Gå til innhold


Psykisk syk datter som bor hjemme. Hjelp


  • Please log in to reply
18 svar på dette emnet

#1 Gjest_Fortvilet mor_*

Gjest_Fortvilet mor_*
  • Gjester
  • Ble med --

Skrevet 14 august 2011 - 11:44

Jeg er en mor som sliter litt med min datter. Hun er 22 år, og bor hjemme. Hun har slitt psykisk i flere år, men har nå nesten sluttet å gå til psykologen. Noe hun egentlig MÅ. Men jeg klarer ikke få henne dit.. Hun bodde hjemmefra ca et år når hun var 20. Men det gikk rett vest for å si det slik. Tenkte å punkte opp hva jeg sliter med, så det blir litt ryddigere.

* Hun sliter i perioder med å dusje. Dvs hvis jeg ikke tvinger henne i dusjen, kan hun gå flere uker uten å dusje. Det er ikke det at hun er uhygenisk, men hun glemmer det. I dårlige perioder så tenker hun ikke at hun faktisk må dusje. Det er ikke en selvfølge som hos alle andre.

* Hun drikker og stjeler alkohol. Alltid alene. Har nå skaffet hengelås på barskap, kjøleskap og vinkjeller. Kjøleskapet kjøpte jeg til å ha øl i f.eks, da vi ikke kan ha det i vanlig kjøleskap. Etter jeg gjorde dette, har drikkingen roet seg ned. Men hun kan drikke seg søndre sammen klokken 4 om natten, alene sammen med datamaskinen.

* Hun åpner ikke brev. Ergo, hun betaler ikke regninger. Har fortalt henne så mange ganger at hun må betale regningene sine, hvis ikke sperrer de f.eks mobilen. Og når de sperrer mobilen, så sier hun heller ingenting. Det er ikke pengene det står på, hun har mer enn nok til å betale regningene. Men hun gjør det bare ikke. Hun tar brevene, legger de på rommet og åpner de ikke.

* Hun har ikke døgnrytme for en femmer. Hun løper i seng når jeg står opp 06.30, og sover gjerne til 4-5-6 på ettermiddagen. Men det er sjeldent hun sover i sengen sin, hun sovner ofte på sofaen med datamaskinen. Ber jeg henne legge seg i sengen, blir det ikke gjort.

* Hun klarer ikke rydde. Rommet hennes ser ut som et av disse husene som de som samler på ting bor i. Det er vel 50cm lag med klær, rot, sminke, hånkler osv. Det er ikke mulig å gå på rommet hennes. Senga er også ofte full av rot, så det er ikke mulig å sove der. Hun bytter aldri på sengetøy så fremt jeg ikke gjør det, og hun lufter aldri. Ergo det er ekstremt innestengt lukt og det er veldig uhygenisk og ekkelt på rommet hennes.

* Hun har ting som MÅ være sånn og sånn. Hvis hun ikke får sitte på den faste plassen sin fordi vi f.eks har bessøk og besøket ikke var klar over at det var hennes plass, så tilter det for henne. Hun oppfører seg rart, hever stemmen og blir helt på gråten. Hun begynner også å klore seg selv smått med hardt. (dette tar vi ekstremt hensyn til men det skjer jo feil..)

* Hun har nye "ting" hver dag. Dvs den ene dagen så hater hun poteter og har aldri spist poteter i hele sitt liv (noe som er feil), men den neste spiser hun poteter uten å nøle. Hun kan også elske fotball og sitte å rope og skrike den ene dagen, men når jeg sier uka etter at manchester spiller mot liverpool, så trekker hun på skuldrene og gir f.

* Hun er aldri ute av huset. Joda, en sjelden gang er hun med en av to venner, eller drar på byen alene. Hun går til butikken noen ganger i uken. Men ellers, aldri.

* Hun lyver. Sønnen min (som nå har flyttet ut) har en hund. Noen ganger måtte han uforutsett jobbe overtid, og dersom jeg ikke var hjemme, ba han datteren min om å gå med hunden. Noe hun sa hun gjorde. Flyttet til og med på kobbelet så det skulle se slik ut. Men gikk hun med hunden? Nei.


Hun fikk tidligere diagnosen Asberger, men psykologen sa dette var feil i etterkant. Hun går (fortsatt) på vgs. Hun har tatt 3.året 3 ganger nå, og går på spesialskole. I fjord hadde hun 4 timer fordelt på 4 dager undervisning i uken. Hun dukket sjeldent opp, og klarte 2 fag. Hun ønsker gjerne å gå på høyskole, men forstår ikke at hun da må fullføre vgs.



