Har du blitt voldtatt, eller har spørsmål om voldtekt?

[Gjest dixi]

DIXI ressurssenter for voldtatte har taushetsplikt og kan hjelpe deg i en vanskelig tid. Vi gir informasjon og støtte til utsatte og familien deres så tidlig som mulig, og vi har også tilbud til gutter og menn.

Mange forbinder voldtekt med overfallsvoldtekter der offeret ikke kjenner gjerningsmannen. Sannheten er at 7 av 10 voldtekter blir begått i private hjem i Norge. Det er sannsynligvis store mørketall.

Det er viktig at du ikke går alene med alle de vonde og negative tankene! Lurer du på noe om oss eller om voldtekt kan du stille spørsmålet i denne tråden, så skal vi svare så godt vi kan. Du kan også kontakte oss direkte, kontaktinformasjon og oversikt over hvilke tilbud vi har finner du på Dixi.no..

Venche Lindboe konsulent DIXI

[Gjest Gjest_Tilde_*]

Dere gjør en kjempe bra jobb. Lykke til videre.

[Lissi]

Jeg har benyttet meg av gruppeterapi hos Dixi i et år, og vil anbefale alle på det varmeste å ta kontakt!

Dette er mye vanligere enn dere tror, og ingen grunn til å gå å bære på dette alene!

[Gjest utlogget]

Jeg synes dere gjør en kjempebra jobb og har oppsøkt dere tidligere, men det er noen år siden. Jeg har ikke kunnet stole på menn de siste årene, men ble intim og etterhvert i et forhold med en mann for ett år siden. I begynnelsen var det litt problemer fra begges side seksuelt. Blant annet sviktet potensen hans og han forklarte at han var vant til å ha sex under rus. Han hadde vært singel i noen år, men når vi etablerte et forhold sier det seg selv at vi ikke kunne drikke vin for å skape et samliv daglig...

Jeg fortalte om overgrepene og han var forståelsesfull, men etter en tid glemte han det kanskje. I alle fall ble jeg irritert når han var klar for kos og ikke tok mitt nei for ett nei. Dette gjentok seg mange ganger og til slutt klarte jeg ikke mer og gjorde det slutt. Jeg ble rasende når han prøvde seg etter at vi hadde lagt oss og ser på dette som en unormal reaksjon.

Men for meg ble det nesten et mareritt å måtte gjenta mitt nei, de gangene jeg ikke var tent og jeg følte ikke behov for å la han forsøke å tenne meg. Jeg følte det som et krav og et mas fra hans side.

I tillegg var han svært teoretisk ang hva kvinner liker og jeg følte at han forlangte mer enn jeg maktet å gi tilbake, men jeg burde kanskje gitt han en sjanse til å tenne meg?

Sexlivet ble et mareritt, der jeg sa nei og han følte seg avvist mens jeg følte meg ukvinnelig.

Han spurte meg om jeg var vant til å bare bli tatt og ikke ha masse kos før selve samlivet, men ett av problemene var hans stadige missing potens som fikk meg til å føle meg svært ukvinnelig. Han snakket om å få viagra, men jeg sa at jeg ikke følte for kjemisk sex og jeg så på det som om jeg var en slags bimbo som skulle være der seksuelt når det passet han. Jeg er usikker på om han tok viagra en gang, men mitt bastante nei førte til at vi begge ble rasende og bare snudde ryggen til hverandre i senga.

Jeg gjorde det slutt, fordi han drakk for mye og jeg følte at han bare hadde vært sammen med perfekte og (vet om en) nesten nymfomane kvinner.

Det er sikkert svært vanskelig for menn å forstå, men jeg har hatt forhold tidligere og blitt respektert når jeg har sagt nei jeg har ikke lyst nå. Da har jeg fått kjærlig kos og ofte har det resultert i sex fordi jeg ikke har blitt stilt krav til.

På grunn av at begynnelsen var så bra når det gjaldt å gi meg mange orgasmer før selve samleiet, antok jeg at han trodde at jeg alltid var like tent, noe jeg ikke er og hans potenssvikt førte oss ikke videre. Jeg antar at mine sperrer kan ha forårsaket hans svikt, men når han var tent og jeg også og vi var i gang med et samleie, trakk han seg ut og sa at det blir desto bedre etterpå, dette er bare begynnelsen, men det ble jo ingenting etter enda mer vin...

Var han lite forståelsesfull, eller var det å bli rasende en vanlig reaksjon fra en som er blitt voldtatt når han ikke tok mitt nei, men forsøkte seg flere ganger samme kveld og dette gjentok seg og til slutt ble det en sperre for meg?

Nå føler jeg at jeg er helt ødelagt som kvinne. Før jeg møtte han, følte jeg at jeg da hadde noe å gi seksuelt.

Han vil gjerne at vi blir sammen igjen, men jeg føler ikke for å ha viagra-sex eller at et nei ikke blir respektert. Hodepine har jeg aldri brukt.

Men jeg er ikke alltid klar for sex selv om jeg er i et forhold og et nei er et nei, i alle fall for meg. Jeg tror vi rotet oss inn i et mønster. Han har fortalt at da han var tolv år, lå han på sykehus og ble onanert av en pleierske. Det er da overgrep? Men han ser det kanskje ikke på den måten siden han er mann.

