6-åringen min trives ikke på skolen - vondt. :(

[AnonymBruker]

Har en 6-åring som startet på skolen mandag. Har i lang tid snakket positivt om skolen, at det blir gøy - og han selv gledet seg.

Men i går sa han i bilen etter at jeg hadde hentet ham på SFO, at en annen gutt hadde dyttet ham og at han ikke hadde lekt med noen.

I dag tidlig gråt han og sa han aldri ville tilbake på skolen.

Ble fortvilt og trist, jeg måtte jo på jobb og lillesøster i barnehagen.

Prøvde så godt jeg kunne å trøste og oppmuntre i bilen.

Han var enig i at det var en god ide å fortelle kontaktlæreren hva som skjedde i går, og det gjorde vi. Det gikk fint, og jeg ble til det ringte inn før jeg måtte skynde meg på jobb.

I dag da jeg hentet ham virket han glad for å se meg; løp mot meg og gav meg en klem. Han gikk for seg selv da jeg først fikk øye på ham.

Han fortalte ivrig om at det hadde vært kult, at han hadde hatt det gøy, mens vi hentet sekken og jakken hans før vi gikk til bilen. Ingen han sa ha det til, ingen som så ut til å merke at han gikk (krysset oss selvsagt av på SFO, men tenker på de andre barna).

Etter middagen i dag skulle vi gjøre lekser, men da ble han opprørt og sa at han ikke klarer å gjøre lekser(han kan ikke skrive og lese enda, har egentlig aldri vist den store interessen for å lære mange bokstaver og tall). Jeg oppmuntret og sa at jeg hjelper til, vi gjør leksene sammen. Men han insisterte på at han "aldri kommer til å bli en kul og flink unge." Følte meg på gråten. Sa at joda, men først må vi øve sammen.

Til slutt løste vi det ved at vi snakket om spørsmålene han hadde i lekse, og at jeg skrev ned hva han svarte på disse (av typen "hvem sitter ved siden av deg i klasserommet, hva heter læreren din, hva liker du å gjøre..." Han ville kun skrive sitt eget navn helt øverst.

Etterpå spurte jeg om han gledet seg til skolen i morgen, og da ble han opprørt igjen og sa at han aldri ville på skolen (som han sa i dag tidlig). Jeg spurte hvorfor, og da sa han at ingen vil leke med ham. Da svarte jeg med å spørre om han selv er snill mot de andre, og om han prøver. Da fikk han et trist uttrykk i øynene og sa at alle han hadde spurt om å bli venn med, hadde sagt nei. Han sa at han er den "styggeste ungen."

Vet ikke helt hva jeg skal gjøre nå, er virkelig lei meg og gråter mens jeg skriver. Har så lyst til at han skal ha det fint på skolen, ønske å gå dit, glede seg.

I barnehagen var problemet noe av det samme; han er veldig følsom(et såkalt høysensitivt barn - han ville garantert fått en slik "diagnose" om vi hadde gått til psykolog e.l.), og lekte sjelden med andre barn enn lillesøsteren. Ingen barn i barnehagen besøkte ham eller ble besøkt av ham i løpet av alle årene i barnehagen. Han gråt også ofte om morgenene hjemme og det var ikke sjelden en kamp å komme ut døren og få ham i barnehagen.

Han er en virkelig godhjertet gutt, følsom, og varm. Er temperamentsfull, og har veldig lav selvtillit. Ble separert fra barnefar for to år siden, og vi kranglet dessverre en del og jeg tror det har satt sine spor.

Som sagt aner jeg ikke hva jeg skal gjøre. Tenker på muligheten for å gå til psykolog, men som "alenemor" har jeg nok ikke råd til det, må i så fall gå gjennom skolen eller fastlegen, men vet ikke hvordan jeg skal gripe det an, hvem jeg skal spørre. Jeg blir veldig trist og redd når han sier ting om at han aldri kommer til å bli kul eller flink, og at han er den styggeste ungen. Er selvsagt subjektiv, men han er oppvakt, smart, snakker både norsk og engelsk, er høy for alderen og har rødt hår (som han misliker -tror noen i barnehagen kommenterte det negativt, og har slitt veldig med å bygge opp selvfølelsen hans angående håret siden da).

Uff, dette ble lengre enn jeg hadde tenkt.

