Gå til innhold

Motivasjon og støtte til oss med psykiske lidelser


altflyter

Anbefalte innlegg

Tenkte jeg skulle lage en motivasjonsdagbok for oss som har nådd bunnen. Kanskje denne dagboken kan være et lite lyspunkt i en ellers svart hverdag.

For øyeblikket befinner jeg meg på bunnen av bunnen, og det koster meg masse energi å skrive dette, men jeg tror og håper at det er sant at det bare er i motbakke det går oppover. Jeg har fått min dose av helvete... Håper jeg. Håper noen der ute orker å dele/motivere/være frustrert eller dele noe fint. Hva som helst. Jeg vet at det ikke går an å poste som ab her, så om noen ønsker å dele noe, kan dere sende det på pm til meg, så kan jeg publisere det... Hvis dere vil. Jeg lover å ikke fortelle hvem dere er.

Håper dette kan hjelpe til at man kommer seg litt opp...

  • Liker 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Gjest annemor30

Jeg sliter ikke psykisk men jeg håper jeg kan få lov til å legge igjen et trinn på trappen mot toppen :blomst:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg sliter ikke psykisk men jeg håper jeg kan få lov til å legge igjen et trinn på trappen mot toppen :blomst:

Du er hjertelig velkommen! :)
Lenke til kommentar
Del på andre sider

" You can close your eyes to the things you do not want to see, but you cannot close your heart to the things you do not want to feel."

- Johnny Depp

Jeg syntes den er nydelig <3

  • Liker 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest NozMonster

jeg følger deg gjerne her :klemmer:

Jeg misunner din åpenhet.

Du virker så uredd.

Motgang gjør en sterk!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så sitter jeg her tom og urolig, uten å klare å legge meg.. Har klart hele dagen uten spis og spy- opplegg.. Men det koster å kjempe mot bulimien. Fikk ikke sove forrige natt heller, og kjenner meg sliten. Og jeg er dritsulten, men "spiseforstyrrede stemmer" innvendig nekter meg mat nå.. Skal heldigvis ikke på jobb før fredag. Så jeg har tid til å komme meg ovenpå. Vet at jeg hadde sovnet om jeg hadde spist og spydd, men jeg prøver mitt beste å unngå det. Forsøker å finne ro ved å børste katten min. Har allerede vasket hele leiligheten nærmest steril, så vasking kan jeg ikke ty til. Hørt på beroligende musikk, men i dag nyttet ikke det. Ser på tv på narkobaroner på national geografic mens jeg koser med og børster på katten min. Gode pusen :catmilk:Holder meg oppe.. Men akkurat i sted ble han litt vrang etter at jeg sprayet han med pelsspray, og ligger nå inne på badet og furter..(lurer på hvorfor.. :klo: )Derfor skriver jeg ut min frustrasjon her. Søvnløshet er noe helvetes dritt! Og jeg nekter å ta sovepiller med mindre jeg er på ferie eller ligger over hos noen. Det prinsippet vil jeg holde på. Har lyst å dra ut på salget i morgen, og nyte fridagen min, så jeg MÅ bare klare å sove snart..Fy, som jeg sutrer! Klem til alle slitere :hug:

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Sov fra 14 til 18, så nå er jeg lys våken.. Og driitglad! Fikk eksamensresultatene i dag, og det gikk alldeles strålende :danse: Kjøpte meg en flott ildtopp(en blomst) som "premie", og feirer meg selv med noen grevens cider.. Wiii!!

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

jeg følger deg gjerne her :klemmer:

Jeg misunner din åpenhet.

Du virker så uredd.

Motgang gjør en sterk!

Jeg har nok bare slitt lenge nok til at jeg har innsett at om man fortsetter å holde psykiske lidelser hemmelig, vil det aldri bli akseptert på lik linje med somatisk sykdom. Jeg syntes det var en vanskelig avgjørelse å velge å være åpen om det, men jeg har innsett at jeg ikke kan forvente at noen andre skal tørre om jeg ikke tør selv.

Livet kan være forferdelig vanskelig av og til, og jeg tror ikke noen blir bedre av å skamme seg over sykdommen, eller å prøve å skjule den. Jeg har lært på den harde måten ved å holde alle, selv mine nærmeste utenfor. På et tidspunkt ble jeg lei av å lyve om hvor jeg var. Det koster mye energi å til stadighet lyve om hvorfor man ikke kan stille opp for venner og familie.

