Selektiv spiseforstyrrelse (langt)

[Anscombe]

Hei.

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg skriver dette. Først og fremst bare for å fortelle hvordan det kan være å ha dette problemet – kanskje er det noen som kjenner seg igjen? Jeg skriver mye om meg selv her. Ikke fordi det nødvendigvis er så interessant for dere å lese om akkurat meg, men fordi jeg er et eksempel. Det finnes flere der ute med lignende problemer, og jeg ønsker å belyse dem.

Jeg har, til mine foreldres og min egen fortvilelse, alltid vært vanskelig i matveien. Verken trusler, belønninger, mas eller tålmodighet hjalp – jeg ville ikke smake på nye matretter, og jeg spiste bare noen ganske få matvarer gjennom hele oppveksten. Jeg gruet meg til middagen hver eneste dag i flere år, hadde vondt i magen i flere timer før mamma begynte middagsforberedelsene. Da jeg kom i tenårene ga foreldrene mine opp å oppmuntre meg til å spise, og jeg spiste brødskiver med syltetøy de dagene vi hadde noe til middag jeg ikke ”kunne” spise. Jeg skriver ”kunne”, fordi det ikke er slik, som mange later til å tro, at denne motviljen mot ny mat er noe man velger, noe man står fritt til å kontrollere.

I dag er jeg 24, og studerer fulltid. ”Dietten” min er noe utvidet nå i forhold til tidligere, men fortsatt er det langt flere ting jeg ikke spiser enn som jeg spiser. Jeg spiser det meste av frukt, men bare 2 typer grønnsaker, ikke fisk/skjømat, kun kyllingfilet eller kjøttdeig når det gjelder kjøtt, ikke kremete sauser eller annet med melk/ost/rømme, ikke egg, poteter. Stort sett går det i frukt, brødskiver med syltetøy eller leverpostei (liker ett merke!) og ”barnemat” (plain hamburger, spaghetti med tomatsaus, pannekaker).

Mitt problematiske forhold til mat gir meg en rekke utfordringer både i privat sammenheng og i forbindelse med jobb og lignende. Å spise på restaurant eller å komme i et middagsselskap er et mareritt for meg. Som regel unngår jeg det, finner på en eller annen unnskylding for å holde meg hjemme. Dette gjør at det blir vanskeligere å få venner, og jeg føler meg enormt mislykket. Når man tenker over det er det svært vanlig å spise noe i sosiale sammenhenger, og om man da kun har noen få matretter man spiser, overskygger redselen for det sosiale stigmaet, følelsen av å være en ”særling”, ”en som gjør seg vanskelig”, eller å såre verten, gleden man har av det sosiale fellesskapet.

Jeg skriver om dette fordi det er et ganske ukjent problem, i hvert fall i Norge. Det finnes internettfora for mennesker med problemet, men likevel er det en sjelden, om ikke neglisjert, lidelse. Jeg vil bare si, til dere som kjenner dere igjen, og til dere som ikke helt vet hva dette går ut på, at det er forskjell på å være ”litt kresen” og å ha en slik spiseforstyrrelse.

Det viktige å forstå er hvor umulig det føles for en med dette problemet å ”ta seg sammen”, eller bare spise noe selv om man ikke liker det. Jeg har noen matretter jeg kan spise, men som jeg ikke liker spesielt godt (for eksempel makrell i tomat). Jeg liker det ikke, men jeg spiser det om det serveres. Med matrettene jeg har ”sperre” mot er det helt annerledes – jeg kan ta et par munnfuller, men etter dette er det full stopp. Jeg brekker meg rett og slett, en refleks jeg dessverre ikke klarer å kontrollere. Får tårer i øynene, maten sveller i munnen, halsen blir trang. De fleste kan sikkert kjenne seg igjen i dette – forskjellen består i at for meg (og andre med dette problemet) så gjelder dette de aller fleste matvarer, og uten unntak matvarer jeg ikke har smakt tidligere. Det merkelige er at denne brekningsrefleksen inntreffer selv om jeg liker smaken. Jeg fikk servert kremet aspargessuppe for noen uker tilbake. Det hadde jeg ikke turt å smake på før (her går det i Toro tomatsuppe ). Jeg registrerte at det smakte godt. Virkelig. Men likevel, etter tre munnfuller, skjedde det som alltid skjer – jeg brakk meg. Håper ingen så det, det er så forferdelig flaut. Dette er grunnen til at jeg ikke går i middagsselskaper hvis jeg ikke er helt nødt (og da gruer jeg meg i ukevis i forkant).

Jeg skriver ikke dette for å få medlidenhet. Dette er et problem, andre har andre problemer. Det er ikke verdens undergang. Men jeg vil bare fortelle hvordan det er – slik at de av dere som har ulike fordommer mot kresne mennesker (”bortskjemte barn”, ”uhøflige”, ”trangsynte og usofistikerte”), kan forstå at dette ikke alltid er noe vi har valgt selv.

