Overvektig og spiseforstyrrelse?

[AnonymBruker]

Jeg er en voksen, overvektig jente som kjenner at jeg sliter veldig med maten. I en periode nå har jeg gått ned nesten 20 kg på litt over 3 mnd, noe som i seg ikke er noen krise eller veldig raskt, det vet jeg.

Jeg spiser sunn mat, tar omega 3 og trener ... men.. jeg kjenner en sånn enorm trang til å -ikke- spise. Jeg er så opphengt i meg selv, utseendet mitt, framtiden, presset om å bli bedre - jeg har i en periode på flere år nemlig ikke brydd meg i det hele tatt og veide over 100 kg på det verste.

Jo mer jeg går ned, jo mindre mestringsfølelse har jeg over livet mitt generelt. Kort fortalt kan jeg si at jeg nå har veldig vanskelig for å fullføre studier, har gjort det slutt med samboer etter nesten 3 år og har kuttet ned kaloriene til jeg nå er på en all time low, rundt 3-400 kalorier per dag. Den siste uken alene har jeg gått ned snart 2,5 kilo.

Jeg har fortsatt mye å ta av, så det er ikke vektmessig jeg begynner å se faresignaler hos meg selv, men som sagt dette med følelsen av å miste grepet totalt på livet mitt. Følelsene mine er en berg og dalbane, jeg har det iblant så ille (spesielt når jeg tenker på skolen) at jeg knapt orker å stå opp, jeg gråter mye. Det eneste som gjør meg glad er når jeg vet at jeg har tømt magen helt og jeg kan gå på vekta og se et nytt, lavere tall. Jeg veier meg hver dag, og greier ikke slutte. Jeg har heldigvis fått hjelp med å få sove, men det er ingenting annet som fungerer.

Jeg lurer på om det er noen andre som kjenner seg igjen i dette, eller som vet hvor jeg evt. bør tenke på å få hjelp? En vanlig psykolog/lege tror jeg ikke fungerer så bra, de fleste jeg har møtt på hittil synes bare det er bra at jeg går ned i vekt og jeg har ikke guts til å fortelle noen hvor jævlig jeg egentlig har det under alt det "vellykkede" (toppkarakterer hittil og så "flink" med maten og vektnedgangen). I tillegg synes jeg at jeg har møtt så mange rare tilnærminger til ernæring og trening, det virker som leger allment ikke er spesielt kunnskapsrike om dette.

Noen som har tips eller råd? Jeg vet jeg fortsatt er tjukk, men jeg tror ikke jeg greier å kontrollere meg vekk fra dette i lengden, lenger. Livet er helt kaotisk.

Anonym poster: 93d0099ba78797fdca21374adca5f69b

[AnonymBruker]

Du trenger definitivt hjelp. Dersom du ikke vil kontakte fastlegen din, kan kanskje IKS være til hjelp? www.iks.no

Anonym poster: bdf8f72c86e1954be5583b268f5c7c70

[AnonymBruker]

Jeg har dessverre ingen gode råd, bare: Du er ikke alene. Jeg har det på lik måte....

Anonym poster: 82a2c786d01c8217f341eeaadeb0d3fc

[AnonymBruker]

Har fått stempelet spiseforstyrret av legen, men jeg føler ikke jeg fortjener diagnosen fordi jeg er feit. At det på en måte er bra at jeg er spiseforstyrret for da går jeg ned i vekt og det gavner helsen min og samfunnet. Jeg tenker "spiseforstyrret" er forbeholdt mennesker som ikke allerede er i veien og tar fysisk stor plass og at jeg burde være glad for at jeg går ned i vekt selv om det ødelegger psyken min. At jeg gjør folk rundt meg en tjeneste ved å være spiseforstyrret.

Ok dette ble kaotisk forklart...

Anonym poster: de759083da3295a27d369c4f7e16ff89

[Gjest Tidssone]

Årsaken til at du har problemer med å fullføre studiene, er at du får i deg for lite næring.

Er det verdt mer studielån, lengere tid på studiene osv, dette med å bli tynnere?

Eller kan du spise nok til å bli ferdig med studiene, samtidig som du går litt mindre ned i vekt?

3-400 ckal pr dag er for lite og du risikerer å ødelegge litt systemer i kroppen din. (Nei. Jeg snakker ikke om forbrenningen, men ingen av de indre organer har godt av for lite næring over lang tid. du blir slapp, syk, ukonsentrert.)

