skaffe seg hund som deprimert

[AnonymBruker]

jeg har vært deprimert i flere år og går på antidepressiva, men jeg har såå lyst på en hund. blir dette dumt? eller tror dere det er en god idè?

Anonym poster: ff1e5278deee4efbaddf1e278b9ffd83

[AnonymBruker]

Prøv deg heller som fosterhjem for en hund en stund helt til du vet med sikkerhet at du kan ta deg av hunden i gode og onde dager.

Anonym poster: 62fa1aef264babec7821a5bededd16f1

[Fandenivoldsk]

En hund kan være en enorm glede hvis man sliter med depresjoner, men det er viktig at det ikke går utover hunden. Har man dager der man ikke orker å stå opp av senga, så må man det likevel med en hund i huset.

[AnonymBruker]

Her vil jeg gjerne si noe!

Jeg har selv vært deprimert i mange år. Tenkte ikke på dette i forbindelse med å få meg hund.

..Men i senere tid har dette hatt mye å si på mitt hundehold og psyke:

Jeg har nå hatt hunden min i 4 år. I perioder har jeg ikke orket å ta meg av meg selv og hvertfall ikke hunden min! Jeg har kronisk dårlig samvittighet fordi jeg ikke gir hunden det han burde fått. Får den lille energien jeg har til andre/gå ut/ osv.. Ingen har noe å utsette på meg.. Jeg tror alle ser på meg som en god hundeier.. Men jeg kjenner det tærer på ganske ofte og jeg har flere ganger vurdert å sette han bort.. Bare fordi jeg trenger perioder der jeg bare er meg... Dette viser seg å være veldig vanskelig.. Altså, å sette bort hund til noen... Jeg er inne i en periode nå der jeg gjerne betaler noen for å gi hunden min god oppmerksomhet og et godt hjem.. Men når man er deprimert er man så tiltaksløs at selv DET er vanskelig.. Og man knytter seg såååå nært til hunden at det ikke er bare-bare å sette den vekk...

Jeg angrer... Men samtidig angrer jeg ikke.....Jeg er så glad for de fine stundene jeg har hatt med han.. Men jeg tror kanskje han hadde hatt det bedre hos noen som ikke var deprimert... Hunder kan bli deprimert de også!

Anonym poster: 20362dcc757d8321451a6745fe5dfd56

[Nalaya]

Jeg tror det kan være en ganske god ide. Få ting sprer glede som en klump av kjærlighet på 4 ben. En ide kunne gjerne ha vært å fått seg en omplasseringshund da valper er svært mye arbeid, og det kan gå ut over nattesøvnen. Ellers så må jo du kjenne etter om du hadde greid arbeidet med en hund, for selv om det er veldig kjekt, så er det også et arbeid

[Bonito]

For meg har det fungert som medisin. Men, i enkelte perioder er det også veldig veldig slitsomt nettopp fordi man er deprimert. Stort sett greier jeg det fint selv, spesielt ettersom depresjonene har avtatt litt i styrke etter jeg fikk bofsen i hus. Men jeg har en fast hundepasser som jeg kan spørre om det skulle være krise, eller i mer normale tilfeller som hvis jeg skal reise bort. For meg har det som sagt vært som medisin å ha hund, men man bør tenke grundig gjennom det slik at ikke hunden blir skadelidende om/når man blir syk.

[AnonymBruker]

Jeg skaffet meg hund for et år siden, og var akkurat som deg. Lidd av depresjoner i årevis, men var heldigvis kommet meg litt opp på føttene for sluttet med antidep for to år siden, og er ikke lenger så dypt nede emosjonelt. Jeg ønsket meg hund fordi jeg følte jeg trengte en venn som alltid var der for meg, så jeg ikke følte meg så alene, noen å dele hverdagen med å noe meningsfullt å gjøre; gå tur hver dag og ansvar for noen andre enn meg selv.

I begynnelsen var det veldig vanskelig for meg, jeg ble redd fordi jeg plutselig hadde dette ansvaret og usikker på om jeg kunne klare det. Det gikk over, og siden den gang har hunden vært en blessing in disguise. Den har lært meg masse om kjærlighet og å elske. Aldri har jeg følt kjærlighet før jeg fikk hunden min, og det har vært så overveldende noen ganger at jeg har begynt å gråte. Så jeg tror dette var ment til å skje. Men med det sagt så er det utfordrende å ha et dyr når man er i emosjonell ubalanse. Det har hendt et par ganger at jeg har blitt så ustabil og utolerant at jeg har knipset, dyttet og slått den. Jeg sier dette, selv om det er tabu, for at du skal tenke på dine egne forutsetninger og hva som kan skje om man ikke klarer å styre seg. Nå er jeg ikke generelt en aggressiv person, men jeg har mine øyeblikk i det skjulte hvor jeg til slutt ikke klarer å styre meg. Dette er noe som jeg jobber med i terapi for det er viktig for meg å bryte ut av et mønster jeg har vokst opp med. Hunden fortjener ikke dette, og selv om jeg er blitt mye bedre på å ikke gjøre dette, blir jeg hjemsøkt av en dårlig samvittighet og tristhet. Dette er ting jeg må lære meg å takle, og slutte helt med, men det kommer i tillegg til andre problemer og tanker jeg har.