Hvorfor er jeg sånn? Forskerne er ikke sikre på hva som er årsakene til denne formen for spiseforstyrrelse. Det kan være miljø, i form av traumer, kontrollbehov, kombinert med manglende trening av smaksløkene. Som med andre fobier blir det verre om man unngår det man er redd for, og den fella har jeg nok gått i. Imidlertid mener man at noen er mer følsomme enn andre, både hva angår smak og konsistens (konsistensen er faktisk det verste!), og det er det ikke så mye man får gjort noe med. Jeg kan tenke meg at de fleste av disse grunnene er med på å skape et slikt problem, slik det gjerne er sammensatte årsaker til de fleste psykiske vansker. Det jeg vil påpeke er at jeg ikke tror det har noe med oppdragelse eller vilje å gjøre. Selvsagt kan man legge til rette for at barna skal lære seg å spise forskjellige ting på en god måte, men i mitt tilfelle tror jeg ikke det ville hjulpet all verden. Jeg har to brødre som begge spiser helt normalt, og ingen av oss er ”bortskjemte” eller vanskjøttet på andre områder.

Så, skal vi bare akseptere at det er slik? Både ja og nei, tenker jeg. For meg betyr det enormt mye at omgivelsene aksepterer problemet mitt. Slik det er nå er det bare samboeren min og foreldrene mine som kjenner til problemet. Jeg vegrer meg for å fortelle det, selv til gode venner. Ikke bare fordi jeg er redd for å bli ledd av eller lignende, men mest fordi jeg ikke klarer (på det nåværende tidspunkt) å snakke om dette uten at jeg blir emosjonelt påvirket. Det er et sårt tema for meg. Samboeren min vil gjerne at jeg skal bli mer åpen om dette, også overfor mer perifere bekjente, men jeg er skeptisk. Dette er noe privat, men som beklageligvis kommer til uttrykk offentlig. Jeg ville ikke fortalt om depresjonen min (om jeg hadde en) i en bryllupsmiddag heller, så jeg pleier som regel å si at jeg ikke er i form (litt ustrategisk, i og med at det gjør folk mistenksomme når jeg etterpå gasser meg med vin og øl).

Selv om jeg gjerne vil at omgivelsene mine skal være forståelsesfulle, så prøver jeg etter beste evne å jobbe med problemet. Samboeren min og jeg lager nye retter sammen, jeg spiser et par skjeer, kanskje mer neste gang, også hygger vi oss med vin og stearinlys samtidig. Jeg er kjempeheldig som har en slik støtte. Men det jeg håper at andre forstår er:

1) Jeg prøver å gjøre noe med problemet, men det beste tidspunktet for å eksperimentere er ikke i middagsselskaper eller på fin restaurant.

2) Jeg er ikke vrang. Hele livet har jeg vært stille, snill, høflig og medgjørlig. Litt for snill, kanskje. Men om jeg ikke spiser det jeg får servert, så er det i hvert fall ikke for å være uhøflig, fordi jeg ikke har dannelse. En av grunnene til at jeg jobber med problemet, er at jeg skulle ønske jeg kunne oppleve mye av den kulturen som ligger i god mat. Jeg er genuint opptatt av kulturopplevelser, vin, litteratur, musikk, film og teater. Jeg er ikke en person som er redd for å prøve nye ting generelt, som bare vil sitte i sofaen med potetgullet mitt og se på såpeserier (ikke at det er noe galt i det hvis man foretrekker det, men ikke alle som er kresne er sånn).

Takk for at du leste alt dette!

[yoga]

Takk for at du delte dette med meg

[Gjest vimsa_gjest]

fint inlegg!

jeg sliter selv med spiseforstyrrelser. har vært innom bulemi, anoreksi og overspising. det er interesant det du skriver, viste ikke om din lidelse før nå. hvertfall ikke at det var et navn på det.

jeg var "vegeterianer" i ca 6-7 år pga spiseforstrrelser, jeg følte at at som hadde rørt på seg ville råtne i magen min når jeg spiste det.

det er en del matvaner jeg har / har hatt som jeg ikke spiser fordi jeg rett og slett ikke takler å få det i meg.

kjenner meg igjen i hvor vanskelig det kan være å komme i midagselskaper o.l.

jeg vurderer noen ganger å bare spise frukt og grønt fordi jeg får en forestilling om at ting er ekkelt.

det er ikke helt det samme som deg, men det var veldig fint å lese.

det er kjempebra at du prøver nye retter, det er det eneste som kan få deg "på rett kjøl".

jeg er veldig åpen om mine problemer, rett og slett fordi jeg synes det blir lettere og jeg får stort sett full forståelse, men det er en ting man må fortelle bare når man er komfortabel med det!

jeg er også en snill, hyggelig og medgjørelig jente. det er en sykdom vi har som gjør oss slik, ike opdragelsen!

[Anscombe]

Har ikke tid til å skrive så mye akkurat nå, men ville bare si tusen takk til dere begge to for fine svar! Så deilig å bli møtt med forståelse!

[:-) anna]

Dette var veldig interessant å lese. Håper du synes at det er greit at jeg spør litt, jeg blir bare så nysgjerrig :-)

Hva er det som gjør at du opplever mat som "skummel/"umulig å spise"? Hva er det som ligger bak, liksom. Er du redd for at den skal smake vondt? Er det konsistensen, opprinnelsen eller noe helt annet?

Jeg spiser det, tror jeg, men har noen ting som virkelig byr meg imot. Jeg synes blodmat er ekkelt, ja fordi det er blod. Og fordi jeg synes blodsmak er gyselig. Og jeg er redd for å spise ting som er gått ut på dato. Spesielt melkeprodukter. Jeg er redd for at det skal smake vondt, rett og slett.

Hva er det ved maten som byr deg imot?

