Bjørnar Kanli - Aktiv dødshjelp

[Supramundane]

Leste i Agderposten at Bjørnar Kanli ønsket å starte en debatt om aktiv dødshjelp, eller eutanasi.

Jeg kan fullt ut sympatisere med denne mannen, og tankegangen hans. Jeg har ingen betenkeligheter med at lignende praksis som i Nederland skulle vært innført i Norge.

Hva mener dere?

[Gjest Gjest]

Jeg er enig med deg, men jeg har ikke tenkt såpass langt på det at jeg vet hvilke retningslinjer og hvilken grensesetting dette skulle hatt.

Brevet til Kanli var utrolig sterk lesning. Jeg lurer på om familien visste om det på forhånd.

Hvil i fred Bjørnar Kanli.

[Gjest Wolfmoon]

Jeg er for at Eutanasi skal gjøres lovlig, gjerne innenfor lignende rammer som det man har i Nederland. Jeg skjønner ikke hvorfor andre mennesker/samfunnet skal bestemme over et psykisk friskt menneskets liv/død.

[Supramundane]

Det stod i artikkelen at alt var avklart med hans nærmeste på forhånd.

Det er veldig sterk lesning, men han har mange veldig gode argumenter!

[Gjest Gjest]

Absolutt nei til både aktiv og passiv dødshjelp. Helsevesenets oppgave er å redde og forlenge liv, IKKE å ta liv!!

[Brunhilde]

Jeg er for aktiv dødshjelp, passiv dødshjelp praktiseres allerede.

Det å få lese et brev som Kanli skrev gjør noe med meg. Det er, som Supramundane sier, veldig sterk lesing.

At helsevesenet oppgave ene og alene er å redde og forlenge liv er vel en sannhet med visse modifikasjoner, men det er en annen diskusjon.

[Gjest Sorte Orm]

jeg er 100% for aktiv dødshjelp. Det skal være opp til en og vær om man vil leve. Og tvinge folk og leve når de er dødsyke eller ligger i en maskin er egosme for sitt værste.

Vi burde utentvil innføre aktiv dødshjelp i Norge

bare tenk for 20 år siden kunne man bli straffet om man forsøkte og ta selvmord. La oss være glad at man ikke blir straffet for det.

ja til aktiv dødshjelp

[Gjest Sorte Orm]

Absolutt nei til både aktiv og passiv dødshjelp. Helsevesenets oppgave er å redde og forlenge liv, IKKE å ta liv!!

Om en person er dødsyk og ikke har noen sjans og overlve og vil uansett bare ha smerte. Er det mer humant og utføre aktiv dødshjelp slik at smerten ikke varer lenger en den må.

[Sørlandsmamma]

Helt enig med hovedinnlegger!

[Gjest kopikatten]

Jeg sympatiserer med Kanli og hans familie, og jeg har forståelse for at noen velger å ta livet sitt under dødelig sykdom, men jeg mener likevel ikke det er så enkelt å skulle tilby aktiv dødshjelp eller en giftpille på nattbordet som han beskrev ønsket.

For det første: Hvem skal legge pillen der - om jeg var hjelpepleier, sykepleier eller lege ville jeg antagelig følt det som jeg var medvirkende til selvmord om jeg tilbød pillen. Som pårørende ville jeg i mange tilfeller heller ikke ha ønsket eller klart å tilby lidende slektninger denne hjelpen, og jeg har på relativt nært hold opplevd at det faktisk ikke er noe enkelt spørsmål med et enkelt svar.

For det andre: Hvem skal ha "krav" på aktiv dødshjelp? Kanli klarte å avslutte livet uten hjelp - er det riktig at helsepersonell skal tilby giftpiller til folk bare fordi de synes det er en mer bekvem måte å dø på selv om man hadde klart å gjøre det selv, eller skal de bare hjelpe de som har blitt immobile og ikke klarer å utføre selvmordet på annen måte? Det er åpenbart ikke alle som på et tidspunkt ønsker å ta livet sitt, som bør få hjelp til det.