Jeg er helt fortvilet. Aller helst ønsker jeg at hun blir innlagt. Utredet og forstått. Jeg forstår henne ikke, og jeg blir utslitt. Jeg kan ikke kaste henne ut. Jeg klarer ikke tvinge henne til å rydde rommet, og gjør jeg det så klikker hun totalt. Hun nekter å dra til psykolog. En periode fikk jeg fri fra jobben for å kjøre henne dit. Hun gikk inn i bygget, ventet til jeg hadde kjørt, og dro igjen. Hun latet som at hun dro av fri vilje hvis jeg hadde fri, men egentlig satt hun på en pub og drakk øl.

Noen som har noen tanker om hva jeg kan gjøre? Hvem jeg kan kontante? PPT ble prøvd, familievernkontoret er prøvd, psykolog funker jo ikke, og jeg klarer ikke dette alene..
  • 0

#2 AnonymBruker

AnonymBruker

    .

  • Anonym
  • PipPipPipPipPipPipPipPipPipPipPipPipPipPipPip
  • 1 826 570 innlegg
  • Ble med 2. aug. 10
  • Kjønn: Ikke viktig

Skrevet 14 august 2011 - 11:53

Huff, dette var veldig trist lesing...
Jeg kan forstå datteren din litt, jeg har vært der på enkelte av de punktene. Det kunne gå en stund uten at jeg dusjet. Det er ikke det at jeg ikke ville, jeg forstod ikke at jeg burde. Jeg kunne også lyve om ting som jeg skulle ha gjort, flyttet litt på ting slik at det så ut som jeg hadde gjort det. Jeg var bare så utrolig utkjørt at jeg ikke greide det, selv om det bare var småting. Drikking var godt, det løftet litt av på den byrden som gnagde sånn på meg. Jeg var alvorlig, hardt og brutalt deprimert, ingenting var normalt for meg.
Jeg hadde etterhvert innsikt i egen situasjon, og jeg gikk til fastlegen og sa at hverdagen min var ikke normal, jeg var ikke normal, jeg var preget av angst som hindret meg i mye, utmattelse, ødelagt selvtillit osv. Han satte heldigvis i gang alt for meg. Nå er jeg 23, bor hjemme, men ikke pga psyken, pga familieproblemer, men ellers klarer jeg meg veldig bra. Jeg er selvstendig og tar ansvar for eget liv. Jeg ble ikke innlagt, det er fordi jeg visste og innrømte at jeg hadde problemer, så fikk jeg hjelp av psykolog, psykiatrisk tilbud i kommunen osv. Du kan ta kontakt med det psykiatriske tilbudet i kommunen din, jeg fikk hjelp av to fantastiske psykiatriske sykepleiere som sakte sosialiserte meg igjen. Jeg ble med en gruppe flotte mennesker på ting, mye av poenget var å begynne å komme seg ut, være med mennesker, bli forstått og godtatt. De viste meg at jeg var en person som ville bli respektert, forstått og sett. Før så likte jeg ikke å gå ut, jeg følte meg ubetydelig, stygg, ekkel, ville helst ikke ut.

Forskjellen er kanskje stor i og med at jeg ville ha hjelp, og jeg forstod ting gikk veldig langt hos meg. Men om ikke din datter gikk til psykologen, kanskje han ikke var rett for henne? Jeg hadde også en psykolog jeg ikke ville gå til, jeg og hun fant ikke tonen i det hele tatt.. Senere fikk jeg en som var på bølgelengde med meg, det var befriende.

Oppsumert vil jeg råde deg til å ta kontakt med din egen fastlege for å diskutere muligheter for hvem du kan kontakte, og hvem som kan hjelpe deg. Be ham fortelle deg hvilke muligheter som er tilstede i din hjemkommune. Jeg tror neppe din datter vil gå til egen lege og be om hjelp, så her er byrden på deg.

Forstår at du er utslitt, det er på tide at alle får hjelp nå.

Lykke til!
  • 2
Dette innlegget er skrevet av en innlogget bruker som ønsker å være anonym. Alle slike innlegg havner inn under nicket "AnonymBruker".

