Logg inn
Registrer deg
Hjelp
Tidlig lørdagskveld, 3 uker i forveien, var han ute og gikk tur sammen med kjæresten min, mens jeg holdt på å fixe meg litt på badet - for så å skulle dra på butikken etter lufteturen. Jeg husker så godt at jeg sa til kjæresten min - som jo hadde vært på flere lufteturer alene med han tidligere, at han måtte passe ekstra godt på lille Buster når d kom biler..
De dro ut, Buster og min kjære, mens jeg gikk i dusjen. En stund etterpå ringer kjæresten min meg.. Han ber meg komme utenfor en tur. Jeg hører på ham at d er noe, så jeg spør om d har skjedd noe med Buster. "Neida", svarer han, "men skyndt deg". Jeg hørte på han at han løy.. Kastet på meg noen klær i full fart, og mens jeg sprang ned trappene, så jeg for meg de verste bildene. At min lille Buster skulle ligge på veien, påkjørt av en bil. Men nei! Buster satt så fint på armen til kjæresten min, og så så fint på meg da jeg kom springende.. PHU!!! En STOR lettelse! På veien stod også to fortvilte naboer, OG en Golden Retriever. Tispe. Eierne sa at jeg måtte se om Buster var skadet, for de hadde hatt hunden sin løs, og hunden hadde gått totalt til angrep på Buster :
Kjæresten min og Buster var NESTEN hjemme.. Men rundt hushjørnet til naboen dukket plutselig Retrieveren opp fra intet! Kjæresten min røsket Buster opp etter halsbåndet i ren refleks, slik at han nærmest ble hengt, men Retrieveren ga seg ikke. Hun hoppet, knurret og glefset, og var uten tvil ute etter å drepe - som også eierne sa! Buster var av rasen Pomeranian, altså en bitteliten hund på 3 kilo, så han tålte heldigvis å bli holdt oppe med halsbåndet..
Jeg kom altså mot dem.. Da jeg tok Buster i armene mine, hylte han og jeg fikk endel blod på meg. De andre hadde ikke funnet noe på ham før jeg kom ned, både fordi han var så redd og d derfor var vanskelig å røre ham, og fordi han hadde så mye pels.. Jeg fant ut at blodet kom ifra et gapende kjøttsår ved venstre forlabb. Ble selv helt dårlig av å se på, og syntes så synd på min stakkars lille Buster..
Eierne av den andre hunden kjørte oss til veterinæren, og d ble en lang lørdagskveld for lille Buster på operasjonsbordet.. Vi ventet selvsagt der, og jeg var for d meste inne på rommet med Buster. Fikk sjokk da veterinærene barberte bort pelsen slik at de kunne se hele såret og få sydd. Og veterinærene fikk også sjokk! - Sjokk for at han hadde overlevd et så stort bitt! Såret gikk nemlig fra "armhulen" på venstre forlabb, opp langs siden, over ryggen, og ned på andre siden. Buster var altså nærmest delt i to, stakkar.
Sent på kvelden var vi hjemme.. Buster var naturligvis i narkose, og godt innpakket i et pledd - som en liten baby.. Stakkars, stakkars Buster..
De neste dagene var han selvsagt veldig fortumlet.. Såret gjorde veldig vondt og begynte sikkert også å klø ettersom d grodde, for til tider var han nærmest paranoid - som om han trodde at noen plutselig stakk han der.
