Du kan ikke spørre om barnet var planlagt! Eller...?

[Gjest Vevila]

Jeg synes ingen av spørsmålene er frekke jeg da... Å begynne å grave derimot..

[AnonymBruker]

Jeg mener både at det er frekt å spørre om barnet var planlagt/ og om man planlegger barn/flere barn. Når det gjelder det første av disse spørsmålene skjønner jeg ikke hva godt det kan føre med seg uansett om barnet var planlagt eller ei att alle skal få vite om det var planlagt. Om man først er gravid og tenker å beholde det, så er ikke dette noe hyggelig spørsmål å få. Man forteller det som regel ikke til bekjente før man er 3.-4. mnd på vei heller. Jeg ser rett og slett ikke vitsen med at folk skal spørre andre om det.

Planlegging av min familie er det kun meg og min mann som har noe med.

Når det gjelder det andre av dette spørsmålet (om man planlegger flere barn) så er det jo omtrent som å spørre om man bruker prevensjon eller ei/når man tenker å slutte med dette (og hva i all verden har histen og pisten med dette å gjøre? Det er jo privat.

Man bør også vokte seg for å spørre barnløse om de ikke skal ha barn snart/planlegger barn da det kan være ulike årsaker til at de ikke ønsker/kan få det. Uansett kan dette være et sårt tema, og ikke noe som hvem som helst har noe med å gjøre.

Anonymous poster hash: 9217f...aa9

[Japp]

Jeg forstår ikke vitsen med å spørre om barnet er planlagt eller ikke. Hvilken praktisk betydning har det? Er det for å stille sin egen nysgjerrighet?

[AnonymBruker]

Så mange forferdelige mennesker du har møtt! Jeg kjenner heldigvis ingen som er sånn.

Da er du heldig. For det er nok av de som prøver å stappe meningen med livet ned i halsen på deg. Etter en del år går man lei rett og slett.

Anonymous poster hash: ca2ea...5c8

[AnonymBruker]

Så mange forferdelige mennesker du har møtt! Jeg kjenner heldigvis ingen som er sånn.

Men for å ta en samtale sånn ca jeg hadde for en del år siden (lettere å skrive på PC enn telefon). Damen er en bekjent via interesser, som møtes bare en sjelden gang via felles aktiviteter. Altså en person jeg ikke anser å dele noe spesielt personlig utover enn hva vi holder på. Hennes største mening med livet er å få barn, og nå har hun endelig oppnådd det.

Hun startet å spørre og grave om jeg ønsket meg barn. Kunne si at nei, det har jeg ikke lyst på og har aldri hatt lyst på. Så startet de vante frasene om "bare du treffer den riktige", "bare du blir voksen", "bare du blir gammel nok" etc. Når det ikke gav større respons enn at jeg fortsatt ikke hadde lyst på barn, og jeg starter å dra litt på årene, så fikk samtalen en annen lyd. Da kom det spørsmål om sexuelle overgrep i barndommen, voldelige foreldre, omsorgsvikt, psykisk sykdom, om jeg hadde store problemer med å forplikte meg, binde meg etc etc.

Nå er det de færreste som er så ekstreme heldigvis, men dette er spørsmål som passer seg stilt av enten en person som står deg meget nær eller en psykolog i min verden. Men ja, noen graver såpass dypt når de ikke får de svarene de ønsker om at man er enig i at meningen med livet er å få avkom...

Anonymous poster hash: ca2ea...5c8

[Jolene]

Jeg synes ikke man burde spørre om noen av delene jeg, for det er ingen andres sak enn de det gjelder. For meg blir det litt som å spørre syke mennesker hvorfor de er syke, eller arbeidsledige hvorfor de ikke har fått seg jobb. Det er privat, og det lar seg ikke alltid styre - dvs: det er bortkastet å spørre.

Det er egentlig veldig enkelt, hvis folk ikke tar opp temaet selv er det fordi de ikke har noe ønske om å diskutere det. Da trenger man heller ikke å spørre.

Anonymous poster hash: 0ac17...543

Dette er jeg egentlig helt enig i, så derfor vokter jeg ordene mine litt mer etter at jeg ble eldre.

*SNIP*

Anonymous poster hash: 5e833...617

Det å spørre om noen vil ha barn/ønsker seg barn/snart skal ha barn er da like frekt å spørre om det med planlagt/ikke planlagt barn. Det er jo for å stille noens nysgjerrighet i begge tilfeller. Det med om noen vil ha barn er jo ikke relevant for noen andre heller tenker jeg.

Svarer inni siteringen:

Generelt er vel regelen sånn at de som er gravide og har barn skal selv bestemme hva de synes er passende å spørre om, mens de selv ikke har noen grenser om hva de synes er passende å blande seg inn i andres privatliv.

