Endelig gravid?

[May Brit]

Vi er i gang med en artikkel om graviditet, og trenger i den forbindelse hjelp fra våre forumbrukere.

Vi er interessert i å vite hvor lenge dere prøvde å bli gravid, og hvordan det føltes da dere fant ut at det var en baby på vei; forventninger, spenning, frykt, glede eller lignende!

[Gjest Gjest_Tess_*]

Vi er i gang med en artikkel om graviditet, og trenger i den forbindelse hjelp fra våre forumbrukere.

Vi er interessert i å vite hvor lenge dere prøvde å bli gravid, og hvordan det føltes da dere fant ut at det var en baby på vei; forventninger, spenning, frykt, glede eller lignende!

Jeg sluttet på pillen i juni i år. Syntes det var veldig vanskelig å bestemme seg for om hvorvidt en skal ha barn eller ikke! Har ikke skjedd noen uhell som jeg har inntrykk av at de fleste opplever, så da må man jo på et visst punkt ta en avgjørelse... Likte friheten med å være bare oss to, samtidig savnet jeg av og til en liten en.. En venninne og jeg hadde snakket lenge om at det hadde vært kjekt å gå gravid samtidig, så det ble til at vi sluttet med pillen begge to. Var selvfølgelig spent på hvordan dette kom til å gå... over 9 år på pillen er jo lang tid. I juli ble hun gravid.. De første dagene etter jeg fikk vite det var jeg sikker på at jeg kom nok ikke til å bli gravid, og prøvde å innstille meg på ingen barn... ikke særlig rasjonelt, vet det.. Så begynte jeg å kjenne noen symptomer, hadde jo lest masse om dem her inne... men når man leser alle disse kan vel selv mannen kjenne seg gravid, så det føltes ikke så sikkert akkurat. Jeg testet 2-3 dager før IKM, men negativt. Skuffet, men prøvde å tenke at det kan være for tidlig.. Så testet jeg positivt 5 dager senere! Skummelt, skremmende, fantastisk og så plutselig glemmer jeg det av noen timer... merkelig.. Føler meg ikke spesielt gravid enda men det kommer vel etterhvert.. 5 uker imorgen. Det var min lille begynnelse...venter spent på fortsettelsen...

[Renesmee]

Nå er ikke vi blant de som prøvde lengst da, så vet ikke om det er aktuelt for det dere spør etter.

Vi sluttet på pillen i september 2008, og jeg hadde lest at man måtte være forberedt på å prøve i opptil ett år før det klaffet, og kanskje enda lengre også. Innerst inne håpte jeg jo at det skulle gå mye raskere.

For oss klaffet det i prøveperiode 10, og jeg fikk positiv test 24.06.2009. 9 mnd tok det for oss med andre ord.

Når det først klaffet var gleden enorm. Og ventetiden/prøvetiden er helt glemt. Det er som om alle månedene med prøving før det klaffet ikke betyr noe!

Jeg ble fyllt av en helt utrolig indre ro og glede. Alt fallt på plass og nå kunne jeg endelig slappe av.

Juni var derfor en stor måned for oss. Jeg fikk fast jobb etter nesten 2 år som vikar, og i tillegg fant vi drømmetomta som vi fikk for en billig penge. Nå har jeg fast jobb, baby i magen og vi skal sette i gang med husbygging i løpet av høsten. Vi går rett og slett rundt og føler oss veldig heldige for tiden

[tropiskfnis]

forsøkte i 2 mnd, og så var det gjort! men første del av svangerskapet var ingen dans på roser. håper på bedre tider!!!

spenning, frykt og glede kommer nok med tiden.

[Darkannie]

Vi hadde prøvd i 3 år. Mannen min hadde sterilisert seg før han møtte meg, og tok en re-ferteliserings operasjon, men vi trodde den var mislykket da vi ikke ble gravide.

Etter nesten 3 år med skuffelser, venninner som fødte unger på samlebånd, og utallige eggløsnings og graviditets tester (her snakker vi om 100 pakker eggløsnings og graviditets strips kjøpt om gangen) bestemte vi oss for å forsøke IVF.

Vi satte igang IVF mølla, mannen fikk testet svømmerne sine, og det var da vi fikk sjokk meldingen: Normalt Fertiliseringspotensiale

Vi trodde ikke det vi leste....men en måned senere satt utrolig nok spiren, helt på egenhånd!!!!!!!

Etter 3 år var vi der. Følelsen av å sitte skjelvende med den første positive testen i hånda kan ikke beskrives. ALDRI har jeg vært så lykkelig.

Etter den første gledesrusen kom bekymringene. Enn om noe går galt? Leste om alt melllom himmel og jord på nettet om fæle ting som kunne skje. Bestemte meg for å investere i en fosterlyd doppler, og fant en billig men god en på eBay. Ting ble med engang MYE enklere når jeg nå når som helst kunne legge doppleren på magen og høre de fantastiske hjerteslagene, som en travende hest! Var utrolig betryggende å kunne bekrefte "liv" på den måten før de deilige sparkene kom!