Men formen ble etterhvert som vanlig, og jeg fikk tilbake min glade fornøyde Buster. Han fikk antibiotika 3 ganger om dagen, men d var han selv helt uvitende om, for jeg pakket tabletten inn i en ostebit
Luxus for Buster, for vi måtte være litt forsiktig med godbitene siden han hadde vært litt plaget med for høye leververdier. Og nå plutselig ost hele TRE ganger daglig 
10 dager etter skulle stingene fjernes.. Men da fant veterinærene ut at de måtte åpne deler av såret fordi d var endel død hud rundt d. Da måtte han altså i narkose igjen, og nye smerter ventet
De prøvde deretter og la såret gro ved hjelp av saltvannskompress. Dvs at såret måtte skiftes på annahver dag, i tillegg til både fredag og lørdag når d var helg. Dette innebar også narkose de aktuelle dagene.. Uff, min bittelille Buster 
HVER gang de skulle sette narkosen på han, uttrykte jeg for veterinærene hvor dårlig jeg likte d. Både pga at d jo alltid er en viss risiko med narkose, og fordi jeg var redd for den lille levera hannes som fort kunne reagere på både narkose og medisiner.Men hver gang kom lille Buster seg etter narkosen. Min sterke lille gullgutt. Hver gang han begynte å komme til seg selv igjen, prøvde han å komme seg ut av pleddet han var tullet inn i, for så å sjangle seg til meg for å søke trøst og varme..<3 Han var alltid en liten "mammadalt", men spesielt mye under denne tiden - Noe som ikke akkurat gjorde meg mindre avhengig av han..
Tirsdag kveld for litt over en uke siden, var kjæresten min og jeg ute og gikk en fin, lang tur med Buster. Vi snakket så varmt om hvor fin form han var i og hvor sterk han var, vel vitende om at en ny sårrens og narkose ventet dagen etter igjen.. Veterinærene var så optimistiske de også, nettopp fordi han kom seg så fint, og fordi såret grodde "etter boka", som de sa.
Da vi var ferdige, dro Buster og jeg hjem igjen på den vanlige måten; Han innpakket i pledd i armene mine. Jeg la han mykt på de to store tykke gulvputene som under denne perioden gikk fra å være "nødputer" ved stolmangel, til å bli Buster sine. Som "Prinsen på erten"
Jeg likte best at han lå der, istedetfor i buret sitt, for da hadde jeg bedre oversikt over han. Og så var d lettere å klemme og kysse på han... Måtte jo selvsagt også løfte litt på han med jevne mellomrom, så jeg fikk bysse han i armene mine..Denne gangen ble han liggende så lenge i forhold til de andre gangene, men han var våken og fulgte med oss. Så klokka 20.30 tok jeg av ham pleddet og satte han på gulvet - noe han vanligvis gjorde av seg selv, etter å ha ligget våken en stund. Da jeg tok ham ut, hadde han gjort ifra seg, stakkar. Så jeg tok ham med i dusjen og dusjet ham forsiktig bak. Jeg merket på han at han ikke var den samme som etter de andre narkosene, men tenkte at han sikkert var sliten, naturlig nok.
Neste morgen hadde han kastet opp mye på puta si - uten at verken jeg eller kjæresten min hadde våknet..
Og han drakk unormalt mye vann, noe han også forsåvidt hadde gjort de 2 dagene i forveien, men på langt nær i så store mengder. Plutselig kastet han opp igjen, og d kom så mye at d like gjerne kunne vært ifra et menneske. DEN lille kroppen. D var for d meste vann. Han mistet også balansen når han kastet opp, så han ramlet oppi sitt eget oppkast, stakkar. Jeg tok ham opp og koste masse med han, og vasket han forsiktig med en våt klut.. Siden d var torsdag og ikke "veterinær-dag", hadde vi planlagt å bare være hjemme og kose med ham denne dagen. Men bare noen få timer senere hylte han hver gang vi bare var borti han, og han begynte å gå som en katt som skyter rygg - tydelig vondt i buken. Jeg tenkte med èn gang på levera, men siden blodprøvene og leververdiene var normale dagen før, prøvde jeg å berolige meg selv med at d kanskje var bandasjen, som jo gikk rundt hele forparten av kroppen hans, som strammet. Jeg ringte veterinæren, og hun sa jeg bare skulle komme bort igjen. Hun var enig i at bandasjen var litt strammere enn tidligere, men hun mente at d ikke skulle ha noen beydning. Hun var også enig med meg ang antall narkoser Buster måtte få,- at d absolutt var veldig ofte, men hva var alternativet? D ville jo være en stor påkjenning for ham, og ikke minst smertefullt, å måtte skifte på såret i bevisst tilstand, bare med "bitemaske" på. Hun kjente på buken hans, og hver gang hylte han, så hun ga han smertestillende morfin, som visstnok skulle være mildere enn annet smertestillende, men som bare varte i 4 timer.