Alle kan bli syk. Før jeg selv ble syk, var jeg en av dem som tenkte "slikt skjer ikke meg". Det kan faktisk skje alle, og det burde ikke være noe å skamme seg over. Jeg håper at min åpenhet kan hjelpe andre til å se at de ikke er alene om å slite, for det er en forferdelig følelse.

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vil gjerne være med her!

Tror jeg følger med i første omgang, tør ikke skrive så mye.

Men så bra dette er! Veldig positivt å vite at man ikke er helt alene i dette.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så sitter jeg her tom og urolig, uten å klare å legge meg.. Har klart hele dagen uten spis og spy- opplegg.. Men det koster å kjempe mot bulimien. Fikk ikke sove forrige natt heller, og kjenner meg sliten. Og jeg er dritsulten, men "spiseforstyrrede stemmer" innvendig nekter meg mat nå.. Skal heldigvis ikke på jobb før fredag. Så jeg har tid til å komme meg ovenpå. Vet at jeg hadde sovnet om jeg hadde spist og spydd, men jeg prøver mitt beste å unngå det. Forsøker å finne ro ved å børste katten min. Har allerede vasket hele leiligheten nærmest steril, så vasking kan jeg ikke ty til. Hørt på beroligende musikk, men i dag nyttet ikke det. Ser på tv på narkobaroner på national geografic mens jeg koser med og børster på katten min. Gode pusen :catmilk:Holder meg oppe.. Men akkurat i sted ble han litt vrang etter at jeg sprayet han med pelsspray, og ligger nå inne på badet og furter..(lurer på hvorfor.. :klo: )Derfor skriver jeg ut min frustrasjon her. Søvnløshet er noe helvetes dritt! Og jeg nekter å ta sovepiller med mindre jeg er på ferie eller ligger over hos noen. Det prinsippet vil jeg holde på. Har lyst å dra ut på salget i morgen, og nyte fridagen min, så jeg MÅ bare klare å sove snart..Fy, som jeg sutrer! Klem til alle slitere :hug:

Så utrolig bra at du kjemper mot bulimien! Man er ofte sterkere enn det man selv tror, og det virker som om du har funnet veldig konstruktive måter å avlede deg selv på. Har du prøvd/hørt om noe som heter mindfulness? Det finnes mange bøker om dette, og mange føler de takler problemene bedre ved hjelp av dette.

Mindfulness, eller oppmerksomhetstrening som det kalles på norsk, går på å leve i øyeblikket og ikke tenke for langt frem. For meg har det hjulpet for å unngå destruktive handlinger som selvskading og oppkast, fordi jeg ved hjelp av dette fokuserer på akkurat det jeg gjør, og ikke alt stemmene i hodet ber meg om å gjøre.

Kan også anbefale yoga. Det gjør at du slapper mer av, og får en liten. Pause fra alt kaoset i hodet.

Forresten... Når det gjelder søvnløshet, kan også mindfulness hjelpe:) og om du ikke vil ta sovepiller, finnes det noe som heter vallergan. Dette er antihistaminer (allergitabletter) som har som bivirkning at man blir søvnig. De er ikke avhengighetsskapende som f.eks imovane er (innsovingsmedisin). Selv får jeg veldig hangover dagen etter, men mange har nytte av disse tablettene, og om du passer på å ta dem tidlig nok, bidrar de til en god natts søvn :)

Sender deg mange varme tanker og en god klem! Du kommer til å klare det. Merker på innlegget ditt at du er en fighter. Fortsett med det. Den mestringsfølelsen man får om man klarer å gå en dag uten å kaste opp er helt fantastisk :)

Stor klem!

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vil gjerne være med her!

Tror jeg følger med i første omgang, tør ikke skrive så mye.

Men så bra dette er! Veldig positivt å vite at man ikke er helt alene i dette.

Velkommen!

Om du ikke har lyst til å skrive noe særlig, så håper jeg det kan hjelpe deg å lese andres erfaringer. Kanskje du etter hvert tør å være mer åpen, men om du ikke vil/føler deg klar for det, så håper jeg du finner hjelp i denne dagboken.

Alle fortjener å ha det bra

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sov fra 14 til 18, så nå er jeg lys våken.. Og driitglad! Fikk eksamensresultatene i dag, og det gikk alldeles strålende :danse: Kjøpte meg en flott ildtopp(en blomst) som "premie", og feirer meg selv med noen grevens cider.. Wiii!!