Uten å høres fæl ut, så har hunden min lært meg vanvittig mye om meg selv, og jeg har blitt konfrontert med mine problemer på en helt annen måte enn jeg kunne blitt ellers. Dette har hjulpet meg veldig. Men når man er psykisk syk så er det klart det er godt å ha et dyr som er der ubetinget, men det kommer veldig mye ansvar med det. Mye man ikke kan tenke seg og være forberedt på på forhånd. Det kan vekke til live emosjoner og opplevelser du trodde du var ferdig med. Det er viktig å være klar over. Jeg trodde også at jeg skulle være flink til å gå tur hver dag og gi hunden alt den trengte. Realiteten er at jeg ikke sjeldent føler at jeg ikke strekker til, enten jeg er for dårlig en dag til å gå en tilfredsstillende tur med henne, eller jeg ikke har tid til å leke med henne. Dette er følelser som kan komme i tillegg til hva du ellers måtte slite med, og i så fall bør du tenke på om du kan takle det, eller om du får/har hjelp til å takle det.

Min hund er min beste venn og er det beste som har skjedd med meg. Vi har et ellers godt forhold, hun har lært å kjenne meg og min problematikk, jeg har gitt henne en ellers veldig god oppdragelse (som forøvrig tar mye tid og krefter), jeg har god støtte fra mor, og hun er med meg på reiser. Det er mye ansvar for et vanlig menneske å ha en hund, og det er ekstra mye når du har psykiske utfordringer i tillegg. En kan ikke alltid strekke seg til, men man må gjøre sitt beste. Hunden er til mye støtte, glede og livskvalitet for en som meg. Bare pass på at du velger en rase som du kan håndtere, og at du oppdrar den godt. Jobb med å være tolerant, og sørg for at den ellers passer inn i hverdagen og at du kan beskytte den finansielt (forsikring, egenandel, mat, utstyr).

Anonym poster: 2458fc4df1c07740ace694e87e07e840

[AnonymBruker]

Jeg er veldig glad i dyr og har alltid vært det. Har hatt marsvin i noen år, og det gikk fint til å begynne med. Jeg hadde ett marsvin som jeg ble veldig glad i. Koset med han flere ganger daglig, og gråt de gangene jeg var borte fra han. Mens jeg hadde han skaffet jeg meg flere marsvin. Til slutt døde han og jeg ble mer og mer deprimert (han er ikke grunnen til at jeg ble deprimert altså), så jeg ga de andre marsvinene altfor lite oppmerksomhet. Den dårlige samvittigheten tærte på meg, så jeg ga de bort. Jeg vil ikke at det skal ende opp slik med min hund! Jeg er veldig tungt deprimert, jeg er arbeidsløs og har droppet ut av skolen. Men jeg har så lyst på en hund fordi jeg er så ensom. Jeg har ingen.

-TS

Anonym poster: ff1e5278deee4efbaddf1e278b9ffd83

[Gjest Vevila]

Det kommer helt an på. Du kjenner deg selv best og vet hvordan du reagerer når du er lengst nede. Der er lurt å velge en hund som krever en del mindre enn det du tenker du klarer, ellers ender du bare opp med dårlig samvittighet. For meg har hunden vært den beste behandlingen jeg har hatt, og jeg vet han har det kjempe godt han også

[Gjest pærecider]

Ligger nå her med en herlig liten terriergutt og prøver å skrive innlegget, ikke så lett, altså. Skaffet selv en hund da jeg var deprimert, eller rettere sagt, da jeg var på vei opp fra depresjonen, og det er den beste avgjørelsen jeg har tatt noensinne. Nå har jeg to hunder, en engelsk toy terriergutt og ei lita italiensk myndefrøken og begge gir meg mye følelsesmessig støtte, kos og jeg blir tvunget til å gå ut med dem. Begge rasene ansees for å være krevende, men det har gått bra, fordi jeg er over gjennomsnittet interessert i hund, samt at jeg er vokst opp med hunder.

Det man må vurdere er om man er i stand til å gi hunden det den trenger, kan man gå turer, og hvis man er dårlig, har man en backup? (en som kan passe hunden innimellom, eller kan man slippe ut hunden i hagen for å la den gjøre fra seg? ) Har man råd til å fø på den, forsikring, valpekurs, veterinærutgifter etc? Før jeg skaffet meg hund så passet jeg to hunder i lengre perioder for å se om jeg var i stand til å gi dem den omsorgen de trengte. Passer dem fortsatt innimellom, så det kan bli liv her i huset med fire hunder;) Selv valgte jeg å bli forvert for en engelsk toy terrier hann, som er voksen og allerede stueren og oppdratt. Fordelen med å være forvert er at man har mulighet til å levere hunden tilbake hvis man skulle oppdage at man ikke kan ta vare på den likevel. Selv har jeg hage, så jeg kan slippe dem ut hvis jeg er dårlig. Og jeg har flere venner som har sagt ja til å passe hundene hvis jeg skulle bli for syk. Men jeg har sluppet det, heldigvis. Når jeg er langt nede så har det vært til stor hjelp å tvinge meg ut i skogen med hundene, det kan være grusomt der og da, men etterpå føler jeg meg bedre, både fordi jeg har klart å gå ut, samt at jeg ser at hundene blir glade og har det bra.

