Inty skrev 14 juni 2012 - 18:50:
Du prøver dermed å si til deg selv "kjerp deg, herregud, nervevrak.". Jeg husker jeg ble mer stresset av å ta fingrene opp til halsen og kjenne hvor hardt og fort pulsen slo, jeg skalv, tok dype åndedrag - men for en eller annen grunn, kjente jeg frykten ekstra godt i magen for hver gang jeg pustet godt inn. Det var ekkelt.
Når jeg kom hjem, løp jeg ofte på do og kastet opp, og satte meg ned på gulvet med hodet mellom beina og sa til meg selv "slapp av, slapp av, ingenting å være redd for." Alt blir så ubehagelig. En liten tikkende lyd fra ovnen gjorde meg stresset, menneskestemmer utenfor huset, gjorde meg stresset, latter og musikk fra tven, gjorde meg redd. Jeg var ikke lenger sjenert, jeg var redd for alt, kroppen gjorde seg klar for farer, sommerfuglene flakset så hardt at jeg begynte å gråte - før jeg som regel kastet opp. Jeg hadde lyst å åpne magen min, ta ut den tingen som lå inne der og skapte ubehaget. For jeg kunne som regel peke akkurat hvor i magen den gjemte seg.
Jeg hadde en deltidsjobb på denne tiden, og husker hvor grusomt det var å ta bussen hver gang til jobb. Det var det verste, å møte mennesker som jeg trodde så rett inn til tankene mine, usikkerheten min og dømte meg hardt pga det de så.
"Ser de at jeg skjelver? Ser de at jeg klorer på tommelnaglen min av stress? Hører de pusten min? Hvorfor ser han på meg? Vet han noe? Kan han merke huden meg heve på halsen i takt med pulsen?" Jeg var redd for å bli gjennomskuet. Kvalmen kom igjen, måtte puste rolig, rolig.
Ting ble som regel bedre da jeg først var kommet til jobb, det var den evigvarende seieren hver dag, jeg var jo flink og ikke minst modig som trosset taggene. Men det var samme greia, neste gang. Det tok 5 år, angsten gav seg mer og mer, jeg klarte å overbevise meg selv at mennesker ikke er skumle. Hvorfor i alle dager skulle ALLE sitte å tenke noe om meg? Det var jo en så egosentrisk tankegang, jeg er da ikke noe midtpunkt, hvor folk ser jeg lyser opp og må skape meninger og tanker om meg, så fort jeg setter meg ned på bussen.
I tillegg prøvde jeg ofte å tenke "For dem, er du like skummel som de er for deg. Du er nemlig et menneske med meninger, tanker som de ikke ser, og er i like stor stand til å skulle dømme dem for noe. De vet jo ikke hva du tenker, og blir derfor usikre på deg." Denne hjalp meg i begynnelsen, før jeg gikk over til "De gleder seg like mye til å treffe deg, som du gleder deg til å treffe dem! Du er nemlig et menneske med meninger, tanker som de ikke ser, og er nysgjerrige på å få innblikk i hvem du er. IKKE FOR Å DØMME, men for å bli kjent." dette hjalp.
Angsten er så godt som borte nå, og GUD så herlig det er å være tilbake til å bare være sjenert. Det kommer såkalt dager en sjelden gang, hvor sommerfuglene kommer på besøk igjen. Jeg prøver å tenke på hva som kan ha utlyst det, hvorfor er de tilbake nå? Da må jeg rett og slett deale med litt kvalme og skjelving, for jeg vet at sommerfuglene vil ha flydd ut av magen min dagen etterpå.
Det jeg prøver å si, er at forskjellen mellom angst og sjenanse er ufattelig stor, og hvis det jeg har opplevd bare er sjenanse, vel, da vil jeg virkelig, VIRKELIG ikke vite hvordan det oppleves å ha en "ekte" angst.
Kjære deg, jeg syns det er leit hva du gjennomgikk og vanskene du fikk.
Men det som du beskriver her.
Jeg har uthevet noen setninger som er klassiske ting som en med sosial angst IKKE har innsikt i, og som vedkommende ikke klarer å tro på, innse, forstå eller ha tillit til. De greier ikke en gang å komme på det selv.
Og derfor trenger man coaching fra nettopp en psykolog.
Jeg er glad du fikk det bedre.
Men jeg vet om barn som kastet opp av skrekk som små (fem-seks år gamle) uten å kunne noe om si hvorfor, ingen foreldre forstod det, de kom til lege og var fysisk frisk.
De ble større og problemet fortsatte, de begynte å skulke skolen og unngå andre , skalv av frykt når mor gikk hjemmefra og ikke satt der sammen med dem til støtte, da de var
16 år, og som aldri har blitt velfungerende.
Oppkastet kommer med det samme de skal møte noen og aldri om de klarer å glede seg til å gå noe sted, eller har det ok når de først er møtt fram til tiltaket fra NAV. De blir stille ikke fordi de er sjenert,men fordi de er for opptatt med å være redde til å fungere i en gruppe.
Diagnose. Sosial angst.
Og nei, det kan man ikke komme seg ut av på egen hånd.
Edit: Men selv om jeg sier dette så betyr ikke det at jeg ikke forstår at du strevde med sterk angst, og hadde det veldig vondt. Og jeg er glad for at du ikke har det sånn lengre.
Dette innlegget har blitt redigert av notetur nomen: 16 juni 2012 - 03:35