Så utrolig bra!!!! Kjempeglad på dine vegne! Selv fikk jeg vite at jeg skrives ut om to uker, så jeg er kjempefornøyd selv! Dette blir en bra dag!:D

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kanskje jeg faktisk skal skrive noe her. Jeg syntes det er skummelt på en måte, fordi jeg føler man blir "stemplet" med en gang. Det at jeg faktisk sliter med noe gjør meg ikke til et dårligere menneske, selvom mange ser ut til å mene det. Ble litt sint når jeg leste den tråden om å tenke seg frisk. Hadde det bare vært så enkelt! Jeg skulle gitt alt for å være frisk. For å være normal. For å ikke være meg.

Jeg er så lei. Jeg er sint på meg selv fordi jeg har spist mat. Og jeg er sint fordi jeg er sint fordi jeg har spist mat. Så tåpelig er det. Ble lagt inn på akuttpsykiatrisk ifjor, på grunn av en jævel jeg holdt på med. Men dust som jeg et løp jeg tilbake til han med en gang jeg kom ut. Nå sitter jeg på rommet mitt i barndomshjemmet. Etter et helvetes år. Dritten er ute av livet mitt. Men jeg vil tilbake. Jeg er så dum.

Jeg bare vil ikke være alene. Men jeg er alene. Det er vi alle. Tydeligvis. Hvorfor kan jeg ikke bære være normal? Være glad? Lykkelig? Jeg vil så gjerne. Men jeg klarer ikke. Jeg føler at alt er håpløst. Jeg ser ingen vits i noe. Samtidig som jeg vet at det er det. Ifølge andre.

Jeg hater å måtte bo hjemme igjen. Til jeg får tilbake pengene mine og kan flytte. Jeg blir fylt av hat mot de rundt meg. Jeg føler meg nesten litt hysterisk. Vil bare løpe og skrike.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Kanskje jeg faktisk skal skrive noe her. Jeg syntes det er skummelt på en måte, fordi jeg føler man blir "stemplet" med en gang. Det at jeg faktisk sliter med noe gjør meg ikke til et dårligere menneske, selvom mange ser ut til å mene det. Ble litt sint når jeg leste den tråden om å tenke seg frisk. Hadde det bare vært så enkelt! Jeg skulle gitt alt for å være frisk. For å være normal. For å ikke være meg.

Jeg er så lei. Jeg er sint på meg selv fordi jeg har spist mat. Og jeg er sint fordi jeg er sint fordi jeg har spist mat. Så tåpelig er det. Ble lagt inn på akuttpsykiatrisk ifjor, på grunn av en jævel jeg holdt på med. Men dust som jeg et løp jeg tilbake til han med en gang jeg kom ut. Nå sitter jeg på rommet mitt i barndomshjemmet. Etter et helvetes år. Dritten er ute av livet mitt. Men jeg vil tilbake. Jeg er så dum.

Jeg bare vil ikke være alene. Men jeg er alene. Det er vi alle. Tydeligvis. Hvorfor kan jeg ikke bære være normal? Være glad? Lykkelig? Jeg vil så gjerne. Men jeg klarer ikke. Jeg føler at alt er håpløst. Jeg ser ingen vits i noe. Samtidig som jeg vet at det er det. Ifølge andre.

Jeg hater å måtte bo hjemme igjen. Til jeg får tilbake pengene mine og kan flytte. Jeg blir fylt av hat mot de rundt meg. Jeg føler meg nesten litt hysterisk. Vil bare løpe og skrike.

tanken med denne tråden er at man ikke skal føle seg alene. Kjenner godt frustrasjonen med å bare ha lyst til å skrike. Noen ganger kan jeg bli så sint at jeg bare må slå noe, da er puten en god løsning:)

Jeg kjente også jeg ble sint og frustrert pga. Tråden om å bare bestemme seg for å få det bedre, men når jeg fikk tenkt meg litt om, kom jeg fram til at den som startet den tråden rett og slett ikke har kunnskaper nok til å forstå kompleksiteten i det å være psykisk syk. Og da kom jeg fram til at jeg skulle prøve å ikke bli såret av det, for jeg vet (og det tror jeg du også gjør) at det ikke er så enkelt.

Jeg kom igrunnen til å tenke på tiden før jeg ble syk, og prøver å huske hvilket syn jeg hadde på psykisk sykdom da... Det er så lenge siden at det er vanskelig å huske, men jeg vet at jeg sikkert kunne tenkt noe lignende rett og slett pga. Uvitenhet.

Det er ikke mange årene siden psykisk sykdom ble noe man tør å snakke om, og mange fordommer henger igjen fra tidligere.

Jeg vet det er vanskelig, men prøv å heve deg over det. Jeg har tenkt å jobbe for at psykisk syke skal få et ansikt, og vise at det ikke bare er å bestemme seg for å bli frisk.

