Jeg er ufrivillig barnløs, men tanken er forsonet

[Gjest Citronella]

Jeg har vært gravid opptil flere ganger, men har mistet tidlig i svangerskap. Nå er jeg i 40-årene, og det har tatt sin tid med sorgarbeid, men nå har vi forsonet med at vi ikke får våre egne barn. Adopsjon er ikke noe alternativ på grunn av alder.

Men jeg og vi har akseptert dette og livet er bra og til tider fantastisk!

Er det flere som har gjennomgått lignende prosess?

[AnonymBruker]

Ja, det har jeg, og jeg har kommet til konklusjonen at livet kan være rikt og meninsgfylt, også uten barn. Det vanskeligste var den perioden da jeg trodde jeg måtte bli mor for å oppleve lykke og kjærlighet. Nå har jeg liskom kommet over en kneik, innimellom er det trist, jeg kan være misunnelig på de som plopper ut unger, men alt i alt har jeg akseptert at det ikke blir sånn for meg.

Anonymous poster hash: 63184...7bb

[AnonymBruker]

Vil tro at aksepten er befriende. Godt å være fri fra prøvingen og ventingen.

Selv har jeg et barn, så det kan ikke helt sammenlignes men jeg kommer nok en dag snart til å forsone meg med at det ikke blir mer enn en hos oss. Og ser frem til den avgjørelsen igrunn, for det er ganake uutholdelig å gå og vente, miste og miste. Livet settes liksom på vent med prøvingen, i alle fall for meg, så det å vite at nå er det stopp må være trist men samtidig veldig befriende.

Anonymous poster hash: 4509f...26f

[Biloba]

Godt å høre at det går an å få fred i den andre enden av dette prosjektet. Det siste året har vært helt dominert av behandlinger og tankekjør, og det er jo begrenset hvor mange år av livet som kan gå til dette. Vi skal ikke legge inn årene enda, men tankene rundt at vi kan måtte gi oss uten barn pågår jo parallelt, og er veldig tunge. Takk at dere deler.

[AnonymBruker]

Jeg har vært gravid opptil flere ganger, men har mistet tidlig i svangerskap. Nå er jeg i 40-årene, og det har tatt sin tid med sorgarbeid, men nå har vi forsonet med at vi ikke får våre egne barn. Adopsjon er ikke noe alternativ på grunn av alder.

Men jeg og vi har akseptert dette og livet er bra og til tider fantastisk!

Er det flere som har gjennomgått lignende prosess?

Jeg har 2 barn. Men etter at jeg fikk dem så gikk jeg i 7 år uten å klare å bli gravid. Vet ikke hvorfor. Og siden jeg var kun i starten av tyveårene da dette skjedde, så ble jeg ganske oppgitt og skremt.

Det tok lang tid for meg å forsone meg med at jeg kanskje aldri vil få flere barn. Men jeg har 2, og har ingenting å klage over egentlig. Men det var allikevel sårt å føle de følelsene jeg gjorde. For enkelte plopper ut barn. Og i enkelte familieselskap så hørte jeg noen si: hvor mange barn skal du ha? osv. Man kan ikke alltid bestemme sånnt.

Nå har jeg truffet en som har ingen barn. Han har vært i langt forhold men aldri fått barn, og jeg har mine mistanker til at han ikke kan få barn. Men jeg må innrømme at jeg forguder ikke dem som får alt i hendene... Jeg forguder mer de som sliter med å få livet til slik de ønsket. Og jeg ser faktisk opp til en som har måtte mestre en barnløs situasjon.

Har noen ord å trøste trådstarter og dem som ikke har fått barn med. Det er at det er ufattelig tøfft å ha barn. Jeg merker at følelsesmessig så er det sånn at jeg ofte går rundt med angst for at noe skal skje dem. Og tenker hele tiden på hvordan de har det osv. Og jeg vet at de kan komme i sånne situasjoner også, der de kan få problemer å få barn, sorger, osv. Det er tøfft å ha barn også. Mye å tenke på.

Jeg føler egentlig at jeg ikke burde svart på dette innlegget siden jeg har barn, og burde aldri klage over at jeg gikk 7 år uten å få barn etter at jeg fikk dem. Men jeg ville bare si noen ord, for det var en sorg det og. Spesiellt i ung alder.. og mens andre ploppet ut barn etter barn etter barn så satt jeg der og fikk det ikke til mer.

Anonymous poster hash: d4289...a37

[Gjest Citronella]

Takk til alle for fine refleksjoner. Veien til forsonelse har vært lang og krevende, men man kommer til et punkt hvor man må ta et aktivt valg for å akseptere hvordan livet er blitt, eller grave seg ned i bitterhet og sorg.