Jeg har mistet lysten til å treffe en ny mann etter dette forholdet. Jeg sliter med lav selvfølelse, depresjoner og angst. Det har gått så langt at jeg ikke prater særlig om hva jeg føler med venninner mer heller.

Jeg bor landlig så det er langt til nærmeste psykolog og lang ventetid.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, for selvfølgelig føler jeg for å ha en å dele dagene med, men i min alder (snart femti) er det langt fra lett å finne noen som er både oppegående og single.

Han vil tilbake igjen i forholdet, men jeg har holdt avstand. Jeg ser på han som en som ikke forstår meg og de problemene jeg har. Han tror at han bare kan varme meg opp så er jeg klar, men jeg har dager og uker der jeg ikke er klar i det hele tatt.

Jeg møtte kanskje feil mann, men er blitt enda mer skeptisk mht. forhold til en eventuell ny mann.

Leste et sted at Madonna hadde sagt til Britney Spears at slike kvinner som oss, ikke passer inn i et forhold og ikke til å gifte oss.

Mulig det er gyldig for meg også, selv om jeg bare føler meg ruinert og ødelagt som kvinne, med angst for menn jeg ikke kjenner og en følelse av at sex er forventet og at mitt nei ikke gjelder før jeg blir rasende. Og slik skal det vel ikke være?!

[fjellryp]

Jeg lurer på en ting.

Kjenner noen som ble dømt for voldtekt.

Det var visst ord mot ord og ingen beviser for at noe hadde skjedd.

Jeg tror på denne personen sammen med veldig mange andre, at ingenting har skjedd etter det jeg har hørt. Ikke rørt anmelder engang.

Veit ikke mye om selve saken og rettsaken egentlig, grunnet at jeg tror på personen og vil ikke rippe opp i det, men kan man da bli dømt uten bevis?

Og hva er strafferammene?

[Gjest dixi]

Jeg synes dere gjør en kjempebra jobb og har oppsøkt dere tidligere, men det er noen år siden. Jeg har ikke kunnet stole på menn de siste årene, men ble intim og etterhvert i et forhold med en mann for ett år siden. I begynnelsen var det litt problemer fra begges side seksuelt. Blant annet sviktet potensen hans og han forklarte at han var vant til å ha sex under rus. Han hadde vært singel i noen år, men når vi etablerte et forhold sier det seg selv at vi ikke kunne drikke vin for å skape et samliv daglig...

Jeg fortalte om overgrepene og han var forståelsesfull, men etter en tid glemte han det kanskje. I alle fall ble jeg irritert når han var klar for kos og ikke tok mitt nei for ett nei. Dette gjentok seg mange ganger og til slutt klarte jeg ikke mer og gjorde det slutt. Jeg ble rasende når han prøvde seg etter at vi hadde lagt oss og ser på dette som en unormal reaksjon.

Men for meg ble det nesten et mareritt å måtte gjenta mitt nei, de gangene jeg ikke var tent og jeg følte ikke behov for å la han forsøke å tenne meg. Jeg følte det som et krav og et mas fra hans side.

I tillegg var han svært teoretisk ang hva kvinner liker og jeg følte at han forlangte mer enn jeg maktet å gi tilbake, men jeg burde kanskje gitt han en sjanse til å tenne meg?

Sexlivet ble et mareritt, der jeg sa nei og han følte seg avvist mens jeg følte meg ukvinnelig.

Han spurte meg om jeg var vant til å bare bli tatt og ikke ha masse kos før selve samlivet, men ett av problemene var hans stadige missing potens som fikk meg til å føle meg svært ukvinnelig. Han snakket om å få viagra, men jeg sa at jeg ikke følte for kjemisk sex og jeg så på det som om jeg var en slags bimbo som skulle være der seksuelt når det passet han. Jeg er usikker på om han tok viagra en gang, men mitt bastante nei førte til at vi begge ble rasende og bare snudde ryggen til hverandre i senga.

Jeg gjorde det slutt, fordi han drakk for mye og jeg følte at han bare hadde vært sammen med perfekte og (vet om en) nesten nymfomane kvinner.

Det er sikkert svært vanskelig for menn å forstå, men jeg har hatt forhold tidligere og blitt respektert når jeg har sagt nei jeg har ikke lyst nå. Da har jeg fått kjærlig kos og ofte har det resultert i sex fordi jeg ikke har blitt stilt krav til.

På grunn av at begynnelsen var så bra når det gjaldt å gi meg mange orgasmer før selve samleiet, antok jeg at han trodde at jeg alltid var like tent, noe jeg ikke er og hans potenssvikt førte oss ikke videre. Jeg antar at mine sperrer kan ha forårsaket hans svikt, men når han var tent og jeg også og vi var i gang med et samleie, trakk han seg ut og sa at det blir desto bedre etterpå, dette er bare begynnelsen, men det ble jo ingenting etter enda mer vin...

Var han lite forståelsesfull, eller var det å bli rasende en vanlig reaksjon fra en som er blitt voldtatt når han ikke tok mitt nei, men forsøkte seg flere ganger samme kveld og dette gjentok seg og til slutt ble det en sperre for meg?