Hvordan har du greid å lære å like nye ting? Regner med at du noen ganger har "utvida repertoaret"

For å være ærlig så virker det igrunn som du har en slags matvarefobi. Hadde jeg vært deg så hadde jeg søkt hjelp for å se om de gikk an å gjøre noe med det. Ikke for andres del enn din egen, det må jo som du sier være et betydelig sosialt handicap.

[Anscombe]

Bare hyggelig at du spør!

Jeg vet ikke helt hva det er som gjør at jeg opplever mat som ”umulig” å spise. Først og fremst er det en slags angst for å putte noe ”ukjent” i munnen. Men som jeg skrev så er det jo innimellom slik at jeg smaker på noe nytt, kjenner at jeg liker både smaken og konsistensen, men likevel (til min fortvilelse) bare ikke klarer å få ned mer enn et par biter før brekningsrefleksen tar overhånd. Så det kan ikke være bare smaken eller konsistensen, men heller noe med det å spise noe ukjent i det hele tatt, som er vanskelig for meg. Litt redd er jeg nok for at det skal smake vondt, ha ”ekkel” konsistens, eller stamme fra noe lugubert. Alt dette blander seg liksom sammen til en smørje av bekymringer. Som deg har jeg problemer med blodmat, også matretter med talende navn som ”lungemos”, ”innmatpølse” osv. Da er det nok opprinnelsen som gjør at jeg ikke våger å tenke tanken engang. Jeg tør heller ikke spise ting som har gått ut på dato. Dette ble kanskje litt rotete – men i hvert fall noen tanker om hva som gjør det vanskelig.

Jeg har greid å begynne å like nye ting. Ofte er det matvarer som ligner på ting jeg allerede liker. F.eks liker jeg tomatsauser. Deretter smakte jeg på kyllingfilet (som jeg liker) i tikka masala-saus. Det kjente jeg med en gang at jeg kom til å like. Første gangen klarte jeg ikke mer enn kanskje tre munnfuller, men nå, noen måneder etter med gjentatt eksponering, kan jeg spise meg mett på dette. Men sånn saus ligner jo veldig på annen saus jeg liker, og da er det lettere. Så jeg tror trikset er å prøve noe som ikke virker skummelt først, smake på det gjentatte ganger, slik at man etter hvert kan utvide repertoaret etter hvert. Så det hjelper å øve.

Men like viktig tror jeg det er at man, som med andre fobier, har den riktige holdningen. Jeg prøver å tenke at det er jeg som har kontroll over maten, ikke maten som har kontroll over meg. Sitter jeg med en stor tallerken med sjømat foran meg som jeg føler meg presset til å spise, tar angsten overhånd, og jeg klarer ingenting. Om jeg i stedet for å tenke ”dette er skummelt”, ”jeg må spise” eller ”dette er sikkert ikke godt”, prøver å tenke at jeg har lyst til å prøve, at det er spennende, morsomt, nesten som en hobby, så går det bedre. Jeg gjør det på en måte til et lite prosjekt, eksperiment, og prøver alltid å lage en hyggelig ramme rundt det.

Tror du har helt rett i at jeg burde søke hjelp for dette. Men jeg er redd for å snakke om det, det er så ukjent for mange, selv leger og psykologer (har prøvd). Som regel får jeg beskjed om at jeg bare må prøve. Og det gjør jeg jo. Det er et handicap ja, og det er jo kjempedumt at en sånn liten ting skal hindre meg fra å omgås folk jeg liker, reise, få meg enkelte typer jobber, osv. Det kan jo ikke fortsette sånn.

Håper du ble litt klokere, jeg er ikke helt klok på dette selv.

[Avalon]

Kjempe flott innlegg! Hadde aldri hørt om dette her før, flott at du deler dette

[roadkiller]

Hei.

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg skriver dette. Først og fremst bare for å fortelle hvordan det kan være å ha dette problemet – kanskje er det noen som kjenner seg igjen? Jeg skriver mye om meg selv her. Ikke fordi det nødvendigvis er så interessant for dere å lese om akkurat meg, men fordi jeg er et eksempel. Det finnes flere der ute med lignende problemer, og jeg ønsker å belyse dem.

Jeg har, til mine foreldres og min egen fortvilelse, alltid vært vanskelig i matveien. Verken trusler, belønninger, mas eller tålmodighet hjalp – jeg ville ikke smake på nye matretter, og jeg spiste bare noen ganske få matvarer gjennom hele oppveksten. Jeg gruet meg til middagen hver eneste dag i flere år, hadde vondt i magen i flere timer før mamma begynte middagsforberedelsene. Da jeg kom i tenårene ga foreldrene mine opp å oppmuntre meg til å spise, og jeg spiste brødskiver med syltetøy de dagene vi hadde noe til middag jeg ikke ”kunne” spise. Jeg skriver ”kunne”, fordi det ikke er slik, som mange later til å tro, at denne motviljen mot ny mat er noe man velger, noe man står fritt til å kontrollere.

I dag er jeg 24, og studerer fulltid. ”Dietten” min er noe utvidet nå i forhold til tidligere, men fortsatt er det langt flere ting jeg ikke spiser enn som jeg spiser. Jeg spiser det meste av frukt, men bare 2 typer grønnsaker, ikke fisk/skjømat, kun kyllingfilet eller kjøttdeig når det gjelder kjøtt, ikke kremete sauser eller annet med melk/ost/rømme, ikke egg, poteter. Stort sett går det i frukt, brødskiver med syltetøy eller leverpostei (liker ett merke!) og ”barnemat” (plain hamburger, spaghetti med tomatsaus, pannekaker).

