Vil venne meg av å trene så mye

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg er ei jente på 20 år som alltid har vært glad i trening, men i den siste tiden har det tatt helt av. Siden i november har jeg jogget absolutt hver dag, bortsett fra sju dager tror jeg. Trener også en del styrke, pluss gruppetimer på treningssenteret noen ganger.

Klarer ikke å gå en dag uten å jogge, får helt angst. De få dagene jeg ikke har trent, har jeg ikke fått sove natten etterpå, fordi jeg har ikke tenkt på noe annet. Elsker jo jogging, og har som regel lyst til å jogge, men føler nå at det er blitt en slags trang, særlig når det går utover hvordan jeg fungerer ellers i hverdagen. Har også til tider kjent smerter i kroppen, som f.eks. ankler, legger, kne og hofter.

Noen som har tips til meg om hvordan jeg kan "tvinge" meg selv til å slutte å trene så mye? Drømmen er å være fornøyd med omtrent fire løpeøkter i uka, pluss tre styrkeøkter og kanskje et par gruppetimer.

Hjelp noen?

Anonymous poster hash: cb076...327

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg er ei jente på 20 år som alltid har vært glad i trening, men i den siste tiden har det tatt helt av. Siden i november har jeg jogget absolutt hver dag, bortsett fra sju dager tror jeg. Trener også en del styrke, pluss gruppetimer på treningssenteret noen ganger.

Klarer ikke å gå en dag uten å jogge, får helt angst. De få dagene jeg ikke har trent, har jeg ikke fått sove natten etterpå, fordi jeg har ikke tenkt på noe annet. Elsker jo jogging, og har som regel lyst til å jogge, men føler nå at det er blitt en slags trang, særlig når det går utover hvordan jeg fungerer ellers i hverdagen. Har også til tider kjent smerter i kroppen, som f.eks. ankler, legger, kne og hofter.

Noen som har tips til meg om hvordan jeg kan "tvinge" meg selv til å slutte å trene så mye? Drømmen er å være fornøyd med omtrent fire løpeøkter i uka, pluss tre styrkeøkter og kanskje et par gruppetimer.

Hjelp noen?

Anonymous poster hash: cb076...327

Skulle forresten stå "tvang", ikke "trang".

TS

Anonymous poster hash: cb076...327

[AnonymBruker]

Ingen som kan hjelpe meg?

Anonymous poster hash: cb076...327

[AnonymBruker]

Prøv å kutte ned veldig gradvis? Cold turkey gir meg enorme problemer, i hvert fall. F.eks. jogg litt kortere hver gang, gå deler av strekningen osv., før du rett og slett bare bestemmer deg for en dag du ikke skal trene i det hele tatt? Prøv også å finne ut nøyaktig hvorfor du føler du må - sannsynligvis ligger det noen helt riv ruskende gale tankemønstre og antakelser bak det hele.

Anonymous poster hash: 4b27b...0de

[AnonymBruker]

Prøv å kutte ned veldig gradvis? Cold turkey gir meg enorme problemer, i hvert fall. F.eks. jogg litt kortere hver gang, gå deler av strekningen osv., før du rett og slett bare bestemmer deg for en dag du ikke skal trene i det hele tatt? Prøv også å finne ut nøyaktig hvorfor du føler du må - sannsynligvis ligger det noen helt riv ruskende gale tankemønstre og antakelser bak det hele.

Anonymous poster hash: 4b27b...0de

Jeg føler jeg må fordi jeg ikke kan være "dårligere" enn jeg har vært de siste månedene… Og fordi jeg vet at jeg ikke får sove om natten dersom jeg ikke trener (jeg ligger bare og tenker på at jeg MÅ trene neste dag, siden jeg ikke trente idag, og får dermed ikke sove pga. denne pliktfølelsen). Føler også at jeg må jogge så mye som jeg gjør, fordi det er den mest effektive treningsformen i følge mange. Har tenkt på å erstatte jogging med f.eks. litt sykling, ellipsemaskin, gåturer eller noe, men forestillinger meg at dette er "dårligere" enn den joggingen jeg er vant med. Føler heller ikke jeg kan spise så mye som jeg ønsker (er glad i mat og bruker det som en slags belønning fordi jeg har trent), dersom jeg ikke trener som jeg er vant med. Utrolig slitsomt

Anonymous poster hash: cb076...327

[AnonymBruker]

Jeg vil bare si at jeg skjønner utrolig godt hvor slitsomt det er, og jeg håper virkelig du er villig til å prøve å ta tak i dette NÅ, for det forsvinner neppe av seg selv.

