Noen her som angrer på å ha fått barn?

[Gjest Gjest_anine_*]

Med fare for å bevege meg ut på tynn is her.. Det er vel litt tabu..

Er det noen her som angrer eller har angret på at de har fått barn? Hvorfor i såfall?

Hvis det er noen som i utgangspunktet ikke ønsket barn, eller som gruet seg til å få barn, men som senere har blitt "omvendt", er jeg interessert i høre de historiene også

Er selv veldig i tvil om jeg ønsker meg barn eller ikke, og er i den alderen hvor det begynner å "haste" litt..

[Gjest Gjest]

Jeg har hørt om flere som angrer ja...tror moderskapsmaset står veldig sterkt i vårt samfunn dessverre..mange får nok barn fordi det er forventet av dem.

[Gjest Chiffon]

Og jeg har aldri hørt om noen som har angret.

[Concertina]

Og jeg har aldri hørt om noen som har angret.

Ikke jeg heller.

[Gjest Gjest_Sofia_*]

Ja, i perioder da mitt eldste barn slet med store rusproblemer så hendte det mer enn en gang at jeg angret. Dette var et resultat av en vanvittig redsel og store bekymringer over lang tid ... og det var nok redselen for å miste ham som fikk meg til å angre at jeg hadde født ham.

[Gjest Gjest]

Vil ikke bruke ordet angre, men skal ærlig innrømme at hadde jeg kunnet skrudd tiden tilbake ville jeg nok ha levd et liv uten barn

[Amalie_85]

Tja...jeg har jo hørt om de som angrer seg når ting er litt vanskelig, men det er ikke det at de ikke ønsker barnet lengre, men heller skulle ønske de hadde en mulighet til å komme seg vekk litt fra det å være foreldre.

Så vet jeg og om noen som angra seg en priode etter fødsel, men dette hadde med fødselsdepresjon å gjøre, så det gikk og over.

[Eve Luna]

De to første ukene etter fødselen angret jeg. Men det var en veldig vanskelig tid og jeg var nybaktmamma. Men det gikk over etter det når barne begynte å sove hele natten og spise bra og var ellers fornøyd.

Nå kunne jeg ikke tenke meg et liv uten min datter og det eneste jeg angrer er at jeg ikke fikk barn før. Jeg var 27 når hun ble født.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Jeg var en av de som ikke hadde lyst på barn, og den første var absolutt ikke planlagt (men nummer to var planlagt). Det har hendt at jeg har angret, men ikke på at jeg har barn, heller at jeg fikk dem så tidlig (24 med nummer 1) hvis du skjønner. Det var liksom så mye jeg skulle gjort først;) Og jeg tror det er helt naturlig å ha noen dager hvor man tenker sånn, selvom det kanskje ikke er så naturlig å snakke om det. Men jeg elsker jo ungene over alt på jord, og angrer ikke i det hele tatt, sånn generellt sett.

[Gjest Gjest]

Jeg tror det er langt mellom dem som sier rett ut at de angrer, men jeg har støtt på en håndfull kvinner som av og til antyder med ord (og definitivt med gjerninger) at de ikke akkurat synes at det var noe særlig å få barn.

[Gjest ts]

Vil ikke bruke ordet angre, men skal ærlig innrømme at hadde jeg kunnet skrudd tiden tilbake ville jeg nok ha levd et liv uten barn

Kan jeg spørre om hvorfor?

Vet mange kanskje angrer på at de fikk for tidlig, eller at de har hatt noen drømmer de gjerne skulle hatt realisert først, etc. Men sånn som jeg har det nå, så er det ingenting jeg drømmer om å gjøre som ikke er forenelig med å ha barn.. Men det kan jo selvsagt endre seg. Foreldrene mine gjorde "alt", f.eks reiste rundt både med og uten oss barna på slep, så jeg veit jo at det er gjennomførbart.

[Gjest Gjest]

Og jeg har aldri hørt om noen som har angret.

Nei, fordi det er så tabu at ingen tør si det høyt. Legg merke til at de som tør å si det her ikke tør være innlogget...

Det hender jeg angrer litt, men det gir meg så mye også, at totalt sett er jeg fornøyd med det. Dersom jeg hadde visst det jeg vet nå, så hadde jeg nok ikke gått på et nytt barn.

Det som kanskje er mest slitsomt er alt jeg bekymrer meg for. Det første halve året etter at jeg fikk barn kunne jeg ikke se på nyheter, for jeg syntes hele tiden at det var barn som ble skadd og drept. Og det kunne jo så fort vært min lille.

[Lille85]

Var 19år da jeg fikk min datter, i dag er jeg 24 og hun 5år! Har aldri angret!! Ikke et sekund!! Og ønsker meg en til.. Helst med en gang! :-P

[Gjest Gjest]

Det som kanskje er mest slitsomt er alt jeg bekymrer meg for. Det første halve året etter at jeg fikk barn kunne jeg ikke se på nyheter, for jeg syntes hele tiden at det var barn som ble skadd og drept. Og det kunne jo så fort vært min lille.

