[Chrizzy]

Hei!

Først vil jeg si til deg at jeg synes Buster var veldig heldig som hadde deg! Veldig, veldig godt var det nok for han. Så i alt det som ble så fælt, så var han på det rette stedet. Jeg håper du ikke kvier deg for og ha en ny hund, ung eller gammel, de vil alle ha det godt hos deg.

Jeg hadde en hund som jeg brydde meg så mye om, men faktisk så klarer jeg ikke å skrive om det, fordi jeg har så dårlig samvittighet for henne. Men det gjorde noe med meg å lese din historie, og jeg håper at jeg en dag vil få det bedre med det.

Ja jeg stusset over det du sa om venninnen din som ringte, så det var godt med den oppklaringen på slutten. Tenk, slik er det med mange venninner, det er rart nesten...

Alt godt og klem til lille Buster, som springer hoppende glad på en annen planet og er forelsket i en annen liten Busta, mens han venter på deg.

[Morild 25]

Hei Diamond!!

Ja nå lurer jeg veldig på hvordan det går med deg!! Har tenkt mye på om du har fått livet til å gå videre!!
Så fint å høre at du skal hente hvalpen til jul!! Koselig blir det!!! Ser også at det er andre ting som har skjedd i det siste, nei det er ikke enkelt!!!!

Du skal ikke ha dårlig samvittighet for Buster. Jeg husker jeg tenkte det samme da jeg mistet Tassen. Dårlig samvittighet for en ny hund, og at jeg liksom sviktet Tassen. Men jeg er sikker på at Buster også hadde ønsket du skal få det godt igjen!!!

Jeg har et dikt som er så nydelig, som har vært til trøst for meg.....


DO NOT STAND ON MY GRAVE AND WEEP.
I AM NOT THERE, I DO NOT SLEEP.
I AM THE THOUSAND WINDS THAT BLOW,
I AM THE DIAMOND GLINTS ON SNOW.
I AM THE SUNLIGHT ON RIPENED GRAIN,
I AM THE GENTLE AUTUMN`S RAIN.
WHEN YOU AWAKEN IN THE MORNING`S HUSH,
I AM THE SWIFT UPLIFTING RUSH
OF QUIET BIRDS IN CIRCLED FLIGHT.
I AM THE STARS THAT SHINE AT NIGHT.
DO NOT STAND AT MY GRAVE AND CRY,
I AM NOT THERE, I DID NOT DIE.


Føler på et vis at Tassen er med meg når jeg leser dette diktet. Jeg er ikke troende, men dette diktet har hjulpet meg mye. Håper også du kan finne ro og glede med tiden når du tenker på Buster.

Jeg håper du får en fin jul!!! Gled deg over den lille valpen!!!!
Og husk....Buster har du alltid med deg, du bærer minnene i hjertet!!!!!

Ønsker deg alt godt!!!!!!!!!!

[moka]

dette var helt forferdelig å lese. jeg måtte selv ts farvel med min kjære hund i oktober. han ble bare 4 år. jeg valgte det riktignok selv, fordi han ble aggressiv mot andre folk. men mot meg var han enestående. det var jeg og x som hadde han sammen og han beholdt han etter bruddet i sommer. var hans avgjørelse til slutt, men jeg var enig. ba om å få se han en siste gang før han gjorde det (vi bor 50 mil unna hverandre), så han kom på besøk og vi bestemt oss for å gjøre det sammen. han fikk sprøyte for å sovne og vi ville vente til han hadde sovnet, for ville ikke at det siste han så var et fremmed ansikt. skulle ta ca 15 min, mewn han sovnet ikke, fikk en sprøyte til. men sovnet ikke av den heller, så måtte være med da hun satte den endelige sprøyta ( hadde ikke lyst å se han helt død, det maktet jeg ikke), så når han nesten hadde sovnet inn måtte jeg bare gå, da grein jeg så mye at jeg ikke så hvor jeg gikk. og x måtte reise hjem 50 mil like etterpå. jeg grein hele den dagen. kan ikke sammenliknes med din opplevelse, men jeg vet hva det vil si å ta farvel med hunden sin. det blir som familie. føler så utrolig mye med deg!!!!

[Lillefleur]

Huff dette var fryktelig trist.. Jeg synes hunden din var utrolig heldig som hadde deg:) Det må du huske!
Jeg måtte selv avlive hesten min for snart et år siden, han ble helt uforberedt revet fra meg. Det er kanskje lenge siden, men føles som igår og jeg sliter mye med det. Det er ikke lett å gi slipp på noen man elsker.

