Gå til innhold

En dag skal vi dø..


MidnightChildDreamer

Anbefalte innlegg

Dette skal være min ærlige dagbok. For nå har jeg nemlig lykkelige dager, blant alle de vonde. Lykken kan også være vond, men jeg lærer nye ting om den hver dag.

Jeg måtte visst lære å ha det bra, jeg..

Så det er det jeg gjør nå. Lærer.

-Midnight.

Endret av MidnightChildDreamer
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Jeg må lære å ha det bra jeg også, men jeg er langt ifra fullt utlært enda. Det er en lang reise. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Blokkolokko

Dette skal være min ærlige dagbok. For nå har jeg nemlig lykkelige dager, blant alle de vonde. Lykken kan også være vond, men jeg lærer nye ting om den hver dag.

Jeg måtte visst lære å ha det bra, jeg..

Så det er det jeg gjør nå. Lærer.

-Midnight.

Enig! Jeg må innstille meg til å være et "ja-menneske" og å være sosial og smilende på dager hvor jeg ikke ser meningen med å dra seg opp av sengen :sjenert:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg må lære å ha det bra jeg også, men jeg er langt ifra fullt utlært enda. Det er en lang reise. :)

Enig! Jeg må innstille meg til å være et "ja-menneske" og å være sosial og smilende på dager hvor jeg ikke ser meningen med å dra seg opp av sengen :sjenert:

Så fint at dere kom hit da. :skravle:

Vi kan jo slå følge en stund.

Men jeg må presisere at jeg aldri kommer til å bli et "ja-menneske" Hehehe, jeg er ihuga misantrop og generelt ganske bitter og sarkastisk :takke:

Noe som helt sikkert, tydelig og ofte, vil skinne gjennom i innleggene mine.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er egentlig ganske optimist. Men det kræsjer veldig i depresjonen min og angsten, så det er så rart. :skravle:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er egentlig ganske optimist. Men det kræsjer veldig i depresjonen min og angsten, så det er så rart. :skravle:

Kjenner meg egentlig litt igjen i det du skriver! Jeg lever med både angst og depresjoner nå.

Men det var tidligere i tyveårene,tror jeg, hvor jeg anså meg selv som veldig positiv og sprudlende, og det kræsjet veldig med psyken min.

Nå mener jeg selv at jeg har landet på en mer trivelig plass for meg selv. Kanskje :fnise:

Jeg er LITT positiv lengst inne, men det vil jeg egentlig ikke innrømme.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest Blokkolokko

Så fint at dere kom hit da. :skravle:

Vi kan jo slå følge en stund.

Men jeg må presisere at jeg aldri kommer til å bli et "ja-menneske" Hehehe, jeg er ihuga misantrop og generelt ganske bitter og sarkastisk :takke:

Noe som helt sikkert, tydelig og ofte, vil skinne gjennom i innleggene mine.

Det er vel bare å sortere bort de negative meningene - slik at det kun er det positive igjen å skrive ned.. Noe som ville blitt korte og kjedlige innlegg :fnise:

Ser på innleggene jeg også har skrevet i min egen dagbok : Tar jeg bort det negative og det jeg klager på så er det lite vetig igjen :skratte:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har slitt så lenge jeg kan huske, så og si hele livet. Men jeg er fortsatt flink til å se det positive i ting. Det er jo rart da, at jeg kan lide så mye når jeg er så positiv. :gjeiper: Forbanna irriterende!

Åh, du er det ja. :ler: Jeg også ville ikke innrømme det en periode.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

:hoho: Det er nå litt vanskeligere å se det sånn da, Blokkolokko. Dagboken min er nå ganske dyster den også, spesielt de siste dagene. Men jeg har jo noe positivt å si om alt likevel. :roll: Har bare ikke skrevet det ned.
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Blokkolokko

Kjenner meg egentlig litt igjen i det du skriver! Jeg lever med både angst og depresjoner nå.

Men det var tidligere i tyveårene,tror jeg, hvor jeg anså meg selv som veldig positiv og sprudlende, og det kræsjet veldig med psyken min.

Nå mener jeg selv at jeg har landet på en mer trivelig plass for meg selv. Kanskje :fnise:

Jeg er LITT positiv lengst inne, men det vil jeg egentlig ikke innrømme.

JAAA!! Liker at dere også er slik!

"Hallo, nye bestevenner" :sjarmor:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har slitt så lenge jeg kan huske, så og si hele livet. Men jeg er fortsatt flink til å se det positive i ting. Det er jo rart da, at jeg kan lide så mye når jeg er så positiv. :gjeiper: Forbanna irriterende!

Åh, du er det ja. :ler: Jeg også ville ikke innrømme det en periode.