Der er jeg helt enig med deg. Med en gang noen har fått barn er det greit å invadere andres private valg, men dersom man kaster ballen tilbake med samme mynt blir saken en ganske annen. Det er merkelig.

Spør du om det var planlagt eller ikke (som er et ja/nei tross alt), så fornærmer du mange stort. Men når de trykker ut denne ungen, så er det ikke måte på hva slags rettigheter de plutselig får med å fortelle deg som barnløs om hvordan du nå burde leve livet ditt videre, fordi det har gått opp et lys for de nå og alle burde skjønne det samme som de, ønske det samme som de og forstå at nå har de funnet fasiten og meningen med livet til alle.

Har hørt ganske mange grunner til at livet mitt ikke er komplett før jeg har fått noen barn inn i det. Ikke alle ønsker de samme tingene, derfor burde man kanskje tenke seg om to ganger før man skal prøve å "omvende" noen som har tatt et annet valg enn en selv.

Neste som starter med å blande seg inn i mitt valg av å ikke ha barn, skal jeg starte å blande meg inn i deres valg av å ha barn...

:fnise:

Anonymous poster hash: ca2ea...5c8

[AnonymBruker]

Er vel som med alt annet, kommer ann på hvem du spørr.

Hadde min besteveninne ringt i morgen og sakt hun var gravid, hadde jeg spurt om det var planlagt. Hadde snakka med naboen og hun nevnte at hun var gravid hadde jeg ikke spurt. For meg sier det seg egentlig litt selv.

Anonymous poster hash: 8672f...c36

[AnonymBruker]

Men for å ta en samtale sånn ca jeg hadde for en del år siden (lettere å skrive på PC enn telefon). Damen er en bekjent via interesser, som møtes bare en sjelden gang via felles aktiviteter. Altså en person jeg ikke anser å dele noe spesielt personlig utover enn hva vi holder på. Hennes største mening med livet er å få barn, og nå har hun endelig oppnådd det.

Hun startet å spørre og grave om jeg ønsket meg barn. Kunne si at nei, det har jeg ikke lyst på og har aldri hatt lyst på. Så startet de vante frasene om "bare du treffer den riktige", "bare du blir voksen", "bare du blir gammel nok" etc. Når det ikke gav større respons enn at jeg fortsatt ikke hadde lyst på barn, og jeg starter å dra litt på årene, så fikk samtalen en annen lyd. Da kom det spørsmål om sexuelle overgrep i barndommen, voldelige foreldre, omsorgsvikt, psykisk sykdom, om jeg hadde store problemer med å forplikte meg, binde meg etc etc.

Nå er det de færreste som er så ekstreme heldigvis, men dette er spørsmål som passer seg stilt av enten en person som står deg meget nær eller en psykolog i min verden. Men ja, noen graver såpass dypt når de ikke får de svarene de ønsker om at man er enig i at meningen med livet er å få avkom...

Anonymous poster hash: ca2ea...5c8

Dette virker temmelig ekstremt og noe jeg aldri selv som singel har opplevd.

Jeg ville avbrutt samtalen og skiftet tema innen det hadde gått såpass langt.

Anonymous poster hash: 5e833...617

[Arianna]

Har aldri forstått poenget med å spørre om det var planlagt eller ikke, men ble aldri fornærmet om noen gjorde det.

[AnonymBruker]

Jeg har fått spørsmål om barnet var planlagt. Eller det i situasjoner det er snakk om det, så sier jeg nei.

Ikke fordi vi ikke var klare, for det var vi, men vi hadde planlagt å vente litt mtp etterutdanning osv.

Jeg sier at det var ikke planlagt, men det var ikke uønsket. For det er jo sannheten. Jeg er en type som helst skulle ha gjort alt ferdig før jeg fikk barn, av ting som skole (jeg har en bachelor og har en 100% jobb, så etterutdanning er kun for min del og ikke behov fo jobben) og jeg skulle ha betalt ned boliglån (jada...), skulle ha hatt alt klart med barnerom osv. Så med andre ord så vill jeg aldri ha fått barn hvis det ikke hadde vært for at det første kom uplanlagt.

Jeg synes vel det er stygt å spørre om, for det er jo ikke noen i hele verden som har noe med det. Det spiller jo ingen rolle for andre sitt liv. Så jeg ser på det som kun nysgjerrighet og det synes jeg ikke er en spesiell god egenskap. Men det stiller seg annerledes hvis det var min mor feks.

Anonymous poster hash: 2d1cf...b59

[Maximillian Cohen]

Vi fikk mange spørsmål om barnet var planlagt. Jeg ble ikke støtt en eneste gang.

[Gjest Gjest]

Jeg har lest mye rundt omkring på dette forumet, dermed så slo følgende meg:

Gravide synes det er sårende at noen spør om barnet var planlagt eller ikke. At dette spørsmålet er så frekt å stille en som er gravid. Derimot er det mange med barn som finner det helt uproblematisk å stille spørsmål til barnløse om de skal ha barn, men ikke ser hvorfor det egentlig er frekt. Altså, hvorfor er det slik?