Vi dro hjem, men Buster ble dårligere og dårligere. Spise ville han heller ikke, noe han ikke hadde hatt problemer med de andre ukene. På kvelden måtte vi dra tilbake til veterinæren igjen. Hun tok da av bandasjen, for å utelukke at dette var en del av smerteårsaken, og satte på han en såkalt "nettingstrømpe" som ikke strammet, men som likevel holdt på plass det som lå over såret. Hun tok også røntgen av han, men tatt i betraktning at han ikke lå HELT stille, kunne ikke bildene vise noe galt. Det var jeg selvsagt glad for å høre, men d var så fælt å ikke vite hva som plaget den lille hunden min.. Jeg hadde så lyst til å bare klemme og kose med han, for å vise min ubeskrivelige medlidenhet og kjærlighet, men han var nærmest redd for at noen skulle komme i nærheten, for å skåne seg selv mot unødvendige smerter. Jeg vil aldri få uttrykt sterkt nok hvor enormt synd jeg syntes på den bittelille hunden min..
Dagen etter var d såkalt "veterinær-dag" igjen, for å rense såret.. Da var Buster blitt enda slappere, og veterinærene var enige om at han denne dagen skulle få slippe narkose, hvis det ellers gikk bra å ta på ham "bitemaske" - noe som på ingen måte hadde vært enkelt å få på ham ved tidligere anledninger. Men Buster var så utmattet og tom for krefter at han ikke gjorde noe motstand. Han satt så fint på veterinærbordet han ellers pleide å være livredd, og lot meg ta på han masken helt uten protest. Veterinæren skiftet på såret,og Buster viste ingen tegn på at det var smertefullt uten bedøvelse/narkose. Huff, huff..
Siden han verken ville spise eller drikke lenger, ble jeg enig med veterinæren om å gi han spesialmat og vann med sprøyte inni munnen, èn gang i timen. I tillegg fikk jeg med en slags pasta på tube som skulle stabilisere magen, siden han kastet opp. Denne skulle jeg gi med 6-8 timers mellomrom.
Vi dro hjem, og Buster ville bare ligge. Jeg gjorde som veterinæren sa ang mat og vann,selv om Buster overhodet ikke ønsket at jeg skulle gi ham noe, men han svelgte iallefall, etter at jeg hadde kjempet det inn i munnen. Etter en halvtime kastet han d opp igjen, og slik fortsatte det hver time.. Og hver gang han kastet opp, mistet han fotfestet og ramlet, så jeg holdt ham hver gang. Men veterinæren sa at jeg likevel skulle fortsette å gi ham d, for forhåpentligvis tok han til seg LITT næring, selv om han kastet opp. Og d var jo selvsagt også viktig så han ikke skulle bli dehydrert. Klokka 23.30 sluttet jeg å gi ham mat/vann, slik at magen skulle få ro sånn at han forhåpentligvis slapp å kaste opp mer. Det skjedde desverre ikke.. Buster kastet opp hver time, noen ganger to ganger i timen, og hadde problemer med å både stå og gå. Jeg var oppe med han hele natta, holdt han og trøstet han hver gang han kastet opp.. Grusomt var det. Jeg la han forsiktig på magen min, tok dyna over og koset med han en liten stund,men var så redd for å utsette han for smerter hvis jeg skulle komme til å røre på meg, så jeg fant ut at han hadde d best hvis jeg la ham ned på putene sine - som jeg hadde satt helt inntil senga, ved hodet mitt. Jeg lå og så på ham.. Han slet med å få sove.. Pustet raskere enn vanlig.. Jeg strøk på ham.. Var så ubeskrivelig glad i ham, og syns så synd på ham at det bokstavelig talt verket i brystet.. Banet mitt..<3