Takknemlig for svar fra noen som har opplevd noe lignende og ellers konstruktive svar fra dere som har fornuftige tanker om hva som kan gjøres med denne situasjonen. Vet det bare er gått tre dager siden skolestart, men kjenner igjen reaksjonene hans fra årene i barnehagen og det gjør meg fortvilt og hjelpeløs.

Anonymous poster hash: 9bf94...ec5

[Gjest Riskjeks]

Ta kontakt med BUP.

http://www.bupbarn.no/

[AnonymBruker]

uff, har ikke noen råd å gi. håper bare at det ordner seg! jeg har selv blitt mobbet i mange år å veit hvor slemme barn kan være mot andre

Anonymous poster hash: 37c52...b4c

[LatersBaby]

Huff, jeg fikk skikkelig vondt av å lese dette her. Kontakt BUP som Riskjeks skriver, og så ville jeg også bedt om et møte med kontaktlærer og forklart det du skriver her.

Håper det går fint for gutten din

[Nixnick]

Han høres ut som et sensitivt barn, og da er han nok ikke glad i en så stor endring i livet som det å starte på skolen er! Jeg kan kjenne meg litt igjen i det fra jeg var barn selv; jeg ble fort melankolsk og litt selvmedlidende hvis jeg følte at ting gikk meg litt i mot, og hvis jeg ikke følte meg helt trygg på situasjoner.

Jeg tror det er lurt at du snarest tar kontakt med læreren til gutten din, og forklarer at han har hatt problemer med å knytte til seg venner fra barnehagen, og at det derfor kan være noe han trenger litt starthjelp med. Min erfaring er at de er blitt ganske gode på å ha fokus på dette i skolen, men det er ikke alltid lett for lærerne å oppdage at et barn f.eks. leker ved siden av andre barn, og ikke med.

Samtidig tror jeg det er lurt at du som mor prøver å komme i kontakt med andre foreldre, og legge til rette for at sønnen din kan bli kjent med andre i klassen, besøke dem på fritiden osv.

Har selv en datter som begynte på skolen i år, og i forkant har jeg kontaktet foreldre med barn i nærheten, slik at hun skulle bli kjent med noen før skolestart.

Så er det viktig å fortelle sønnen din at det kommer til å bli bedre etter hvert, og at det er mange som føler det er litt skummelt med skolestart. Oppmuntre ham til å bli kjent med klassekameratene sine, og fortsett å oppmuntre ham slik du har gjort til nå.

Jeg kjenner den fortvilte følelsen når barna ikke har det topp; det gjør vel de fleste foreldre! Man vil jo helst at barna våre skal ha det fint hele tiden. Men alle får noen humper i veien innimellom. Det er flott at du er oppmerksom på det allerede nå; da er det lettere å legge forholdene til rette for at ting skal ordne seg etter hvert!

Lykke til!

[Havbris]

Snakk med kontaktlærer så fort du kan, det er viktig at lærer er informert om dette. Og kontakt BUP

[minister-mio]

Skjønner at du føler dette er vondt, men jeg tror det kommer til å gå bra. Jeg syntes du skal snakke med kontaktlæreren og kanskje BUP om situasjonen og hvordan heve selvtilliten hans.

Det er en god idé å gjøre leksene sammen, å skryte masse av det han mestrer.

[chania88]

Håper det ordner seg for gutten din. Får helt vondt i meg. Klem <3

Endret 20. august 2014 av chania88

[absinthia]

Bortsett fra de gode rådene fra de andre:

Her må dere jobbe mye med selvfølelsen og å få ham til å senke kravene til seg selv. Både dette med at han er "redd" for leksene og prestasjonsangst i forhold til vennskap.

Snakk mye om at det er viktig å være seg selv og at de viktigste tingene ikke er å være den peneste eller den beste og at gode venner får man etterhvert som en blir bedre kjent og gjør ting sammen og at noen ganger tar dette lang tid. Stikkord: " Jeg er bra nok"

Flytt fokus litt over fra ham og snakk med ham hva han kan gjøre for at andre skal føle seg bra og om han ser noen som kanskje trenger en venn, eller om han har møtt noen som liker samme ting som ham.

