[Sissan]

Ja, et skjønner jeg at du ikke har.

Men at du karakteriserer dette som sorg provoserer meg kraftig. Jeg håper virkelig du aldri få oppleve virkelig sorg i livet ditt. Av typen du så lett avfeier som "akseptert sorg". Samtidig gir en opplevelse av ekte sorg perspektiver på livet som du kanskje ville dratt nytte av.

Du skriver du er blitt mobbet. Hvis det er sant, er det kanskje der sorgen din kommer fra? Å bli mobbet og fratatt muligheten til vennskap - DET er sorg.
Å legge ansvaret for at du har det vondt på at kusina di har det så bra, det er bare bortforklaringer.
Det kommer ikke til å hjelpe deg, det kommer ikke til å bli borte, og du vil aldri føle deg bedre. Bli sinna på mobberne istedet, det er de som har fratatt deg noe, ikke kusina di.

Er det noe jeg virkelig avskyr, er det mobbere.

[robotkalle]

Sissan skrev 05.12.2009 (13:57) :

Ja, et skjønner jeg at du ikke har.

Men at du karakteriserer dette som sorg provoserer meg kraftig. Jeg håper virkelig du aldri få oppleve virkelig sorg i livet ditt. Av typen du så lett avfeier som "akseptert sorg". Samtidig gir en opplevelse av ekte sorg perspektiver på livet som du kanskje ville dratt nytte av.

Du skriver du er blitt mobbet. Hvis det er sant, er det kanskje der sorgen din kommer fra? Å bli mobbet og fratatt muligheten til vennskap - DET er sorg.
Å legge ansvaret for at du har det vondt på at kusina di har det så bra, det er bare bortforklaringer.
Det kommer ikke til å hjelpe deg, det kommer ikke til å bli borte, og du vil aldri føle deg bedre. Bli sinna på mobberne istedet, det er de som har fratatt deg noe, ikke kusina di.

Er det noe jeg virkelig avskyr, er det mobbere.

Sorg går stort sett over. Personlighetskjennetegn sliter du med for livet. Du sier det jo selv.

Det er tydelig at du hater TS, for å ønske andre sorg, det er ganske sterkt. Har du noen gang opplevd det å miste noen, egentlig? Hvorfor skulle en vedvarende fase på måneder til år gjøre en person med kroniske følelser av mindreverdighet og misunnelse ytterligere godt?

[Sissan]

robotkalle skrev 05.12.2009 (12:52) :

Sorg går stort sett over. Personlighetskjennetegn sliter du med for livet. Du sier det jo selv.

Det er tydelig at du hater TS, for å ønske andre sorg, det er ganske sterkt. Har du noen gang opplevd det å miste noen, egentlig? Hvorfor skulle en vedvarende fase på måneder til år gjøre en person med kroniske følelser av mindreverdighet og misunnelse ytterligere godt?

Jeg skriver da virkelig ikke at jeg ønsker noen sorg? Jeg skriver jo at jeg håper hun aldri får oppleve det? Mulig du oppfattet det som ironi, men det var ikke ment som det.

Ja, jeg har opplevd å miste noen. Jeg vet veldig godt hva sorg er. Jeg vet også at sorg ikke leges av tid alene, men at det må bearbeides.
Og jeg vet at sorg gir perspektiver, bl.a. viser det tydelig hvor uviktig materielle ting er så lenge man har så man klarer seg. Men jeg ville valgt bort sorgen og perspektivet uten å tenke meg om dersom valget var der. For både meg selv og alle andre.

Personlighetskjennetegn har jeg ikke kunnskap om, og har heller ikke uttalt meg om.

[Phaedra]

TrådstarterTrine skrev 05.12.2009 (00:18) :

Jeg blir provosert når jeg ser at det er null forståelse for de følelsene jeg beskriver. Det å se noen ha det så vanvittig godt og selv ikke engang ha en brøkdel er en følelse av sorg. Men det er tydeligvis svært tabubelagt. Dere gir meg råd som "slutt å tenke på kusinen din" eller "ikke bry deg om det, vær fornøyd". Ville dere sagt det samme til en mor som har mistet sønnen sin til kreft? Eller en person som aldri kan få barn? Nei. For den type sorg er akseptert.

De fleste har slektninger som er i samme liga, de forstår ikke hvordan det kan ødelegge en person psykisk å bli klassifisert som den mislykkede. Jeg selv har ingen venner og har blitt mobbet mens hun ble jublet og rost frem av hauevis med mennesker. I tilegg til dette får hun dekket alle statusbehov. Skjønner dere at jeg ikke har mye å smile for?

Nei, jeg skjønner ikke at du ikke har mye å smile for. Det virker på meg som om du ikke prøver å finne noe å smile for, men heller velger å bruke all din tid på sjalusien.

Jeg synes heller ikke på noen måte at sorg kan sidestilles med sjalusi.

Jeg synes det er synd at du har det slik du har det, og jeg håper at du finner en måte å få det bedre på, men jeg vet ikke hvordan du hadde tenkt deg at det skulle skje. Hvis vi aksepterer sorgen din, blir livet ditt noe bedre da? Vil det skje store endringen hvis vi sier at det er greit at du er sjalu?

For det er faktisk greit at du er sjalu - ingen kan helt styre følelsene sine. Men man kan velge om man vil la følelsene ta helt overhånd eller om man skal prøve å finne en konstruktiv vei ut av det - enten ved å prøve å tenke mer positivt: ved å godta at kusinen din har vært heldig her i livet og at du må kjempe mer for å ha det bra enn det hun må (forutsatt at ditt inntrykk av henner faktisk er korrekt. Kjenner du tankene hennes egentlig så godt?) men at du skal finne en måte å ha det bra på du også, eller ved å finne noen å snakke med som kan hjelpe deg til å gjøre dette. Slik du har det nå unner jeg ingen å ha det, men det høres ut som om det kreves en aktiv innsats fra din side for at livet ditt skal bli bedre for deg. Du kan ikke bruke resten av livet ditt på å sitte og se på at kusinen din har alt du ønsker deg.