Ville også ta det opp, for det er sjelden man leser eller hører om lignende historier, og det kan kanskje gi håp til de som fortsatt er i sorg og er langtidsprøvere

Jeg har da valgt å akseptere og det har som noen nevner vært veldig befriende. Noen stikk og tanker vil alltid være der, men absolutt i en så lav grad at livet er fantastisk og jeg har mye å glede meg over.

En god klem til dere alle

[AnonymBruker]

Jeg har 2 barn. Men etter at jeg fikk dem så gikk jeg i 7 år uten å klare å bli gravid. Vet ikke hvorfor. Og siden jeg var kun i starten av tyveårene da dette skjedde, så ble jeg ganske oppgitt og skremt.

Det tok lang tid for meg å forsone meg med at jeg kanskje aldri vil få flere barn. Men jeg har 2, og har ingenting å klage over egentlig. Men det var allikevel sårt å føle de følelsene jeg gjorde. For enkelte plopper ut barn. Og i enkelte familieselskap så hørte jeg noen si: hvor mange barn skal du ha? osv. Man kan ikke alltid bestemme sånnt.

Nå har jeg truffet en som har ingen barn. Han har vært i langt forhold men aldri fått barn, og jeg har mine mistanker til at han ikke kan få barn. Men jeg må innrømme at jeg forguder ikke dem som får alt i hendene... Jeg forguder mer de som sliter med å få livet til slik de ønsket. Og jeg ser faktisk opp til en som har måtte mestre en barnløs situasjon.

Har noen ord å trøste trådstarter og dem som ikke har fått barn med. Det er at det er ufattelig tøfft å ha barn. Jeg merker at følelsesmessig så er det sånn at jeg ofte går rundt med angst for at noe skal skje dem. Og tenker hele tiden på hvordan de har det osv. Og jeg vet at de kan komme i sånne situasjoner også, der de kan få problemer å få barn, sorger, osv. Det er tøfft å ha barn også. Mye å tenke på.

Jeg føler egentlig at jeg ikke burde svart på dette innlegget siden jeg har barn, og burde aldri klage over at jeg gikk 7 år uten å få barn etter at jeg fikk dem. Men jeg ville bare si noen ord, for det var en sorg det og. Spesiellt i ung alder.. og mens andre ploppet ut barn etter barn etter barn så satt jeg der og fikk det ikke til mer.

Anonymous poster hash: d4289...a37

Jeg synes heller ikke at slike som deg burde skrevet i denne tråden, men du kjenner jo ikke dine begrensninger. Det er sikkert ufattelig tøft å måtte forvalte en stor formue også. Føler meg ikke trøstet av dine ord i det hele tatt.

Anonymous poster hash: 7dd37...488

[AnonymBruker]

Jeg synes heller ikke at slike som deg burde skrevet i denne tråden, men du kjenner jo ikke dine begrensninger. Det er sikkert ufattelig tøft å måtte forvalte en stor formue også. Føler meg ikke trøstet av dine ord i det hele tatt.

Anonymous poster hash: 7dd37...488

Ok. Beklager. Jeg vet at alle har sine situasjoner. Jeg hadde min fortvilelse, selv om det var en luksusgode som jeg slet med å få, som et tredjebarn. Og ja det er tøfft å ha barn, for det er en stor formue. Det har sine bekymringer, gjett om. Men når jeg sitter meg inn i at jeg var der jeg var før jeg fik barna, og hadde lest mitt eget innlegg, så hadde jeg nok ikke hatt en eneste form for sympati, eller følt meg trøstet av det jeg skrev selv om jeg forsøkte å trøste.

Jeg forsøkte å trøste med å si at det er mye ansvar, og mye bekymringer med å ha barn. Men den hjalp nok ikke..

Anonymous poster hash: d4289...a37

[Gjest Citronella]

Jeg synes heller ikke at slike som deg burde skrevet i denne tråden, men du kjenner jo ikke dine begrensninger. Det er sikkert ufattelig tøft å måtte forvalte en stor formue også. Føler meg ikke trøstet av dine ord i det hele tatt.

Anonymous poster hash: 7dd37...488

Jeg synes absolutt at hun kan skrive i denne tråden. Sorg og tap er individuelt, og ikke noe andre skal moralisere og mene noe om.

[AnonymBruker]

Takk for at du forstår. Jeg vet at pga jeg har 2 barn så har jeg egentlig ingenting å føle sorg over. Men ja jeg følte sorg siden jeg var bare 23 år da jeg ikke ble gravid igjen. Men den sorgen er sikkert vanskeligere for de som ikke har barn å forstå men noen forstår den sikkert.Det er jo sånn at man hører at andre får barn når de vil.Jeg følte meg unormal og altfor ung. Tok lang tid å akseptere det. Men jeg må si: alle har sine sorger. Og det å ha barn medfører belastninger og. Jeg føler ofte at jeg lever med et hjerte i halsen.

