Gå til innhold


Foto

Hvordan kondolere?Kollega som har mistet far


  • Please log in to reply
28 svar på dette emnet

#21 Gjest_Gjest_Anonym_*_*

Gjest_Gjest_Anonym_*_*
  • Gjester
  • Ble med --

Skrevet 06 mai 2008 - 17:24

Første gangen jeg hørte ordet "kondolerer" gikk jeg i åttende, og vi skulle lage kort til en i klassen som hadde mistet faren sin. Da syntes ordet var veldig stivt og unaturlig å bruke. Husker ikke akkurat hva vi skrev, men vi fant noe som var litt mer naturlig for oss å si.

Hadde noen sagt kondolerer til meg i den alderen, hadde jeg ikke skjønt hva de mente. Nå noen år senere, har jeg vent meg mer til ordet, og har mistet begge bestefedrene mine (den ene idag:'( ). Nå synes jeg ordet er naturlig å bruke i slike sammenhenger, men man bør kanskje tenke seg litt om etter bedre ord til yngre.

På en måte synes jeg kondolerer også kan virke litt upersonlig. Jeg synes i hvert fall at man bør legge til noe mer hvis det er noen man kjenner ganske godt som har mistet noen.
  • 0

#22 Gjest_Gjest_*

Gjest_Gjest_*
  • Gjester
  • Ble med --

Skrevet 06 mai 2008 - 23:43

Jeg har hørt "kondolerer" mye etter at mannen min døde. Jeg synes det er et fint ord, ikke mist fordi man da får sagt det viktigste uten å ha en lang samtale. "Det var trist" eller "Jeg har tenkt så mye på deg" fungerer også bra, emn jeg tror faktisk jeg foretrekker "kondolerer". Det er muligens litt høytidlig, men så er jammen døden en stor sak også.

Sånn praktisk så synes jeg ofte det er lettere å bytte tema etter et kondolerer enn etter mange andre utsagn, og det er faktisk ikke alltid og i alle situasjoner jeg har lyst til å prate om det som har skjedd. Vil jeg snakke, så er det liksom mer opp til meg.

Uansett er det mye viktigere å si noe enn akkurat hva som sies.
  • 0

#23 Tweak

Tweak

    Husvarm

  • Medlem
  • PipPipPip
  • 187 innlegg
  • Ble med 7. okt. 07

Skrevet 09 mai 2008 - 20:53

Jeg husker at jeg ikke likte når folk sa kondolerer til meg. Det ble så kaldt og upersonlig, og tomt, på en måte. Det sa liksom ikke noe, selv om jeg vet meningen med ordet. Det er så fremmed, siden det ikke brukes i noen andre sammenhenger. Jeg følte det var mye bedre med "Huff, så forferdelig! Tenker på deg!" osv.

Likevel så forstår jeg de som ikke sa noe annet enn kondolerer. Jeg forstår veldig godt at man blir tom for ord! Men kunne likevel ønske at de heller sa noe tåpelig, og klisjeaktig, som viste at de "ville" noe mer på en måte. Men her står jeg i beita med følelsene mine, for det er jo ofte de som bruker kondolerer, og som du ikke forventet det fra, som faktisk har tenkt myyye på hva de skal si, men ikke kommer på noe.

Kondolerer kan jeg godt høre fra naboer, og fjerne slektninger. I tillegg begrenser det seg til en svært kort periode. Flere måneder etterpå, er det liksom ikke passende. Jeg ville mye heller hørt "Å, dette var så trist, jeg vet ikke hva jeg skal si, annet enn at jeg føler med deg og er her for deg".

Det er bare èn jeg gnager litt på i ettertid... Jeg klarte ikke ringe til alle vennene mine på studiestedet, og sendte meldinger i stedet, og fra en av de fikk jeg bare tilbake "kondolerer". Ikke noe mer. Det var kanskje dumt av meg å bare skrive melding til vennene mine, men der og da klarte jeg ikke annet, det er jo kanskje ikke så rart. Tenker fremdeles på den korte meldingen jeg fikk tilbake, og det er vel derfor jeg skriver på denne tråden nå. En tenker litt rart når en står oppi det hele... Det er ikke alltid det høres logisk ut i ettertid, men det er nå slik en føler der og da.
  • 0

#24 Gjest_Gjest_Sofia_*_*

Gjest_Gjest_Sofia_*_*
  • Gjester
  • Ble med --

Skrevet 11 mai 2008 - 11:01

Det er bare èn jeg gnager litt på i ettertid... Jeg klarte ikke ringe til alle vennene mine på studiestedet, og sendte meldinger i stedet, og fra en av de fikk jeg bare tilbake "kondolerer". Ikke noe mer. Det var kanskje dumt av meg å bare skrive melding til vennene mine, men der og da klarte jeg ikke annet, det er jo kanskje ikke så rart. Tenker fremdeles på den korte meldingen jeg fikk tilbake, og det er vel derfor jeg skriver på denne tråden nå. En tenker litt rart når en står oppi det hele... Det er ikke alltid det høres logisk ut i ettertid, men det er nå slik en føler der og da.