For det tredje: Om det er vanlig prosedyre å tilby en dødelig giftpille til uhelbredelig syke (åndsfriske) pasienter, vil kanskje noen føle et press om å ikke ligge og koste samfunnet penger og familien sorger? Noe av den samme dynamikken vi ser ved utvidet fosterdiagnostikk; "alle" liker folk med Downs, men mange velger bort fostre som blir diagnostisert med trisomi.

Sånn til slutt så regner jeg med at aktiv dødshjelp blir gitt off the record i noen tilfelle, og jeg tror ikke jeg er tilhenger av at leger eller andre som tilbyr pasienten en giftpille når det er diskutert lenge og vel og den syke er åndsfrisk skal straffes. Diskusjonen rundt dette er veldig interessant og viktig.

[Thorn]

Dette med aktiv dødshjelp er en veldig vanskelig problemstilling, syns jeg. Generelt sett er jeg for, men hvem skal bestemme hvor grensene skal gå? Hvem skal bestemme hvor syk en må være for å få lov til å dø?

Jeg mener absolutt at om en har tre uker igjen å leve, og disse tre ukene kommer til å bli tilbragt i en seng med uutholdelige smerter, må en selv få lov å bestemme om en vil dø. For meg handler det om å dø med verdighet. Og at noen andre skal tvinge meg til måtte leve lengst mulig bare fordi de har kunnskapene til det, blir for meg helt feil. Man ville avlivet et dødssykt dyr fordi det er det mest humane å gjøre, men et menneske skal leve lengst mulig i smerter bare fordi vi har mulighet til å holde det i livet? Er det riktig, da?

Jeg husker ikke detaljene rundt dette, men vi hadde et prosjekt om eutanasi på skolen for noen år siden. Et av tilfellene vi skrev om var en mann som fikk beskjed om å slutte å røyke, ellers ville han måtte amputere bort begge beina. Han fortsatte å røyke, og måtte etter en stund (selvfølgelig) amputere bort begge beina. Han klagde så på tapt livskvalitet, og krevde aktiv dødshjelp. Jeg mener å huske at han fikk det. Etter min mening er det helt feil, fordi han kunne ha levd et fullverdig liv selv om han satt i rullestol. Men det mente tydligvis ikke de som godkjente hans søknad.

Jeg mener at aktiv dødshjelp burde være lov i tilfeller der det bare går en vei, eller dersom en lever i så sterke smerter at en ikke fungerer i hverdagen. Men det må være klare regler for hvor grensene går!

[Leo]

Jeg sympatiserer med Kanli og hans familie, og jeg har forståelse for at noen velger å ta livet sitt under dødelig sykdom, men jeg mener likevel ikke det er så enkelt å skulle tilby aktiv dødshjelp eller en giftpille på nattbordet som han beskrev ønsket.

For det første: Hvem skal legge pillen der - om jeg var hjelpepleier, sykepleier eller lege ville jeg antagelig følt det som jeg var medvirkende til selvmord om jeg tilbød pillen. Som pårørende ville jeg i mange tilfeller heller ikke ha ønsket eller klart å tilby lidende slektninger denne hjelpen, og jeg har på relativt nært hold opplevd at det faktisk ikke er noe enkelt spørsmål med et enkelt svar.

For det andre: Hvem skal ha "krav" på aktiv dødshjelp? Kanli klarte å avslutte livet uten hjelp - er det riktig at helsepersonell skal tilby giftpiller til folk bare fordi de synes det er en mer bekvem måte å dø på selv om man hadde klart å gjøre det selv, eller skal de bare hjelpe de som har blitt immobile og ikke klarer å utføre selvmordet på annen måte? Det er åpenbart ikke alle som på et tidspunkt ønsker å ta livet sitt, som bør få hjelp til det.