Snakk om at de i klassen er klassevenner, selv om de kanskje ikke er bestevenner og at han ikke trenger å gå rundt å spørre alle om de vil bli vennen hans fordi vennskap utvikler seg over tid. At han går rundt og spør, gjør det veldig enkelt å si nei, slik at han blir lei seg, men kanskje de blir venner likevel uten å spørre om de blir mer kjent.. - Gjør han obs på at noen ganger tar ting svært lang tid, men at det viktigste er å være seg selv, være grei med andre og sette grenser for hva en synes er ok at andre gjør mot seg.

Min eldste hadde mange av disse trekkene - viste seg at han hadde ADHD uten hyperaktivitet, det som het Add før. Har jobbet mye med ovennevnte i forhold til lekser og lesing i førsteklasse, samt en del andre ting som har med selvfølelse å gjøre.

At jeg innprentet hos ham at en vanligvis ikke fikk noe til med en gang, men at man ble bedre når en hadde gjort det tusen ganger, fikk han til å slappe av og fokuserer på at lesingen bare var et bittelite skritt på veien.

Han lærte seg å lese med en gang han sluttet å kave seg sånn opp og nærmest bryte sammen for hver lekse.

Mantra: Alle er flinke til noe, men alle kan ikke være like flinke til alt, så derfor må man øve litt og ikke bry seg så fryktelig mye om at man ikke er verdensmester - For man blir bedre! Det eneste man ganske sikkert kan være verdensmester i, er å være seg selv. ( Dette gjelder absolutt alt)

- Fortell gjerne om ting du selv synes at du ikke er så fryktelig god til, men som du gjør likevel fordi du vet at en ikke må være perfekt på alle måter. Vis at du er avslappet med å gjøre ting du ikke kan så fryktelig godt og når det ikke blir 100% vellykket! fordi du vet at du kommer til å bli flinkere og at det ikke er verdens undergang om en ikke får ting til.

- det siste her jobber jeg mye med i forhold til barn i hans alder, når de for eksempel skal gjøre noe fysisk eller lage noe.

Barn i førskolealder/ småskolen, har ofte mye prestasjonsangst, fordi de er så opptatt av at ting skal være perfekt. Noen vegrer seg for f.eks tegning av den grunn, men når en viser dem at ting blir bra, bare en jobber med å utvikle tegningen med farger og snakker om ovennevnte, så slapper de mer av og tør å gjøre ting som de ikke er trygge på. - De slutter å gråte høyt over en strek som ble rar, men jobber heller med å gjøre tegninga ferdig uansett og ser at det blir bra når en jobber med det i steden for å tenke at alt de gjør er feil, bare på grunn av en bitteliten strek. - noen ganger finner vi også ut at den streken de ble så lei seg over, er med på å gjøre hele bildet mer interessant.

Fordi jeg er nøye med å jobbe med dem på denne måten, har hittil alle de mest prestasjonsorienterte senket skuldrene og funnet glede i at ting ikke trenger å være perfekt og at en ikke trenger å være verdensmester. Når en jobber slik, er det viktig å lære seg til å tenke slik selv også.

[AnonymBruker]

Ta kontakt med legen, han kan henvise dere til BUP. Si at det haster.

Så ta kontakt med læreren, og forklar alt for henne.

Jeg var i samme situasjon i fjor, jeg leverte hver morgen på skolen og gikk grinende derfra, da jeg visste han gikk alene. Tok kontakt med både lærer og SFO. Læreren fikk da satt han sammen med en annen veldig lik gutt, og de fant hverandre. I dag er de bestevenner, og det kom 2 gutter til, til denne gruppen etter hvert. Og etter noen måneder følte han seg tryggere på læreren og de andre barna. Nå elsker han skolen og SFO.

Min gutt kunne heller ikke lese og skrive, og følte veldig på den at han ikke var bra nok i starten, men lærte det ganske raskt og nå føler han seg bra nok. Har vel og forstått at han må ikke være best i alt.