Mitt problematiske forhold til mat gir meg en rekke utfordringer både i privat sammenheng og i forbindelse med jobb og lignende. Å spise på restaurant eller å komme i et middagsselskap er et mareritt for meg. Som regel unngår jeg det, finner på en eller annen unnskylding for å holde meg hjemme. Dette gjør at det blir vanskeligere å få venner, og jeg føler meg enormt mislykket. Når man tenker over det er det svært vanlig å spise noe i sosiale sammenhenger, og om man da kun har noen få matretter man spiser, overskygger redselen for det sosiale stigmaet, følelsen av å være en ”særling”, ”en som gjør seg vanskelig”, eller å såre verten, gleden man har av det sosiale fellesskapet.

Jeg skriver om dette fordi det er et ganske ukjent problem, i hvert fall i Norge. Det finnes internettfora for mennesker med problemet, men likevel er det en sjelden, om ikke neglisjert, lidelse. Jeg vil bare si, til dere som kjenner dere igjen, og til dere som ikke helt vet hva dette går ut på, at det er forskjell på å være ”litt kresen” og å ha en slik spiseforstyrrelse.

Det viktige å forstå er hvor umulig det føles for en med dette problemet å ”ta seg sammen”, eller bare spise noe selv om man ikke liker det. Jeg har noen matretter jeg kan spise, men som jeg ikke liker spesielt godt (for eksempel makrell i tomat). Jeg liker det ikke, men jeg spiser det om det serveres. Med matrettene jeg har ”sperre” mot er det helt annerledes – jeg kan ta et par munnfuller, men etter dette er det full stopp. Jeg brekker meg rett og slett, en refleks jeg dessverre ikke klarer å kontrollere. Får tårer i øynene, maten sveller i munnen, halsen blir trang. De fleste kan sikkert kjenne seg igjen i dette – forskjellen består i at for meg (og andre med dette problemet) så gjelder dette de aller fleste matvarer, og uten unntak matvarer jeg ikke har smakt tidligere. Det merkelige er at denne brekningsrefleksen inntreffer selv om jeg liker smaken. Jeg fikk servert kremet aspargessuppe for noen uker tilbake. Det hadde jeg ikke turt å smake på før (her går det i Toro tomatsuppe ). Jeg registrerte at det smakte godt. Virkelig. Men likevel, etter tre munnfuller, skjedde det som alltid skjer – jeg brakk meg. Håper ingen så det, det er så forferdelig flaut. Dette er grunnen til at jeg ikke går i middagsselskaper hvis jeg ikke er helt nødt (og da gruer jeg meg i ukevis i forkant).

Jeg skriver ikke dette for å få medlidenhet. Dette er et problem, andre har andre problemer. Det er ikke verdens undergang. Men jeg vil bare fortelle hvordan det er – slik at de av dere som har ulike fordommer mot kresne mennesker (”bortskjemte barn”, ”uhøflige”, ”trangsynte og usofistikerte”), kan forstå at dette ikke alltid er noe vi har valgt selv.

Hvorfor er jeg sånn? Forskerne er ikke sikre på hva som er årsakene til denne formen for spiseforstyrrelse. Det kan være miljø, i form av traumer, kontrollbehov, kombinert med manglende trening av smaksløkene. Som med andre fobier blir det verre om man unngår det man er redd for, og den fella har jeg nok gått i. Imidlertid mener man at noen er mer følsomme enn andre, både hva angår smak og konsistens (konsistensen er faktisk det verste!), og det er det ikke så mye man får gjort noe med. Jeg kan tenke meg at de fleste av disse grunnene er med på å skape et slikt problem, slik det gjerne er sammensatte årsaker til de fleste psykiske vansker. Det jeg vil påpeke er at jeg ikke tror det har noe med oppdragelse eller vilje å gjøre. Selvsagt kan man legge til rette for at barna skal lære seg å spise forskjellige ting på en god måte, men i mitt tilfelle tror jeg ikke det ville hjulpet all verden. Jeg har to brødre som begge spiser helt normalt, og ingen av oss er ”bortskjemte” eller vanskjøttet på andre områder.

Så, skal vi bare akseptere at det er slik? Både ja og nei, tenker jeg. For meg betyr det enormt mye at omgivelsene aksepterer problemet mitt. Slik det er nå er det bare samboeren min og foreldrene mine som kjenner til problemet. Jeg vegrer meg for å fortelle det, selv til gode venner. Ikke bare fordi jeg er redd for å bli ledd av eller lignende, men mest fordi jeg ikke klarer (på det nåværende tidspunkt) å snakke om dette uten at jeg blir emosjonelt påvirket. Det er et sårt tema for meg. Samboeren min vil gjerne at jeg skal bli mer åpen om dette, også overfor mer perifere bekjente, men jeg er skeptisk. Dette er noe privat, men som beklageligvis kommer til uttrykk offentlig. Jeg ville ikke fortalt om depresjonen min (om jeg hadde en) i en bryllupsmiddag heller, så jeg pleier som regel å si at jeg ikke er i form (litt ustrategisk, i og med at det gjør folk mistenksomme når jeg etterpå gasser meg med vin og øl).