For det tredje: Om det er vanlig prosedyre å tilby en dødelig giftpille til uhelbredelig syke (åndsfriske) pasienter, vil kanskje noen føle et press om å ikke ligge og koste samfunnet penger og familien sorger? Noe av den samme dynamikken vi ser ved utvidet fosterdiagnostikk; "alle" liker folk med Downs, men mange velger bort fostre som blir diagnostisert med trisomi.

Sånn til slutt så regner jeg med at aktiv dødshjelp blir gitt off the record i noen tilfelle, og jeg tror ikke jeg er tilhenger av at leger eller andre som tilbyr pasienten en giftpille når det er diskutert lenge og vel og den syke er åndsfrisk skal straffes. Diskusjonen rundt dette er veldig interessant og viktig.

Flott innlegg!

[Honey Bee]

http://www.tidsskriftet.no/index.php?vp_SEKS_ID=1224357

Fant dette når jeg googlet,og satt igjen med de samme tankene som før.

Jeg vet jammen ikke?Forstår det så godt når man får forespeilet en alderdom hvor du ikke kjenner igjen dine nærmeste og bæsjer på deg.Når du må lide med fæle kreftsykdommer som avmagrer deg og tar vekk livskvaliteten din.

Men så er det dette med å føle seg som en byrde for samfunnet...at aktiv dødshjelp blir brukt på feil måte...

Nei,vet jammen ikke jeg...

[Supramundane]

At det skulle vært lov å hjelpe lidende mennesker kan jo de fleste være enige om, det som virker å være vanskelig er jo hvor man skal sette grensen. Og hvordan man skal vurdere hvem som skal få og hvem som ikke skal få. Ytterste konsekvens ville vært at mange som ikke skulle fått aktiv dødshjelp hadde fått det, og hvordan skulle man håndtert akkurat det?

Men at noen mennesker vil dø, er klare for å dø, og faktisk burde "få lov" kan det jo ikke være noen tvil om.

[Gjest Gjest]

For det første: Hvem skal legge pillen der - om jeg var hjelpepleier, sykepleier eller lege ville jeg antagelig følt det som jeg var medvirkende til selvmord om jeg tilbød pillen. Som pårørende ville jeg i mange tilfeller heller ikke ha ønsket eller klart å tilby lidende slektninger denne hjelpen, og jeg har på relativt nært hold opplevd at det faktisk ikke er noe enkelt spørsmål med et enkelt svar.

Jeg hadde både ønsket og klart å gi en lidende slektning denne hjelpen. Hvis mitt barn hadde en uhelbredelig sykdom og store lidelser ville det føltes bedre å gi en injeksjon som avsluttet plagene enn å se barnet lide.

[Mann 42]

Nederlenderne har så vidt jeg har hørt, en protokoll og forskrift for hvordan aktiv dødshjelp skal foregå. Det er en søknadsprosess, man tilkjennegir et ønske om aktiv dødshjelp, og når søknaden er vurdert og evt innvilget, blir oppgaven tildelt en lege som gjør denslags. Så oppgaven med å gi den siste pillen eller injeksjonen legges ikke på en tilfeldig sykepleier eller hjelpepleier, og den faller heller ikke på familie. Så ingen som er mot aktiv dødshjelp, eller har etiske eller moralske betenkeligheter, involveres i det, og selve avgjørelsen er heller ikke overlatt til noe enkelt individ. Jeg vet ikke helt hva man tar hensyn til når en slik vurdering gjøres, men dersom vi skal ha en slik tilnærming her i landet, så må vi uansett ta stilling til innholdet i denne vurderingen. Men jeg kan tenke meg at man må vurdere den mentale helsen, og sikre seg at forespørselen ikke er et uttrykk for suicidalitet knyttet til forbigående psykisk ustabilitet, som i en dyp depresjon. Hvis man ønsker å dø pga at man lider av smertefull sykdom, så blir sikkert også muligheten for helbredelse, et moment. Og jeg er sikker på at det finnes mange andre.