Endret 27. februar 2013 av pærecider

[AnonymBruker]

mange som har gjort det. Bare les om besøkshunder på sykehjem. det har gjort noe med pasientene.

Så deg. Å være deprimert, fører ofte med seg isolasjon, så har man det tryggest hjemme.

Har du hund, så må du ut hver dag. Ikke bare for at hunden skal gå på do. Den skal treffe andre hunder og folk.Dermåd må du det også. Uansett hvilke vær, så må du ut. Frisk luft, og gåturer virker bedre enn antridepresiva. Er iallefall min erfaring.

Du skal iallefall ut tre ganger pr. dag. Hunden trenger mosjon, og det er godt for deg også.

jeg kastet mine piller, og begynte å gå. Møtte dagslyset hver dag. Kjente for hver dag, hvordan det virket på meg. Dette var på vinteren Jeg sørget for å få det dagslyset jeg kunne. Gikk og gikk. Overvekt er heller ikke ukjent ved depresjon, bonusen var at når våren kom hadde jeg gått ned i vekt også. Best av alt var at jeg kom i mye bedre form.

Siden den dagen har jeg ikke tenkt på pillene engang. lykke til

Anonym poster: 5cafda17aed3df0f68f1063d7f4e6468

[Redbull]

Du blir litt isolert med en valp i hus. Og den tisser og bæsjer over alt. Men når den tiden er over er det mye glede med hund, og du må jo ut med han Men det er ikke bare kos med hund da

[AnonymBruker]

Takk for svar

Anonym poster: ff1e5278deee4efbaddf1e278b9ffd83

[blueberries]

Jeg tror at et kjæledyr vil gi deg en bedre hverdag.

[Guybrush]

Jeg ser mye av fordelene men samtidig er det også noen varselbjeller som ringer - noe jeg da også tror TS selv tenker på. Jeg synes derfor det er litt "fordummende" med de i denne tråden som bare nærmest roper "go for it!" - uten å tenke på at det er et annet levende vesen med behov og følelser som vi snakker om også.

TS: jeg ville først sjekket med en hundeomplasseringstjeneste (jeg har selv vært tilknyttet en i perioder), der får man ansvaret for hunder i perioder og de betaler alt av utstyr, mat etc. Perfekt for å få følelsen av hvordan det er å ha en hund i 1 dag/1 uke/1 måned osv.

Samtidig som du gjør dette kan du begynne å se deg rundt etter en hund som passer deg - for dette må du også bruke en god del tid på. Er du heldig så kanskje en av hundene du passer er den rette for deg? Og du adopterer denne.

[Rubies_]

Det er nok flere sider ved denne saken som bør vurderes. Det er ingen tvil om at dyr generelt sett er god terapi for mange med psykiske lidelser som depresjon, angst, osv.

Men når det er sagt, er det noe helt annet å ha et dyr på heltid. Særlig en hund som er svært avhengig av sin eier. En hund kan ikke overlates til seg selv. Den må luftes mange ganger hver eneste dag. Den trenger en lengre tur hver eneste dag. Den skal sosialiseres med andre mennesker, dyr, barn, osv. Den skal ha anledning til å få hjernetrim og mentaltrening. Dette tar tid. Og tid er for mange med depresjoner et vanskelig begrep. Det er vanskeligere for en deprimert å opprettholde gode dagsrutiner, enn for en uten depresjoner, da den deprimerte kanskje har problemer med nattesøvnen, eller kanskje sover for mye om dagen, eller ellers bruker mye tid på å rett og slett være deprimert. Som selvfølgelig det ikke er noe galt med, men når man snakker om å ta vare på dyr, må man ta det til etterretning om det er passende.

Jeg tror det er risikabelt å skulle ta på seg et slikt stort ansvar, å ta vare på et annet liv, når man selv har litt problemer med å ta vare på seg selv. Igjen så er depresjoner veldig individuelt. Noen med depresjoner sliter mer enn andre. Det må man også vurdere.

Jeg tror nok, dersom det hadde vært jeg som skulle "anbefalt/ikke anbefalt" en med depresjoner å få seg hund, hadde jeg anbefalt å la være. Ikke fordi jeg mener at deprimerte i alle tilfeller blir dårligere hundeeiere, men fordi noen hundeeiere faktisk blir dårlige hundeeiere fordi de selv sliter veldig og har nok med seg selv. Så det er en stor sjanse, egentlig. Men jeg syns ikke man skal la være å tilbringe tid med hund sånn i det store og det hele. Kanskje noen i din familie har en hund du kan låne og passe? Det er jo også en gylden mulighet til å se hvordan du klarer deg med en hund over en lengre periode.