Deprimert men bedring etter vold og alt annet folk opplever gjennom livet

[StoreBamse]

Hei

Håper noen vil prate med meg og som orker å lese alt dette her. skumme litt fort over kanskje

Beklager at dette blir langt. men jeg vil bare lufte tankene mine litt.

Jeg sliter med litt angst og deperessivitet. Jeg har en god forståelse for ting og jeg vet at ting ikke er så tungt nå som det virker.

Men jeg sliter med utbrenthet. Jeg er 21 år gammel. Jeg har hatt tre år med friheten av å være myndig nå. Grunnen til at jeg nevner dette var fordi jeg vokste opp i et veldig vankelig hjem. Jeg gikk til barnevernet selv da jeg var 15år.. og havnet i kategorien "noe fysisk vold og psykisk terror". Jeg hadde det veldig veldig vanskelig.. Ehm. Daglig bli puttet ned og undertrykket. Jeg var ikke verdig å være mine foreldres datter. Selv utseendemessig. Enten så var jeg for tykk eller for tynn, eller for muskuløs om jeg trente. Jeg utviklet ekstreme utseende problemer fra jeg var en seks år gamel kanskje. Jeg får høre veldig ofte at jeg er veldig attraktiv... Selv når jeg ikke steller meg no særlig og smålig gjemmer meg så får jeg hele tida tilbud om å ha sex med folk xD Det er faktisk vanskelig å skaffe meg nye venner fordi de hele tida vil date meg etter at de blir kjent med meg fordi de mener jeg er så fantastisk og hyggelig... Men jeg klarer ikke å tro på det 0.0 Jeg vet det.. egentlig.. men jeg sliter så sinnsykt. Det er noen få dager hvor jeg føler meg pen.. men det er etterfulgt av utallige dager, uker med isolering fordi jeg er for redd til å vise ansiktetmitt ute. Det hjelper lite de dagene jeg prøver å gå ut av huset, med angst.. og evt jenter går opp til meg på gata og kaller meg stygg. bare rett ut av ingenting. Pluss at de dagene jeg er sliten, som er veldig ofte... så ser man det så tydlig på meg at jeg er utilpass, sliten og har angst. Så da ser jeg "skummel" ut i blikket. Og folk kommenterer dette på t-banen og slikt. Og det gjør meg bare mer utilpass... :'( Jeg er for flink til å plukke opp på hva som skjer rundt meg. Men det er av en vane jeg har hatt hele livet, det å scanne rommet og å alltid vite hva de andre i rommet gjør. Er besyttende å ikke bli overasket ved at noen plutselig kommer bak meg og tar tak i meg.

Jeg sliter med traumer.. Jeg har blitt slått..sparket..sparket på mens jeg ligger liggende... Pappa prøvde å dytte meg ned en trapp en gang...Foreldrene mine øsnket å drive meg til selvmord slik at de skulle slippe å ha ansvar for meg... men de ville heller ikke undertegne papirer på at jeg kunne flytte ut fordi de "elsket meg sånn".

Jeg kan klare å holde meg veldig rollig i ekstrem situasjoner, så er ikke alltid en redd hare, eks når noen blir utsatt for slagsmål/overgrep og slikt på gata og på skolene. Jeg pleide alltid å gå bort til den ene personen som satt alene i klasserommet på en litt distre måte, for å høre om personen trengte selskap. Litt fordi jeg føler meg ensom selv. Selv med mange rundt meg. Jeg trekker meg aldri inn i en fysisk kamp, har aldri gått inn i en slåsskamp før. Men jeg vil gjerne plukke opp de som faller...Jeg vil veldig gjerne være en av de som strekker ut hånden enn den som vender kinnet og går.. (annet enn hjemme med foreldrene mine da jeg vokste opp..Men jeg slo aldri tilbake, bare prøvde å dytte dem vekk..)

men jeg slier med angst generellt. Jeg forsøker å studere. Har meldt meg opp på et et-års studie nå.. Jeg sliter med å konsentrere meg.. Jeg klarer ikke å nedstresse nok til å faktisk memorisere bøkene og de gangene jeg drar på forelesning så må jeg bare forlate klasserommet fordi jeg får så angst.

Jeg prøver å dra meg opp om morningen men det er vanskelig. Og jeg savner virkelig å ha venner. Hadde mange da jeg gikk på vgs som hold meg under vingen deres og trøstet meg hver eneste dag. Som så smerten min. Og ga meg selvtillitt til å gå med t-skjorte igjen. Fordi jeg alltid dekket meg med gensere for å skjule blåmerker og lignende.. Barnevernet sjekket ikke kroppen min en gang etter merker, og de flyttet meg aldri ut heller. De kun tok meg seriøst på det første møtet.. Sendte brev til forldrene mine om at jeg hadde vært der. For så å "forlate" meg i et halvt år.. fordi saken min var så komplisert... Det var veldig skummelt å gå ilbake til huset etter at de fikk lappen... Men som mindreårig så må man alltid gå hjem...

Ehm.. jeg vet ikke helt hva jeg ønsker av å skrive her. Men jeg søker råd og tips.. Eventuellt en nett venn som har opplevd lignende og ønsker å lufte tankene. De gamle vennene mine har jeg splittet lag med fordi vi alle har flytta etter studier rundt om på kloden. Jeg har noen veldig få i livet mitt akkuratt nå, men alle er karer, hyggelige, de hører alltid. Men jeg ønsker å ha flere å rullere samtalene med.