Selv om jeg gjerne vil at omgivelsene mine skal være forståelsesfulle, så prøver jeg etter beste evne å jobbe med problemet. Samboeren min og jeg lager nye retter sammen, jeg spiser et par skjeer, kanskje mer neste gang, også hygger vi oss med vin og stearinlys samtidig. Jeg er kjempeheldig som har en slik støtte. Men det jeg håper at andre forstår er:

1) Jeg prøver å gjøre noe med problemet, men det beste tidspunktet for å eksperimentere er ikke i middagsselskaper eller på fin restaurant.

2) Jeg er ikke vrang. Hele livet har jeg vært stille, snill, høflig og medgjørlig. Litt for snill, kanskje. Men om jeg ikke spiser det jeg får servert, så er det i hvert fall ikke for å være uhøflig, fordi jeg ikke har dannelse. En av grunnene til at jeg jobber med problemet, er at jeg skulle ønske jeg kunne oppleve mye av den kulturen som ligger i god mat. Jeg er genuint opptatt av kulturopplevelser, vin, litteratur, musikk, film og teater. Jeg er ikke en person som er redd for å prøve nye ting generelt, som bare vil sitte i sofaen med potetgullet mitt og se på såpeserier (ikke at det er noe galt i det hvis man foretrekker det, men ikke alle som er kresne er sånn).

Takk for at du leste alt dette!

Du er slettes ikke alene om dette, det har du rett i! Jeg har det på akkurat den samme måten..

[Gjest *Mim*]

Det var tankevekkende å lese. Jeg håper du kan få et bedre forhold til mat etterhvert. Har du fått behandling - eller har du lyst til å få det?

[Anscombe]

Takk for flere fine tilbakemeldinger - dere gjør meg glade!

Roadkiller: hva gjør du når du kommer i slike vanskelige mat-situasjoner?

Jeg vil gjerne ha behandling, har oppsøkt lege og flere psykologer, men ingen forstår problemet. Finnes helt sikkert kompetente folk på dette, også i Norge, men siden jeg er student har jeg ikke råd til noe privat, og ventelistene er jo eviglange. Inntil videre prøver jeg å lære meg å akseptere problemet, samt eksperimentere i det små med nye matvarer. I dag for eksempel, skal jeg spise tomater i salaten, enda jeg ikke liker tomater. Regner med at jeg bare kommer til å spise en bit eller to, men neste gang klarer jeg kanskje mer!

[Gjest Urd89]

Hei.

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg skriver dette. Først og fremst bare for å fortelle hvordan det kan være å ha dette problemet – kanskje er det noen som kjenner seg igjen? Jeg skriver mye om meg selv her. Ikke fordi det nødvendigvis er så interessant for dere å lese om akkurat meg, men fordi jeg er et eksempel. Det finnes flere der ute med lignende problemer, og jeg ønsker å belyse dem.

Jeg har, til mine foreldres og min egen fortvilelse, alltid vært vanskelig i matveien. Verken trusler, belønninger, mas eller tålmodighet hjalp – jeg ville ikke smake på nye matretter, og jeg spiste bare noen ganske få matvarer gjennom hele oppveksten. Jeg gruet meg til middagen hver eneste dag i flere år, hadde vondt i magen i flere timer før mamma begynte middagsforberedelsene. Da jeg kom i tenårene ga foreldrene mine opp å oppmuntre meg til å spise, og jeg spiste brødskiver med syltetøy de dagene vi hadde noe til middag jeg ikke ”kunne” spise. Jeg skriver ”kunne”, fordi det ikke er slik, som mange later til å tro, at denne motviljen mot ny mat er noe man velger, noe man står fritt til å kontrollere.

I dag er jeg 24, og studerer fulltid. ”Dietten” min er noe utvidet nå i forhold til tidligere, men fortsatt er det langt flere ting jeg ikke spiser enn som jeg spiser. Jeg spiser det meste av frukt, men bare 2 typer grønnsaker, ikke fisk/skjømat, kun kyllingfilet eller kjøttdeig når det gjelder kjøtt, ikke kremete sauser eller annet med melk/ost/rømme, ikke egg, poteter. Stort sett går det i frukt, brødskiver med syltetøy eller leverpostei (liker ett merke!) og ”barnemat” (plain hamburger, spaghetti med tomatsaus, pannekaker).

Mitt problematiske forhold til mat gir meg en rekke utfordringer både i privat sammenheng og i forbindelse med jobb og lignende. Å spise på restaurant eller å komme i et middagsselskap er et mareritt for meg. Som regel unngår jeg det, finner på en eller annen unnskylding for å holde meg hjemme. Dette gjør at det blir vanskeligere å få venner, og jeg føler meg enormt mislykket. Når man tenker over det er det svært vanlig å spise noe i sosiale sammenhenger, og om man da kun har noen få matretter man spiser, overskygger redselen for det sosiale stigmaet, følelsen av å være en ”særling”, ”en som gjør seg vanskelig”, eller å såre verten, gleden man har av det sosiale fellesskapet.

Jeg skriver om dette fordi det er et ganske ukjent problem, i hvert fall i Norge. Det finnes internettfora for mennesker med problemet, men likevel er det en sjelden, om ikke neglisjert, lidelse. Jeg vil bare si, til dere som kjenner dere igjen, og til dere som ikke helt vet hva dette går ut på, at det er forskjell på å være ”litt kresen” og å ha en slik spiseforstyrrelse.