Akkurat sånn er jeg redd jeg vil få det. Jeg har to ganger på kort tid vært svært nær ved å miste min kjære i to ulykker, og det har gjort meg veldig engstelig. Jeg tålte ikke å se tv-programmer - enten det var filmer/serier eller nyheter/dokumentar - om noen som mistet sin kjære, for det minnet meg om hvor nær jeg selv var ved å miste min. Når jeg kan reagere så sterkt og overbeskyttende som jeg har gjort overfor ham, så er jeg redd mine egne følelser i forbindelse med det å få barn.

Jeg kjenner meg godt igjen i din situasjon, ts. Jeg er på samme sted i livet som deg. Det begynner å haste hvis jeg skal ha barn, og jeg klarer ikke å bestemme meg for hva jeg vil.

[Gjest Gjest]

Tror det er viktig å ha et realistisk syn på dette med morsrollen. Visst man tror man blir et mer helt og lykkelig menneske bare av å få barn, kan man få seg en skikkelig overraskelse...mange jenter tror nok det fordi de har blitt innprentet det av omgivelsene

[Punky Brewster]

Du kan jo lese denne kronikken om temaet fra Aftenposten.

Det er nok en del som føler det på den måten at de ikke angrer på barna de har fått, men kanskje ville valgt annerledes om de skulle gjort det på nytt. Det å få barn snur livet fullstendig på hodet fordi du ikke lenger er den viktigste personen i livet ditt. Derfor synes jeg at det bør være et reelt valg man gjør framfor å få barn bare fordi det er det man skal eller alle andre gjør det.

[attegløyma]

Eg har ikkje ungar, og er i same situasjon som TS. Det eg har funne ut er at dersom eg skal vere med ein med ungar, og dermed ha dei restriksjonane det gir mitt liv, så vil eg ha ungar sjølv. Slit med å planlegge feriane mine etter hans eks sine ønskjer, og så ikkje vere ein forelder. No er ikkje eg i den situasjonen no, men har vore, og vil helst ikkje vere igjen...

Kjenner fleire som uttrykkjer at dei angrar, både folk med vaksne ungar og folk med skulebarn. Dei med vaksne ungar har perfekt avkom som har topputdanningar og er veletablert og alt det der, og desse mødrene seier til meg: tenk deg godt om! Eg er veldig glad i ungane mine, men fader så masse eg har gått glipp av fordi eg hadde dei, og det er slitsomt å vere så bekymra heile tida! Sjølv om ungane mine er legar og siviløkonomar og sivilingeniørar så er eg bekymra. Eg skulle gjerne reist meir, opplevd meir, hatt meir fridom, kunna hatt venninner fordi eg likte dei, og ikkje fordi dei var mødrene til ungane mine sine vener. Dei mennene eg kjenner med vaksne ungar seier: Ungar er generelt særs overvurdert. Du er ikkje garantert å ha nokon rundt deg osv sjølv om du har ungar. Dei yngre mødrene seier at dei saknar fridomen, saknar å vere eit individ og ikkje mora til..., at dei skulle gjerne hatt økonomien dei hadde før osv.

Likevel lurer eg no på om eg skal kanskje få meg ein familie likevel. Kanksje fordi eg har reist verda rundt, har tatt den høgast utdanninga ein kan ta, har hatt kjærestar, har hatt god økonomi og mindre god økonomi og sett at det er ikkje så nøye for meg? Kanskje fordi eg saknar nokon å bry meg om, eller kanskje berre fordi eg er litt hjernevaska av å bu i det mest familieorienterte samfunnet eg veit om? Og det overraskar mange, men eg har budd i Sør- Europa, og dei går for storfamilien, så du er ikkje einsam sjølv om du er einsleg, du er rekna med, automatisk. I Norge handlar alt om eigne ungar. Det er det mest slitsomme landet eg veit om å vere singel i.... Og nei,eg bur ikkje i Norge, tvilar på om eg kjem til å gjere det igjen, i alle fall ikkje som singel

[la Flaca]

Vet ikke om det er så tabu å si at man angrer akkurat. Kanskje heller det at det handler om så små øyeblikk (korte angre-øyeblikk) at det ikke er noe å snakke om for de fleste?

Det er vel stort sett ikke sånn at man enten angrer, eller ikke i det hele tatt, aldri aldri liksom? Som med alt annet så er det tider der man er sliten og drit lei, og da kan vel de fleste ha et 'moment' der de ønsker at de var helt uten forpliktelser. Enten det handler om forholdet, barn, en krevende jobb eller noe annet (for eksempel at man har hund, når det pissrekner ute klokka 6 om søndagsmorran og pelsen insisterer på å gå tur).

De tingene som virkelig gir noe her i livet krever en hel del, så det er ikke så merkelig om mange føler at de helst skulle vært det foruten, i perioder.

[Gjest Gjest]

Vist noen av dere angrer, så for all del ikke fortell eller vis det til ungene. Fordi det setter sine spor

[Arkana]

Eg er veldig glad i ungane mine, men fader så masse eg har gått glipp av fordi eg hadde dei, og det er slitsomt å vere så bekymra heile tida!

Jeg synes egentlig det er et merkelig utsagn. Å ha barn betyr ikke at man er forhindret fra noe som helst, dette er faktisk helt opp til en selv. Det er fullt mulig å bestemme sine egne venner (Det er da ingen som er forpliktet til å være venner med foreldrene til barnas venner.), man kan fint reise med barn og hvor mye man bekymrer seg handler nok mer om ens egen personlighet enn at man har barn.