Endret 27. mars 2008 av Mann 42

[Gjest kopikatten]

Jeg hadde både ønsket og klart å gi en lidende slektning denne hjelpen. Hvis mitt barn hadde en uhelbredelig sykdom og store lidelser ville det føltes bedre å gi en injeksjon som avsluttet plagene enn å se barnet lide.

Jeg kjenner ett eksempel fra nærmeste familie, hvor den allerede fysisk invalidiserte og deprimerte faren på sykehjemmet ba sønnen ta med et ladd våpen hjemmefra. Sønnen følte ikke det var riktig å si ja til dette. I andre tilfeller kan man sikkert ha snakket om dette på et tidligere tidspunkt og blitt enige om en bedre måte å løse det på, så at man aldri skal kunne føle at det er riktig mener jeg ikke.

Når det gjelder barns lidelser vil kanskje ikke regler for aktiv dødshjelp gjelde uansett - de aller fleste diskusjoner og regler der eutanasi er tillatt, forutsetter at den syke har tatt et bevisst og modent valg mens h*n ennå var tilregnelig. Et barn vil kanskje ikke få lov til å godgjenne at aktiv dødshjelp blir utført på det, og skal foreldrene da kunne bestemme at barnet "avlives"? Det finnes faktisk mange alvorlig syke, dødsdømte mennesker som ønsker å gjennomleve de siste timene, så det må aldri bli slik at andre kan ta denne avgjørelsen for noen.

[Gjest Gjest]

Jeg kjenner ett eksempel fra nærmeste familie, hvor den allerede fysisk invalidiserte og deprimerte faren på sykehjemmet ba sønnen ta med et ladd våpen hjemmefra. Sønnen følte ikke det var riktig å si ja til dette. I andre tilfeller kan man sikkert ha snakket om dette på et tidligere tidspunkt og blitt enige om en bedre måte å løse det på, så at man aldri skal kunne føle at det er riktig mener jeg ikke.

Denne problemstillingen er ikke ukjent. Jeg har selv flere ganger fått spørsmål fra pasienter som ønsker hjelp til å dø. Det har vi ingen mulighet til etter dagens lovverk. Det vi kan gjøre er å gi pasienten et narkosemedikament kombinert med smertestilende som gjør at pasienten sovner. Pasienten kan i perioder være våken, men legges i narkose igjen hvis smerter, pusteproblemer, blødninger og andre plagsomme lidelser blir uutholdelige. Dette er et godt alternativ til aktiv dødshjelp. Dessverre er det alt for få pasienter som får dette tilbudet.

Når det gjelder barns lidelser vil kanskje ikke regler for aktiv dødshjelp gjelde uansett - de aller fleste diskusjoner og regler der eutanasi er tillatt, forutsetter at den syke har tatt et bevisst og modent valg mens h*n ennå var tilregnelig. Et barn vil kanskje ikke få lov til å godgjenne at aktiv dødshjelp blir utført på det, og skal foreldrene da kunne bestemme at barnet "avlives"? Det finnes faktisk mange alvorlig syke, dødsdømte mennesker som ønsker å gjennomleve de siste timene, så det må aldri bli slik at andre kan ta denne avgjørelsen for noen.

Ved den type behandling jeg beskrev over velger noen pasienter være våkne i perioder selv om det innebærer stor lidelse. Jeg ser den problemstillingen. Men i noen tilfeller er ikke pasienten istand til å samtykke i behandlingen. Da mener jeg helsepersonell må ta en beslutning utfra hva de mener er best for pasienten.

Jeg synes ikke det er etisk forsvarlig å la barn lide mer enn voksne fordi de ikke har evne eller lov til å uttrykke sine ønsker og behov.

[Gjest kopikatten]

Denne problemstillingen er ikke ukjent. Jeg har selv flere ganger fått spørsmål fra pasienter som ønsker hjelp til å dø. Det har vi ingen mulighet til etter dagens lovverk. Det vi kan gjøre er å gi pasienten et narkosemedikament kombinert med smertestilende som gjør at pasienten sovner. Pasienten kan i perioder være våken, men legges i narkose igjen hvis smerter, pusteproblemer, blødninger og andre plagsomme lidelser blir uutholdelige. Dette er et godt alternativ til aktiv dødshjelp. Dessverre er det alt for få pasienter som får dette tilbudet.