Nå føler jeg at jeg er helt ødelagt som kvinne. Før jeg møtte han, følte jeg at jeg da hadde noe å gi seksuelt.

Han vil gjerne at vi blir sammen igjen, men jeg føler ikke for å ha viagra-sex eller at et nei ikke blir respektert. Hodepine har jeg aldri brukt.

Men jeg er ikke alltid klar for sex selv om jeg er i et forhold og et nei er et nei, i alle fall for meg. Jeg tror vi rotet oss inn i et mønster. Han har fortalt at da han var tolv år, lå han på sykehus og ble onanert av en pleierske. Det er da overgrep? Men han ser det kanskje ikke på den måten siden han er mann.

Jeg har mistet lysten til å treffe en ny mann etter dette forholdet. Jeg sliter med lav selvfølelse, depresjoner og angst. Det har gått så langt at jeg ikke prater særlig om hva jeg føler med venninner mer heller.

Jeg bor landlig så det er langt til nærmeste psykolog og lang ventetid.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, for selvfølgelig føler jeg for å ha en å dele dagene med, men i min alder (snart femti) er det langt fra lett å finne noen som er både oppegående og single.

Han vil tilbake igjen i forholdet, men jeg har holdt avstand. Jeg ser på han som en som ikke forstår meg og de problemene jeg har. Han tror at han bare kan varme meg opp så er jeg klar, men jeg har dager og uker der jeg ikke er klar i det hele tatt.

Jeg møtte kanskje feil mann, men er blitt enda mer skeptisk mht. forhold til en eventuell ny mann.

Leste et sted at Madonna hadde sagt til Britney Spears at slike kvinner som oss, ikke passer inn i et forhold og ikke til å gifte oss.

Mulig det er gyldig for meg også, selv om jeg bare føler meg ruinert og ødelagt som kvinne, med angst for menn jeg ikke kjenner og en følelse av at sex er forventet og at mitt nei ikke gjelder før jeg blir rasende. Og slik skal det vel ikke være?!

Hei

Tusen takk for mail og Rosende ord. Takk også for at du ville dele noe av din historie i kvinneguiden. Veldig modig gjort av deg.

Du er hjertelig velkommen til å komme til individuell samtale på DIXI, best om du ringer og avtaler tid så det ikke kolliderer med andre ting.

Mvh

Venche Lindboe, konsulent DIXI Oslo

[Gjest dixi]

Jeg lurer på en ting.

Kjenner noen som ble dømt for voldtekt.

Det var visst ord mot ord og ingen beviser for at noe hadde skjedd.

Jeg tror på denne personen sammen med veldig mange andre, at ingenting har skjedd etter det jeg har hørt. Ikke rørt anmelder engang.

Veit ikke mye om selve saken og rettsaken egentlig, grunnet at jeg tror på personen og vil ikke rippe opp i det, men kan man da bli dømt uten bevis?

Og hva er strafferammene?

Hei

DIXI har gratis advokathjelp hver torsdag fra kl 14.00 - 16.00. Da kan du få svar på dine juridiske spørsmål.

Du er hjertelig velkommen til å ta kontakt da så kan advokaten gi deg mer informasjon ang strammerammene.

Fint om du lager en avtale på forhånd via DIXI på telefon 22 44 40 50.

Mvh

Venche Lindboe, konsulent DIXI Oslo

Endret 19. juni 2009 av dixi

[pastellfisk]

Hei! Jeg vil si masse takk til dere. Jeg kom til DIXI og snakket med Herdis. Jeg fikk gratis advokathjelp. Hadde INGEN bevis. Men det endte opp med rettsak og at gjerningsmannen måtte betale store summer og kom i fengsel TUSEN TAKK.

[Gjest dixi]

Hei! Jeg vil si masse takk til dere. Jeg kom til DIXI og snakket med Herdis. Jeg fikk gratis advokathjelp. Hadde INGEN bevis. Men det endte opp med rettsak og at gjerningsmannen måtte betale store summer og kom i fengsel TUSEN TAKK.

[Gjest dixi]

Takk til deg også for gode ord som varmer. Du tok et riktig valg og det viser at det nytter å anmelde.

Jeg er imponert over deg. Og du vet alltid hvor du finner oss om du skulle trenge det.

De beste hilsner til deg.

Fra Herdis i DIXI

[Imya]

Jeg ble voldtatt av en voksen, gift utlending som hang litt på samme ungdomsklubb som meg da jeg var 15år. Jeg var på vei til butikken da han kom kjørende forbi, han lurte meg til en leillighet i den tro at flere av vennene mine var der, og at han også var på vei til butikken for å kjøpe mat før han skulle tilbake dit.

Så jeg ble med i bilen, vi handlet på Rema og kjørte. Da vi kom opp til leilgheten, låste han øyeblikkelig døra bak oss. Med en gang skjønte jeg at det ikke var noen der og at det var fare på ferde. I dag kan jeg bare huske glimt av det hele, selv om jeg ikke var beruset eller ruset på noe. Et av glimtene er at han dusjer meg og jeg siger sammen på gulvet fordi beina mine ikke bærte meg. Det neste glimtet er fra jeg kom litt mer til meg selv i en veikant ikke så langt fra der jeg bodde. Så husker jeg ikke noe mer av det som skjedde etter det. De neste dagene tror jeg ikke at jeg faktisk stod opp av senga annet en for å tisse å hente smertestillende.