#3 ms_kwang

ms_kwang

    C-Kjendis

  • Medlem
  • PipPipPipPipPipPipPip
  • 1 854 innlegg
  • Ble med 18. juni 11
  • Kjønn: Kvinne

Skrevet 14 august 2011 - 11:59

Hun hørtes en smule helt lik som meg, samme alder, samme greie som hun holder på med, bare at jeg ikke bor hjemme hos min mor lengre.

Jeg fullførte aldri vgs, jeg startet å jobbe.
Jeg slet med angst, og det å være sosial kunne lett ta knekken på meg, 1 dag være sosial, 2 måneder hjemme, og nesten ikke ut av døra.

Jeg veit ikke helt hva jeg kan eventuelt hjelpe med, Jeg er ikke sååå ekstrem idag som jeg var for 2-3 år siden da.
å det er rett og slett fordi jeg ble kastet på dør, å ikke fikk komme hjem igjen før jeg hadde fiksa livet mitt, endte først med sutring på sosialen, også deretter full jobb, noe som jeg trivdes kjempe godt i, så dro jeg 1 år til USA, kom "heim" i allefall til norge, søker jobb idag, å egentlig fått til mye de siste årene.

Vil ikke si at du skal hive dattera di på dør, at du trenger å gå den samme ekstreme veien som min mor gikk. Er vel egentlig det at hun må lære seg å bli voksen rett å slett, at en dag kommer ikke hun til å ha en mor som kan ta vare på henne.

Min mor er enda frustrert over at jeg klarte å fikse meg selv 4 betalingsanmerkninger >.<
Noe som JEG angrer på idag, fordi jeg så ikke konsenkvensene på det da, om jeg ikke betaler, så skjer det vel ikke såå mye, endte med anmerkning, å brukte 2 år for å nedbetale mesteparten av gjelda. 3 slettet 1 igjen, og det er studielånet -.-

Kanskje, tror egentlig ikke dette funker, men kanskje hun bør snakke med ungdommer/Unge voksne som har det slik som hun?
Jeg innså ikke DA at jeg hadde ett stooort problem, noe som jeg ser idag, at jeg sleit, jeg sleit med å bli voksen, jeg sleit med å gå inn i rutiner. Å det er ikke før det er forseint at man innser det selv.
  • 0

#4 liv

liv

    Bosatt

  • Medlem
  • PipPipPipPipPipPipPipPipPipPipPipPipPipPip
  • 21 302 innlegg
  • Ble med 20. feb. 03

Skrevet 14 august 2011 - 12:00

Tror ikke diagnosen asperger er feilsatt.. Det du lister opp er jo så og si alle symtomene.

Har din datter en fungerende ansvarsgruppe? Har hun noe annet tilbus en psykolog? Hva med støttekontakt og pykiatrisk sykepleier (lavterskel tilbud)?

Har hun AAP eller annen inntekt? Snakk med kommunen, få henne ut i leilighet med boveileder, hjemmesykepleie og personlig assistent.

Dette innlegget har blitt redigert av liv: 14 august 2011 - 12:03

  • 3
Tobarnsmor :)

#5 Skylight

Skylight

    Sosial

  • Medlem
  • PipPipPipPip
  • 315 innlegg
  • Ble med 28. mars 10
  • Kjønn: Kvinne

Skrevet 14 august 2011 - 12:29

Det første som slo meg også var asberger før jeg hadde rukket å lese mange setningene. Jeg har også en jente med asberger, men hun går fortsatt på barneskolen, men jeg kjenner henne veldig igjen i det du skriver, med unntak av alkohol da. Om diagnosen er feil kan også dette ha sammenhenger med at jenteasberger kan være ulikt gutteasberg, og fagfolk kjenner best til guttevarianten som er veldig typisk asberger, mens jenteasberger kan opptre helt annerledes.

Det første du kan gjøre er å finne informasjon om asbergere i voksen tilstand og se hva slags råd du kan finne der. Etter at jeg selv forsto diagnosen bedre, forsto jeg datteren min mye mer og hvorfor hun sliter som hun gjør.

Derfor godtar jeg at rommet aldri ser ut og at jeg selv må rydde det om jeg vil ha det mer hygenisk. Vi må avtale lang tid i forveien om når hun skal dusje i løpet av uken. Jeg godtar også at maten smaker den ene dagen, men ikke den neste og jeg forsøker å ha lettvindt mat i husets om jeg vet hun liker når det jeg har servert ikke går ned. Om hun sitter ved dataen en hel dag og ikke vil gå ut, aksepterer jeg også, men sørger for at tar henne med ut neste dag om det er vanskelig for henne. Jeg lar henne også stort sette legge seg når hun vil, eller det vil si, jeg lar henne gjøre det hun vil på sengen, for sovner man ikke, så sovner man ikke. Trøtt og sulten er hun uansett aldri.