Jeg tror det er ganske naturlig og ikke orke å ringe for å si hva som har skjedd. Jeg fikk en tante til å ringe resten av familien da mamma døde. Jeg var ikke i stand til å ringe selv. Tror også at jeg kun sendte en sms til mine nærmeste venner.

Har opplevd at venner har trukket seg tilbake og noen nye kom på banen. Rett og slett fordi noen av de ikke visste noe om det å miste en av sine nærmeste. Har gjenopptatt et gammelt vennskapsforhold. Sorgen og det at vi begge har mistet foreldre bandt oss sammen igjen.

Jeg hadde i utgangspunktet ikke noe forhold til ordet kondolerer. Jeg satte pris på ordet da mamma døde. Ikke alltid lett for andre å vite hva de skal si, men her er det et ord som brukes i denne sammenhengen. Det kan være en inngangsport for å snakke videre.
  • 0

#25 Gjest_Gjest_*

Gjest_Gjest_*
  • Gjester
  • Ble med --

Skrevet 20 desember 2008 - 23:39

Hva hvis man sier " skjønner/føler hvordan du har det?
  • 0

#26 Gjest_heiheii_*

Gjest_heiheii_*
  • Gjester
  • Ble med --

Skrevet 25 desember 2008 - 12:35

En jeg kjenner mistet faren sin for et par uker siden. Da jeg møtte henne etterpå, så gikk jeg først bort til henne da jeg kom inn i rommet, ga henne en god klem og sa uffameg eller noe. Så spurte jeg hvordan ståa var og hun svarte at man må jo bare klare det. Man må jo videre. Er vanskelig å vite hva man skal si, mange fikser ikke ordet "kondolerer". Så da velger jeg å si noe annet, litt fort, for så å begynne å snakke med personen. Spør litt om det praktiske, smiler litt oppmuntrende (sånn svakt liksom, sånn "uff"-smiling)

Vanskelig å forklare, og til eldre folk kan man kanskje bruke "kondolerer" mer enn til yngre. Også kommer det jo an på hvor nær man er personen.



folk er jo veldig forskjellige, men akkurat den uffamegsmilingen er noe av det jeg liker minst å være mottaker av....selv opplever jeg det som mangel på forståelse, men jeg blir jo ikke fornærmet av det. jeg skjønner det er godt ment, men jeg får litt følelsen av å ville komme kjappest mulig ut av samtalen....

synes kanskje ord som "trist å høre om xx, håper det går ok med deg - bare kom for å prate hvis du vil" passer fint, det er liksom kort og konsist.


jeg angret litt en gang på at jeg gav en person en klem og sa at jeg bare ville si at vi tenkte mye på h*n, men det var liksom bare en så utrolig tragisk setting at jeg kunne liksom ikke la være å si noe heller når jeg traff personen.
  • 0

#27 Matty

Matty

    Husvarm

  • Medlem
  • PipPipPip
  • 217 innlegg
  • Ble med 6. aug. 07

Skrevet 02 januar 2009 - 20:41

Jeg kan selv ikke si kondolerer, men jeg synes det var helt greit når folk sie det til meg.

Det er forskjellig hva som er naturlig å si, din relasjon til den som har mistet noen, hvem som døde og hvordan det skjedde.

Når ting er helt grusomt, når en ungdom er død, drap, alt det der - så er det egentlig ingenting å si. Så da sier jeg bare- det er ingenting jeg kan si, men all medfølelse.

Eller så kan man jo si -det var leit å høre om......

En klem er kanskje det aller beste!!

Men for all del, det aller aller viktigste må jo være å vise at man bryr seg. Om det siers høyt, uttrykkes ved brev, telefon eller SMS....
  • 0

#28 Gjest_Gjest_*

Gjest_Gjest_*
  • Gjester
  • Ble med --

Skrevet 23 februar 2009 - 14:26

Jeg synes ordet kondolerer er meningsløst og fælt.
Har mistet forlovede og min mor og hver gang var det noen som kom med ordet kondolerer. Ekkelt ord. Både minner det om ordet gratulerer og det sier ingenting for meg. Det blir for stivt og følelsesløst.
Mye bedre når folk bare ga meg en klem og sa det var trist å høre eller lignende.
Det som varmest meg mest av alt var en bekjent som skrev til meg "jeg vet ikke hva jeg skal si, men jeg tenker på deg".
Enkelt og ærlig.
  • 0

#29 Gjest_pia24_*

Gjest_pia24_*
  • Gjester
  • Ble med --

Skrevet 25 februar 2009 - 14:33

Kondolerer er er tomt ord for meg.
Jeg satte mye større pris på at mennesker rundt meg fortalte meg at de syns det var trist at min mor døde, at de syns synd på meg, at de følte med meg. Alt annet enn "kondolerer". De som sa "kondolerer" til meg følte jeg gjorde av pliktfølelse, og da blir det i alle fall feil.
Nei, si heller noe personlig. "Det var trist å høre om faren din, håper det går bra med deg" enn at du faller inn under kategorien "nok en pliktoppfyller".

Men det er min mening, og min erfaring med ordet, og andre setter kanskje pris på ordet kondolerer.
  • 0




1 bruker(e) leser dette emnet

0 medlemmer, 1 gjester, 0 skjulte brukere