Jeg dro ikke på skolen, spiste ikke. Bare lå i senga. Vet ikke hva som skjedde først, men mamma ble på et tidspunkt så redd for meg at hun tvang i meg sine antidepressiva. Tror jeg fant ut at jeg heller skulle prøve å gå på skolen en dag for å slippe maset til mamma. jeg husker ingenting annet en at elsesøster på skolen tok meg med inn i bilen sin og kjørte til livskrisehjelpen på sykehuset. Det kom vel neppe noe ut av det da jeg ikke var interessert i å prate med noen overhode.

Etter enda en stund, satt jeg på google og søkte og fant Dixi sin hjemmeside, jeg leste en annen jentes historie og da brast det for meg. Jeg ble hysterisk og gråt og hyperventilerte, jeg fikk sagt til mamma slik at hun forstod hva som hadde skjedd og jeg fikk ligge tett inntill henne i senga den kvelden og bare gråte. Dagen etter bestilte mamma boken " Det begynte med voldtekt" og etter hvert fattet jeg mot til meg og ringte Dixi for å avtale tidspunkt for samtale. Jeg var så nervøs at jeg drakk 6 cider før stefaren min kjørte meg dit. Jeg dro ikke tilbake dit, og følgelig var jeg godt brisen og om mulig enda mer skamfull nettopp på grunn av det.

En svært tung vanskelig tid, fordi jeg risikerte å møte på denne mannen ute, og det gjorde jeg. Jeg var så satt ut av spill og veldig redd, så jeg havnet støtt og stadig på politikontoret for å prøve å få overfallsalarm. De prøvede å overtale meg til å anmelde, jeg nektet. Jeg hadde lest nok aviser til å vite at slike saker bare blir henlagt på grunn av bevisets stilling osv. Det eneste jeg ønsket var å føle meg bittelitte granne trygg og ha mulighet for å gå ut av døren og fortsette på skolen.

Det v ar hendelser som skjedde som jeg var ovebevist var rettet direkte mot meg, som da jeg satt på bussen og noen kastet en stor stein mot vindu jeg lente hodet mot. Men jeg fikk jo ikke voldsalarm. Og neste gang jeg dukket opp hos politiet ringte de til barneværnet (som jeg var delvis under pga tidligere rusmisbruk og omsorgsvikt) som igjen ringte mamma som kom å hentet meg. Da jeg ble 16 flyttet jeg 6.5 mil hjemmefra for å starte på et nytt liv. Forsatt i dag, 6 år etter har jeg mye mareritt om at "noen skal ta meg", og jeg er uttrygg blant folk jeg ikke kjenner og jeg hater å feste. Min konklusjon er at fordi jeg hadde en tøff oppvekst og en enda tøffere ungdomstid hvor ALT bare var et håpløst kaos, fikk jeg en psykisk knekk og ble alvorlig deprimert. Jeg stolte ikke på menn i utgangspunktet, i dag klarer jeg fortsatt ikke det til fulle, voldtekten er bare en av flere ting, og til sammen så utgjorde disse tingene såpass mye stress og belastning at det fortsatt henger igjen. Merker at jeg er veldig følsom når det kommer til visse ting, feks. kan jeg ikke se filmer eller tv som viser seksuelle overgrep, jeg blir dårlig og så henger det over meg i lange tider. Jeg så en norsk film, tror den het lønsj, gledet meg til å se den, men den var rett og slett fæl og jeg tenke fortsatt ofte på voldteksepisoden der. Da jeg flyttet til oslo og fikk en kjæreseste, skulle vi sammen gå til en samtale hos Dixi, det endte bare med at jeg satt å snakket om alt annet enn det jeg var der for å snakke om, så jeg gav opp å prøve å snakke om det. Det er mange incesthistorier innad i familien, jeg er nok kanskje en av dem, og på grunn av det var jeg kanskje et lett "offer"?

Uansett, jeg har aldri klandret meg selv for det som skjedde, men det var stygt og traumatisk og jeg synes at jeg har kommet meg bra med tiden selv om det sitter igjen mareritt, angst og klaustrofobi. jeg klarer å ha et veldig bra sexliv, så lenge ingen presser meg til å gjøre noe jeg ikke vil eller prøver å tøye mine egne grenser til egen kropp. Det skaper problemer. Selv om jeg ikke klarte å gjøre min del av jobben hos Dixi, er det flott at vi har et slikt tilbud å benytte oss av.

Jeg angrer ikke på at jeg ikke anmeldte, fordi jeg enda er ganske sikker på hva utfallet hadde blitt. Hadde jeg dratt til et voldtekstmottak og de hadde funnet prøver som kunne felle denne mannen, hadde saken muligens stilt seg annerledes, men det var jeg ikke i stand til. Selv om fortiden var vond har jeg tro på at fremtiden kan bli bedre og bedre:)

[Gjest dixi]

Jeg ble voldtatt av en voksen, gift utlending som hang litt på samme ungdomsklubb som meg da jeg var 15år. Jeg var på vei til butikken da han kom kjørende forbi, han lurte meg til en leillighet i den tro at flere av vennene mine var der, og at han også var på vei til butikken for å kjøpe mat før han skulle tilbake dit.