Det er en side på internett som har hjulpet meg mye:
http://www.indigo.or...ridge_ver2.html

Det finnes også bøker og diverse om denne vidunderlige RainbowBridge.

Lykke til med det du går igjennom

[Siton]

SORG





Jeg stryker over din gylne pels,

men halen din slår ikke mer.

Øynene dine er lukket igjen

over øyne som ikke ser.

Ditt gylne hjerte har sluttet å slå -

aldri mer løpe, hopp, gå-

Alt er slutt....., det er over nå.




Av Anne Lise Boge



Resten av diktet kan leses her. - jolie (mod)

Dette innlegget har blitt redigert av jolie: 01 november 2008 - 14:47

[Blackpuma]

Jeg kjenner meg så godt igjen, jeg gråt og gråt når jeg leste dette. Jeg mistet selv min hund for tre mnder siden.

Lille Wendy ble født tildlig i 2007. For en nydelig hund. En langhåret dacks, som var litt rar, men utrolig søt. Det gikk noen måneder, og en dag - da jeg skulle til stallen - fulgte hun og min andre lille dachs etter meg. Jeg tenkte at vår voksne dachs ville passe litt på den unge jenta, og jeg red meg en kort liten tur. Jeg gikk hjem, og det var ingen hunder å se. "Jaja, de har vel gått hjem", tenkte jeg. Når jeg kom hjem møtte jeg min voksne dachs, Bolla, og spurte de andre om de hadde sett Wendy. Ingen hadde sett henne, og jeg kjente panikken begynte å nå meg. Vi ropte, vi gikk veien til stallen om og om igjen. Når kl. nærmet seg elleve, tenkte vi på å gi opp. Mine foreldre gikk en siste tur, og bestemte seg for å undersøke litt rundt hyttene. Vi var allerede sikre på at hun var død, men vi ville ikke gi opp. Og der var hun, 10 meter unna veien. Hun var livredd. Hun nektet å komme til oss, og flyktet fra oss. Det endte med at vi måtte fange henne og holde henne fast for at hun ikke skulle stikke av.

I ukene etter dette hadde hun forrandret seg. Hun var sky, redd for mennesker og ville bli tatt på minst mulig. Skyldfølelsen var til stede hos meg hele tiden. Hun var ikke samme gamle. Jeg prøvde å fortrenge det, og det ble bedre etterhvert. Hun ville etterhvert sitte på fanget, og la seg alltid i nærheten av oss. Vi trodde hun var bra. Hun var alltid litt merkelig etter dette. Litt nervøs, mørkredd og gjorde de merkeligste ting. Vi hadde en teori om at hun hadde en hjerneskade, da hun ikke lærte seg å slutte å tisse inne. Hun ble heller aldri helt voksen. Det gikk en stund, der hun lå på fanget og koste seg. Hun var alltid litt var for fremmede, men ikke spesiellt agressiv. Vi var glade for at hun i det minste virket fornøyd.

Vi fant aldri ut hva som skjedde den dagen.

I sommer, når jeg reiste bort, startet det. Lille Wendy startet å bite. Ikke familien, men hvem som helst andre. Hun angrep rett og slett. Hun var jo bare en liten dachs, og selv etter ett tilfelle der hun bet gjennom buksa til en gutt, så fikk hun leve. Hun gikk også mot en baby en gang, men da fikk de stoppet henne. I løpet av mndene jeg var borte, så ble hun bare verre og verre. Dråpen kom når jeg tok med meg en i nær familie, som er veldig dyrevenlig. Wendy bet henne. Ikke hardt, men det var fortsatt angrep to ganger. I løpet av denne neste månedene ble det bestemt at hun skulle avlives. Jeg husker fortsatt den onsdagen jeg fikk vite at hun skulle avlives. Det var som om noen stakk en kniv i hjertet mitt og vred om. To dager, bare to dager, fikk jeg på å forbrede meg på. Siste dagen jeg hadde henne, gikk jeg en lang tur. Jeg ville at hun skulle ha det så bra som mulig på sin siste dag. Jeg husker hvordan det var å stå på toppen av fjellene bak huset mitt, med lille søte Wendy ved siden av meg, alltid fornøyd. Jeg husker hvordan jeg lærte henne å spise krekling. Jeg husker hvordan det var å se på den livsglade, unge hunden som løp rundt og var nysgjerrig på omgivelsene. Jeg husker hvordan det var å se begge de små hundene leke og glede seg over livet.