Jeg skulle så ønske jeg hadde noen bedre råd å gi deg, men for what it's worth: du er i hvert fall ikke alene. Jeg vet ikke hvor det bikket over for meg, men plutselig var jeg fanget i et liv der alt handlet om mat og trening. Reglene ble stadig flere, pliktfølelsen sterkere og sterkere, og svarthvitt-tankegangen enormt dominerende (du vet, den stemmen som sitter bak i hodet og forteller deg at alt er ødelagt hvis du ikke trener så og så mye, eller at du ikke kan spise det og det før du har løpt osv..). Jeg har begynt å jobbe meg gjennom det, og det er enormt vanskelig. Det går opp og ned, og noen ganger skjønner jeg ikke at det har gått ned før jeg sitter fast igjen. MEN jeg tror virkelig at det vil være verdt det til slutt. Jeg vil så gjerne ha tilbake livet der jeg kunne trene fordi jeg likte det, og ikke fordi jeg måtte. Jeg vil ikke ha vondt her og der hele tida fordi jeg bryter kroppen ned mer enn jeg lar den bygge seg opp.

Jeg vil fortsatt råde deg til å trappe ned gradvis, og til å jobbe med tankene dine. Kanskje du kunne snakket med lege om en henvisning til psykolog? (Eller i det minste ha det i bakhodet som en mulighet dersom det viser seg å være vanskelig å takle alene?) Innerst inne vet du godt at verden ikke går under om du trener litt mindre, du vet kroppen din ikke har godt av at du holder på sånn, og du vet at du skal spise mat for å kunne trene og ikke motsatt! Det kommer nok ikke til å bli lett, men det kommer til å være verdt det.

Anonymous poster hash: 4b27b...0de

[AnonymBruker]

Jeg vil bare si at jeg skjønner utrolig godt hvor slitsomt det er, og jeg håper virkelig du er villig til å prøve å ta tak i dette NÅ, for det forsvinner neppe av seg selv.

Jeg skulle så ønske jeg hadde noen bedre råd å gi deg, men for what it's worth: du er i hvert fall ikke alene. Jeg vet ikke hvor det bikket over for meg, men plutselig var jeg fanget i et liv der alt handlet om mat og trening. Reglene ble stadig flere, pliktfølelsen sterkere og sterkere, og svarthvitt-tankegangen enormt dominerende (du vet, den stemmen som sitter bak i hodet og forteller deg at alt er ødelagt hvis du ikke trener så og så mye, eller at du ikke kan spise det og det før du har løpt osv..). Jeg har begynt å jobbe meg gjennom det, og det er enormt vanskelig. Det går opp og ned, og noen ganger skjønner jeg ikke at det har gått ned før jeg sitter fast igjen. MEN jeg tror virkelig at det vil være verdt det til slutt. Jeg vil så gjerne ha tilbake livet der jeg kunne trene fordi jeg likte det, og ikke fordi jeg måtte. Jeg vil ikke ha vondt her og der hele tida fordi jeg bryter kroppen ned mer enn jeg lar den bygge seg opp.

Jeg vil fortsatt råde deg til å trappe ned gradvis, og til å jobbe med tankene dine. Kanskje du kunne snakket med lege om en henvisning til psykolog? (Eller i det minste ha det i bakhodet som en mulighet dersom det viser seg å være vanskelig å takle alene?) Innerst inne vet du godt at verden ikke går under om du trener litt mindre, du vet kroppen din ikke har godt av at du holder på sånn, og du vet at du skal spise mat for å kunne trene og ikke motsatt! Det kommer nok ikke til å bli lett, men det kommer til å være verdt det.

Anonymous poster hash: 4b27b...0de

Det hjelper i alle fall på å lese at jeg ikke er alene om å ha det slik. Jeg har flere ganger bestemt meg for at jeg "bare skal slutte å trene så mye", men det nytter ikke. Så jeg utsetter og utsetter. "Begynner på mandag". Når mandag kommer, utsetter jeg til torsdag. Det nytter ikke. Jeg lyver ofte til familie, kjæreste og venner om hvor jeg er, fordi jeg vil ikke at de skal vite at jeg trener så mye. Ofte kan jeg droppe sosiale sammenkomster også, fordi jeg MÅ få trent den dagen. Dersom jeg erstatter joggingen med annen treningsform en dag, sitter jeg igjen med en skamfølelse i ettertid, og føler ikke at jeg har fått trent så mye eller på den måten som jeg burde.

Takk for medfølelsen, jeg skal prøve så godt jeg kan

Anonymous poster hash: cb076...327

[AnonymBruker]

Det hjelper i alle fall på å lese at jeg ikke er alene om å ha det slik. Jeg har flere ganger bestemt meg for at jeg "bare skal slutte å trene så mye", men det nytter ikke. Så jeg utsetter og utsetter. "Begynner på mandag". Når mandag kommer, utsetter jeg til torsdag. Det nytter ikke. Jeg lyver ofte til familie, kjæreste og venner om hvor jeg er, fordi jeg vil ikke at de skal vite at jeg trener så mye. Ofte kan jeg droppe sosiale sammenkomster også, fordi jeg MÅ få trent den dagen. Dersom jeg erstatter joggingen med annen treningsform en dag, sitter jeg igjen med en skamfølelse i ettertid, og føler ikke at jeg har fått trent så mye eller på den måten som jeg burde.