Ja.. Vi liiiiiiider! Staaaakkars, stakkars, stakkars oss! :skratte:

JAAA!! Liker at dere også er slik!

"Hallo, nye bestevenner" :sjarmor:

:5:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

:skratte: Ja, ikke sant? Nå må vi bare få verden til å innse hvor stakkarslige vi er, slik at verden ligger ved våre føtter. :lur:
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

I trängslen utanför

Sen december, ingen snö

Jag följer efter dig

Genom kön

Du stryker fingrarna

Lätt mot min kind

Och i ett ögonblick

Då allt står still

Så får jag en chans säga

Allt det jag aldrig sagt

Så får jag en jag chans att ge dig

Allt det du aldrig haft

Men jag är för feg

Det finns ett enkelt svar

Du är varm när jag är kall

Du tar så lite plats

Jag tar allt

Jag trycker läpparna

Lätt mot din hals

Jag frågar gråter du

Du smakar salt

Du gav mig en chans att säga

allt det jag aldrig sagt

Du gav mig en chans att ge dig

allt det jag aldrig ger dig

Och dom små, små orden är svåra ord

Och dom hårda orden är enkla ord

Jag fick chansen, du gav mig chansen

men nu är det för sent

Nu är det för sent

Och dom små, små orden är svåra ord

Och dom hårda orden är enkla ord

Jag fick chansen, du gav mig chansen

men nu är det för sent

Nu är det för sent

:sukk:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har en kjæreste.

Jeg har en kjæreste jeg er forelsket i.

Det er:

rart

fint

kvalmende

skummelt

godt

forferdelig

fantastisk

utrolig!

grusomt.

ubeskrivelig.

Jeg har vært i flere forhold, men jeg har aldri hatt en kjæreste.

Men jeg har rett og slett ikke brydd meg. Følelsene var ikke der de skulle være. Etterhvert som jeg har puslet bit for bit, i noen år, har jeg greid å møblere på rett plass i hodet, og enkelte koblinger ser ut til å være reparert. Jeg har tømt noen av de svarte boksene, og det er rom for identifisering av tankene, og refleksjon over hvorfor reaksjonene og forsvarsmekanismene mine er som de er. Det igjen gir masse rom for alle følelsene som tidligere presset og gjorde vondt fordi det ikke var plass nok til dem.

For når jeg føler. Så føler jeg intenst.Så føler jeg mye. Og voldsomt.Både vonde og gode følelser ble for mye for meg. Min måte å slippe dette på var å skru av koblinger, presse ned i imaginære bokser i hodet, og ta på masken. Plutselig var følelser forbundet med noe uoverkommelig og skummelt.

Jeg er nå et følende, livredd, lite menneske. Men det er plass til det nå.

Og best av alt, jeg får lov til å være det.

Jeg blir faktisk elsket for det. :overrasket:

Endret av MidnightChildDreamer
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

"Some people never go crazy. What truly horrible lives they must lead."

— Charles Bukowski

:bond:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har et stort problem. Jeg tenker altfor mye. Nå tenker kanskje mange av dere at "ja, men det gjør vi vel alle" eller "ja, det gjør vel alle jenter". Vel, dette når helt andre dimensjoner.

Jeg kan tenke så intenst at jeg blir fjern, annerledes og avvisende til mine nærmeste. Jeg kan tenke meg så bort i samtalene i hodet mitt at jeg nesten ikke vet opp og ned på virkeligheten etterpå. Hva er virkelighet? Hva er reelt? Hva er tankespinn? Hva er egentlig sant?

:kari:

Jeg kan overtenke en liten bagatell så ut av dimensjoner at jeg sitter igjen med noe som kan ligne en krise. Noe kroppen og tankene mine oppfatter som noe jeg må beskytte meg ifra.

Når det er sagt; jeg trenger å tenke. Jeg trenger plass til å tenke. Og jeg trenger å få lov til å tenke. Jeg er avhengig av å gruble.

Det betyr at mine viktigste noenganger må ta tak i meg, og tankegangene mine. Før opplevde jeg å bli gjort narr av. Latterliggjort. Nedverdiget, og avfeid fordi tankene mine hadde nådd himmelvide avsporinger og det kunne være på grensen til umulig å finne roten tilbake til virkeligheten. Det var også en av grunnene til at jeg begynte på et mestringsopplegg i hodet mitt. For å overleve angsten disse tankene skapte, så lagde jeg meg bokser. Samme type mestringsstrategi som når angsten ved de overveldende følelser jeg ikke greide å håndtere, kom.Jeg bruker vanvittig med energi og ressurser på å dytte på plass disse tankerekkene, dytte dem langt ned, og presser på lokket. Jeg ser faktisk for meg at jeg gjør det rent fysisk når jeg holder på som verst. Problemet er at når boksen er lukket, og jeg igjen kikker opp og rundt meg, så er jeg utslitt. Og mine nære, og ofte den ene nære bekymret.