Så jeg ble med i bilen, vi handlet på Rema og kjørte. Da vi kom opp til leilgheten, låste han øyeblikkelig døra bak oss. Med en gang skjønte jeg at det ikke var noen der og at det var fare på ferde. I dag kan jeg bare huske glimt av det hele, selv om jeg ikke var beruset eller ruset på noe. Et av glimtene er at han dusjer meg og jeg siger sammen på gulvet fordi beina mine ikke bærte meg. Det neste glimtet er fra jeg kom litt mer til meg selv i en veikant ikke så langt fra der jeg bodde. Så husker jeg ikke noe mer av det som skjedde etter det. De neste dagene tror jeg ikke at jeg faktisk stod opp av senga annet en for å tisse å hente smertestillende.

Jeg dro ikke på skolen, spiste ikke. Bare lå i senga. Vet ikke hva som skjedde først, men mamma ble på et tidspunkt så redd for meg at hun tvang i meg sine antidepressiva. Tror jeg fant ut at jeg heller skulle prøve å gå på skolen en dag for å slippe maset til mamma. jeg husker ingenting annet en at elsesøster på skolen tok meg med inn i bilen sin og kjørte til livskrisehjelpen på sykehuset. Det kom vel neppe noe ut av det da jeg ikke var interessert i å prate med noen overhode.

Etter enda en stund, satt jeg på google og søkte og fant Dixi sin hjemmeside, jeg leste en annen jentes historie og da brast det for meg. Jeg ble hysterisk og gråt og hyperventilerte, jeg fikk sagt til mamma slik at hun forstod hva som hadde skjedd og jeg fikk ligge tett inntill henne i senga den kvelden og bare gråte. Dagen etter bestilte mamma boken " Det begynte med voldtekt" og etter hvert fattet jeg mot til meg og ringte Dixi for å avtale tidspunkt for samtale. Jeg var så nervøs at jeg drakk 6 cider før stefaren min kjørte meg dit. Jeg dro ikke tilbake dit, og følgelig var jeg godt brisen og om mulig enda mer skamfull nettopp på grunn av det.

En svært tung vanskelig tid, fordi jeg risikerte å møte på denne mannen ute, og det gjorde jeg. Jeg var så satt ut av spill og veldig redd, så jeg havnet støtt og stadig på politikontoret for å prøve å få overfallsalarm. De prøvede å overtale meg til å anmelde, jeg nektet. Jeg hadde lest nok aviser til å vite at slike saker bare blir henlagt på grunn av bevisets stilling osv. Det eneste jeg ønsket var å føle meg bittelitte granne trygg og ha mulighet for å gå ut av døren og fortsette på skolen.

Det v ar hendelser som skjedde som jeg var ovebevist var rettet direkte mot meg, som da jeg satt på bussen og noen kastet en stor stein mot vindu jeg lente hodet mot. Men jeg fikk jo ikke voldsalarm. Og neste gang jeg dukket opp hos politiet ringte de til barneværnet (som jeg var delvis under pga tidligere rusmisbruk og omsorgsvikt) som igjen ringte mamma som kom å hentet meg. Da jeg ble 16 flyttet jeg 6.5 mil hjemmefra for å starte på et nytt liv. Forsatt i dag, 6 år etter har jeg mye mareritt om at "noen skal ta meg", og jeg er uttrygg blant folk jeg ikke kjenner og jeg hater å feste. Min konklusjon er at fordi jeg hadde en tøff oppvekst og en enda tøffere ungdomstid hvor ALT bare var et håpløst kaos, fikk jeg en psykisk knekk og ble alvorlig deprimert. Jeg stolte ikke på menn i utgangspunktet, i dag klarer jeg fortsatt ikke det til fulle, voldtekten er bare en av flere ting, og til sammen så utgjorde disse tingene såpass mye stress og belastning at det fortsatt henger igjen. Merker at jeg er veldig følsom når det kommer til visse ting, feks. kan jeg ikke se filmer eller tv som viser seksuelle overgrep, jeg blir dårlig og så henger det over meg i lange tider. Jeg så en norsk film, tror den het lønsj, gledet meg til å se den, men den var rett og slett fæl og jeg tenke fortsatt ofte på voldteksepisoden der. Da jeg flyttet til oslo og fikk en kjæreseste, skulle vi sammen gå til en samtale hos Dixi, det endte bare med at jeg satt å snakket om alt annet enn det jeg var der for å snakke om, så jeg gav opp å prøve å snakke om det. Det er mange incesthistorier innad i familien, jeg er nok kanskje en av dem, og på grunn av det var jeg kanskje et lett "offer"?

Uansett, jeg har aldri klandret meg selv for det som skjedde, men det var stygt og traumatisk og jeg synes at jeg har kommet meg bra med tiden selv om det sitter igjen mareritt, angst og klaustrofobi. jeg klarer å ha et veldig bra sexliv, så lenge ingen presser meg til å gjøre noe jeg ikke vil eller prøver å tøye mine egne grenser til egen kropp. Det skaper problemer. Selv om jeg ikke klarte å gjøre min del av jobben hos Dixi, er det flott at vi har et slikt tilbud å benytte oss av.

