50 svar på dette emnet

[AnonymBruker]

Det er jo hvertfall tydelig at de som mener sosial angst er så fryktelig alvorlig, og tar seg kjempe nær av at ingen andre tar det slik, er det som har det selv

Anonym poster: 9daca8ff0443ff3c6b9d60c95d99d14b

[AnonymBruker]

Jeg trenger kanskje ikke hjelp fra en psykolog, men det måtte tydeligvis en psykolog til for å fullføre denne artikkelen  

Anonym poster: b87f34c8b69fbad9b0ec04f0b6e33ac5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev 13 juni 2012 - 19:51:

Det er jo hvertfall tydelig at de som mener sosial angst er så fryktelig alvorlig, og tar seg kjempe nær av at ingen andre tar det slik, er det som har det selv

Anonym poster: 9daca8ff0443ff3c6b9d60c95d99d14b

Ja? Og de som er utdannet og vet hva det går ut på. Det du sier her er vel bare at du er uvitende om de alvorlige gradene sosial angst og er fylt med fordommer på grunn av det du leser på KG.
Selv stod jeg mellom to valg en gang, mitt eget liv eller ta steget om å søke hjelp. De valgene var like vanskelige og enkle på den tiden. Nå er jeg på vei til et normalt liv igjen. Uten psykolog, lege og NAV hadde realiteten nok vært noe helt annet. Og derfor provoserer tittelen meg ekstremt.

Anonym poster: 3560fca424485579cbf1fea5783aad92

[AnonymBruker]

Legen min sier jeg trenger psykolog for å bli bedre av min sosial angst. Så ha! Synes også det var en tullete overskrift og artikkel. Ikke er jeg rusmisbruker heller, drikker ikke alkohol.
Som svar til anonym som mener det er bare å skjerpe seg og slutte å nave osv, så kan jeg meddele at jeg er en av de med ganske alvorlig sosial angst, ikke går jeg til psykolog, ikke har jeg jobb men har søkt på mange men greier aldri gå på intervjuene. Jeg greier heller ikke gå ned på nav for å be om de pengene jeg har krav på i form av "sossen" og det å "nave". Så der har du en som prøver å skjerpe seg men er for syk og har ventet for lenge med å få hjelp. Sist jeg var hos legen hadde jeg med meg kjæresten min fordi jeg har ikke greid å møte opp alene mange ganger tidligere.



Anonym poster: 507506963aa9bad74e30467523e6eb92

[Delusion]

AnonymBruker skrev 13 juni 2012 - 15:51:

Synes det var en kjempe bra tittel!

Sosial angst er en tulle lidelse, som hvem som helst nå om dagen hevder at man har. Gro dere en ryggrad og skjerp dere noe grunndig! For 10 år siden fantes ikke denne lidelsen, og dere hadde måttet være i full jobb uansett - hvilket dere garantert klarer, hadde det ikke vært for at dere dytter en oppfunnet lidelse foran dere slik at dere heller kan nave.

Anonym poster: 9daca8ff0443ff3c6b9d60c95d99d14b

Jeg kan forsåvidt se hvorfor folk ikke skjønner forskjellen mellom sjenanse og angst, det er jo vanskelig å forstå en følelse en ikke har hatt. Jeg tviler heller ikke på at enkelte dyrker en dårlig innstilling, ikke vil møte verden pga dette og graver seg ned i sin egen medlidenhet - og deretter kaller dette angst. For noen er det vel enklere enn å stå opp hver morgen. Såklart, dette skjer hver dag.