Egentlig ønsker jeg en diskusjon rundt dette, hvorfor det er frekt å spørre en gravid dame om barnet var planlagt, men hvorfor det ikke blir ansett som frekt å spørre og grave rundt det om andre skal ha barn eller ikke. For jeg forstår det ikke. Det er jo like frekt begge to tenker jeg, selv om jeg sikkert har spurt gravide før om barnet var planlagt eller ikke. Skal innrømme den.

Det koker jo egentlig ned til at det er frekt å grave i andres privatliv, mens når det kommer til spørsmål om barn/ikke barn så er det fritt vilt? Har selv opplevd at folk ikke gir seg med å grave til tross for at man sier at "nei, jeg skal ikke ha barn enda". Da kommer spørsmålene med hvorfor ikke, hva er årsaken; altså graving i mitt privatliv. Derimot har jeg merket meg en tendens at man helst ikke skal spørre en gravid om barnet var planlagt. Hvorfor er det frekt å spørre om, mens det ikke blir regnet som frekt å grave etter hvorfor andre ikke har barn?

Vel, det koker jo ned til at verken barnløse eller folk med barn er bedre enn den andre parten.

[Jolene]

Vel, det koker jo ned til at verken barnløse eller folk med barn er bedre enn den andre parten.

Det er sant

[minister-mio]

Kunne ikke falt meg inn å stilt noen av de spørsmålene. Begge er like frekke

[Teriyaki]

Jeg synes ikke det er frekt å spørre om det er planlagt eller ikke. Hva har det å si? Min første var ikke planlagt, og jeg bare smilte og sa "hehe, absolutt ikke, men jeg er glad det ble slik"

Derimot bør man være forsiktig å spørre og grave om ikle noen skal ha barn snart. Det kan være langtidsprøvere som synes det er utrolig sårt og vanskelig å bli spurt om dette, eller det kan være frivillig barnløse som har sine private grunner til å avstå fra barn. Så må man jo se det an lottogså. Jeg kan fint spørre min ssøster eller et par nære venner om dette, for jeg vet de vil fortelle meg om de har noen tanker rundt dette, men jeg spør aldri andre om slike ting.

[Jolene]

Jeg synes ikke det er frekt å spørre om det er planlagt eller ikke. Hva har det å si? Min første var ikke planlagt, og jeg bare smilte og sa "hehe, absolutt ikke, men jeg er glad det ble slik"

Derimot bør man være forsiktig å spørre og grave om ikle noen skal ha barn snart. Det kan være langtidsprøvere som synes det er utrolig sårt og vanskelig å bli spurt om dette, eller det kan være frivillig barnløse som har sine private grunner til å avstå fra barn. Så må man jo se det an lottogså. Jeg kan fint spørre min ssøster eller et par nære venner om dette, for jeg vet de vil fortelle meg om de har noen tanker rundt dette, men jeg spør aldri andre om slike ting.

Det er en innstilling jeg kan like

[Deterbaremeg]

Har stor forståelse for at ufrivillig barnløse kan synes det er sårt å få spørsmål om ikke de skal få barn snart.

[AnonymBruker]

Blir jo ikke såra over spørsmål om barnet var planlagt, men syntes det er et veldig rart spørsmål. Det oversettes i mitt hode til "brukte du prevensjon når du hadde sex eller ikke" og det blir å spørre om intime detaljer om sexlivet syntes jeg.

Syntes og det var rart å få det spørsmålet som gift 30'åring med nykjøpt rekkehus, endelig fast jobb og nykjøpt, stasjonsvogn haha.

Spør aldri om noen planlegger barn for jeg er redd for å såre ufrivillig barneløse.

Anonymous poster hash: 80916...a9e

[AnonymBruker]

Begge spørsmålene er graving i andres sexliv og dermed upassende. Eller spør dere om venninner har blitt penetrert i det siste også?

Anonymous poster hash: 6a628...159

[Athene]

Det er IKKE greit å stille disse spørsmålene. Det er graving i andres privatliv. Dersom man ikke forstår det er man veldig ung eller mangler evnen til å se at det finnes veldig mange vonde svar på slike spørsmål.

Jeg er ufrivillig barnløs, og det ønsker jeg ikke å dele med noen. Så når noen stiller meg det spørsmålet må jeg lyve.

Det å spørre om noen ønsker barn er et veldig privat spørsmål, og sannsynligheten for at den du spør ikke ønsker å prate om det er stor. Enten ønsker de det en gang i fremtiden, de prøver men får ikke til, de er frivillige barnløse som er lei av spørsmålet, eller de kan ikke få barn. Og spørsmålet om hvorvidt det var planlagt har en veldig negativ undertone.