Du kan ikke spørre om barnet var planlagt! Eller...?

[Jolene]

Jeg har lest mye rundt omkring på dette forumet, dermed så slo følgende meg:

Gravide synes det er sårende at noen spør om barnet var planlagt eller ikke. At dette spørsmålet er så frekt å stille en som er gravid. Derimot er det mange med barn som finner det helt uproblematisk å stille spørsmål til barnløse om de skal ha barn, men ikke ser hvorfor det egentlig er frekt. Altså, hvorfor er det slik?

Egentlig ønsker jeg en diskusjon rundt dette, hvorfor det er frekt å spørre en gravid dame om barnet var planlagt, men hvorfor det ikke blir ansett som frekt å spørre og grave rundt det om andre skal ha barn eller ikke. For jeg forstår det ikke. Det er jo like frekt begge to tenker jeg, selv om jeg sikkert har spurt gravide før om barnet var planlagt eller ikke. Skal innrømme den.

Det koker jo egentlig ned til at det er frekt å grave i andres privatliv, mens når det kommer til spørsmål om barn/ikke barn så er det fritt vilt? Har selv opplevd at folk ikke gir seg med å grave til tross for at man sier at "nei, jeg skal ikke ha barn enda". Da kommer spørsmålene med hvorfor ikke, hva er årsaken; altså graving i mitt privatliv. Derimot har jeg merket meg en tendens at man helst ikke skal spørre en gravid om barnet var planlagt. Hvorfor er det frekt å spørre om, mens det ikke blir regnet som frekt å grave etter hvorfor andre ikke har barn?

[Gjest Blomsterert]

Syns i grunnen ingen av spørsmålene er noe å ta på vei for jeg da.

Men det kan vel være at å få barn er en så alvorlig avgjørelse at de fleste ser at det BURDE være planlagt.

Og da vil de jo helst at andre skal tro/vite at det er gjennomtenkt og planlagt.

Syns heller ikke det gjør noe å spørre om noen ønsker seg/vil ha barn,men å spørre videre om årsaker er frekt.

[kattaa]

Syns ikke det er frekt å spørre noen om de tenker på å få barn eller ikke tenker på det.

Jeg ønsker ikke barn. Når folk graver og maser om hvorfor så føler jeg litt på at de ikke aksepterer at jeg ikke ønsker barn med mindre jeg har en god grunn. Men å spørre om jeg ønsker barn ser jeg bare på som at de er interessert i å vite hvilke planer jeg har om fremtiden på lik linje som når folk spør om jeg har tenkt å gifte meg, kjøpe hus og slikt.

I mine øyne er det å spørre om noe var planlagt, uavhengig av hva det er snakk om, litt som å stille spørsmål ved det man har gjort. Ønsker man på liv og død å vite om barnet var planlagt så kan man heller spørre hvor lenge de prøvde før hun ble gravid. Da graver man i det private, men uten å hentyde at de man spør er typen som bare kjører på uten å tenke seg om...

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke man burde spørre om noen av delene jeg, for det er ingen andres sak enn de det gjelder. For meg blir det litt som å spørre syke mennesker hvorfor de er syke, eller arbeidsledige hvorfor de ikke har fått seg jobb. Det er privat, og det lar seg ikke alltid styre - dvs: det er bortkastet å spørre.

Det er egentlig veldig enkelt, hvis folk ikke tar opp temaet selv er det fordi de ikke har noe ønske om å diskutere det. Da trenger man heller ikke å spørre.

Anonymous poster hash: 0ac17...543

[Gjest Keikolina]

Jeg sier da bare som sant er at de skulle vært en våt flekk på lakenet.

[AnonymBruker]

Jeg har merket meg at mange blir støtt av å bli spurt om noenting som helst som har med graviditet eller barn å gjøre. Men når barnet har kommet til verden, da er det greit å spørre om det meste.

F.eks. hva skal barnet hete? Det må man IKKE spørre om mens barnet er i magen. Men når barnet har kommet, er det lov å spørre hva det heter.

Vanskelig å ha small-talk med en gravid... Rart at det skal være så vanskelig å si "du, det vet vi ikke" eller "vi får se" eller "vi avventer litt" som svar på spørsmål som gjelder (planlagte) graviditeter eller fremtidige barn.