Jeg er redd -hele tiden, og jeg kjemper en evig kamp for å tro på det jeg selv skriver, men det finnes alltid håp. Mange blir bedre, og mange blir friske. En dag blir det vår tur, og da står vi igjen med en viktig erfaring.

Jeg tenker på deg og håper jeg kan være her for deg, selv om det bare er gjennom et forum. Du er ikke alene. Det er veldig mange av oss...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I dag er en skikkelig drittdag! Jeg har vært på overnattingsperm... Skulle øve meg på å takle live utenfor murene... Men da jeg kom tilbake i dag, hadde en annen pasient fått rommet mitt. Da jeg spurte hvor tingene mine var, sa de at de hadde de låst inne, og at jeg må sove på korridor. På korridor!!!! Syntes det er sykt at de kan plassere en som er psykisk syk og har masse angst på korridor.

Jeg er så sint og lei meg. Føler meg fullstendig verdiløs. Korridor er liksom godt nok for meg. Har ingen steder å trekke meg tilbake. Har egentlig bare lyst til å sette meg ned å gråte.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ser ut til at det stort sett er jeg som poster her. Menmen. Kan anbefale "jeg vet" og "alle snakker sant" av Siri Nilsen. De er veldig fine

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Det er jo litt vanskelig å skulle utlevere seg selv så mye.

Håper uansett du har det bra. Har du fått eget rom igjen?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Titter innom litt her jeg. Nå er ikk jeg helt på bunnen nå, men jeg har hatt noen turer der. Den siste er jeg på vei opp fra nå.

Jeg har perioder hvor jeg er suicidal og selvskader. Riktignok blir de kortere og kortere disse periodene, men det er like slitsomt hver gang.

Det verste er når jeg føler at jeg trenger hjelp og ikke blir trodd av det offentlige.

Jeg skriver mye når jeg er langt nede. det er min måte å kommunisere følelsene mine til familien. Oftest i form av dikt. Har blitt noen av de i løpet av høsten som var. :blush:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Titter innom litt her jeg. Nå er ikk jeg helt på bunnen nå, men jeg har hatt noen turer der. Den siste er jeg på vei opp fra nå.

Jeg har perioder hvor jeg er suicidal og selvskader. Riktignok blir de kortere og kortere disse periodene, men det er like slitsomt hver gang.

Det verste er når jeg føler at jeg trenger hjelp og ikke blir trodd av det offentlige.

Jeg skriver mye når jeg er langt nede. det er min måte å kommunisere følelsene mine til familien. Oftest i form av dikt. Har blitt noen av de i løpet av høsten som var. :blush:

Så fint at du har funnet en måte å få ut følelsene dine på. Og at du faktisk klarere det, det er imponerende.

Har du lyst til å dele et?

Det er dessverre sant. Det er vanskelig å få dem til å tro på deg. Det burde ikke vært sånn. Det siste man trenger i en sånn periode er å føle at man må sloss. Man skal ikke trenge å sloss når man er syk. Man skal få den hjelpen man har krav på.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så fint at du har funnet en måte å få ut følelsene dine på. Og at du faktisk klarere det, det er imponerende.

Har du lyst til å dele et?

Det er dessverre sant. Det er vanskelig å få dem til å tro på deg. Det burde ikke vært sånn. Det siste man trenger i en sånn periode er å føle at man må sloss. Man skal ikke trenge å sloss når man er syk. Man skal få den hjelpen man har krav på.

Det er og veldig lett å miste viljen til å kjempe, når man ikke blir trodd. Nå er jeg heldigvis kommet inn i et behandlingsopplegg hvor jeg har en jeg kan ringe til frem til 11 om kvelden. Og det er hun sammme, ikke forsjellige personer hver gang. Og det er gull verd i mine øyner.

jeg kan dele et dikt. Jeg tror det var det første jeg skrev etter jeg ble innlagt.

Et lite hjerte

For så mye smerte

Hjerte mitt bristet

Når min bror jeg mistet

Tiden den sakte går

Mens smerten blir til store sår

Hvor er min glede

Jeg har sluttet å leve

Men et lite håp i mitt liv jeg har

En liten gutt, så god og så var

Når vi er sammen, jeg kjenner jeg lever

Han er den eneste som gir meg gleder

En liten gutt, mye storhet i han bor

Men fortjener jeg å være hans mor?

Nei, tenker jeg. For da vil han i livet slite

Men at jeg elsker han for alltid, det skal han vite.

  • Liker 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...