Så her er vi da, 7 måneder på vei, og knøttet er hos oss snart. Livet er herlig!

Endret 13. september 2009 av Darkannie

[Lindelu]

Vi har prøvd siden juli 05. Masse utredning og ingenting funnet. Alt så ut til å være ok. Vi har hatt mange pergo kurer og to ivf forsøk hvor vi fikk tre innsettinger. Så i sommer når vi hadde gitt opp ble vi gravid. Er nå syv uker på vei og synes det hele er for godt til å være sant. Er utrolig redd for å miste og hver gang jeg er på do har jeg panikk for blod. Vi er utrolig glad, men veldig redd. Så nå håper vi tiden går fort og at vi skal få en liten baby, helt på egen hånd

[Amalie_85]

Vi er interessert i å vite hvor lenge dere prøvde å bli gravid, og hvordan det føltes da dere fant ut at det var en baby på vei; forventninger, spenning, frykt, glede eller lignende!

Vi var ikke prøvere, men hadde snakket om at vi ønsket barn når jeg var i fast jobb.

Gikk på pillen men noe føltes litt "feil", altså ikke som det skulle. Jeg fortalte det til samboeren min som mente at jeg sikkert innbilte meg det for jeg gikk jo tross alt på p-piller.

Men gravid var vi gitt. Jeg gråt en del de første dagene, jeg var student og lurte på hva i all verden vi skulle gjøre nå, at skolegangen kom til å bli ødelagt og mange tunge tanker.

Men når jeg og samboeren min fikk snakket en del om det kom vi frem til at dette var en bra ting, litt tidligere enn planlagt, men vi ønsket jo oss et barn (bare hadde ikke tenkt nå) Så da ble de tunge tankene til gledestanker og vi ble veldig glade for at vi skulle bli foreldre.

Men noe som igjen jeg syns ble litt tøft var å skulle fortelle til min beste venninne som hadde vært prøver i noen år at jeg var blitt gravid på pillen, for jeg vet hvor mye hun lengtet etter et barn. Jeg følte det var veldig urettferdig at det skulle være på den måten.

I begynnelsen ble jeg og veldig redd for å skulle føde, men det ga seg i andre trimester. Etter å ha funnet info om fødsel, både tekster og videoer.

Hmmm.....er det noe mer å fortelle tru?

Vet ikke hvor aktuelt dette er siden jeg aldri har vært prøver, men jeg har jo følt på både gleder og sorger ved det å bli gravid.

[Gjest Gjest]

Jeg sluttet på pillen i juli, og har gått på den i 6 år.

Og i oktober var jeg vips gravid i 7 uke Siden min mann er sjømann var vi veldig heldige som fikk det til etter 2 prøveperiode, og at eggløsningen min klaffet med at han var hjemme

Det er jo helt klart den mest fantastiske følelsen noen gang, når man endelig har bestemt seg for og prøve, og faktisk får det til mye raskere enn forventet. Hadde aldri trodd det skulle gå så fort, ble paff der jeg stod med en positiv test i hånden Selv om jeg hadde hatt noen få symptoner slik som kvalme og mensmurring

[Marikke]

Her klaffet det i prøveperiode 8. Jeg hadde hatt noen nedturer med tårer og motløshet når mensen kom gang på gang. Denne gangen var jeg ganske sikker på at noe var i gjære (pga hissig migrene og generell uvelhet), så jeg tok en test dagen før jeg ventet mensen, og jammen var den positiv. Jeg klarte ikke helt å glede meg over den. Det var mer en følelse av "Der satt den jammen.." Så begynte jeg å bekymre meg over alt som kunne gå galt. Jeg er 33 år gammel, og man hører jo så mangt om at det går galt oftere jo eldre man blir osv. Jeg tror det var først da jeg fikk høre hjertelyden i uke 10 at det gikk opp for meg at det faktisk er et lite barn der inne. Nå har det gått 12 uker, og jeg tør endelig innrømme for meg selv at jeg er gravid. Og det passer bra, for nå begynner det å bli på tide å fortelle det til verden. Nå er jeg glad og forventningsfull, men må jo ærlig innrømme at jeg synes det er skummelt også. Livet blir jo forandret for alltid. Men mest av alt gleder vi oss til å bli en til i familien.

[Gjest choe]

For oss klaffet det i 3 PP! Var egentlig svært engstelig for at det skulle være noe galt med meg ettersom at jeg har lange sykluser. De kunne være fra 42-47 dager, og jeg som leste overalt på nettet, fant ut at da hadde jeg antageligvis ikke eggeløsning da (en smule pessimistisk og utolmodig)... Jeg dro dermed til legen og ba om få tatt ulike prøver for å finne ut om jeg faktisk hadde EL eller om det kunne være noe annet! Fikk svarene om at alt var OK dagen FØR jeg testet positivt! hehe.. Det viste seg at vi bare hadde bomma på el... Men når jeg endelig sto med positiv test i hånda, fikk jeg plutselig litt "angst" - nå blir livene våre helt snudd på hode, kroppen min blir ødelagt(!) osv! Men det gikk snart over og jeg hadde en overlykkelig ektemann som bare rulla i senga av glede! Nå er jeg 6+4 på vei og super glad for den lille spiren i magen, men skulle ønske formen var bedre! Blir en fin liten "premie" til slutt forhåpentligvis!