Det noen anser som graving i privatliv tenker andre på som høflig small-talk eller bare det å vise interesse for andres situasjon.

Anonymous poster hash: 44674...ba0

[umwar]

"Var det planlagt?" blir som regel sagt med en form for undertone, helst nedlatende. Å spør om noen ønsker barn pleier å være et positivt ladet spørsmål, der en er uskyldig nysgjerrig.

[AnonymBruker]

"Det koker jo egentlig ned til at det er frekt å grave i andres privatliv,"

Det er ikke hovedsituasjonen. Dersom du spør om graviditeten var planlagt, setter du noen i en litt vanskelig situasjon. Det at det ikke var planlagt indikerer jo at de ikke var helt klare, kanskje ikke hadde alt på stell men havnet i situasjonen uventet.

Det er jo en viss stereotyp der. Jeg har aldri spurt noen om barnet var planlagt, men jeg har bevitet andre spørre om det. Svaret er da enten "ja" eller "sånn halvveis". Aldri "nei", så det er tydelig at det er noe folk ikke er komfortable med å innrømme.

Det andre er jo at det har helt andre formål. Det å velge å få barn er noe de fleste har ganske klart for seg i voksen alder og om de vil det, forandrer det livet mye.

Det å vite om et barn var planlagt eller ei har egentlig ikke noe for seg, annet enn nysgjerrighet. Om noen skal ha barn har jo mye å si for livet deres generelt og er en stor del av fremtiden - om man diskuterer jobb, bosted, så og si hva som helst - så er barn relevant.

Jeg har ikke spurt noen om noen av delene, og det kommer an på situasjonen (ville uansett ikke spurt en singel kvinne på 35 om hun vil ha barn). Men jeg synes et spm. om et barn er planlagt er langt frekkere, og det har jo egentlig ingen relevans.

Anonymous poster hash: 5e833...617

[Gjest gurimalla]

Jeg synes ikke det er uhøflig å spørre om folk ønsker seg barn hvis det passer slik i en samtale. Hvis noen sier nei er det uhøflig å spørre og grave og stille spørsmål ved vedkommendes vurderingsevne.

Hvis du spør om barnet var planlagt stiller du spørsmål ved vurderingsevne, det er ikke OK.

[AnonymBruker]

Jeg har merket meg at mange blir støtt av å bli spurt om noenting som helst som har med graviditet eller barn å gjøre. Men når barnet har kommet til verden, da er det greit å spørre om det meste.

F.eks. hva skal barnet hete? Det må man IKKE spørre om mens barnet er i magen. Men når barnet har kommet, er det lov å spørre hva det heter.

Anonymous poster hash: 44674...ba0

Eh, det er jo et litt merkelig eksempel synes jeg. Før barnet er født kan man jo ikke engang være sikker på hvillket kjønn det blir, og mange foretrekker å vente med navn til de har møtt/sett barnet for å få en magefølelse på om navnet passer. Og alle barn får et navn, så det er ikke noe galt i å spørre om det - det er jo faktainformasjon.

For å si det sånn; ikke noe galt i å spørre folk om de har barn (det sier jo noe om livssituasjonen til folk, men å spørre hvorfor de ikke har barn eller om man planlegger å få barn ser jeg ikke noe poeng i å spørre om. Hva er informasjonsverdien i det? Det er jo uansett ikke av relevans før vedkommende eventuelt blir gravid, og da forteller hun det sannsynligvis selv etterhvert.

Anonymous poster hash: 0ac17...543

[makkapakka]

ja pleide jeg å si, holdt på hele natten i forskjellige stillinger til vi fikk det til.. (jeg får ikke svar på den)

[Gjest Blomsterert]

"Var det planlagt?" blir som regel sagt med en form for undertone, helst nedlatende. Å spør om noen ønsker barn pleier å være et positivt ladet spørsmål, der en er uskyldig nysgjerrig.

Nå kan det jo være en positiv overraskelse at de ble gravide. Selv om det ikke var planlagt,det tenker jeg.

Skjønner ikke hvorfor noen skal spørre på en nedlatende måte.

[umwar]

Nå kan det jo være en positiv overraskelse at de ble gravide. Selv om det ikke var planlagt,det tenker jeg.

Skjønner ikke hvorfor noen skal spørre på en nedlatende måte.