Hva tenker du på?

Ingenting.. (Jeg har ryddet.)

Jeg har skjønt etterhvert at denne mestringsstrategien ikke er god, eller bra for meg, i lengden. Men den hjelper meg der og da. Det føles som om det er den som redder meg ifra å rakne. Fra å fullstendig miste det. Fra å drive andre fra vettet.

Nå har jeg en nær som (dessverre?) leser meg som en åpen bok.

Og det er helt sikkert bra. I lengden. Fornuften min prøver så hardt den kan å innbille meg det. At nettopp det er en trygghet.

Men, nå.. nå er det bare skummelt og jeg føler meg så forferdelig sårbar og naken. Jeg vil ikke bli sett. Jeg vil ikke bli sett nøyaktig slik jeg er.

For hvis jeg er for mye for meg..

Så er jeg nok for mye for han også.

:ninja:

Jeg er en berg og dalbane. Hvis du blir fort kvalm, sliten og lei av karuseller, av de høye toppene og de plutselige, ofte uventete fallene, så bør du holde deg på trygg avstand.

:happy:

Endret av MidnightChildDreamer
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Blokkolokko

Jeg har et stort problem. Jeg tenker altfor mye. Nå tenker kanskje mange av dere at "ja, men det gjør vi vel alle" eller "ja, det gjør vel alle jenter". Vel, dette når helt andre dimensjoner.

Jeg kan tenke så intenst at jeg blir fjern, annerledes og avvisende til mine nærmeste. Jeg kan tenke meg så bort i samtalene i hodet mitt at jeg nesten ikke vet opp og ned på virkeligheten etterpå. Hva er virkelighet? Hva er reelt? Hva er tankespinn? Hva er egentlig sant?

:kari:

Jeg kan overtenke en liten bagatell så ut av dimensjoner at jeg sitter igjen med noe som kan ligne en krise. Noe kroppen og tankene mine oppfatter som noe jeg må beskytte meg ifra.

Når det er sagt; jeg trenger å tenke. Jeg trenger plass til å tenke. Og jeg trenger å få lov til å tenke. Jeg er avhengig av å gruble.

Det betyr at mine viktigste noenganger må ta tak i meg, og tankegangene mine. Før opplevde jeg å bli gjort narr av. Latterliggjort. Nedverdiget, og avfeid fordi tankene mine hadde nådd himmelvide avsporinger og det kunne være på grensen til umulig å finne roten tilbake til virkeligheten. Det var også en av grunnene til at jeg begynte på et mestringsopplegg i hodet mitt. For å overleve angsten disse tankene skapte, så lagde jeg meg bokser. Samme type mestringsstrategi som når angsten ved de overveldende følelser jeg ikke greide å håndtere, kom.Jeg bruker vanvittig med energi og ressurser på å dytte på plass disse tankerekkene, dytte dem langt ned, og presser på lokket. Jeg ser faktisk for meg at jeg gjør det rent fysisk når jeg holder på som verst. Problemet er at når boksen er lukket, og jeg igjen kikker opp og rundt meg, så er jeg utslitt. Og mine nære, og ofte den ene nære bekymret.

Hva tenker du på?

Ingenting.. (Jeg har ryddet.)

Jeg har skjønt etterhvert at denne mestringsstrategien ikke er god, eller bra for meg, i lengden. Men den hjelper meg der og da. Det føles som om det er den som redder meg ifra å rakne. Fra å fullstendig miste det. Fra å drive andre fra vettet.

Nå har jeg en nær som (dessverre?) leser meg som en åpen bok.

Og det er helt sikkert bra. I lengden. Fornuften min prøver så hardt den kan å innbille meg det. At nettopp det er en trygghet.

Men, nå.. nå er det bare skummelt og jeg føler meg så forferdelig sårbar og naken. Jeg vil ikke bli sett. Jeg vil ikke bli sett nøyaktig slik jeg er.

For hvis jeg er for mye for meg..

Så er jeg nok for mye for han også.

:ninja:

Jeg er en berg og dalbane. Hvis du blir fort kvalm, sliten og lei av karuseller, av de høye toppene og de plutselige, ofte uventete fallene, så bør du holde deg på trygg avstand.

:happy:

Skal si det var mye tenking, ja.. Du har overgått meg i tenking her ser jeg!! Flink til å få den ned på papiret (eller skjermen..) er du også :)

Sikker på at du tenker så mye på og rundt dette at du opplever deg/dette dobbelt opp.. Eller kanskje tredobbelt? Det vil si at du ikke er "for mye" for din kjære som bare opplever hver situasjon 1 gang :klem:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...