Allikevel trodde jeg dette skulle gå bra.. Buster hadde vært alvorlig syk i 2001, etter at han sultestreiket hjemme hos foreldrene mine, da jeg for første gang var borte fra ham på 3 år.. En uke skulle de passe han. Og selv om Buster uten tvil hadde det godt hos dem, ble han nok redd da jeg reiste fra ham. Jeg overtok han da han var to, og han ble fort avhengig av meg - og jeg av han!! Iallefall sluttet han å spise, og på en sånn liten kropp skal det ikke så mye til før store prosenter av kroppsvekta er borte. Dette førte til at han fikk krampeanfall med bare minutters mellomrom, og veterinærene der sa til foreldrene mine at d beste var å gi han en sprøyte så han skulle få slippe.. Da var Buster 5 år. Heldigvis nektet jeg det.. Jeg fikk ham sendt hit med fly, som tar 20 min, og en venninne som tilfeldigvis skulle med det flyet, tok godt vare på ham. Veterinærene her (de samme som nå), ga han væske intravenøst, og hadde han der en hel dag. De ga meg samme råd som nå ang mat og vann hver time, men sa tydelig ifra om at jeg nok måtte regne med at han kom til å dø hjemme.. Jeg husker d så godt! Og jeg var så redd.. Men verken jeg eller Buster ga oss! Hver time ga jeg han mat og vann.. Samme mat som nå. Forskjellen var at han den gang ikke kastet opp maten jeg ga han. To dager etterpå reiste han seg opp for å gå - Det var et stort stort øyeblikk. Som et barns første skritt.. Dagen deretter dro vi på kontrolltime hos veterinæren. Da sprang Buster glad og fornøyd rundt og snuste utenfor veterinærsenteret, uanfektet av d som var skjedd få dager i forveien. Jeg husker at d var så fint vær den dagen. Og at alle veterinærene som jobbet der kom ut for å se at d virkelig var sant! De klappet og sa d var helt utrolig at d var samme hunden som var der for bare 3 dager siden.
En liten avsporing altså.. Bare for å få understreket litt. Jeg trodde virkelig d skulle gå bra denne gangen også! Både pga den tidligere nevnte historien, og pga veterinærenes optimisme. De hadde jo ikke funnet noe galt..!
I syvtida, etter en lang tung natt for lille Buster, fikk han endelig sove litt.. Jeg sovnet også litt da, og vi sov begge til klokka 9. Da ringte klokka, for vi hadde ny time hos veterinæren klokka 10. Sårskift og kontroll. Jeg stod opp, bar Buster ut i stua på et pledd, og ga han mat og vann igjen.. Jeg håpet så sterkt at magen hadde roet seg iløpet av natta.. Da vi skulle dra, tok jeg frem reisekurven hans, som jeg forøvrig hadde åpnet lokket på for å hele tiden kunne se ham. Lille sterke Buster reagerte med èn gang, løftet på hodet og prøvde å reise seg for å komme seg inn i d.. Stakkar... Han ville vel forsikre seg om å ikke bli forlatt. Jeg måtte nok hjelpe ham.. Løftet han forsiktig opp og la han forsiktig ned i kurven, slik at han lå godt.
Kjæresten min var med meg denne lørdagen. Vi hadde planlagt at vi skulle kjøre innom en dyrebutikk og kjøpe en liten gave til Buster når vi hadde vært hos veterinæren..
På veien til veterinæren kastet han opp maten jeg hadde gitt ham da vi sto opp.. Jeg ga beskjed om dette da vi kom frem, og sa at det hastet. Fortalte at han ikke greide å gå lengre.. Hun som satt ved disken skulle videreformidle dette til veterinæren. Pga at det var lørdag, hadde man ikke time på vanlig måte, man måtte bare komme når d åpnet kl 10. Og d var bare èn veterinær på..