Takk for medfølelsen, jeg skal prøve så godt jeg kan

Anonymous poster hash: cb076...327

Jeg har vært (og er, kanskje, det går som sagt litt opp og ned) der du er. Jeg dropper sosiale ting/ting jeg har lyst til fordi det kræsjer med planen om å trene så og så mye, jeg skammer meg hvis jeg lar treningen ligge, jeg får skyldfølelse hvis jeg spiser som normalt når jeg ikke trener. Men - jeg trente ikke i går! Jeg hadde egentlig planlagt det, men så dukket det opp en fantastisk mulighet til å gjøre noe jeg egentlig hadde utrolig lyst til, og da måtte treningen utgå. Det tok meg flere timer å bestemme meg, og det var så ubehagelig at jeg ble kvalm og rastløs og sint og stressa, men jeg klarte det og jeg koste meg. I dag slåss jeg med følelsen av at jeg må gjøre ekstra mye for å veie opp, så jeg tvinger meg selv til å ta det litt med ro istedenfor. Det er ikke behagelig, men jeg tror at å være villig til å møte ubehaget og "å holde ut med" de forstyrrede sidene av seg selv, utfordre idiotien osv. vil gjøre det bedre på sikt!

Jeg tviler ikke det minste på at du kan klare dette her. Det beste rådet jeg kan gi er egentlig å holde fast ved tanken om at du faktisk vil endre på dette. Det er vanlig å ha veldig motstridende tanker om å gi slipp på slike forstyrrelser, og det er lett å overtale seg selv til å fortsette - særlig hvis man prøver å endre alt på en gang. Gjør en liten endring av gangen. Jobb deg gjennom ubehaget, og ta neste skritt når du føler du er klar. Vær forberedt på at du noen ganger må ta et skritt tilbake, men at det ikke betyr at man trenger å sette seg ned og gi opp. Du har allerede bevist at du har en vilje av stål - bruk den til å jobbe med dette.

Anonymous poster hash: 4b27b...0de

[Gjest me2u]

Begynn med å kutte ned på lengden av øktene. Du kan fint jogge daglig i startfasen, men kutt ned på km. Eterhvert som kan du begynne å kutte ned på antall økter i uka.

[AnonymBruker]

Begynn med å ta en hviledag etter hver trening. Det du nå holder på med er IKKE bra for verken kropp eller helse. Høres ut som om du nesten har tvangstanker angående trening.

Når du har trappet ned gradvis, vil kroppen bli mer vant til det. Aldi tren to dager etter hverandre, la kroppen restituere seg, få hvile. 3 ganger i uka er nok med løping. Unn deg og tenk på hvile på samme måte som trening, at det gjør deg godt og at det komlimenterer treningen så den gjør deg bedre. Hvile er kjempeviktig!

Anonymous poster hash: 5df09...217

[AnonymBruker]

skjønner deg godt TS. Er i samme situasjon, bare at jeg har drevet på slik siden sommeren i 2013. Og tro meg, du bør gjøre noe med det nå før det går for langt.
For meg har det gått utover skole, jobb og sosialt. Det eneste jeg omtrent klarer er å trene, resten av tiden er jeg så sliten at jeg knapt orker noe. Alt handler om å trene og ikke forbrenne mer enn hva jeg har spist.

Men det er bra du ser at det er blitt et problem for deg, håper det ordner seg! Lykke til

Anonymous poster hash: f2544...aa2

[AnonymBruker]

skjønner deg godt TS. Er i samme situasjon, bare at jeg har drevet på slik siden sommeren i 2013. Og tro meg, du bør gjøre noe med det nå før det går for langt.

For meg har det gått utover skole, jobb og sosialt. Det eneste jeg omtrent klarer er å trene, resten av tiden er jeg så sliten at jeg knapt orker noe. Alt handler om å trene og ikke forbrenne mer enn hva jeg har spist.

Men det er bra du ser at det er blitt et problem for deg, håper det ordner seg! Lykke til

Anonymous poster hash: f2544...aa2

Søk hjelp. Evt trapp ned med å ta en hviledag etter hver dag du har trent. Hvorfor holder du på sånn? Det er jo ikke bra for kroppen! Ser ikke bra ut heller. Man blir for trent. Mister de myke , feminine linjene.

Anonymous poster hash: 5df09...217