Anonymous poster hash: 5d01c...211

[AnonymBruker]

Som andre sier, gjør læreren oppmerksom på det fortest mulig. Lurt at barna sitter sammen med forskjellige i klassen hver uke, slik at de blir litt bedre kjent med alle. Ta kontakt med helsesøster, få henne til å henvise til BUP. Hun kontakter legen, som skriver henvisning. Det er viktig at det blir gjort tidlig. Barn som er høysensitive trenger oppfølging, og at læreren vet om det, slik at han kan tilrettelegge så godt han kan, og ikke får barnet til å oppleve nederlag og få dårligere selvfølelse. Slike følsomme barn trenger mange gode opplevelser, og fokus på det som er bra. Når gutten min sier at alle synes han er dum, ingen liker han osv, spør jeg HVEM har sagt det? Han kommer kanskje på en...Eller kanskje ingen. Det er bare noe han innbiller seg. Han sier at han er stygg, allerede i barnehagen, da tok jeg et speil og ba han vise meg hvor han er stygg, og sa at se, nesen din er helt vanlig og fin, øynene dine er lyseblå og nydelige, munnen din er fin, håret ditt er kjempefint, kroppen din er passe osv. Da så han selv at han faktisk ikke var stygg...Det er mye som ligger i tankene og hodet, og de tar mye negativt. TROR det ene og det andre, tolker ting til det verste.

Trist å høre om gutten din, ta tak i det fort!

Hilsen mamma til 5. klassing, som nå er henvist til BUP pga høysensitivitet.

Anonymous poster hash: f6039...268

[AnonymBruker]

Kjenner du ingen av de andre foreldrene? Vi måtte bytte skole etter 2. klasse, og for å gjøre det enklest mulig kontaktet jeg de andre foreldrene i forkant og dro på besøk så ungene kunne hilse.

Jeg lurer også på hva du gjorde for å forbedre situasjonen i barnehagen? Det er du som mor som må ta initiativ til besøk, du må spørre om han ikke vil invitere noen, og du må ta telefonen til den andre forelderen. Sånne ting kommer ikke av seg selv.

Ellers er jeg enig i at dere må kontakte læreren også, og evt bup. Men først og fremst, kom i kontakt med andre foreldre, inviter på kaffebesøk, ta med gutten hjem til andre. Dette er jo noe du skulle gjort for mange år siden (kjenner faktisk jeg blir litt frustrert over at du har latt hele barnehagetiden hans gå slik uten besøk), men det er ikke for sent enda.

Start nå med en gang. Bare vær åpen til de andre foreldrene om at gutten din sliter med å få venner, og spør om de vil komme på en kaffekopp en dag.

Anonymous poster hash: 5ec76...15e

[Gjest Violetta]

Bortsett fra de gode rådene fra de andre:

Her må dere jobbe mye med selvfølelsen og å få ham til å senke kravene til seg selv. Både dette med at han er "redd" for leksene og prestasjonsangst i forhold til vennskap.

Snakk mye om at det er viktig å være seg selv og at de viktigste tingene ikke er å være den peneste eller den beste og at gode venner får man etterhvert som en blir bedre kjent og gjør ting sammen og at noen ganger tar dette lang tid. Stikkord: " Jeg er bra nok"

Flytt fokus litt over fra ham og snakk med ham hva han kan gjøre for at andre skal føle seg bra og om han ser noen som kanskje trenger en venn, eller om han har møtt noen som liker samme ting som ham.

Snakk om at de i klassen er klassevenner, selv om de kanskje ikke er bestevenner og at han ikke trenger å gå rundt å spørre alle om de vil bli vennen hans fordi vennskap utvikler seg over tid. At han går rundt og spør, gjør det veldig enkelt å si nei, slik at han blir lei seg, men kanskje de blir venner likevel uten å spørre om de blir mer kjent.. - Gjør han obs på at noen ganger tar ting svært lang tid, men at det viktigste er å være seg selv, være grei med andre og sette grenser for hva en synes er ok at andre gjør mot seg.

Min eldste hadde mange av disse trekkene - viste seg at han hadde ADHD uten hyperaktivitet, det som het Add før. Har jobbet mye med ovennevnte i forhold til lekser og lesing i førsteklasse, samt en del andre ting som har med selvfølelse å gjøre.

At jeg innprentet hos ham at en vanligvis ikke fikk noe til med en gang, men at man ble bedre når en hadde gjort det tusen ganger, fikk han til å slappe av og fokuserer på at lesingen bare var et bittelite skritt på veien.

Han lærte seg å lese med en gang han sluttet å kave seg sånn opp og nærmest bryte sammen for hver lekse.