D var allerede kommet endel da vi kom. Bl.a en stor hund som hele tiden ville lukte og slikke på Buster sin kurv. Han virket litt ulydig for eieren kjeftet kontinuerlig på han. Jeg ville så gjerne ta opp Buster siden han hadde kastet litt opp, men tenkte jeg skulle vente til den store hunden var borte. Jeg strøk på Buster.. Han løftet hodet og så på meg med de ubeskrivelig skjønne øynene sine.. Han hadde litt oppkast i pelsen under haka, så jeg prøvde å flytte litt forsiktig på hodet hans bare, for jeg var så utrolig redd for at han skulle få vondt hvis jeg rørte han for mye. Det gikk ikke så bra, så jeg lot han ligge. Jeg skulle jo likevel ta han opp når den store hunden ikke var der lengre.. Buster lå i kurven sin på fanget til min kjæreste. Han satt lengst borte ifra den store, som visstnok het Hero.
Plutselig ringte tlf min.. Det var venninna mi som lurte på hvordan d gikk med Buster. Jeg gikk ut fra venterommet og ut i gangen for å fortelle hvordan d stod til. Utenfor stoppet en bil, og ut kom en ung gråtende jente med et lite bur. Må ha vært en hamster eller noe i d.. Jeg avsluttet telefonsamtalen, og venninna mi understreket at jeg MÅTTE ringe så fort vi var ferdige der, noe jeg selvsagt lovet henne. Husker jeg syns d var litt merkelig at hun ringte så tidlig en lørdags formiddag, men tenkte ikke mer over d.. Hadde jo Buster å tenke på..
Inne på venteværelset igjen tok jeg en brosjyre fra hylla om nyre-/leversvikt.. Leste om symptomene, og fant umiddelbart ut at de var synonym med Buster sine plager de siste dagene. DETTE skulle jeg si til veterinæren. Og jeg hadde på forhånd bestemt meg for å foreslå å gi ham væske/næring intravenøst, i tillegg til at jeg skulle kreve nye blodprøver/leververdier og røntgenbilder.
Da veterinæren kom ut, "overså" hun oss og tok inn den gråtende jenta med d lille buret. Jeg reiste meg for å si til hun bak disken at d strengt tatt nok var vår tur.. Da ropte kjæresten min til meg at Buster kastet opp igjen. Jeg løp bort dit.. Akkurat da dør min elskede elskede lille Buster........
På sin 10-årsdag, lørdag 4. november 2006...Naturlig nok får jeg panikk.. Roper at han er død osv.. Hun bak disken tar oss inn på et rom, veterinæren kommer løpende for å hente Buster,og de prøver å gjenopplive ham vha munn-til-munn, hjertemassasje, respirator og hjertestøt, men DESVERRE til ingen nytte...
D er d verste jeg har opplevd i hele mitt 30-årige liv! Jeg var fullstendig oppløst i tårer.. Ba til Gud, som jeg egentlig ikke tror på engang, mens gjenopplivinga pågikk - noe som forøvrig atter en gang ga meg grunn til å ikke tro på Gud..
Min bittelille uskyldige Buster var død. Borte fra meg.. Han som jeg forgudet og ELSKET over ALT på jord.. Hvordan skulle jeg klare meg nå?
Jeg vet at dette ble langt, men d var godt å få d skrevet ned.. Og d var viktig for meg å få med diverse detaljer..
Igår var d altså èn uke siden jeg mistet ham.. Og jeg er fremdeles like knust. Gråter mye, både natt og dag.. Sover dårlig.. Spiser litt nå, men ingenting de første seks dagene.. Var heller ikke utenfor døra før etter seks dager.. Greide d ikke. Og greier d fortsatt ikke.. Jeg sørger så forferdelig! Og har så utrolig mye skyldfølelse.. Føler at jeg skulle satt foten hardere ned til veterinærene, at jeg skulle skjønt hvor alvorlig d egentlig var, at jeg skulle hatt ham i senga hele den siste natta, at jeg ikke fikk koset nok med ham.. Og jeg fikk ikke tatt farvel med han...