Det viktige å forstå er hvor umulig det føles for en med dette problemet å ”ta seg sammen”, eller bare spise noe selv om man ikke liker det. Jeg har noen matretter jeg kan spise, men som jeg ikke liker spesielt godt (for eksempel makrell i tomat). Jeg liker det ikke, men jeg spiser det om det serveres. Med matrettene jeg har ”sperre” mot er det helt annerledes – jeg kan ta et par munnfuller, men etter dette er det full stopp. Jeg brekker meg rett og slett, en refleks jeg dessverre ikke klarer å kontrollere. Får tårer i øynene, maten sveller i munnen, halsen blir trang. De fleste kan sikkert kjenne seg igjen i dette – forskjellen består i at for meg (og andre med dette problemet) så gjelder dette de aller fleste matvarer, og uten unntak matvarer jeg ikke har smakt tidligere. Det merkelige er at denne brekningsrefleksen inntreffer selv om jeg liker smaken. Jeg fikk servert kremet aspargessuppe for noen uker tilbake. Det hadde jeg ikke turt å smake på før (her går det i Toro tomatsuppe ). Jeg registrerte at det smakte godt. Virkelig. Men likevel, etter tre munnfuller, skjedde det som alltid skjer – jeg brakk meg. Håper ingen så det, det er så forferdelig flaut. Dette er grunnen til at jeg ikke går i middagsselskaper hvis jeg ikke er helt nødt (og da gruer jeg meg i ukevis i forkant).

Jeg skriver ikke dette for å få medlidenhet. Dette er et problem, andre har andre problemer. Det er ikke verdens undergang. Men jeg vil bare fortelle hvordan det er – slik at de av dere som har ulike fordommer mot kresne mennesker (”bortskjemte barn”, ”uhøflige”, ”trangsynte og usofistikerte”), kan forstå at dette ikke alltid er noe vi har valgt selv.

Hvorfor er jeg sånn? Forskerne er ikke sikre på hva som er årsakene til denne formen for spiseforstyrrelse. Det kan være miljø, i form av traumer, kontrollbehov, kombinert med manglende trening av smaksløkene. Som med andre fobier blir det verre om man unngår det man er redd for, og den fella har jeg nok gått i. Imidlertid mener man at noen er mer følsomme enn andre, både hva angår smak og konsistens (konsistensen er faktisk det verste!), og det er det ikke så mye man får gjort noe med. Jeg kan tenke meg at de fleste av disse grunnene er med på å skape et slikt problem, slik det gjerne er sammensatte årsaker til de fleste psykiske vansker. Det jeg vil påpeke er at jeg ikke tror det har noe med oppdragelse eller vilje å gjøre. Selvsagt kan man legge til rette for at barna skal lære seg å spise forskjellige ting på en god måte, men i mitt tilfelle tror jeg ikke det ville hjulpet all verden. Jeg har to brødre som begge spiser helt normalt, og ingen av oss er ”bortskjemte” eller vanskjøttet på andre områder.

Så, skal vi bare akseptere at det er slik? Både ja og nei, tenker jeg. For meg betyr det enormt mye at omgivelsene aksepterer problemet mitt. Slik det er nå er det bare samboeren min og foreldrene mine som kjenner til problemet. Jeg vegrer meg for å fortelle det, selv til gode venner. Ikke bare fordi jeg er redd for å bli ledd av eller lignende, men mest fordi jeg ikke klarer (på det nåværende tidspunkt) å snakke om dette uten at jeg blir emosjonelt påvirket. Det er et sårt tema for meg. Samboeren min vil gjerne at jeg skal bli mer åpen om dette, også overfor mer perifere bekjente, men jeg er skeptisk. Dette er noe privat, men som beklageligvis kommer til uttrykk offentlig. Jeg ville ikke fortalt om depresjonen min (om jeg hadde en) i en bryllupsmiddag heller, så jeg pleier som regel å si at jeg ikke er i form (litt ustrategisk, i og med at det gjør folk mistenksomme når jeg etterpå gasser meg med vin og øl).

Selv om jeg gjerne vil at omgivelsene mine skal være forståelsesfulle, så prøver jeg etter beste evne å jobbe med problemet. Samboeren min og jeg lager nye retter sammen, jeg spiser et par skjeer, kanskje mer neste gang, også hygger vi oss med vin og stearinlys samtidig. Jeg er kjempeheldig som har en slik støtte. Men det jeg håper at andre forstår er:

1) Jeg prøver å gjøre noe med problemet, men det beste tidspunktet for å eksperimentere er ikke i middagsselskaper eller på fin restaurant.

2) Jeg er ikke vrang. Hele livet har jeg vært stille, snill, høflig og medgjørlig. Litt for snill, kanskje. Men om jeg ikke spiser det jeg får servert, så er det i hvert fall ikke for å være uhøflig, fordi jeg ikke har dannelse. En av grunnene til at jeg jobber med problemet, er at jeg skulle ønske jeg kunne oppleve mye av den kulturen som ligger i god mat. Jeg er genuint opptatt av kulturopplevelser, vin, litteratur, musikk, film og teater. Jeg er ikke en person som er redd for å prøve nye ting generelt, som bare vil sitte i sofaen med potetgullet mitt og se på såpeserier (ikke at det er noe galt i det hvis man foretrekker det, men ikke alle som er kresne er sånn).

Takk for at du leste alt dette!

[AnonymBruker]

Skriver som anonym i dag, vil ikke ha dette "ved meg". Men jeg føler også at jeg har en selektiv spiseforstyrrelse, bare ikke på samme måten som deg.