Mantra: Alle er flinke til noe, men alle kan ikke være like flinke til alt, så derfor må man øve litt og ikke bry seg så fryktelig mye om at man ikke er verdensmester - For man blir bedre! Det eneste man ganske sikkert kan være verdensmester i, er å være seg selv. ( Dette gjelder absolutt alt)

- Fortell gjerne om ting du selv synes at du ikke er så fryktelig god til, men som du gjør likevel fordi du vet at en ikke må være perfekt på alle måter. Vis at du er avslappet med å gjøre ting du ikke kan så fryktelig godt og når det ikke blir 100% vellykket! fordi du vet at du kommer til å bli flinkere og at det ikke er verdens undergang om en ikke får ting til.

- det siste her jobber jeg mye med i forhold til barn i hans alder, når de for eksempel skal gjøre noe fysisk eller lage noe.

Barn i førskolealder/ småskolen, har ofte mye prestasjonsangst, fordi de er så opptatt av at ting skal være perfekt. Noen vegrer seg for f.eks tegning av den grunn, men når en viser dem at ting blir bra, bare en jobber med å utvikle tegningen med farger og snakker om ovennevnte, så slapper de mer av og tør å gjøre ting som de ikke er trygge på. - De slutter å gråte høyt over en strek som ble rar, men jobber heller med å gjøre tegninga ferdig uansett og ser at det blir bra når en jobber med det i steden for å tenke at alt de gjør er feil, bare på grunn av en bitteliten strek. - noen ganger finner vi også ut at den streken de ble så lei seg over, er med på å gjøre hele bildet mer interessant.

Fordi jeg er nøye med å jobbe med dem på denne måten, har hittil alle de mest prestasjonsorienterte senket skuldrene og funnet glede i at ting ikke trenger å være perfekt og at en ikke trenger å være verdensmester. Når en jobber slik, er det viktig å lære seg til å tenke slik selv også.

For et fantastisk og tankevekkende innlegg, absinthia. Skulle ønske det var pensum på skolen å lære om slikt.

[AnonymBruker]

Er ikke noe ekspert på slikt, men vil bare si at jeg syns du er en utrolig god mor som tar tak i dette nå. Altfor mange lar slike ting skure og gå fordi de tror det går over. Så får de vite det på ungdomskolen at ungen har vært mobbeoffer i mange år og misstrivdes på skolen.

Tar du tak i det nå så kan mye vondt unngåes.

Syns du har fått mange gode råd. Lykke til

Anonymous poster hash: dfb15...dfc

[AnonymBruker]

Ville latt det gått litt tid før jeg som mor kontaktet legen/bup.Snakk med læreren for å høre hvordan de opplever han på skolen.Ofte kan mødre 'stakkarsliggjøre' barna sine.Du har en viktig jobb å gjøre på fritiden med å sosialisere han med de andre i klassen.

Anonymous poster hash: ca2c8...340

[AnonymBruker]

Dersom du ønsker å ta ham med til psykolog men tenker at det eneste hinderet er økonomien, så kan du jo undersøke litt om det går an å få det gratis? Frikort får man i hvert fall uansett når man kommer over ca. 2000 kr i året, og når det er snakk om barn er det ikke sikkert det koster noe i det hele tatt. Lege er gratis vet jeg, men om ordningen også omfatter psykolog vet jeg ikke. Uansett er helsestasjonen gratis

http://www.ung.no/oss/aldersgrenser/50829.html

Anonymous poster hash: bb87f...da3

[Rumle]

Utrolig bra inlegg, absinthia!

[Hulderen]

Han har jo akkurat begynt på skolen, alt er nytt. Du har nok skrudd forventningene hans alt for høyt, når du snakket om hvor gøy det skulle bli på skolen. I skolehverdagen er det mye kjedelig. Mye venting på tur, mye stillesitting.

Prøv å senke forventningene hans. Ikke alle blir venner fra første stund. La ting gå seg litt til. Å gå til psykolog eller BUP alt nå, vil være forhastet.

[absinthia]

For et fantastisk og tankevekkende innlegg, absinthia. Skulle ønske det var pensum på skolen å lære om slikt.

Det burde ha vært det! Jeg tror at mange hadde sluppet å pådra seg selv psykiske lidelser om dette var noe som gjennomsyret samfunnet.

Både barn og voksne måler sin egenverdi for mye opp mot prestasjoner.

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke det er noe galt med gutten din. Siden du tar tak i det så tidlig så er det nok stor sjanse for at dette kan rettes på.Tror også at det kan være lurt å prøve å bli kjent med noen i klassen på fritiden. Håper det blir bedre snart

Anonymous poster hash: e77aa...b8a