Det er slitsomt med alt dette, i tillegg til angst og depresjoner, mobbing, hyperaktivitet, overintelligenthet, uoppmerksomhet, kommunikasjonsproblemer, sosiale problemer osv osv, det hjelper ikke at jeg er alene med henne heller.

Men jeg forsøker å styrke de gode siden som hun har og tilrettelegger så godt jeg kan. Je forlanger små ting i hverdagen, som å bytte underbukse og pusse tennene og at hun lar meg få noe tid alene for meg selv så jeg kan puste ut eller gjøre husarbeid.

Som du leser var det få råd å komme med her, men jeg tror en aksept og forståelse for at hun bare er slik, er det beste... Elsk henne for det hun er og ikke for hva hun ikke er!
  • 3

#6 liv

liv

    Bosatt

  • Medlem
  • PipPipPipPipPipPipPipPipPipPipPipPipPipPip
  • 21 302 innlegg
  • Ble med 20. feb. 03

Skrevet 14 august 2011 - 12:46

Anbefaller forresten forumet på bokstavbarna.com
  • 0
Tobarnsmor :)

#7 Gjest_*Røyskatt*_*

Gjest_*Røyskatt*_*
  • Gjester
  • Ble med --

Skrevet 14 august 2011 - 13:39

Det kan være lurt å snakke med kommunen din. I min kommune har NAV opprettet ett ambulerende psykiatrisk team som reiser rundt, og gjør de typiske NAV-tingene (altså klargjøring av rettigheter etc.) i hjemmene til de som er for syke til å klare denne kontakten selv. Det kan være ett steg i riktig retning. Dersom hun for kontakt med noe tilsvarende kan de hjelpe henne ut av huset ditt, og legge press på at hun skal få behandling etc.
  • 0

#8 otilie

otilie

    C-Kjendis

  • Medlem
  • PipPipPipPipPipPipPip
  • 1 710 innlegg
  • Ble med 11. mai 11
  • Kjønn: Kvinne

Skrevet 14 august 2011 - 14:03

Du kan ikke ta kontakt med en psykisk avdeling og få henne tvangsinnlagt? Det er nok brutalt, men i lengden trur jeg en innleggelse hadde vært bra for henne.

Søstra mi var noe lignende før. Alt var helt umulig, og hele familien gikk jo rundt og var sure og stressa pga hu hver dag.... Det tok mange år, men nå er hun ganske frisk!! Det hjalp med 'tvang' egentlig. Det ble noen jææææævla krangler, men bare man fikk jenta til å ta seg sammen og gjøre noe så hjalp det.
  • 1

#9 SmallTalk

SmallTalk

    Verdensvant

  • Medlem
  • PipPipPipPipPipPipPipPipPipPip
  • 7 684 innlegg
  • Ble med 21. sep. 10
  • Kjønn: Kvinne

Skrevet 14 august 2011 - 14:13

Dersom det er Asberger, så vil ikke en innleggelse hjelpe ettersom Asberger ikke er en psykisk diagnose som kan behandles. Det er autisme på høytfungerende nivå, og det er ikke noe man får behandlet ved psykiatrisk innleggelse.

Ts: Dere kan ikke ha det sånn som nå, det er ikke sunt for noen av dere. Og dersom de problemene du skisserer opp her skyldes Asberger så er det vel heller dårlig med behandling å få, med mindre hun lider av psykiske problemer i tillegg.

Jenta kan ikke bo helt for seg selv, det er tydelig, men hadde hun f.eks kunnet bo i en forsterket bolig med tilsyn og andre mennesker i umiddelbar nærhet?

Dette innlegget har blitt redigert av SmallTalk: 14 august 2011 - 14:13

  • 1

#10 Lille-pus

Lille-pus

    Bronsemedlem

  • Medlem
  • PipPipPipPipPipPipPipPipPipPipPipPipPip
  • 15 873 innlegg
  • Ble med 19. jan. 09
  • Kjønn: Kvinne

Skrevet 14 august 2011 - 14:53

Dersom datter er diagnostisert med asperger syndrom så har hun krav på individuell plan (IP).
Tramp i gulvet og forlang et møte med spesialisthelsetjenesten, hvor IP diskuteres.
Det er desverre ikke overraskende dersom hun ikke har fått utabeidet et IP etter at diagnosen ble satt..... Jeg er redd det ikke er førsteprioritet i de fleste kommuner, pkuss at det krever samarbeid fra flere komunale etater (noe som ikke er like lett til enhver tid og alle steder).