Hvis jeg er alene hjemme har jeg bulimi. Merkelig? Når jeg bodde alene kastet jeg opp all maten jeg spiste... Nå som jeg er samboer kaster jeg kun opp når han ikke er hjemme. Da er det nesten befriende å få lov til å kunne spy alt jeg spiser. Når jeg spiser middag med han får jeg ikke lyst til å kaste opp, men når jeg spiser middag alene får jeg dårlig samvittighet for at jeg har spist for mye (selv om jeg ikke har det) og kaster opp alt.

Dumme meg.....

Og ikke meninga å avspore tråden din TS, men fint å skrive det ned..

[Kyo<33]

Takk for at du delte dette, jeg kjenner meg igjen her, har vært i samme situasjon hele livet jeg også, men du sier at du prøver å spise nye ting, jeg har ikke kommet så langt, men innimellom prøver og det med middag hos andre er bare helvette for meg, jeg rører ikke maten og må bare lage unnskyldninger for at jeg ikke kan spise og jeg spiser heller en frukt.

Lykke til meg prøvingen og veldig hyggelig å lese om andre som er i samme situasjon som meg:)

[Gjest navnelapp]

Eg trur du handterer dette heilt rett, ved å stadig eksponere deg sjølv for ting som du eigentleg er redd for, men der du klarer å få deg sjølv til å akseptere at du har kontroll over situasjonen. Samtidig handlar dette om kontrollbehov.

Du seier at du er ei "snill" jente elles i livet, dette er det området i livet der du følte at du hadde kontroll då du var lita, du kunne sjølv bestemme kva du skulle spise. Så snudde det heile, og no har kontrollen du trudde du skulle ha teke kontroll over livet ditt. Det virkar som om du skulle ynskje du kunne gje slepp på den kontrollen for å betre kunne gli inn i sosiale situasjonar, men kontrollen har teke over, og kontrollerer deg og din reaksjon når du får ny mat i munnen.

Eg ser fleire barn rundt meg som brukar dei same mekanismene som du; dei kontrollerer sitt eige matinntak in absurdum. Dette er ofte barn som lever med foreldre som er ganske kontrollerande, engasjerte og sikkerheitsorienterte. Du refererer til brødrene dine, men barn reagerer veldig forskjellig på same type oppdragelse. At søskena ikkje har det som du viser eigentleg ingenting.

Korleis tek du kontroll på andre område i livet ditt? Blir du "pusha rundt" i andre samanhengar? Er det andre situasjonar der du kanskje heller skulle hevde deg sjølv, stå opp mot nokon, ta styringa? Trur du at dersom du tok betre kontroll over ditt eige liv på andre område, at du kanskje med tida kunne gje litt meir slepp på det med maten?

No spør eg berre ut i lufta, eg veit jo ingenting om deg, men eg spør basert på erfaringar eg har gjort meg med andre eg kjenner med liknande problematikk.

[pøbelsara]

Takk for at du delte dette. Jeg har en åtteåring som er ekstremt "sær" og kresen i matveien, og som nok kanskje har det på samme måte som deg - selv om hun jo er mye yngre.

Jeg synes det er veldig vanskelig å forstå hvorfor hun er slik, selv har jeg alltid vært glad i mat, og synes derfor det er vanskelig å forstå hvordan man ikke kan glede seg til å spise og glede seg over god mat. Hun kan også grue seg til å bli invitert til folk som ikke kjenner henne, fordi hun synes det er vanskelig å skulle fortelle at det er så mange ting hun ikke liker. Jeg har snakket med foreldrene til venninnene hennes og forklart at hun det er mange ting hun ikke liker, så hun slipper å måtte forholde seg til å bli servert ting hun ikke liker der. Vi er enige om at hun spiser det hun liker/vil ha, også slipper hun det andre. Men et slikt problem er greit å forholde seg til når man er åtte, men kanskje ikke fullt så enkelt når man er voksen og det stilles helt andre forventninger til en.

Noen hevder jo at barn blir slik hvis de ikke blir eksponert for ulike matvarer i ung alder, men datteren vår har vokst opp i et hjem hvor vi spiser mange ulike ting, hvor maten lages fra bunnen av, og hvor hun alltid har hatt tilbud om å smake på ulike ting. Allikevel er hun slik.

Jeg syntes det var fint å lese om hvordan du har utvidet reportoaret av matretter du kan/tør å spise. Jeg tror jeg skal prøve noe av samme tilnærming hjemme.

[seleneluna]

Jeg var ikke klar over at denne type lidelse fantes, selv om jeg et mye om andre mer vanlige spiseforstyrrelser.

Fint å vite

[Gjest Josie]

Hei!

Jeg er en jente på 13 år som fant denne "sykdommen" akkurat idag.