Men jeg kan prøve å forklare hvordan jeg har opplevd forskjellen på det å være sjenert, og det å ha angst. For jeg har vært sjenert hele livet, en forsiktig og rolig jente. "En sart sjel", sa de da jeg skulle begynne i barnehagen. "Hun må vi passe ekstra godt på". For sjenert var jeg, fra starten. Når jeg skulle treffe nye mennesker, var jeg stille, følte meg liten, synes det var litt ubehagelig, var alltid redd noen skulle synes dumt om meg om jeg åpnet kjeften og sa de gale tingene. Det ble jo lettere og bare holde kjeft da - og jo mer jeg holdt kjeft, jo vanskeligere ble det å åpne den i løpet av en situasjon. Jeg måtte rett og slett ble trygg på personer, før jeg turte å vise hvem jeg var. Greit nok, dette er jo sjenanse, og plaget meg ikke noe særlig, det gikk ikke utøver livskvaliteten min. Jeg møtte jo verden hver dag, var glad i mennesker, smilte og hadde det gøy. Jeg var bare litt forsiktig og stille, og hatet å være midtpunkt.

Men dere kan tenke dere hvor lett det var for umodne ungdomskolebarn og gjøre meg til et offer, jeg var jo så forsiktig, turte iallefall ikke si ifra. Deretter ble det 3 år med grov mobbing, og med et så sjenert utgangspunkt, kunne det jo ikke gå så godt. Under mobbingen merket jeg ikke så mye forandringer i tankemønsteret mitt, da jeg var opptatt med å komme meg til og fra skolen, uten å bli slaktet så altfor mye med kommentarer og utfrysning. Og så gledet jeg meg SÅ mye til videregående, der ville jeg jo begynne helt på ny!

Videregående kom, og jeg pustet godt ut. Men det var i løpet av 1. videregående jeg merket virkningen av mobbingen. Jeg var ikke bare mer rolig og stille enn før, jeg begynte også å merke fysiske symptomer. Det ble verre, og jeg måtte deale med store flokker av sommerfugler i magen hver dag, typiske symptomer du får før du skal ha en muntlig eksamen, for eksempel. De flakset og formerte seg, og jeg kjente det fysisk i magen. Mennesker var så skumle, jeg turte ikke møte blikket til noen, jeg var sikker på de ville se i øynene mine hvor usikker og redd jeg var, og da var det lettere å "angripe". Irrasjonell tankegang, dette visste jeg jo selv. Sommerfuglene kunne til tider bosette seg i magen i så mange dager i strekk, at fordøyelsen min til slutt var på bærtur. Jeg slet med løs mage, ingen matlyst og kvalme.

Når jeg satt på bussen, kunne jeg kjenne kvalmen slå meg, pulsen øke og musklene spenne seg - som om kroppen gjorde seg klar til en eventuell fare som lurket på neste busstopp, som om den gjorde seg klar til kamp. Denne følelsen av stress er nødvendig når det faktisk er en reel fare, men langvarig utskillelse av andrenalin og kortisol er ikke bra. For du er genuint redd, det er en irrasjonell frykt i hele kroppen. Du blir frustrert, for du vet at det ikke er nødvendig å være redd. Det kom verken en fare på neste busstopp, ei heller stoppet etter det. Du prøver dermed å si til deg selv "kjerp deg, herregud, nervevrak.". Jeg husker jeg ble mer stresset av å ta fingrene opp til halsen og kjenne hvor hardt og fort pulsen slo, jeg skalv, tok dype åndedrag - men for en eller annen grunn, kjente jeg frykten ekstra godt i magen for hver gang jeg pustet godt inn. Det var ekkelt.

Når jeg kom hjem, løp jeg ofte på do og kastet opp, og satte meg ned på gulvet med hodet mellom beina og sa til meg selv "slapp av, slapp av, ingenting å være redd for." Alt blir så ubehagelig. En liten tikkende lyd fra ovnen gjorde meg stresset, menneskestemmer utenfor huset, gjorde meg stresset, latter og musikk fra tven, gjorde meg redd. Jeg var ikke lenger sjenert, jeg var redd for alt, kroppen gjorde seg klar for farer, sommerfuglene flakset så hardt at jeg begynte å gråte - før jeg som regel kastet opp. Jeg hadde lyst å åpne magen min, ta ut den tingen som lå inne der og skapte ubehaget. For jeg kunne som regel peke akkurat hvor i magen den gjemte seg.