Anonymous poster hash: d4289...a37

[AnonymBruker]

Jeg synes heller ikke at slike som deg burde skrevet i denne tråden, men du kjenner jo ikke dine begrensninger. Det er sikkert ufattelig tøft å måtte forvalte en stor formue også. Føler meg ikke trøstet av dine ord i det hele tatt.

Anonymous poster hash: 7dd37...488

Hun kom faktisk med mange kloke ord her. Hver sin sorg som TS. Syns ikke det var upassende innlegg i det hele tatt.

Til TS. Stor klem til deg ☺

Anonymous poster hash: ca058...9bb

[AnonymBruker]

Jeg har vært gravid opptil flere ganger, men har mistet tidlig i svangerskap. Nå er jeg i 40-årene, og det har tatt sin tid med sorgarbeid, men nå har vi forsonet med at vi ikke får våre egne barn. Adopsjon er ikke noe alternativ på grunn av alder.

Men jeg og vi har akseptert dette og livet er bra og til tider fantastisk!

Er det flere som har gjennomgått lignende prosess?

Jeg har små barn og er skilt. Misunner deg/dere. Livet er bedre uten barn. "Tabu" for foreldre å si, men jeg velger å være ærlig.

Skulle ønske jeg var fri, lykkelig og barnløs som deg/dere. Nyt det!

Anonymous poster hash: 897d1...5e0

[Gjest Citronella]

Jeg har små barn og er skilt. Misunner deg/dere. Livet er bedre uten barn. "Tabu" for foreldre å si, men jeg velger å være ærlig.

Skulle ønske jeg var fri, lykkelig og barnløs som deg/dere. Nyt det!

Anonymous poster hash: 897d1...5e0

Det er interessant at du våger å være åpen om akkurat dette... For det er som du sier, veldig tabu.

[AnonymBruker]

Det er interessant at du våger å være åpen om akkurat dette... For det er som du sier, veldig tabu.

Ja, nettopp. Men jeg sier ikke dette til noen IRL, og i alle fall ikke til barna mine.

Men jeg ønsker, nærmest hver eneste dag, at jeg ikke hadde hatt barn, og aldri skulle få noen. Tenk så mye fritid du og andre barnløse har. Du kan nyte livet, gjør hva du vil, reise hvor du vil. Virkelig leve. Føler livet mitt er ødelagt, i beste fall satt på vent til barna flytter ut- noe som er 15 år til.....

Anonymous poster hash: 897d1...5e0

[Gjest Citronella]

Ja, nettopp. Men jeg sier ikke dette til noen IRL, og i alle fall ikke til barna mine.

Men jeg ønsker, nærmest hver eneste dag, at jeg ikke hadde hatt barn, og aldri skulle få noen. Tenk så mye fritid du og andre barnløse har. Du kan nyte livet, gjør hva du vil, reise hvor du vil. Virkelig leve. Føler livet mitt er ødelagt, i beste fall satt på vent til barna flytter ut- noe som er 15 år til.....

Anonymous poster hash: 897d1...5e0

Jeg har forståelse for det du føler. Og jeg skjønner også at dette ikke er noe du sier IRL. Det kan kanskje hjelpe å snakke med en psykolog eller noen annen profesjonell?

Vi kan vel konkludere med at livet ikke er for amatører...

[AnonymBruker]

Jeg har forståelse for det du føler. Og jeg skjønner også at dette ikke er noe du sier IRL. Det kan kanskje hjelpe å snakke med en psykolog eller noen annen profesjonell?

Vi kan vel konkludere med at livet ikke er for amatører...

Mulig det.

Fantaserer ofte om hvor lykkelig jeg kunne vært om jeg hadde levd et liv som ditt: Sammen med en kjæreste/partner/mann jeg kunne brukt masse tid på, gjort hva vi ville, når vi ville. Levd, rett og slett.

Du/dere er heldige.

Anonymous poster hash: 897d1...5e0

[Gjest Citronella]

Mulig det.

Fantaserer ofte om hvor lykkelig jeg kunne vært om jeg hadde levd et liv som ditt: Sammen med en kjæreste/partner/mann jeg kunne brukt masse tid på, gjort hva vi ville, når vi ville. Levd, rett og slett.

Du/dere er heldige.

Anonymous poster hash: 897d1...5e0

Det er modig av deg å fortelle det du forteller. Og det viser at sorg og lykke har mange fasetter. Noen vil nok bli provosert av dine meninger, men jeg synes de er interessante fordi jeg har hørt lignende tanker fra to av mine venner som har barn.