Dette innlegget har blitt redigert av Lille-pus: 14 august 2011 - 14:54

  • 0

#11 AnonymBruker

AnonymBruker

    .

  • Anonym
  • PipPipPipPipPipPipPipPipPipPipPipPipPipPipPip
  • 1 826 570 innlegg
  • Ble med 2. aug. 10
  • Kjønn: Ikke viktig

Skrevet 14 august 2011 - 14:58

Du kan ikke ta kontakt med en psykisk avdeling og få henne tvangsinnlagt? Det er nok brutalt, men i lengden trur jeg en innleggelse hadde vært bra for henne.

Søstra mi var noe lignende før. Alt var helt umulig, og hele familien gikk jo rundt og var sure og stressa pga hu hver dag.... Det tok mange år, men nå er hun ganske frisk!! Det hjalp med 'tvang' egentlig. Det ble noen jææææævla krangler, men bare man fikk jenta til å ta seg sammen og gjøre noe så hjalp det.

Det er ikke bare å få folk tvangsinnlagt. Som hovedkriterium må man ha en alvorlig sinnslidelse (i hovedsak psykoselidelse), og det er også andre kriterier som må vurderes. Sakset fra lov om psykisk helsevern:

§ 3-3. Vedtak om tvungent psykisk helsevern

På bakgrunn av opplysninger fra legeundersøkelsen etter § 3-1 og eventuell tvungen observasjon etter § 3-2, foretar den faglig ansvarlige en vurdering av om de følgende vilkårene for tvungent psykisk helsevern er oppfylt:
1. Frivillig psykisk helsevern har vært forsøkt, uten at dette har ført fram, eller det er åpenbart formålsløst å forsøke dette.
2. Pasienten er undersøkt av to leger, hvorav én skal være uavhengig av den ansvarlige institusjon, jf. § 3-1.
3. Pasienten har en alvorlig sinnslidelse og etablering av tvungent psykisk helsevern er nødvendig for å hindre at vedkommende på grunn av sinnslidelsen enten
a. får sin utsikt til helbredelse eller vesentlig bedring i betydelig grad redusert, eller det er stor sannsynlighet for at vedkommende i meget nær framtid får sin tilstand vesentlig forverret, eller
b. utgjør en nærliggende og alvorlig fare for eget eller andres liv eller helse.
4. Institusjonen er faglig og materielt i stand til å tilby pasienten tilfredsstillende behandling og omsorg og er godkjent i henhold til § 3-5.
5. Pasienten er gitt anledning til å uttale seg, jf. § 3-9.
6. Selv om lovens vilkår ellers er oppfylt, kan tvungent psykisk helsevern bare finne sted hvor dette etter en helhetsvurdering framtrer som den klart beste løsning for vedkommende, med mindre han eller hun utgjør en nærliggende og alvorlig fare for andres liv eller helse. Ved vurderingen skal det legges særlig vekt på hvor stor belastning det tvangsmessige inngrepet vil medføre for vedkommende.
  • 0
Dette innlegget er skrevet av en innlogget bruker som ønsker å være anonym. Alle slike innlegg havner inn under nicket "AnonymBruker".

#12 Gjest_uAnonymBruker_*

Gjest_uAnonymBruker_*
  • Gjester
  • Ble med --

Skrevet 14 august 2011 - 14:58

Du kan få psykologen til å komme hjem til dere også.
  • 1

#13 Nio

Nio

    Husvarm

  • Medlem
  • PipPipPip
  • 229 innlegg
  • Ble med 7. juli 11
  • Kjønn: Ikke viktig

Skrevet 14 august 2011 - 16:06

Leste gjennom hele førsteposten og ser meg selv slik jeg var for noen år siden, forskjellen er vell at jeg var 12 (men moden for alderen) når jeg hadde det sånn, datteren din er 22.
Når folk maset om at jeg måtte gjøre ting ble det bare verre og jeg ville ikke gjort det om jeg så fikk betalt for det, men når de ikke maset kunne jeg en dag helt plutselig få det for meg at jeg skulle få orden på alt, og alt var i orden helt til denne mystiske motivasjonen gikk bort (vanligvis av at jeg ble i dårlig humør av noe), men da hadde jeg i det minste ryddig og rent rom, var nydusja og andre ting jeg skulle ha gjort hadde blitt gjort.
Jeg har diagnosen aspergers, og synes det høres ut som det er det datteren din har.
Har vært innlagt flere ganger og kort fortalt tror jeg at livet mitt ville vært bedre nå om jeg aldri hadde vært innlagt.