Generelt sett! Hvorfor folk er nedlatende kan du ikke spørre meg om. Jeg har aldri spurt noen om deres barn var planlagt ( utenom mine foreldre).

[Ciara]

Jeg synes i grunnen begge spørsmålene er helt ok, men ikke fra ukjente mennesker - de forutsetter en viss fortrolighet fra før.

[AnonymBruker]

Nå kan det jo være en positiv overraskelse at de ble gravide. Selv om det ikke var planlagt,det tenker jeg.

Skjønner ikke hvorfor noen skal spørre på en nedlatende måte.

Selvsagt er det for mange en positiv overraskelse, men det er egentlig ingen spesifikk grunn til at folk skal vite dette. Dersom de har et behov for å vite det, handler det litt om at de vil stemple vedkommende på en viss måte.

Det er jo gjerne slik at hvis folk både har veldig lyst på barn og er på et sted i livet der de vil ha det, tilrettelegger de for det. At det ikke var planlagt betyr på et eller annet nivå at ikke ALT var på stell (selv om de i etterkant er glade).

Anonymous poster hash: 5e833...617

[AnonymBruker]

Generelt er vel regelen sånn at de som er gravide og har barn skal selv bestemme hva de synes er passende å spørre om, mens de selv ikke har noen grenser om hva de synes er passende å blande seg inn i andres privatliv.

Spør du om det var planlagt eller ikke (som er et ja/nei tross alt), så fornærmer du mange stort. Men når de trykker ut denne ungen, så er det ikke måte på hva slags rettigheter de plutselig får med å fortelle deg som barnløs om hvordan du nå burde leve livet ditt videre, fordi det har gått opp et lys for de nå og alle burde skjønne det samme som de, ønske det samme som de og forstå at nå har de funnet fasiten og meningen med livet til alle.

Neste som starter med å blande seg inn i mitt valg av å ikke ha barn, skal jeg starte å blande meg inn i deres valg av å ha barn...

Anonymous poster hash: ca2ea...5c8

[Ciara]

Generelt er vel regelen sånn at de som er gravide og har barn skal selv bestemme hva de synes er passende å spørre om, mens de selv ikke har noen grenser om hva de synes er passende å blande seg inn i andres privatliv.

Spør du om det var planlagt eller ikke (som er et ja/nei tross alt), så fornærmer du mange stort. Men når de trykker ut denne ungen, så er det ikke måte på hva slags rettigheter de plutselig får med å fortelle deg som barnløs om hvordan du nå burde leve livet ditt videre, fordi det har gått opp et lys for de nå og alle burde skjønne det samme som de, ønske det samme som de og forstå at nå har de funnet fasiten og meningen med livet til alle.

Neste som starter med å blande seg inn i mitt valg av å ikke ha barn, skal jeg starte å blande meg inn i deres valg av å ha barn...

Anonymous poster hash: ca2ea...5c8

Så mange forferdelige mennesker du har møtt! Jeg kjenner heldigvis ingen som er sånn.

[Gjest Blomsterert]

Selvsagt er det for mange en positiv overraskelse, men det er egentlig ingen spesifikk grunn til at folk skal vite dette. Dersom de har et behov for å vite det, handler det litt om at de vil stemple vedkommende på en viss måte.

Det er jo gjerne slik at hvis folk både har veldig lyst på barn og er på et sted i livet der de vil ha det, tilrettelegger de for det. At det ikke var planlagt betyr på et eller annet nivå at ikke ALT var på stell (selv om de i etterkant er glade).

Anonymous poster hash: 5e833...617

Har aldri tenkt på at det er fordi noen vil stemple noen. Men ser hva du mener.

[AnonymBruker]

Jeg ble spurt om jeg visste hvem faren var, og det syns jeg var ganske frekt.

Anonymous poster hash: 73538...597

[AnonymBruker]

Vi var først ute i venneflokken med barn og ved første fikk jeg da mange spørsmål om det var planlagt, gjerne før de hadde sagt gratulerer. Følte at de ikke var glad på våre vegne og trodde det var et "uhell" og ikke et ønsket barn, selv om jeg i etterkant skjønner at de nok var nysgjerrige på hvorfor vi hadde bestemt oss for å "ta et steg videre" når de ikke var der selv ennå

Anonymous poster hash: e4e82...69c