[Gjest Yellow Taxi]

Du kan ikke ha anoreksi når du er overvektig, men du kan jo selvfølgelig ha et problematisk forhold til mat. De fleste ekstremt overvektige har jo dette. Tror nok en psykolog kan hjelpe deg om du er villig til å prøve.

[AnonymBruker]

Jeg var der for noen måneder siden. Akkurat der du er nå. Nå er jeg anorektisk. DO NOT GO THERE! Få hjelp, så fort som overhode mulig. Kjære deg, ta deg selv på alvor.

JA - du har en spiseforstyrrelse!

Anonym poster: a2b6791be550a9a3e181c29478071c72

[Gjest mari kontrari]

Det høres ut som du kunne trenge å snakke med noen som har mer kunnskap og kan følge deg bedre opp her. Anbefaler der å følge forslaget om å kontakte IKS (interessegruppe for kvinner med spiseforstyrrelser), iks.no eller prøv sidetmedord.no eller lignende. Her kan du kanskje også få hjelp til hvordan du kan få oppfølging av lege eller psykolog, noe jeg tror kan være til god hjelp for deg.

Om du er student kan du forøvrig også søke opp studenthelsetjenesten der du studerer, de fleste steder tilbyr helsesøster/veiledning/studiemesteringshjelp - her kan du også få hjelp til å komme deg videre til andre instanser.

I tillegg vil jeg bare si, at mye av den dårlige følelsen du kjenner på nå nok også blir forsterket av at du får i deg altfor lite næring. Ingen "fortjener" å spise så lite som du gjør, og ingen klarer å leve skikkelig med det over tid.

Håper du får hjelp, og klarer å komme deg løs fra det du sliter med

Endret 31. oktober 2012 av mari kontrari

[AnonymBruker]

Du trenger definitivt hjelp. Dersom du ikke vil kontakte fastlegen din, kan kanskje IKS være til hjelp? www.iks.no

Anonym poster: bdf8f72c86e1954be5583b268f5c7c70

Takk, jeg skal gå inn der og lese litt.

Anonym poster: 93d0099ba78797fdca21374adca5f69b

[AnonymBruker]

Jeg har dessverre ingen gode råd, bare: Du er ikke alene. Jeg har det på lik måte....

Anonym poster: 82a2c786d01c8217f341eeaadeb0d3fc

Æsj:/ har du fått noe hjelp?

Har fått stempelet spiseforstyrret av legen, men jeg føler ikke jeg fortjener diagnosen fordi jeg er feit. At det på en måte er bra at jeg er spiseforstyrret for da går jeg ned i vekt og det gavner helsen min og samfunnet. Jeg tenker "spiseforstyrret" er forbeholdt mennesker som ikke allerede er i veien og tar fysisk stor plass og at jeg burde være glad for at jeg går ned i vekt selv om det ødelegger psyken min. At jeg gjør folk rundt meg en tjeneste ved å være spiseforstyrret.

Ok dette ble kaotisk forklart...

Anonym poster: de759083da3295a27d369c4f7e16ff89

Sliter med det samme, føler at det jeg gjør/har/er betyr at jeg ikke egentlig er syk. Eller at jeg ikke trenger hjelp, så lenge jeg ikke er tynn eller sånn. Jeg er bare en lubben/tjukk jente som er opphengt i hvordan jeg ser ut, hvordan folk ser meg, om de tenker at jeg er smellfeit når de ser meg etc. Føler også at jeg gjør verden en tjeneste om jeg sulter meg en stund, så jeg ikke er en del av den "grusomme" fedmestatistikken, eller skjemmer ut vennene mine etc. Jeg er jo voksen og intelligent, kan ikke tro at følelsene mine er så barnslige og umodne:/ Hvor lenge har du holdt på, får du hjelp?

Anonym poster: 93d0099ba78797fdca21374adca5f69b

[Måndagsbarn]

IKS.no er en veldig fin side ja, anbefaler deg den. Og lykke til!

Endret 31. oktober 2012 av Måndagsbarn

[AnonymBruker]

Det virker som om du har det samme som meg, den flest unge jenter har. Uspesifisert spiseforstyrrelse. Dette er absolutt noe du burde få hjelp til å bli kvitt, for det er et helvette å gjøre det alene. Tok ca 6 mnd for meg med psykolog som er spesialist på spiseforstyrrelser

Anonym poster: 0325110e38e133a530a826d425cb93e8