Ved den type behandling jeg beskrev over velger noen pasienter være våkne i perioder selv om det innebærer stor lidelse. Jeg ser den problemstillingen. Men i noen tilfeller er ikke pasienten istand til å samtykke i behandlingen. Da mener jeg helsepersonell må ta en beslutning utfra hva de mener er best for pasienten.

Jeg synes ikke det er etisk forsvarlig å la barn lide mer enn voksne fordi de ikke har evne eller lov til å uttrykke sine ønsker og behov.

Smertebehandling er jo noe helt annet enn aktiv dødshjelp, og både barn og voksne bør få tilbud om så god smertelindring som mulig, og få vite at (eller om) dette vil hjelpe om man velger å avslutte annen behandling. Å gi et barn eller en person som ikke har kunnet ytre ønske om det, f eks en dement som har mistet språket sitt, eutanasi, er i mine øyne avliving eller drap, ikke en barmhjertighetsgjerning. Man vet ikke hva vedkommende ville ønsket, og det finnes mange som ikke ønsker å dø før de "må" også når de har langvarige lidelser.

OM eutanasi ble tillatt ville det antagelig fortsatt ikke vært lov å hjelpe (eller "hjelpe") de pasientene som i en desperat situasjon ønsker å dø, f eks vil en deprimert pasient på sykehjem kanskje ikke regnes som tilregnelig. Jeg vet om flere pasienter som ytrer gjentatt ønske om å dø selv om de fortsatt er ganske førlige og i stand til å ta sitt eget liv selv - og som lever i flere år, altså TAR de ikke livet sitt selv om de ber andre om hjelp til å gjøre det. På hvilket tidspunkt skulle man gitt aktiv dødshjelp til en pasient i en slik situasjon? Antagelig ikke før vedkommende ligger på et dødsleie som trekker ut i tid, OM man husket å skrive under en kontrakt mens man var åndsfrisk.

Litt samme problemstillingen synes jeg det er rundt Kanli - han klarte å ta livet sitt selv, så hvorfor skulle en lege hjulpet ham? På et sent stadium av sykdommen ville han imidlertid ikke klart det, med mindre han hadde forberedt seg ved å lure unna medisiner til en overdose e.l (og da ville kanskje helsepersonell fått refs for å ikke ha passet på at medisinene ble tatt).

Det er en vanskelig problemstilling, synes jeg - jeg forstår jo at en som er dødssyk kan ønske seg muligheten for å få dø selv om man ikke klarer å ta livet sitt selv, og er ikke i mot at man skal få lov til det heller så lenge endel forutsetninger er oppfylt, men balansegangen er ikke så lett - og det å tillate eutanasi løser ikke mange menneskers lidelser, fordi det er veldig mange som ikke vil få innvilget aktiv dødshjelp.

[Supramundane]

Du skriver at Kanli klarte å gjøre dette selv, så hvorfor skulle legene hjulpet han. Dette beskriver Kanli selv best;

Det eneste jeg er lei meg for, er at jeg nå er nødt til, som en tyv i natten, å snike meg inn i garasjen helt alene og "forlatt" - legge meg ned på et skittent, kaldt og hardt sementgulv og ta mitt eget liv, for senere å bli funnet og båret ut som et slaktedyr. Det er ikke akkurat noen verdig og fin slutt på livet som jeg av våre styrende er tvunget til!

Dette i grell kontrast til følgende scenario:

Jeg kunne samle mine nærmeste rundt meg, ta et varmt og fint farvel, legge meg i min seng, strekke hånden ut etter giftpillen og sovne fredfullt inn antagelig ville jeg gjøre det med et godt smil om munnen.