Jeg hadde en deltidsjobb på denne tiden, og husker hvor grusomt det var å ta bussen hver gang til jobb. Det var det verste, å møte mennesker som jeg trodde så rett inn til tankene mine, usikkerheten min og dømte meg hardt pga det de så.
"Ser de at jeg skjelver? Ser de at jeg klorer på tommelnaglen min av stress? Hører de pusten min? Hvorfor ser han på meg? Vet han noe? Kan han merke huden meg heve på halsen i takt med pulsen?" Jeg var redd for å bli gjennomskuet. Kvalmen kom igjen, måtte puste rolig, rolig.

Ting ble som regel bedre da jeg først var kommet til jobb, det var den evigvarende seieren hver dag, jeg var jo flink og ikke minst modig som trosset taggene. Men det var samme greia, neste gang. Det tok 5 år, angsten gav seg mer og mer, jeg klarte å overbevise meg selv at mennesker ikke er skumle. Hvorfor i alle dager skulle ALLE sitte å tenke noe om meg? Det var jo en så egosentrisk tankegang, jeg er da ikke noe midtpunkt, hvor folk ser jeg lyser opp og må skape meninger og tanker om meg, så fort jeg setter meg ned på bussen.

I tillegg prøvde jeg ofte å tenke "For dem, er du like skummel som de er for deg. Du er nemlig et menneske med meninger, tanker som de ikke ser, og er i like stor stand til å skulle dømme dem for noe. De vet jo ikke hva du tenker, og blir derfor usikre på deg." Denne hjalp meg i begynnelsen, før jeg gikk over til "De gleder seg like mye til å treffe deg, som du gleder deg til å treffe dem! Du er nemlig et menneske med meninger, tanker som de ikke ser, og er nysgjerrige på å få innblikk i hvem du er. IKKE FOR Å DØMME, men for å bli kjent." dette hjalp.

Angsten er så godt som borte nå, og GUD så herlig det er å være tilbake til å bare være sjenert. Det kommer såkalt dager en sjelden gang, hvor sommerfuglene kommer på besøk igjen. Jeg prøver å tenke på hva som kan ha utlyst det, hvorfor er de tilbake nå? Da må jeg rett og slett deale med litt kvalme og skjelving, for jeg vet at sommerfuglene vil ha flydd ut av magen min dagen etterpå.

Det jeg prøver å si, er at forskjellen mellom angst og sjenanse er ufattelig stor, og hvis det jeg har opplevd bare er sjenanse, vel, da vil jeg virkelig, VIRKELIG ikke vite hvordan det oppleves å ha en "ekte" angst.

[Bølle]

AnonymBruker skrev 13 juni 2012 - 15:51:

Synes det var en kjempe bra tittel!

Sosial angst er en tulle lidelse, som hvem som helst nå om dagen hevder at man har. Gro dere en ryggrad og skjerp dere noe grunndig! For 10 år siden fantes ikke denne lidelsen, og dere hadde måttet være i full jobb uansett - hvilket dere garantert klarer, hadde det ikke vært for at dere dytter en oppfunnet lidelse foran dere slik at dere heller kan nave.

Anonym poster: 9daca8ff0443ff3c6b9d60c95d99d14b

Diagnosen Cøliaki fantes heller ikke for 30 år siden, men det var nok mange som slet fysisk og psykisk før den tid for det om...

[AnonymBruker]

Linn skrev 13 juni 2012 - 15:46:

Hei

Desken i Klikk.no står fritt til å endre overskrift og ingress alt ettersom hva de synes passer i artiklene. Det er riktig at denne artikkelen i utgangspunktet hadde en annen tittel, men desken endret altså den i etterkant av publisering.

Forøvrig var poenget med denne saken å vise at "sosial angst" er et problem som mange flere enn de som har fått selve "diagnosen" kan føle på. Det er en nyansert vinkling på saken, men siden dette er et stort tema, er det helt klart flere saker om samme temaet vi kan følge opp med senere.