Ville foreslått for henne at hun tar 30min to(eller en..) ganger i uka med å gjøre ting som å dusje, rydde, betale regninger og sånn. Det er jo ikke mye, men bedre enn ingenting..?
  • 0

#14 AnonymBruker

AnonymBruker

    .

  • Anonym
  • PipPipPipPipPipPipPipPipPipPipPipPipPipPipPip
  • 1 826 570 innlegg
  • Ble med 2. aug. 10
  • Kjønn: Ikke viktig

Skrevet 14 august 2011 - 19:29

Dette er som å lese om meg selv, bare at jeg ikke er fullt så ille. Jeg er nå 23 år, bor hjemme, kan ha det ganske rotete. Men når jeg har mine små glimt så prøver jeg å rydde unna. Jeg hater å dusje, men er noe som _må_ til, tvinger meg selv til å gjøre det. Ellers bruker jeg en del tabletter og pusser tennene ganske sjeldent. Satser på at når skolen begynner så begynner jeg med tannpussing igjen. :tristbla: Jeg går på også på VGS fremdeles, en "spesialskole" for de som sliter psykisk. Jeg tisser også i senga innimellom fordi jeg ikke gidder å gå på do. Har ingen venner. Den eneste venninnen jeg har er gærn etter stoffer, ectasy, speed etc. HOlder meg unna henne fordi jeg er redd for å begynne på det selv.

Jeg har derimot gått til psykolog i snart ti år. Det er mulig at datteren din har en crappy psykolog. Da jeg hadde en crappy psykolog gikk jeg bare sånn en gang i måneden, bare for at foreldrene mine skulle være "fornøyd". I følge den psykologen var jeg ikke alvorlig deprimert, i og med at jeg ikke ser deprimert ut. o.O

Jeg søker på innleggelse på institusjon, dvs intensiv behandling som varer i noen uker. Har vært innom lignende før, men da akutt-institusjon. Det er verdt å prøve, i hvert fall. Men belag deg på avvisning, stå på kravene, overdriv+++, selv om jeg synes overdriving i dette tilfellet ikke behøves, men man må legge tjukt på for å bli tatt på alvor. Er utrolig få sengeplasser i psykiatrien, og de som finnes er gjerne til for de som er til fare for seg selv eller andre i samfunnet. Uff. Jeg føler virkelig med deg, datteren din er nok inne i en major depression eller noe lignende. Uansett er det ikke noe positivt. :-(

Nå fikk jeg litt innsyn i hvor vanskelig det er for foreldrene mine. Jeg tror nok at datteren din har lyst, men det er noe i veien med tiltakslysten, den er ikke-eksisterende. Og sliter kanskje med følelse av å ikke bli forstått, og har kanskje ikke venner som står på samme "grunnplan"? Jeg har foreldre som har _så lyst_, men de klarer ikke å forstå, i og med at de ikke har gått igjennom den samme totaloppslukende situasjonen. Hun er kanskje ekstremt følsom, og trenger folk som er veldig forståelsesfulle og som gir henne tid. Dette er komplisert. :(

Det ble kanskje litt mye meg-meg her, men for meg føler jeg at institusjon blir det rette for meg i første omgang, det at hun skal bo for seg selv med veileder osv tror jeg er feil for henne. Jeg bodde for meg selv i et år, og jeg ble innlagt i fleng på psykiatrisk akutt. Hun har en lang vei å gå, og bør nok ta korte små skritt fremover. Igjen, jeg føler veldig med deg, og håper du og datteren får hjelp.
  • 0
Dette innlegget er skrevet av en innlogget bruker som ønsker å være anonym. Alle slike innlegg havner inn under nicket "AnonymBruker".