Jeg angrer ikke på at jeg ikke anmeldte, fordi jeg enda er ganske sikker på hva utfallet hadde blitt. Hadde jeg dratt til et voldtekstmottak og de hadde funnet prøver som kunne felle denne mannen, hadde saken muligens stilt seg annerledes, men det var jeg ikke i stand til. Selv om fortiden var vond har jeg tro på at fremtiden kan bli bedre og bedre:)

Hei Imya.

Tusen takk for mail og for at du deler din historie med kvinneguidens lesere. Utrolig modig gjort.

Godt å høre at du har det bra i dag. Det kan være med på å gi andre håp.

Du skal vite at selv om du har vært på DIXI, er du alltid velkommen til å ta kontakt igjen om du skulle ha behov for det. DIXI er alltid her for deg. 

Mvh Venche Lindboe, konsulent DIXI Oslo

Endret 3. august 2009 av dixi

[DaYdReAm]

hei venke! hvilken utdanning har du for å jobbe på dixi? Jeg skal inn på sexologistudiet i agder år 2011, og synes arbeidet deres er veldig viktig og flott! kansje en arbeidsplass jeg kan bidra på?

utrolig flott av dere jenter å våge å fortelle om disse fæle opplevelsene i denne tråden. jeg kjenner at jeg blir skikkelig forbannet på deres vegne. i en bygd ikke så langt i fra meg, var det faktisk en gjeng foreldre som tok loven i egne hender, bokstavelig talt. de tok seg av en dealer som hadde solgt stoff til han enes 13 år gamle datter, da politiet ikke kunne gjøre noe. dette er etisk feil av disse foreldrene, men jeg blir så forbannet på det norske rettsystem, at jeg tror nok jeg også hadde benyttet meg av en balltreliga mot gjerningsmannen hvis jeg hadde blitt voldtatt;(

Til kvinnen med ex som maser og ikke forstår: Jeg syns du skal fortsette å holde avstand. det virker ikke som om du vil fortsette å dele livet ditt med han. Jeg kjenner til følelsen av å ville dele dagene med noen, men husk: Heller alene enn i dårlig selskap.

Klem til dere alle:)

[Gjest dixi]

hei venke! hvilken utdanning har du for å jobbe på dixi? Jeg skal inn på sexologistudiet i agder år 2011, og synes arbeidet deres er veldig viktig og flott! kansje en arbeidsplass jeg kan bidra på?

utrolig flott av dere jenter å våge å fortelle om disse fæle opplevelsene i denne tråden. jeg kjenner at jeg blir skikkelig forbannet på deres vegne. i en bygd ikke så langt i fra meg, var det faktisk en gjeng foreldre som tok loven i egne hender, bokstavelig talt. de tok seg av en dealer som hadde solgt stoff til han enes 13 år gamle datter, da politiet ikke kunne gjøre noe. dette er etisk feil av disse foreldrene, men jeg blir så forbannet på det norske rettsystem, at jeg tror nok jeg også hadde benyttet meg av en balltreliga mot gjerningsmannen hvis jeg hadde blitt voldtatt;(

Til kvinnen med ex som maser og ikke forstår: Jeg syns du skal fortsette å holde avstand. det virker ikke som om du vil fortsette å dele livet ditt med han. Jeg kjenner til følelsen av å ville dele dagene med noen, men husk: Heller alene enn i dårlig selskap.

Klem til dere alle:)

Hei DaYdReAm.

Tusen takk for mail og for rosende ord. De varmer.

Jeg har opplevd voldtekt selv og har vært igjennom alle fasene som følge av det. Vet hvor vondt og vanskelig det føles og hvor motløst det kan virke, da en er på det mest sårbare og ikke vet hvor det er hjelp å få.

Men jeg fikk god hjelp og støtte fra bl.a. Dixi og forskjellig hjelpeapparat som har vært til uvurderlig hjelp for meg. Og med den hjelpen og en sterk egenvilje så har jeg et godt liv i dag. Og føler jeg har mye å gi på DIXI og går på ulike kurs for å bedre kompetansen ennå mer.

Akkurat nå så har vi ikke noe ledig stilling, men du kan sende en mail til dixi(at)dixioslo.no å skrive litt om deg selv så vil daglig leder ta kontakt med deg for et møte.

Mvh Venche Lindboe Konsulent DIXI Oslo

Endret 25. januar 2010 av dixi

[Gjest Gjest_freedom_*]

Hei Imya.

Tusen takk for mail og for at du deler din historie med kvinneguidens lesere. Utrolig modig gjort.

Godt å høre at du har det bra i dag. Det kan være med på å gi andre håp.

Du skal vite at selv om du har vært på DIXI, er du alltid velkommen til å ta kontakt igjen om du skulle ha behov for det. DIXI er alltid her for deg. 

