Ingen bryllupsdagbok er komplett uten historien om frieriet, sant?
Det var en mørk og stormfull natt... nei, en sødmefylt sommerdag med vakker solnedgang… eller var det en magisk morgen med regnbuer og blomsterduft? Neh. Strengt tatt var det en helt vanlig lørdags ettermiddag med skyer, lett bris og yr i lufta. Vi var litt bakfulle, litt trøtte, hadde ikke dusja på to dager og jeg hadde ikke sminket meg. Og jeg hadde starta dagen med å tråkke på en brunsnegle.
Jeg og J-man var på en tilstelning sammen, som varte i hele helga. Det var gjennom denne hobbyen at vi traff hverandre, og vi har flere felles gode venner i miljøet. Mange av dem var også med, inkludert Vaffelpingvin – som nå har blitt min forlover. Vi hadde det fint, stemningen var god og tullpraten nådde stadig nye høyder. Jeg syntes kanskje J-man var litt ekstra koseklemmete og så litt sånn rart på meg av og til. Men så var det også første gang vi så hverandre på en stund (jeg jobber for tiden på en annen kant av landet, er hjemme noen helger av og til). Og siden det hadde vært et dødsfall i nær familie bare noen dager i forveien.
Uansett: jeg var fint lite mistenksom. Jeg og Vaffelpingvin vandret rundt og så på alt som skjedde, og hadde planer om en tur til nærmeste butikk for å kjøpe mat senere. Det gikk som det måtte gå på et sted fullt av folk; jeg mistet henne. Så jeg tusla etter hvert tilbake til vennegjengen, som kunne fortelle at hun allerede hadde gått til butikken. ”Åja” tenkte jeg – ”da gidder jeg ikke, trenger egentlig ikke noe uansett”.
J-man var
ikke enig. Men jeg var som sagt trøtt og litt bakfull, og følte ikke for selv ganske moderate fysiske utskeielser som å tusle til en butikk og bære en handlepose tilbake. Etter mye frem og tilbake hvor han insisterte på at vi trengte både det ene og det andre (inkludert ting vi allerede hadde), og samtidig ikke gav noe uttrykk for å ville være med på butikken selv, så lot jeg meg til slutt overtale. Husker ikke hvorfor, det er mulig han brukte øl som argument. Jo, det var nok øl inne i bildet. Eller sjokolade. Så jeg og en venn gikk for å handle. Det vil si: J-man nærmest praia ham til å ta meg med på butikken. Jeg var litt forvirra og bittelitt irritert og lurte på hvorfor i alle dager J-man ikke kunne handle disse superviktige tingene selv. Mistenkte jeg noe annet? Nei.
Da jeg kom tilbake var jeg småsliten og krasja litt på noe mykt. Etter et par minutter kom J-man og mente veldig bestemt at nå var det nok krasjing, og at jeg måtte bli med ut en tur. ”Hvorfor det?” mumlet Pinting mens hun strakk seg etter sjokoladen. ”Bare kom”, sa J-man.
Ble jeg mistenksom? Ikke helt. Nysgjerrig? Jepp.
Jeg tuslet ut, og ble møtt av en J-man med kurv. ”Jeg tenkte vi kunne gå oss en tur. Og ha en piknik.”
OK, mistenksom. Men bare bittelitt. Det ville ikke vært rart om han ønsket litt kvalitetstid etter alt som hadde skjedd og siden vi så hverandre så sjeldent og… men han pleier jo ikke gjøre sånt. Jo, mistenksom.
Vi er historisk interesserte begge to (de som kjenner meg vet jo at jeg er arkeolog), og det er flere gravhauger i området. Han mente det var et fint piknikområde, jeg var i grunnen veldig enig.
”Øøøøøøøøh” sa J-man plutselig på vei bort til en av gravhaugene. Før jeg rakk å si ”hm?”, kunne jeg konstantere at han hadde på seg en av de svarte boxerne den dagen. Da hadde beltet på buksa hans røket. Ufint. Det var vel derfor jeg lo så fælt.
Etter en noe provisorisk buksebelteløsning som involverte skarpe gjenstander plassert i litt vel umiddelbar nærhet til edlere deler, gikk vi opp på en av gravhaugene. Fyren hadde tatt med pledd, spekemat, øl, oliven, ost – og brød og jordbær som jeg hadde kjøpt på butikken. Ordentlig romantisk, sant? Senere fikk jeg også vite at det var en blanding av pragmatisk og romantisk baktanke med denne pikniken: jeg blir nemlig grinete når jeg er sulten. Ordentlig grinete. Typ: kunne-trolig-skremt-Gordon-Ramsay-eller-i-det-minste-satt-ham-ut-i-et-halvt-sekund-grinete. Som en mann med både romantisk sans og overlevelsesinstinkt, hadde J-man funnet ut at et frieri på tom ping-mage ikke gikk an. I tillegg så er vi glad i mat begge to, så da ble det jo en win-win-situasjon dette.
Etter spising og oppnådd felles enighet om at ridderost egentlig lukter promp, så fikk han et sånt lurt blikk. Så fortalte han at han hadde vært litt inspirert i det siste, og hadde tatt frem sølv-mekke-verktøyene sine (som han nesten ikke har brukt på 15 år). Og hadde tenkt på meg.
…her begynte hjernen min å danse salsa.
Han tok frem en boks fra piknikkurven. For stor til å være til en ring. ”Jeg laget dette til deg”, hørte jeg litt sånn fjernt i bakgrunnen mens jeg innså hva galningen faktisk hadde gjort.
Det var et halskjede. En sølvlenke, med fem anheng han hadde laget – hvor alle representerer noe som er typisk meg og samtidig noe vi har felles. En
graveskje for arkeologi og historie. En flaske, som kan være både øl eller whisky – noe vi begge er glade i, vi drar på smakinger sammen og slikt. Et spørsmålstegn for skepsis og nysgjerrighet. En spillkonsoll for spill og generell nerding. Og en gaffel, fordi jeg er så glad i å lage (og spise) mat.
Hjernen tok salto og piruetter.
Det er det fineste jeg har fått noen gang. Jeg tror jeg prøvde å si noe som kom ut som et ”piiiiip!”. Også fortsatte han: ”jeg måtte lage et halskjede, skjønner du. For jeg vet jo ikke ringstørrelsen din”.
”Piii…hiiiip?”
Også spurte han om jeg ville gifte meg med ham. Og jeg svarte ikke ”ja”. Jeg svarte ”selvfølgelig”. Og pep litt til. Og sippa litt. Faen, jeg skulle jo ikke sippe.
Han satt forresten mens han fridde. Han hadde visst vurdert å gå ned på ett kne, men syntes det ble litt vel risikabelt siden han har meniskproblemer. Han kunne jo velta. Og rulla nedover gravhuagen. Med buksa på knærne. Jeg føler meg nesten litt snytt
Så måtte vi feire. Jeg nevnte at vi er glad i whisky begge to? ”Jeg liker jo jura dine, så jeg tok med denne”, sa han. Og dro opp en
16 år gammel Isle of Jura single malt. Moroklumpen. Vi skålte, ringte foreldre, og dro etter hvert tilbake til vennegjengen som møtte oss med masse gratulasjoner og klemmer.
Sånn var det
7
)