#15 mojens

mojens

    Sjenert

  • Medlem
  • Pip
  • 1 innlegg
  • Ble med 14. aug. 11
  • Kjønn: Kvinne

Skrevet 14 august 2011 - 19:53

Hei,

Hvis hun liker å lese så kunne du kanskje låne eller kjøpe boken "du kan helbrede ditt liv" av Louise Hay og la henne lese den. Kjempebra bok som hjalp meg med mine psykiske problemer. Boken er en tankevekker og utrolig inspirerende. Kun et forslag!

Kristin
  • 0

#16 Gjest_Fortvilet mor_*

Gjest_Fortvilet mor_*
  • Gjester
  • Ble med --

Skrevet 14 august 2011 - 21:01

Hei igjen.

Takk for fine svar.

Først; Dersom dette kan være asberger, hvorfor avblåste psykolog dette da? Husker ikke nøyaktig hva de sa, men det var noe som; Når vi ser på helheten til X så ser vi at det ikke er mulig at hun har asberger, så den diagnosen blir stryket ut".

Når det kommer til psykolog, så trives ikke min datter med vedkommende. Men hun går hos psykolog som hun satt på lang venteliste for å få. Det er et slags senter med mange meget dyktige psykologer. Men da vi dro ned dit for å høre om hun kunne bytte psykolog til en annen på huset (for å slippe den ekstremt lange ventetiden) så fikk vi beskjed om at (jeg siterer); Vi lar aldri pasienter bytte psykolog av prinsipp. Selv om X ikke er enig med hvordan Y har sine timer, så kan ikke X bytte psykolog. Her fungerer det ikke slik at man kan bytte psykolog i hytt og pine fordi man ikke får viljen sin". Det er få psykologer her, og det er mange som trenger en. Ergo lang ventetid, opp til 3-4 år hos noen. Og siden datteren min er avhengi av å gå hos psykolog for å få penger fra NAV, så kan hun ikke gå så lenge uten.

Og å gi henne 30x2 minutter i uken til å gjøre ting er ikke fysisk mulig for henne. Planlegging for henne fungerer ikke.

Å få psykolog hjem er heller ikke aktuelt. Dette nekter hun..


Det er nesten så jeg drar til legen selv for å få sykemelding så jeg kan få orden på henne. Men da jeg har en ganske høy stilling er ikke dette noe jeg kan og bør gjøre..

Hun går foresten på anti-depressiva i tillegg. Så jeg glemte å nevne det i første innlegg.
  • 0

#17 Skylight

Skylight

    Sosial

  • Medlem
  • PipPipPipPip
  • 315 innlegg
  • Ble med 28. mars 10
  • Kjønn: Kvinne

Skrevet 14 august 2011 - 21:33

Vel, angående min egen datter så var hun først til utredning for ADHD men fikk beskjed om at det ikke var mulig at hun kunne ha ADHD fordi hun klarte å konsentrere seg på skolen om ting hun var intressert i. Da jeg leste meg opp på asberger og forslo at det var dette hun kunne ha, så fikk jeg bekjed om at hun hadde ADHD fordi en asberger aldri selv ville ha spurt om hun hadde asberger direkte til psykologen, men at en med ADHD gjerne kunne sitte å konsentere seg. DVS, psykologer er bare mennesker de også og de fleste psykologer har bare sett tilfeller av gutteasbergere. Hvorfor ikke få en henvisning av fastlege til en ny utredning som også tar med seg nevro ettellerannet tester.
  • 0

#18 Nio

Nio

    Husvarm

  • Medlem
  • PipPipPip
  • 229 innlegg
  • Ble med 7. juli 11
  • Kjønn: Ikke viktig

Skrevet 14 august 2011 - 22:54

På min første utredning fikk jeg 'bare' diagnosen sosial angst, selv om jeg hadde mange symptomer på AS. Mange vet ikke noe som helst om jenter med AS og mener da at om de ikke har det på samme måte som gutter med AS, så har de ikke AS.
Synes virkelig det høres ut som om datteren din har det, men jeg kan selvsagt ikke si noe sikkert. Er uansett ikke noe 'hipp hurra' om hun har det, er noen med diagnosen som aldri kommer til å få et normalt liv :sukk:

Dette innlegget har blitt redigert av Nio: 14 august 2011 - 22:59

  • 0

#19 Gjest_lise_*

Gjest_lise_*
  • Gjester
  • Ble med --

Skrevet 22 august 2011 - 20:11

Vil bare si god bedring
  • 0




0 bruker(e) leser dette emnet

0 medlemmer, 0 gjester, 0 skjulte brukere