Jeg tenker på om de har lagt han godt der.. Om de tar vare på han.. Har så lyst til å holde ham.. Kysse på han.. Klemme han, og klø han bak øret som han syns var så godt.. Jeg vil ikke at han skal ligge på et kaldt rom å fryse.. Jeg vil varme han. Legge han mykt og bre dynen over han. Men bare til halsen...
D er så mange tanker... Men jeg visste jo ikke.. Jeg visste jo ikke at han skulle dø fra meg.. Jeg har pratet en god del med veterinærene i ettertid. De har ringt meg, og d har hjulpet litt.. De sier også at de overhodet ikke hadde forventet et sånt utfall. Og de understreker veldig hvor traumatisk d ble for meg.. At hadde de visst hvor ille Buster egentlig hadde d på slutten, så skulle han fått dø på en mer human måte.. D gjør ikke akkurat smertene mindre hos meg. Jeg har sånn medlidenhet for min elskede bestevenn at d er vanskelig å komme gjennom hver eneste time, hvert eneste minutt.. Jeg rekonstruerer og rekonstruerer.. Var d noe jeg gjorde feil? Kunne jeg gjort noe annerledes? Hva tenkte Buster rett før han døde? Var han redd siden jeg ikke holdt han..? Hva tenkte han de siste dagene? Frøs han noen gang? Den dagen jeg lukket opp vinduet for at han skulle få det litt svalt, siden d var så varmt i leiligheten, skulle jeg heller ha lagt et pledd over ham? Tusen tanker.. konstant. Og jeg er så lei meg. Så deprimert.. Hver gang jeg våkner, etter bittelitt søvn, ligger jeg helt sammenknytt i fosterstilling med armene knyttet i kors over brystet.. Full av angst. Skyldfølelsen er så enorm.. Og savnet er så stort at d bokstavelig talt RIVER i meg.. Uutholdelig! Buster; kjære, kjære Buster
Jeg tror ikke NOEN som ikke har mistet et kjæledyr NOEN gang kan sette seg inn i en slik sorg. For meg er d ikke "bare" en hund. For meg er d som å miste et barn.. Jeg har selvsagt hele tiden visst at han skulle dø før meg, og jeg har alltid gruet meg helt forferdelig til den dagen, men en SÅ urettferdig død.. Å bli bitt av en annen hund! Og selv om han var en senior hund, kunne Buster fint blitt mange år til.. Små hunder lever jo gjerne litt lengre enn store hunder.
Veterinærene fant aldri ut hva som forårsaket så mye smerte hos Buster.. For tre dager siden ringte den ene veterinæren meg av litt praktiske årsaker.. D var så fælt!!
Hun sa at hun nettopp hadde vært å hentet Buster på obduksjonssenteret. Min Buster.. Hun hadde han der.. Jeg ønsket selv å få han obdusert. Vil så gjerne ha et svar, selv om d aldri vil gi meg min Buster tilbake.. Obduksjonsrapporten ville være klar om 1-2 uker, sa hun. Så lurte hun på dette med urne.. For etter en obduksjon er d best å kremere ham. D er liksom ikke noe å hente tilbake, sa hun på en fin måte.. Grusomt, grusomt, grusomt Så imorgen blir han sendt til en annen by med fly - i en pakke.. De samarbeider med et krematorium der. Etter en uke vil jeg få urnen.. Med asken.. Med Buster... Til minne om min ALLER aller kjæreste Buster - Mitt hjerte! Jeg vil ALLTID elske deg, lille venn... Savnet kan aldri beskrives
Hvis noen har tatt seg tid til å lese historien om min kjære lille Buster, og hvis noen har vært borti noe lignende, vil jeg sette STOR pris på å høre fra deg/dere..
( Og hvis noen bet seg merke i oppringningen fra min venninne, som jeg jo stusset på siden d var såpass tidlig på en lørdag, ringte hun fordi hun var så bekymret.. Hun hadde drømt at Buster døde... Dette fortalte hun selvsagt etter at d tragiske var skjedd...)
Multisitat
Skrevet 13 november 2006 - 16:14