Mvh Venche Lindboe, konsulent DIXI Oslo

Jeg tror vel egentlig ikke at hun sier at hun har det bra i dag. Det virker som om hun prøver å få det bedre, men jeg synes nok at hun har blitt sviktet av systemet og foreldre, som så mange andre. DIXI gjør mye bra, men det kunne blitt enda bedre, særlig ved å se litt nøyere på detaljene og ved å være litt mere personlig i tilbakemeldingene. Jeg synes det er fint at du skriver at hun kan ta kontakt igjen ihvertfall. Det hjelper jo litt. Jeg synes også at dere burde få mye mere statlig støtte så dere kunne utvide senteret betraktelig - det trengs jo virkelig.

[LilleLu]

Hei.

Så bra at dere la linken opp her!

Nå lurer jeg på, hvor nøyaktig går grensen mellom voldekt og... ikke voldekt?

La oss si at man sier ja til å ha sex med en fyr, men ombestemmer seg utti akten, og han nekter å trekke den ut, og når han endelig gjør, bare prøver å få deg til sengs igjen ved å kysse og klå selv om du har sagt at du vil dra...

Er det voldtekt da?

[Gjest gjest M]

Hei.

Hva er det man kan anmelde og ikke?

Når jeg var 15 år opplevde jeg at en venninne og jeg ikke hadde noe sted og sove så venninnen min, jeg og typen hennes ble med en bekjent av typen hennes hjem for å sove der. han var 19 år og innvandrer. jeg sa klart og tydelig til venninnen min at det ikke var snakk om at jeg sov sammen med han gutten, men det endte selvfølgelig opp med at jeg måtte det. han hadde drukket. i noen minutter gikk det greit lissom, men brått så spurte han gutten om jeg kunne bli med han på toalettet, og jeg svarte nei. men han fortsatte å mase og jeg ble bare redd rett og slett og visste ikke hva annet jeg ksulle gjøre enn å si ja. venninnen min og typen hennes holdte på seksuelt i mens. når vi var der inne så tvingte han seg på meg og kysset meg osv. jeg trakk meg tilbake og sa jeg ikke ville men han bare fortsatte. til slutt ga han seg heldigvis. men når vi la oss igjen så tvingte han seg på meg igjen og prøvde å ta på meg og berøre meg. jeg sa klart og tydelig at jeg ikke ville og at jeg bare ville sove. men han bare fortsatte, og holdt meg og begynte å kle av meg på overkroppen, jeg sa nei hele tiden, prøvde å dytte han bort men han hørte ikke på meg. venninnen min og typen hennes lå i samme rom bare en meter fra meg. han gikk heldigvis ikke så langt at han voldtok meg i den forstand men er dette noe jeg fint kunne anmeldt? det var jo mot min vilje!!? men jeg ble jo kjempe redd og ante liksom ikke hva jeg skulle gjøre.

jeg hadde også kjæreste når dette hendte. dette har rammet meg en del, men ikke seksuelt sånn sett.jeg har ingen problemer med å ha sex, men etter det som skjedde tok det langt tid før jeg delte noe seksuelt med en gutt igjen. men jeg fikk ikke noe særlig støtte og hjelp fra venner. de ga meg bare ekle kommentarer og mente at jeg var ekkel å burde dusje og vaske meg godt. dette gjorde det jo selvsagt bare verre, jeg fikk skyldfølelse og anmeldte det aldri.. ett år senere når jeg begynte på vgs så jeg han nesten hver eneste dag i byen når jeg skulle hjem, ble så kvalm hver gang jeg så han og etter dette har jeg vært litt rasistisk mot "svarte" mennesker generelt. det er jo ikke noe jeg ønsker å være, men kan ikke la være så lenge dette skjedde meg. jeg dro aldri til psykolog eller noe. dette er rett og slett noe jeg har levd med alene, men det har godt bra med meg heldigvis. jeg har det ganske så bra idag, men kommer aldri til å glemme hendelsen.

Jeg forstår at det er for sent å anmelde dette, men er dette noe jeg kunne anmeldt?

[Amore]

Hei! Jeg er en jente på 24 år, og min historie er slik: Jeg vet ikke om jeg unnskylder meg selv når jeg sier at jeg var et sted i livet hvor jeg var langt nede og ikke brydde meg om jobb, regninger eller noe som helst ansvarlig.

På jobben ble jeg kjent med en gutt, jeg visste og merket godt at hans interesse for meg bare var seksuelt.. men jeg følte meg ensom så jeg ignorerte det og falt litt for han. En kveld så var vi hjemme hos meg, jeg bodde alene i leiligheten min på den tiden. Han hadde leid film og vi koste oss, når vi skulle legge oss så hadde jeg fikset sovesofa til han i stuen fordi han hadde kranglet med moren sin og hadde ikke noe annet sted å dra... jeg vet nå at det var løgn.

Han kom inn på soverommet mitt og sa at han ville kose litt, jeg likte han og tenkte at litt kos ikke kunne skade noe. Og jeg sa til han at jeg ikke ville noe mer enn litt kos, han sa greit. Jeg sovnet og etter fem min så plutselig var han over meg. Siden jeg hadde akkurat våknet så var jeg fjern og den fysiske motstanden var svak. Men jeg sa at jeg ikke ville dette, og han sa at han bare måtte ha meg og klarte ikke å la være. Jeg var ikke jomfru siden jeg hadde brukt dildo tidligere, men jeg anså meg selv som det siden jeg aldri hadde hatt sex med en mann før. Han brukte ikke kondom men han kjøpte angrepille. Jeg følte meg som en hore.