Jeg måtte på skolen fredagen den 29. august. Jeg sto opp tidlig, og Wendy hadde sovet i senga mi. Natten hadde vært vanskelig, men jeg prøvde mitt beste å holde det koslig. Jeg sto opp og gjorde meg klar til skolen. Etter dette måtte jeg si farvel til henne. Det var umulig å ikke gråte. Jeg gråt, tok bilder, gråt mer, og holdt henne så tett inntil meg som jeg kunne. Jeg hadde fått streng beskjed om å dra på skolen, kanskje i håp om at jeg skulle glemme dette. Jeg kjente på meg at det ikke var rett, men jeg dro allikevel. Jeg ankom skolen, og alt føltes vanskelig. Å snakke, å puste, å smile. Jeg husker jeg så for meg hvordan Wendy, intetanende sovnet inn. Jeg skjønte at det måtte skje, at det var uansvarlig å ha en sånn hund, men allikevel så kunne jeg ikke godta det. Hun var bare ett år gammel, så nysgjerrig på livet. Jeg holdt ikke ut i mer enn to timer. Jeg gikk til læreren med tårer i halsen og sa at jeg følte meg dårlig. Deretter tok jeg første buss til hybelen min. Der la jeg meg ned på sofaen, og gråt. Gråt i mange timer, helt til det var tomt.

Familien min bestemte seg for å dra på kino. Vi så Wall-E. Jeg husker at før filmen var det en reklame med en hund. I løpet av filmen var det en scene der noen var døde, i løpet av filmen var det kjærlighet. Jeg slet sånn med å holde tårene unna. Jeg tvang fram et smil når vi skulle le, for å prøve å skjule det. Tårene lå alltid på vent. Jeg husker jeg var sur på familien min som klarte å le. Jeg husker bilturen hjem, da jeg så gjerne ville gråte.

Ukene etter var vanskelig. Skyldfølelsen kom. Ville hun ikke blitt nervøs, hvis jeg hadde tenkt lengre den sommerdagen, kunne hun blitt bra igjen hvis vi fant riktig trener? Spørsmålene gikk rundt i hodet på meg. Jeg overdriver ikke når jeg sier at det ble vanskeligere å puste. Jeg tenkte det ofte, om jeg noen gang kom til å puste normalt igjen.

Jeg har drømt. Jeg drømte en gang at hun levde allikevel. Det ble gjort en feil under prosessen, og hun levde, hun hadde bare gjemt seg en stund. Jeg ble så lettet, jeg kunne puste igjen. Jeg kunne puste til jeg fant ut at dette betydde bare at hun måtte avlives igjen. Jeg husker jeg skjønte at jeg måtte gå gjennom smerten igjen. Overveldende.
Jeg har også drømt nå nylig at hun egentlig bare hadde gjemt seg litt. Det har aldri vært så fælt å våkne igjen.

Det har nå gått litt over tre mnder. Jeg har lært meg å puste igjen, men minnene er her. Jeg har endelig klart å huske på henne som den energiske klumpen hun var, og ikke at hun er borte. Før gråt jeg bare, nå ler jeg mens jeg gråter. Jeg husker på det fine, på det morsomme. Jeg drømmer fortsatt om det, og jeg gråter fortsatt om kvelden, men allikevel så føles det overkommelig. Jeg har dårlig samvittighet, og store problemer med å se dyreprogrammer, men allikevel så går det greit. Det er ikke lenger bare grått.

Jeg vil tro at til deg vil smerten forsvinne, og byttes ut med glede over hva du har opplevd med hunden din. Jeg synes det er godt å forestille meg at det finnes en himmel for hunden, slik at hunden din(og min) har det bra nå.

Vi kommer alltid til å savne hundene våres, men jeg synes det er viktig at vi husker å være takknemlige for den tiden vi fikk. Jeg er sikker på at hunden din synes det ville vært trist om du bare husket den som noe du har mistet.

Det er kjempefint at du forteller din historie. Det hjelper meg å se at andre har det som meg. Jeg har trengt å skrive ned dette, men jeg har ikke funnet et sted som har passet. Takk

[Puma]

Så mange triste historier.

[Borghild]

Snufs så utrolig trist å lese om Buster og de andre hundene. Selv har jeg ikke hund, men har to hester og 3 katter. Elsker dem. Den ene hesten min er 29 år. Har hatt han i 13 år. Gruer meg til den dagen han blir borte. Hadde en annen katt også som jeg mistet for snart 4 år siden. Enda savner jeg han og sørger over han. Har ennå skyldfølelse for at jeg slapp han ut akkurat den natten. Han kom aldri tilbake. Gikk på veien og ble påkjørt. Føler det er min skyld. Nydelige Snippen min. Ble bare et år. Savner deg helt forferdelig. Elsker deg Snippen min. Håper du har det bra der du er nå. .