Jeg har hatt det samme problemet siden jeg var ca. 2 år, jeg spiste alt, og da mener jeg ALT, så plutselig spiste jeg ingenting. Jeg liker ingen grønnsaker eller frukt (untatt eple). Jeg liker fiskepinner, og laks går greit. Jeg liker kylling og ganske mye kjøtt, men that's it. Det er ganske vanskelig å ikke kunne spise noe som andre knasker i seg som godteri. Jeg følte meg som en freak ganske lenge, og følte at ingen egentlig forsto meg. Foreldrene mine var oppgitt over meg ganske lenge. Prøvde alle de samme metodene som du nevnte, men ingenting funket. Spiser jeg en liten gulrot-bit, må jeg kjempe for ikke å brekke meg. Å spise hos venner er ikke noe alternativ. Middagsselskap er et mareritt for jeg må sitte å proppe i meg mat jeg synes smaker pyton. Jeg leste en side på klikk.no om dette og be utrolig lettet. det er mange som har sakt til meg at det bare er noe jeg finner på, at hvis jeg smaker ordentlig etter, så liker jeg det helt sikkert. Men jeg har hele tiden visst at det var noe galt med meg. Det er ganske vanskelig å få venner nå, for jeg er livredd for å dra hjem til dem, i tilfelle jeg må bli til middag. Jeg gruer meg også til hver bidige middag hvis ikke det er noe jeg liker (pannekaker, nudler, tomatsuppe etc..) Jeg har hele tiden sakt til meg selv at det kommer til å gå over, men hele tiden vært i tvil også.. Det er ubeskrivelig deilig å vite at jeg ikke er den eneste der ute som har problemer med å spise ordentlig mat. Takk for at du la ut dette innlegget!

-Josie! :D

[AnonymBruker]

Jeg er helt på gråten her. Tenk at det er andre som meg!!!

Skulle ønske det var større åpenhet rundt denne formen for spisevegring, for det hjelper lite å få høre at man er en kresen særing når man egentlig ønsker å få ned det samme som alle andre.

[Ethereal]

Mitt spørsmål er hvorfor du ikke går til psykolog og prøver å løse problemet på den måten? (Står ikke noe om at du gjør det i teksten)

[Anscombe]

Hei alle sammen og takk for fine innlegg!

Jeg hadde en mistanke om at det var flere der ute. Josie, Kyo<33 og AnonymBruker: Takk for at dere også deler dette. Jeg synes det er fint at flere "står fram" med disse problemene. Nettopp en av hovedgrunnene til at dette er så vanskelig er at slike problemer lett forveksles med vanlig kresenhet, og det har i hvert fall i mitt tilfelle ført til at jeg har skammet meg mye over dette problemet. Jeg var (og er tildels fremdeles) veldig redd for å virke frekk og sosialt uintelligent osv.

Ethereal: Jeg har vært hos flere psykologer, men ingen av dem har kunnet hjelpe meg ("Dette har jeg aldri hørt om, du får bare fortsette å øve selv."). Men:

Siden jeg skrev det første innlegget her så har det skjedd noen endringer for mitt vedkommende. Jeg har funnet en veldig flink psykiatrisk sykepleier som virkelig kan angstlidelser. Sammen med henne har jeg utfordret meg selv og spist nye ting. Jeg gjorde jo dette på egenhånd også, men det er lettere når man får litt hjelp. Hun hjelper meg blant annet til å avlede tankene mens jeg spiser slik at jeg ikke overfokuserer på smaken og konsistensen.

Dette har vært veldig hjelpsomt for meg siden jeg har vært vant til å vie selve maten så mye oppmerksomhet. Da jeg var liten var middagen en konfliktsituasjon, og i selskaper har jeg problemer med å tenke på annet enn selve det at jeg "må" spise mat jeg ikke klarer å få ned.

Et lite eksempel: Behandleren min og jeg var ute og spiste middag på café. Jeg bestilte noe fra menyen jeg var redd for (men som likevel ikke var det aller skumleste). Da servitøren hadde kommet med maten spurte behandleren meg hva jeg tenkte på da vi fikk maten servert. Jeg svarte at jeg tenkte det jeg alltid tenker i sånne situasjoner: "Her kommer noe du må spise, uansett om du liker det eller ikke."

Nå prøver jeg heller å tenke: "Så fine farger på tallerkenen!" eller "Så hyggelig det er å sitte her sammen med koselige mennesker". Hvis pliktfølelsen likevel melder seg, prøver jeg å rett og slett gi blaffen, tenke at ingen har noe med hva jeg spiser eller ikke spiser. Jeg prøver også å venne meg til å takle eventuelle rare blikk eller små kommentarer (som jeg tidligere ble veldig såret av).

Så, hvis jeg skal komme med et tips, som i allefall har virket for meg, så er det å prøve å få lyst til å spise noe, og å ikke føle at det er noe man må gjøre for andre.

Gjennom dette har jeg også fått bekreftet at dette ikke handler om kresenhet eller sær smak - for mange av de matrettene jeg har prøvd å spise smaker faktisk veldig godt. Det er angsten - følelsen av at halsen hovner opp, at det ikke går an å svelge, at man brekker seg - som er problemet, og den er der som resultat av mange år med dette forknytte forholdet til mat og unngåelsesadferd.

Med meg går det altså framover, selv om det er langt igjen. Jeg har fremdeles problemer med de fleste matvarer, og gruer meg fryktelig til alle sosiale tilstelninger der det er mat involvert.

Nå kan jeg spise en hel tomat (nesten) uten problemer, og siden sist har jeg også spist laks (for første gang på 20 år), omelett, speilegg, ferdig påsmurt rundstykke, poteter, brokkoli og rosenkål. Så jeg er stolt av meg selv.

Til dere som sliter med det samme: Hvordan gjør dere det i sosiale sammenhenger (brylluper, f.eks.)? Vet vennene deres hvor stort problemet er?

Jeg fant forresten dette engelske forumet, kanskje det vil være interessant for noen av dere: http://www.fussy-eaters.com/

Beklager et litt rotete innlegg, det er mange følelser på en gang og litt vanskelig å formulere dem klart.