I tre dager var jeg liksom i en annen verden, jeg var ødelagt og ikke et helt menneske lenger. Jeg følte meg dopet og fjern fordi jeg ikke ville takle realiteten, jeg var brukt og kastet. Jeg følte såå mye hat til han, men jeg måtte forholde meg til han på jobben så jeg lot som om alt var greit, men jeg hadde tatt avstand til han.

Etter et par uker midt på natten ringer mobilen min, det var han og han var full han spurte om jeg var hjemme, jeg var så trøtt så jeg tenkte ikke over hvorfor han ringte meg så jeg la raskt på og slo av mobilen. Etter tre timer våknet jeg av at det ringte på døra, alt sa i meg at jeg burde ikke åpne døra, men han visste at jeg var hjemme og han gikk ikke bort. Så jeg åpnet døren, det jeg ikke skjønner er dette:

Vi legger oss i sengen, og jeg gir ikke motstand eller noe denne gangen. Jeg var helt med! selv etter alt det hatet jeg hadde for han og hva han hadde gjort mot meg... jeg forstår det bare ikke... jeg likte ikke å ha sex med han og jeg likte ikke han, men jeg gjorde det likevel. Er dette normalt, isåfall hvorfor?? Og hvorfor gjorde jeg det??? Disse spørsmålene hjemsøker meg, vær så snill og gi meg et svar.

[Gjest broken strings]

Hei,

ble voldtatt av en bekjent for to år siden, og sliter ennå med det. Problemet mitt er at jeg vet at jeg kunne trengt hjelp og finne noen å snakke med, men det er så mye enklere sagt enn gjort. Jeg prater sjeldent om det, og holder timeplanen full for å "la livet gå videre", ikke tenke på det og prøve å leve et normalt liv.

Problemet er at jeg har gode perioder hvor livet går sin vante gang, men så plutselig er det noe som skjer som gjør at alle vonde følelser og sorger dukker opp igjen. Det er først da jeg prøver å oppsøke hjelp, men som regel er jo dette på kvelden når jeg først har tid til å tenke gjennom og føle hvordan jeg egentlig har det. Det er jo umulig å få hjelp når du får et sammenbrudd på natten, og føler at du vil snakke med noen akkurat da.

Snakket med legen min en gang jeg brøt sammen på dagtid, og fikk henvisning til psykolog. Er student så har ikke råd til å gå til en privat psykolog. Ventelisten var på 6mnd, og jeg fikk en liste med navn og nummer til psykologer som jeg måtte ringe rundt til.

Innen jeg får en time, eller finner en psykolog så er det som regel tilbake til hverdagen og fortrengelsen... Selvom jeg skjønner at det er lurt å avtale psykologtimer og samtaletid med dere som jeg har prøvd tidligere, så er problemet egentlig at det er vanskelig å be om hjelp, når du føler at ting går bedre og du ikke vil ta det opp da. Dermed blir det alltid til at jeg ikke lager en avtale eller avlyser.

Jeg skulle ønske det var en slags måte hvor jeg er tvunget til å få regelmessig hjelp. Det virker kanskje helt teit at jeg skjønner at jeg trenger hjelp, men ikke vil gjøre det som må gjøres. Men det er på samme måte som at jeg vet at voldtekten ikke var min skyld, men jeg sitter alikevel med dårlig samvittighet. Jeg vet man kommer i sjokktilstand når det skjer og at det er normalt at man ikke reagerer som man tror, men alikevel har jeg dårlig samvittighet for at jeg ikke skrek og løp vekk. På samme måte som men egentlig vet at man burde anmelde det, men man tør ikke alikevel...

Hva kan jeg gjøre for å få hjelp, når jeg helst vil glemme det, og lurer meg selv til at det går bra fordi jeg har en bra periode, selvom jeg egentlig vet at den dårlige perioden alltid kommer?

Og i og med at jeg har en ganske fullbooket timeplan, er det noe muligheter for å bli med på gruppesamtaler da?

[Gjest dixi]

Hei.

Så bra at dere la linken opp her!

Nå lurer jeg på, hvor nøyaktig går grensen mellom voldekt og... ikke voldekt?

La oss si at man sier ja til å ha sex med en fyr, men ombestemmer seg utti akten, og han nekter å trekke den ut, og når han endelig gjør, bare prøver å få deg til sengs igjen ved å kysse og klå selv om du har sagt at du vil dra...

Er det voldtekt da?

Hei Lillelu

Prinsipielt skal et nei respekteres uansett når det blir sagt. I følge Norsk lov

Begrepet voldtekt er definert i en av Straffelovens § 192 som

• å skaffe seg seksuell omgang gjennom vold eller ved truende adferd;

• å ha seksuell omgang med noen som er bevisstløs eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen;

• ved vold eller truende adferd å få noen til å ha seksuell omgang med en annen eller utføre tilsvarende handlinger på seg selv.

Samleie er ingen forutsetning for å kunne definere en handling som en voldtekt etter loven.

Send oss gjerne en mail til [email protected] om det er noe mer du lurer på.

Mvh Venche Lindboe Konsulent DIXI Oslo

Endret 2. november 2009 av dixi