[AnonymBruker]

Det er modig av deg å fortelle det du forteller. Og det viser at sorg og lykke har mange fasetter. Noen vil nok bli provosert av dine meninger, men jeg synes de er interessante fordi jeg har hørt lignende tanker fra to av mine venner som har barn.

Akkurat. Tror det er mange som tenker slike tanker i hemmelighet. Jeg er selvsagt glad i barna mine, og vil ikke miste dem, det er bare en lengsel etter å være fri, lykkelig, ubegrenset som gjør at jeg skulle ønske jeg var barnløs.

Anonymous poster hash: 897d1...5e0

[AnonymBruker]

Hun kom faktisk med mange kloke ord her. Hver sin sorg som TS. Syns ikke det var upassende innlegg i det hele tatt.

Til TS. Stor klem til deg ☺

Anonymous poster hash: ca058...9bb

Takk for at noen forstår min situasjon og.

Jeg følte det fryktelig tungt da jeg var bare 23 år gammel, og så ble jeg ikke gravid igjen. Satt med mange spørsmål om hvorfor. Jeg følte at jeg hadde grunn till å føle sorg over det selv om jeg hadde 2 barn, for det "normale" er jo at man blir gravid når man ikke beskytter seg.

Jeg forstår godt de som sier at jeg har ingenting å gnåle for. Jeg har jo to barn. Og når de sier de ordene så stiller jeg meg selv spørsmålet over hvorfor jeg i det hele tatt følte sorg over å ikke få flere?. Jo fordi jeg ønsket det, og fordi jeg trodde det var normalt å bli gravid i den alderen jeg var i.

Jeg følte en skam over at jeg ikke ble det. En skam og fotvilelse. Noen spurte om hvorfor vi ga oss å få barn så unge, osv. En stund så løy jeg, og sa ikke sannheten som den var. Men tilslutt sa jeg åpent ut at vi ønsket flere.

Her er det egentlig snakk om en "luksusting" , og folk kan bare bli så sint de bare vil på meg fordi jeg foteller at jeg hadde en sorg over det. For livet er skjørt. Og livet er langt. Og jeg fikk mer angst for de barna jeg hadde da jeg opplevde det. Jeg var veldig engstelig mor i seg selv, for jeg opplevde nesten å miste et av barna da det ble født, pga en sykdom. Så jeg må være ærlig å si: at jeg har hatt mye bekymringer, mye angst og mye stress i det å få barn og. Det gir meg en trøst i situasjonen.

Og det er derfor jeg forsøker å formidle dette til de som ikke har barn. Man kan tro at man blir så lykkelig av å få barn, men sannheten er at man får et liv full av ansvar, tanker og bekymringer. Mens noen er bekymret for at de ikke får barn, så er noen bekymret og engstelig av seg for barna, tenker på barna hele tiden, og det er et kaos i hodet med lite tid til seg selv. Jeg sier: enhver situasjon kan være tøff. Og jeg ser like mye opp til de som ikke har barn som de som har, faktisk enda mer til de som ikke har barn, for jeg vet at de kan føle en sorg over det.

Livet er til for å leves, og man kan ikke bryte seg fullstendig ned i sorg.. Men av og til så er det ting i livet som ikke ble som vi ønsket og håpet på. Men det gjelder å se at de som år alt opp i hendene sine ikke er noe særlig lykkeligere heller. De har sine problemer de som alle andre.

Noen kan hate innleggene mine ja. Men jeg forsøkte å forklare. Er godt noen forsto de var i beste mening.

Anonymous poster hash: d4289...a37

[AnonymBruker]

Akkurat. Tror det er mange som tenker slike tanker i hemmelighet. Jeg er selvsagt glad i barna mine, og vil ikke miste dem, det er bare en lengsel etter å være fri, lykkelig, ubegrenset som gjør at jeg skulle ønske jeg var barnløs.

Anonymous poster hash: 897d1...5e0

Jeg kunne ikke ønske at jeg var fri tiltross for at jeg synes det er tøfft av og til. Er glad jeg har fått barna mine. Og det er jo du og. Forstår godt tanken din og. Noen ganger så tenker jeg at det må være deilig å være fri fra alt ansvaret, og alle bekyrmingene et barn medfører. Og da tenker jeg at den som ikke har barn har det herlig sånn sett. De slipper i det minste det store ansvaret, og stresset. Følte nesten at jeg mistet litt meg selv i det å få barn. Så det er trøsten min med at jeg gjerne ikke kan få eller får flere. Det er tøfft å ha barn. Man føler seg ikke tryggere om man har barn. Enda mer sårbar egentlig.

Anonymous poster hash: d4289...a37