Nå har jeg alle andre ting i livet som de fleste går igjennom og. Og det er litt mye.. Jeg går ikke på NAV heller, og er helt selvstendig. Prøver å holde meg veldig rolig og samlet som person. Men jeg er redd for at jeg skal slite med å fullføre skolen og da få en jobb. Eller å måtte gi opp skolen for å jobbe. Og jeg vet ikke om angsten kan gi seg før om mange år. Slitt med det i over et tiår nå med motang og bedring. Ofte så er det bare meg alene og prater med folk over nettet. Eller så føler jeg behov for å "klenge" skikkelig på noen venner for en liten periode sålenge de finner det koslig. Men jeg sliter med å føle at andre faktisk liker meg. At de virkelig virkelig finner meg verdifull. Og jeg føler meg så dårlig av at jeg aldri kan få selvfølelsen andre forsøker å gi meg. Det er som at det er et evig sår som sliter med å gro. Jeg prøver å leve mest mulig normalt, men min store frykt er å måtte gi opp drømmene for noen år og å gå på nav eller no sånt hjemme for meg selv xD Det er absolutt ikke feil for de som trenger det, og jeg syns at vi skal ha det systemet når noen trenger det uansett hva. Men jeg sliter med å akseptere at det skal være meg av en grunn..

Det er ingen fare for at jeg gjentar mine foreldres sirkel. Absolutt ikke!

Jeg ønsker bare å få pratet litt. Evt kanskje en nett venn som og ønsker å lufte tankene. Jeg finner det svært befriende nå, fordi jeg begyner å bli bedre. Og derfor er sorg prosessen starter, fremfor det å leve midt i den.

Håper på positiv tilbakemeldinger :3

Endret 10. september 2014 av StoreBamse

[SaraLivia]

Heisann

Jeg har opplevd mye av det samme som du har. Det verste med hele greia for min del må ha vært at jeg mistet bestevenninna mi når jeg trengte henne som mest

Jeg klarer bare ikke å komme over det fordi vi hadde et ordentlig spesielt forhold . Hun var den eneste som faktisk brydde seg om meg og ville bli kjent med meg. En slik venn er uerstattelig. Har prøvd så mye forskjellig for å få henne tilbake, men det virker som om løpet virkelig er kjørt...

Så jeg er veldig ensom selv, du er ikke alene om det ihvertfall.

Nok om det.

Jeg skjønner hvordan du har det, det er ikke enkelt å skulle leve et normalt liv med en ondskapsfull angst etter seg. Jeg har selv det samme problemet.

Det med at det er vanskelig å tro at andre synes du er en bra person etter alt du har opplevd er helt normalt. Jeg føler det på akkurat samme måte. Skulle tro vi var samme person ;D

Jeg kan absolutt være en av dine nye nett-venner. Vi har mye tilfeller på dette området og jeg tror det kunne ha vært godt for begge

Jeg er en jente på 16 år, skulle man ikke ha trodd Ingen som tror på meg før jeg har vist legitimasjon Nettopp fordi jeg har opplevd så mye at jeg måtte vokse opp fortere for å kunne komme meg i live ut av det. Hadde ikke noe valg rett og slett. Jeg fikk aldri muligheten til å være ungdom og dra på fest. Det plager meg ikke heller, for det faller meg ikke naturlig å være det heller. Jeg passer bare ikke inn med de som er på min egen alder.

Bestevenninna mi som jeg nevnte tidligere, er 32 år gammel

Stor Klem!

[LadyJE]

Helt utrolig! Jeg satt her og trodde nesten det var meg selv som hadde skrevet. Jeg sitter med akkurat de samme problemene, men da ikke grunnet vold i familie eller nære relasjoner. Men har opplevd voldtekt og kjenner meg godt igjen med ønsket om å hjelpe de "svake" som ligger nede og det å måtte ha kontroll i situasjoner og på folk rundt meg.

Jeg er en person som ikke liker å stikke meg frem, men jeg liker allikevel å bli hørt. Jeg ønsker hver dag at jeg skulle vært på rett sted til rett tid. Det står om så mye fælt på nyhetene, og jeg spør meg stadig vekk om hvorfor jeg ikke var til stede og kunne avverget. Jeg trives godt i store venneflokker hvor jeg kan "gjemme meg litt bort" men allikevel være en del av felleskapet.

Jeg har dager hvor jeg føler meg bra, men så fort jeg tenker over at jeg føler meg bra så detter jeg ned igjen. Og jeg har dager hvor jeg er helt på bunn og må ta meg selv i nakken for å klare å late som jeg føler meg bra. Har mistet mange venner etter jeg ble gravid, og dette er en periode hvor jeg absolutt hadde trengt venner. For ett menneske med depresjon så tar det virkelig på å gå hjemme med en baby dagen lang. Samtidig som man skal få stablet taner og følelser så skal man også fylle en babys behov. Min terapi for tiden er lange turer, men jeg er heller ikke så glad i minus grader.

Jeg tar gjerne en prat om hva det enn måtte være, og jeg er kommet såpass over voldtekten at det er også noe jeg kan snakke fritt om. Selve hendelsen er jeg ferdig med. Men tanken på at det samme som skjedde meg stadig vekk skjer med andre og også barn, og at jeg ikke kan avverge det..sitter i hjertet mitt som en stor sten.