[Idaomor]

Tok meg en måned - Og vips, nå er jeg i uke 29 alt.. :D Var sammen med "barnefar" en stund, og ble glade begge to da vi fikk det til etter en måned... Men så tok forholdet slutt - Noe jeg er "glad" for, ellers hadde jeg ikke funnet frem til min store kjærlighet med stor K! Og dette er ett vennskap som har åtte år bak seg.. *smiler lurt*.....

Selv om barnefar ikke har vært her i svangerskapet, har min kjærlighet vært med meg heele veien og fått meg til å glede meg veeeldig.. *hihi*..

[Gjest Gjest_ladyR_*]

Hei

Jeg sluttet på pillen i desmber, vi skulle prøve nå framover, hadde samleie 10/1 og trodde vel egentlig at det var nær eggløsning, og den ene gangen satt, 4 uker på vei:)

[Gjest Gjest]

Vi er i gang med en artikkel om graviditet, og trenger i den forbindelse hjelp fra våre forumbrukere.

Vi er interessert i å vite hvor lenge dere prøvde å bli gravid, og hvordan det føltes da dere fant ut at det var en baby på vei; forventninger, spenning, frykt, glede eller lignende!

Vi forsøkte i fem, seks måneder før vi lykkes.

Når vi fant det ut ble vi overlykkelige begge to.

Den ene av oss har barn fra før, og hadde ikke et sterkt ønske om flere, men heller ikke noe imot det. Den andre hadde et sterkt ønske om et eget barn.

Vi ble begge like på tuppa av glede når vi fant det ut.

Og vi er begge like nervøse for de 12 første ukene som går så saakte.

[SøsterLiten]

Mannen og jeg har prøvd å bli gravide i nesten 4.5 år.

Da vi hadde mange utfordinger fysiologisk (få svømmere hos mannen og 1 tett eggleder samt 1 liten eggstokk hos meg) ble vi nødt til å få hjelp via kunstig befruktning, ICSI.

Vi har hatt 2 runder og 3 innsettinger og vi ble gravide på andre innsetting, men vi mistet (4+4).

3. innsetting er jeg også blitt gravid og er nå 6 uker og 5 dager på vei.

Jeg er konstant redd når jeg går på do, tenker mye på SA/MA og klarer ikke å la det gå inn som en god og varig nyhet for meg.

Har hørt så mange historier og etter opplevelsen forrige graviditet så er det vanskelig å la være å tenke slik..

Vi har sett hjertet banke hos vårt lille mirakel, men venter begge på uke 12 til å tillate oss å slippe jubelen løs.

Når uke 12 kommer så håper jeg vi tørr å føle den gleden vi alltid har ønsket å oppleve, for vi føler den jo litt allerede... bare med lokk på!

[Gjest Gjest_Hilde_*]

Vi hadde bestemt oss for å få et barn til i nærmeste fremtid, men ble enige om å vente med prøvingen til etter påske pga dette passet best med utdanningen min.

Rundt 15. januar tok jeg siste p-pillen på brettet, og konstaterte at jeg måtte kjøpe nye siden det var tomt i esken. En uke gikk og jeg glemte å kjøpe. Enda en uke gikk, og enda en.. (Jeg er litt vimsete av meg). Et par uker ut i februar tok vi et par tester og fant ut at vi skulle ha barn nr 2!! Vi som nesten ikke hadde prøvd engang.

Vi er kjempeglade for at vi venter en til, og at jenta vår får seg en lillesøster eller lillebror

[Seeya]

Vi prøvde for fullt i 1 år og 8 mnd, og da sa det endelig pang

startet fertilitetsutredning, gikk på provera, så på pergotime. Og på 2 dobble pergotime kur klaffet det Visste vel egentlig hele tiden at eggeløsningen var problemet (pga el tester og temperatur).. Men måtte jo gjennom vanlige mølla for å få de tablettene som skulle til..

Og nå er vi 19 uker på vei da vi fant det ut var det egentlig ikke noe spesielt i det hele tatt, fordi vi ikke trodde på det. Dette fordi det tok så lang tid, og da føltes det så uvirkelig at det kunne gå ann at vi var gravide.. Var på UL 8+4, men enda da følte jeg heller ikke noe spesielt. Visste jo jeg var gravid, men selv om jeg så det trodde jeg ikke på det. Nå kan jeg høre hjertelyd når som helst, men enda føles det uvirkelig.

Men vi gleder oss masse og nå er det ny ultralyd om 1 uke, så får vi se om vi får vite kjønnet da

[Lady_Z]

Her klaffet det i PP3. Jeg er i dag 4+6, men klarer ennå ikke glede meg for mye... frykten for å miste er større enn gleden!