Vi ønsker ikke å provosere med våre artikler, men skape debatt rundt temaene vi tar opp.

Mvh,
Linn

Jeg oppfordrer dere til å tenke litt lenger enn lillefingeren når dere lager sånne artikler. Leste artikkelen og dere fremstår som bedrevitende mennesker. Jeg har også lest andre artikler her og det er ikke mye å skryte av. Det er så ille at på et tidspunkt bestemte jeg meg for å ikke lese artiklene herfra mer. Er veldig mye vås.

Dere må skille mellom nervøsitet og flere typer angst. En med sosial angst kan ikke trykke på en knapp og så har man det ikke mer! Hvis man kan det, så har man lyvd på seg sosial angst!

Anonym poster: 0f535a7f2c49b78ff0b9cddf19cc2aa5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev 14 juni 2012 - 19:12:

Jeg oppfordrer dere til å tenke litt lenger enn lillefingeren når dere lager sånne artikler. Leste artikkelen og dere fremstår som bedrevitende mennesker. Jeg har også lest andre artikler her og det er ikke mye å skryte av. Det er så ille at på et tidspunkt bestemte jeg meg for å ikke lese artiklene herfra mer. Er veldig mye vås.

Dere må skille mellom nervøsitet og flere typer angst. En med sosial angst kan ikke trykke på en knapp og så har man det ikke mer! Hvis man kan det, så har man lyvd på seg sosial angst!

Anonym poster: 0f535a7f2c49b78ff0b9cddf19cc2aa5

Med å trykke på en knapp så mener jeg at nesten ingenting av det dere sier er sant. Har man sosial angst, så er det som oftes traumer. Det er veldig moderne i disse tider å lyve på seg sosial angst bare fordi man er nervøs. Og da har dere rett. Da trenger man ikke psykolog.

Anonym poster: 0f535a7f2c49b78ff0b9cddf19cc2aa5

[louisefa]

Enig med deg som lagde dette innlegget.

Helt riktig det med at det er forskjellige grader av sosial angst.

Og for mange, er det helt ufattelig vondt å ha.

Man blir ensom, og etterhvert tanker som er vonde og destruktive.

[Lubbe]

AnonymBruker skrev 13 juni 2012 - 15:51:

Synes det var en kjempe bra tittel!

Sosial angst er en tulle lidelse, som hvem som helst nå om dagen hevder at man har. Gro dere en ryggrad og skjerp dere noe grunndig! For 10 år siden fantes ikke denne lidelsen, og dere hadde måttet være i full jobb uansett - hvilket dere garantert klarer, hadde det ikke vært for at dere dytter en oppfunnet lidelse foran dere slik at dere heller kan nave.

Anonym poster: 9daca8ff0443ff3c6b9d60c95d99d14b

Du hadde ikke sagt 'skjerp dere' hvis du som hadde så mye angst enkelte dager at bare tanken på å gå ut døren var nok til å fremkalle et angstanfall. For sånn er det for mangen av oss.

Skjerp deg.

[LedigNavn]

Jeg har ikke angst selv, men ble likevel mektig provosert av overskriften.  Det er nettopp artikler som denne som bidrar til at diagnoser blir utvannet og at mennesker som virkelig har diagnosen blir stigmatisert som pyser som bare trenger å ta seg sammen.  Jeg har jobbet med mennesker som heller sitter hjemme og sulter istedenfor å gå på butikken.  De lever i et rent helvete.

Kvaliteten på artikkelen om toxoplasmose er ikke stort likere da artikkelforfatter ikke klarer å bli enig med seg selv om hvorvidt det er en bakterie eller en parasitt det er snakk om.  Jeg kan informere artikkelforfatteren om at parasitt er det riktige.

Dette er rett og slett for dårlig journalistikk.

Dette innlegget har blitt redigert av LedigNavn: 15 juni 2012 - 10:53