodet er tomt eller at dere godt kan snakke om traumene men uten at dere føler noe rundt det, at det blir som å " snakke om været"? Er det noen av dere som har opplevd alvorlig dissosiasjon i korte stunder, for så å være " følelsesløse" igjen, altså ikke ha kontakt med traumet/ traumene igjen?

Anonymkode: c7741...0a2

Ja, så absolutt! Jeg tror at da jeg ble utsatt for traumene var jeg i et slags overlevelsesmodus og følelsene var på en måte "skrudd av". Etterhvert som ting kom opp igjen, så var følelsene fortsatt skrudd av.. Jeg husket hendelsene, men det føltes nesten som det var en annen. Det kunne ikke ha skjedd meg. Når jeg snakket om det i etterkant så jeg hvordan folk rundt meg hadde tårer i øynene eller vred seg i vemmelse, men jeg var bare helt ... kald. Jeg tror det som fikk PTSD-en til å lette for min del var å rett og slett komme i kontakt med alle følelsene under traumene, vanskelig å forklare, men følelser som var fortrengt både under traumet og i etterkant. Det som har vært viktig for meg er å kunne fortelle til noen som rett og slett tåler å høre. 

Anonymkode: bae9c...a92

[Brimi]

Beklager OT, men hvordan har du fått diagnosen ME? Jeg fikk ikke "lov" til å få den diagnosen pga PTSD.

[AnonymBruker]

3 timer siden, Brimi skrev:

Beklager OT, men hvordan har du fått diagnosen ME? Jeg fikk ikke "lov" til å få den diagnosen pga PTSD.

Samme her... 

Anonymkode: f8156...4e0

[abimopectore]

Den 28. januar 2016 at 10.03, Brimi skrev:

Beklager OT, men hvordan har du fått diagnosen ME? Jeg fikk ikke "lov" til å få den diagnosen pga PTSD.

Hei! Jeg fikk diagnosen ME når jeg av flere psykiatere fikk beskjed om at jeg ikke hadde noe på et psykologkontor å gjøre. Og at min tidligere psykiske bakgrunn ikke kunne være grunn i alle mine nåværende problemer. 

Endret 25. mai 2016 av abimopectore

[AnonymBruker]

Den 25.1.2016 at 22.39, AnonymBruker skrev:

Jeg føler litt som en annen anonym her. Samtaleterapien med psykologen min hjelper virkelig ikke. Nå har det kommet til et punkt der jeg bare vil droppe å gå dit. Det er bare flaut og pinlig å sitte der uke etter uke. Problemet er vel at vi ikke kommer videre. Han klarer ikke å få meg videre rett og slett. Jeg har nå snakket om alle overfladiske ting jeg sliter med, og klarer ikke selv å gå i dybden, for jeg vet ikke hva det er "meningen" at jeg skal fortelle om. Og psykologen klarer åpenbart ikke å hjelpe meg videre heller. Jeg har forøvrig sjeldent vært såpass mye til lege at jeg får frikort, bortsett fra siste året som jeg har gått mye til psykolog. Så jo, jeg anser det også som penger spart, om jeg hadde sluttet nå. Hvertfall penger fordelt mer utover hele året. 

Anonymkode: 5f7e1...e97

Fortell psykologen dette. Føler du at du ikke kan, så bytt til en annen psykolog.

 

Den 26.1.2016 at 16.33, AnonymBruker skrev:

Er det noen av dere som merker at dere i lange perioder ikke har kontakt med traumet/ traumene? Enten ved at hodet er tomt eller at dere godt kan snakke om traumene men uten at dere føler noe rundt det, at det blir som å " snakke om været"? Er det noen av dere som har opplevd alvorlig dissosiasjon i korte stunder, for så å være " følelsesløse" igjen, altså ikke ha kontakt med traumet/ traumene igjen?

Anonymkode: c7741...0a2

Å ikke være i kontakt med (et ubehandlet) traume, er helt normalt. Det er sånn vi overlever. Hjernen kobles fra kroppen, kind of. Ta f.eks en unge som voldtas... eneste måten å holde ut smertene på, er å dissosiere. Altså å koble ut kroppen, og forsvinne inn i seg selv (hjernen). Klønete forklart, men. 

Anonymkode: 87214...a8d

[Chinchilly]

Den 23.1.2016 at 15.15, førstedamen skrev:

Kan nok ta mange år, PTSD kommer i forskjellige skalaer og må behandles forskjellig iforhold til hva som er din traume og da grunnen til at du har PTSD. En krigsveteran kan bruke 10 år i terapi og lignende før de føler de håndterer det. PTSD er også noe du har hele livet og bare må lære deg å leve med og jobbe med for å gjøre det enklere og lettere for deg å leve "normalt". Vet at det blandt annet brukes vanlige samtaleterapi for PTSD, men også tankefeltsterapi. 

 

Den 23.1.2016 at 21.04, førstedamen skrev:

Ja men skulle du bli utsatt for samme typen stress som traumaet ditt eller lignende kan du få reaksjoner i ettertid hele livet, selvom det ikke er like brutalt som før. Det kan være så lite som at du kjenner en lukt fra hendelsen eller lyd eller hva som helst nesten. Eller rett og slett att du bare sliter med søvn eller har mareritt (som du ikke nødvendigvis husker) i en spesiell tid hvert år eller lignende.

 

 

En liten kommentar til det du skriver her. Det er fullt mulig å bli 100% frisk fra PTSD.

[AnonymBruker]

Kanskje litt på siden, men er det noen som vet noe om c-ptsd er "akseptert" som diagnose (i mangel på en bedre beskrivelse) i helsevesnet? Har lest litt om at BPD (emosjonelt ustabil pf) likner på c-ptsd når det gjelder symptomer og at det kan forveksles. Tenker på ift å få riktig behandling.

Anonymkode: 41fe3...f2e

[Chinchilly]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kanskje litt på siden, men er det noen som vet noe om c-ptsd er "akseptert" som diagnose (i mangel på en bedre beskrivelse) i helsevesnet? Har lest litt om at BPD (emosjonelt ustabil pf) likner på c-ptsd når det gjelder symptomer og at det kan forveksles. Tenker på ift å få riktig behandling.

Anonymkode: 41fe3...f2e

KPTSD er absolutt godkjent som diagnose men den er bare ikke offisiell enda. Det kan bli oppdatert i ICD 11 fra 2018 men det tar ofte noen år med oversettelse og høring før den er i fullstendig bruk.

[AnonymBruker]

14 minutter siden, Chinchilly skrev:

KPTSD er absolutt godkjent som diagnose men den er bare ikke offisiell enda. Det kan bli oppdatert i ICD 11 fra 2018 men det tar ofte noen år med oversettelse og høring før den er i fullstendig bruk.

Takk for info! Utredes diagnosene med samtaler?

Anonymkode: 41fe3...f2e

[Chinchilly]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Takk for info! Utredes diagnosene med samtaler?

Anonymkode: 41fe3...f2e

 

Utredningen skjer gjennom samtaler. KPTSD krever naturlig nok traume i motsetning til eupf (emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse).