For oss som har vært i et usunt forhold. Hvordan kom du deg videre?

[AnonymBruker]

Hei

Jeg har vært singel snart i 7 måneder.. Jeg var i det man kaller et hekt. Hele forholdet startet så dårlig at jeg i 6 år følte meg psykisk syk ga måten jeg ble behandle på.

Det var ingen vold. Det var MASSE nærhet. MEN, han snakket ikke til meg hvis han ikke var fornøyd med måten jeg hadde gjort noe på eller hvis det var noe jeg ikke hadde gjort. Han ignorerte meg når han var sur fordi han mente det var min skyld at han var sur (når det egentlig var fordi han hadde dårlig samvittighet fordi han spise usunt/ikke trent en dag osv).

Han ga meg ingen mental støtte. Det jeg sa ble møtt med et himlende blikk. Jeg mistet troen på meg selv til slutt. Jeg ble skjelven og usikker med og uten han. Jeg følte meg kun bra når vi klemte hverandre/ satt inntil hverandre.

Jeg fikk høre at han ikke så noe konemateriale i meg, at jeg ikke hadde noe selvtillit, at han ikke respekerte meg. Han sa han ikke klarte å være snill med meg hele tiden (han var kun snill hvis jeg gjorde som han sa og forvnetet). Jeg veier 55 kg, og er 1,68cm, og han sa jeg hadde tykke armer (noe jeg aldri hatt tenkt på engang), han sa jeg var finere da jeg veide mindre. Hvis jeg ville prøve en ny aktivitet eller ta en utdannelse fikk jeg høre at jeg ikke hadde det som trengtes. Det var denne type mobbing hele tiden.

Hvorfor jeg ble? Jo fordi da han holdt rundt meg og ga meg nærhet så glemte jeg alt dette. Jeg ble som en rotte i et bur som ble desperat etter å oppføre meg riktig for å få kjærlighet. Hans kjærighet ble som en lønning som jeg måtte arbeide hardt for.

Jeg vil gjerne høre fra dere som har vært i usunne forhold og som aldri trodde dere skulle treffe noen som skulle behandle dere bra. Jeg klarer ikke komme over han, og jeg tror ikke på at jeg noengang vil være i stand til å finne en som vil behandle meg for det jeg er verdt eller elske meg KUN for den jeg. Jeg trenger solskinshistorier som kan få meg til å drømme om at jeg også en dag finner en mann som elsker meg uten å få meg til å føle at jeg blir psykisk syk...

Det var psykisk vold/mishandling

Anonymous poster hash: 1178d...f99

[AnonymBruker]

Det å være singel så lenge at en får beina inn under seg igjen, er et must. Bruk lang tid og bygg deg selv opp igjen.

Anonymous poster hash: aa0c3...33e

[AnonymBruker]

Jeg var i et forhold i 2 år med psykisk mishandling. Han fikk meg til å føle meg verdiløs. Han lå rundt med masse andre jenter hele tiden, men hadde manipulert meg til å tro at jeg ikke fortjente noe bedre. Jeg kom meg unna til slutt.

I tiden etter hadde jeg det veldig tungt og tøft. Jeg hevnet meg på andre gutter, ved å tvinne de rundt lillefingeren for å dumpe de og såre de, slik at jeg kunne føle meg litt bedre (anbefales ikke, det hjelper ikke i det hele tatt). Til slutt møtte jeg en mann jeg ble stormforelsket i, og etter mye overtalelse valgte jeg å satse på han. Han er verdens snilleste, og respekterer meg på alle måter. Jeg trengte likevel å gå til en psykolog for å bli kvitt usikkerheten og redselen som hang igjen etter forrige forhold. Men nå har jeg det utrolig bra, og priser meg lykkelig hver dag over at jeg lot meg overtale til å ikke rømme fra denne fantastiske mannen. :-)

Det finnes håp, du kommer til å finne en som behandler deg bra. Men jeg vil uansett anbefale å oppsøke hjelp, det hjelper så utrolig mye.

Lykke til ønsker deg alt godt i livet

Anonymous poster hash: 0ac90...384

[Cata]

Jeg ble sur og tenkte: "Dumper han meg en gang til så går jeg."(Hadde blitt dumpet før av heller merkelige årsaker.)

Så gjorde han nettopp det, og jeg tok ham på ordet. Da han kom tassende tilbake etter en måned hadde vettet rukket å innhente meg så jeg holdt avstand. For meg var cluet en alvorsprat med meg selv om selvrespekt og heldigvis klarte jeg å hente den fram igjen før den var totalt tapt.

[AnonymBruker]

Jeg var i mange år i et forhold med mye psykisk mishandling. Å komme seg igjen tok 4 år! Da jeg traff en ny mann etter de 4 årene var det tøft til å begynne med, hadde så mange dårlige opplevelser og minner.

Men det gikk jo bra.

Enig med hun over her som anbefaler å være singel lenge. Begynn i det små, skryt av deg selv for småtingene i hverdagen, og stell ordentlig pent med deg selv.

Finn deg noen å prate med. Venner går lei, så en støttegruppe eller psykolog kan være greit. Ta ikke mot antidepressiva, du bare pakker inn og utsetter følelsene du må gjennom.

Begynn ikke med et nytt forhold for tidlig, det er en reell fare for å gjenta feilen man har gjort før!

For meg går det bra nå, siden du ville ha solskinnshistorier. Det tok noen år, men nå er jeg lykkelig med ny mann, nytt liv, og ny selvtillit.

Lykke til!

Anonymous poster hash: fcd39...bf2

[AnonymBruker]

Jeg ble sur og tenkte: "Dumper han meg en gang til så går jeg."(Hadde blitt dumpet før av heller merkelige årsaker.)

Så gjorde han nettopp det, og jeg tok ham på ordet. Da han kom tassende tilbake etter en måned hadde vettet rukket å innhente meg så jeg holdt avstand. For meg var cluet en alvorsprat med meg selv om selvrespekt og heldigvis klarte jeg å hente den fram igjen før den var totalt tapt.

Samme her. Han dumpet meg en gang for mye.

Anonymous poster hash: fdbd0...e03

[Kjempeliten]

Jeg var sammen med en som var sykelig sjalu, jugde mye, og var veldig negativ.

Han bestemte seg fks ett år at han skulle feile jul og nyttår alene. Han kunne vært med meg, men det gadd han ikke. Og jeg har en snill og rolig og inkluderende familie.

Hva slags fremtid ser man med en sånn person liksom?

Han jugde om skolen, at han hadde fått bra karakterer, men sannheten var at han ikke en gang møtte opp til eksamen. Så han brukte opp masse penger på sonans bare for å ikke ta eksamen. Han gadd ikke å søke jobb, men fikk han til å søke ett sted. Jeg skrev søknad og CV. Han fikk jobben, men klagde hele tida.

Han MÅTTE prate i telefonen med meg hveeeer dag, og hvis jeg ikke hadde tid/ork ble han sur. Han var sjalu hele tida, og kunne fint ringe meg midt på natta og spørre meg ut om jeg hadde vært utro. (Vi hadde avstandsforhold i 1 år) Han spurte venninner av meg om jeg hadde vært utro osv.

Da jeg prøvde å slå opp trua han meg med diverse ting, så jeg fortsatte å være sammen med han en stund. Til slutt så måtte jeg bare slå opp, og han prøvde å gjøre livet mitt til et helvete i kanskje ett år før han slutta.

Har nå funnet meg en som er helt fantastisk!!! Vi respekterer hverandre, ingen sjalusi, ingen lyving, han har jobb og utdannelse... Men etter å ha "brent meg" på eksen hadde jeg fått klare forventninger til hvordan et forhold skal vare, og da jeg traff han jeg er sammen med nå, så fortalte jeg at jeg forventer at det ikke skal være sjalusi, vi skal respektere hverandre, være ærlige osv hvis vi skal ha et forhold.

Og heldigvis var han enig:)

[AnonymBruker]

Det å være singel så lenge at en får beina inn under seg igjen, er et must. Bruk lang tid og bygg deg selv opp igjen.

Anonymous poster hash: aa0c3...33e

Jeg kjenner det samme.. Jeg må virkelig bygge meg opp, men jeg merker allerede hvor mye mer tro jeg har på meg selv enn da jeg var sammen med han. Jeg blir ansett og vurdert som en person med så mange flotte egenskaper. Egenskaper han mente jeg ikke hadde, og jeg trodde på han til slutt.. Men nå: nå kjenner jeg at jeg vet hva jeg er god for. Han tok feil.

Anonymous poster hash: 1178d...f99

[AnonymBruker]

Jeg var i mange år i et forhold med mye psykisk mishandling. Å komme seg igjen tok 4 år! Da jeg traff en ny mann etter de 4 årene var det tøft til å begynne med, hadde så mange dårlige opplevelser og minner.

Men det gikk jo bra.

Enig med hun over her som anbefaler å være singel lenge. Begynn i det små, skryt av deg selv for småtingene i hverdagen, og stell ordentlig pent med deg selv.

Finn deg noen å prate med. Venner går lei, så en støttegruppe eller psykolog kan være greit. Ta ikke mot antidepressiva, du bare pakker inn og utsetter følelsene du må gjennom.

Begynn ikke med et nytt forhold for tidlig, det er en reell fare for å gjenta feilen man har gjort før!

For meg går det bra nå, siden du ville ha solskinnshistorier. Det tok noen år, men nå er jeg lykkelig med ny mann, nytt liv, og ny selvtillit.

Lykke til!

Anonymous poster hash: fcd39...bf2

Jeg har snakket lei venner.. Skal faktisk til legen om to uker. Si at jeg har vært i et usunt forhold, og at det vil plage meg til jeg får snakket med noen om dette.

Hvordan innledet du forholdet til den nye mannen? Jeg føler jeg ikke har erfaring til å bygge et sunt forhold pga dette her... Jeg tror jeg ubevisst vil lete etter en mann som behandler meg nogenlunde likt som eksen.

Anonymous poster hash: 1178d...f99

[AnonymBruker]

Har nå funnet meg en som er helt fantastisk!!! Vi respekterer hverandre, ingen sjalusi, ingen lyving, han har jobb og utdannelse... Men etter å ha "brent meg" på eksen hadde jeg fått klare forventninger til hvordan et forhold skal vare, og da jeg traff han jeg er sammen med nå, så fortalte jeg at jeg forventer at det ikke skal være sjalusi, vi skal respektere hverandre, være ærlige osv hvis vi skal ha et forhold.

Og heldigvis var han enig:)

Så godt for deg! Det gleder meg å lese dette

Det jeg lurer på: hvordan klarte du å ikke gå i en ny felle med ny mann? Var det noe som skjedde med deg da han nye kom i livet ditt? Altså: for meg, så føler jeg at hvis jeg kommer til å bli behandlet bra en dag, så kommer jeg ikke til å tro på det, og jeg vil komme til å motarbeide mannen for å beskytte meg selv for å bli en skyteskiv igjen... Jeg vet ikke om noe annet enn å bli dårlig behandlet av menn.. Fra jeg var 6 til jeg 15 ble jeg mobbet (hovedsaklig av gutter). Da jeg var 17 ble jeg sammen denne fyren som psykisk mishandlet meg i 6 år.. Så dette er min norm..

Anonymous poster hash: 1178d...f99

[AnonymBruker]

Ikke har jeg sexlyst heller.. Hadde det ikke med han eksen heller.. For de første 6 månedene der vi "dreiv på", eller rettere sagt "han brukte meg" så hadde vi kun sex på hans premisser... I 6 måneder hadde vi sex uten at han ville kysse meg!! (sjukt..). Og han dreiv med psykiske avstraffelser med sex (hvis jeg nektet feks, eller sa nei). Da skulle jeg få kjenne at det var ulurt av meg.

Så nå sitter jeg her. Er singel på 7.måned, og har ikke tenkt på sex en eneste dag. jeg er altfor ung til det her.. Han har ødelagt alt av sexfølelser hos meg pga dette..

Anonymous poster hash: 1178d...f99

[Kjempeliten]

Så godt for deg! Det gleder meg å lese dette

Det jeg lurer på: hvordan klarte du å ikke gå i en ny felle med ny mann? Var det noe som skjedde med deg da han nye kom i livet ditt? Altså: for meg, så føler jeg at hvis jeg kommer til å bli behandlet bra en dag, så kommer jeg ikke til å tro på det, og jeg vil komme til å motarbeide mannen for å beskytte meg selv for å bli en skyteskiv igjen... Jeg vet ikke om noe annet enn å bli dårlig behandlet av menn.. Fra jeg var 6 til jeg 15 ble jeg mobbet (hovedsaklig av gutter). Da jeg var 17 ble jeg sammen denne fyren som psykisk mishandlet meg i 6 år.. Så dette er min norm..

Anonymous poster hash: 1178d...f99

Jeg tok meg god tid med han jeg er sammen med nå, og passa på å prate mye med ham om hvordan vi vil at et forhold skal være.

Jeg var også ærlig og sa til han, at hvis han ikke føler det samme om et forhold som meg, om han ikke er enige i de tinga som er viktigst for meg, så får vi bare være venner og ikke ta steget videre derfra. Sånn ca da, husker ikke ordrett hva jeg sa

Det gikk så kjapt med eksen min, vi kjente hverandre ikke godt nok, derfor så vi ikke de dårlige sdene hos hverandre før det hadde gått en stund. Ser jo sider ved han jeg er sammen med nå som liksom har kommet "i etterkant", og helt sikkert omvendt og, men det er ikke så ille som med eksen.

[AnonymBruker]

i fem år var jeg i et nedbrytende forhold til en mann som hadde ekstremt lav selvtillit, og som brukte negativ kritikk mot meg som "medisin". I tillegg utøve han press av typen " Hvis det blir slutt mellom oss, kommer det til å gå skikkelig dårlig med meg, og det er din skyld." Det gjorde sitt med selvfølelsen min, kan man si. Ikke turte jeg å gå fra ham, heller, av redsel for hva som kom til å skje.

En dag gikk jeg likevel, og det var det beste jeg har gjort. Han gjorde ikke alvor av truslene sine, heller.

Uansett: for meg var det viktig å fokusere på at jeg var fri. Jeg fortjente mye bedre enn den slemme dusten, og det er langt bedre å være alene enn å være i et dårlig forhold.

Som en annen over her sier: vær singel lenge! Jeg var også singel i fire år før jeg gikk inn i et nytt forhold. Først da var jeg klar.

Det er viktig å være singel så lenge at du ser at det fungerer helt fint å være et selvstendig menneske. Det er ikke forholdet som definerer deg, men du selv. På den måten fant i alle fall jeg igjen min egen personlighet etter en tid. Å være singel såpass lenge hjalp meg også til å bli mer kjent med hva jeg ville, og hva slags type mann jeg ønsket meg. Noen kvalitetskriterier skal man ha ;-)

Plutselig en dag, mens jeg minst ventet det, traff jeg verdens beste mann gjennom felles bekjente. Han hadde også vært singel en stund. Ting falt igrunnen lett på plass da dette skjedde, og han hadde gode "referanser". Nå har det vært oss to i omtrent ti år, så det er fullt mulig å komme seg inn i et godt forhold etter et dårlig!

Anonymous poster hash: 36b16...29b

[Gjest Seajewel]

Håper alle har lært at neste gang dropper dere fyren når vàrsellampene begynner å blinke, istedenfor å overse varsellapmpene,

[Gjest daisydaisy]

Jeg møtte Mr.Perfekt etter jeg kom meg ut av et usunt forhold.

[Peter007]

Hei

Jeg har vært singel snart i 7 måneder.. Jeg var i det man kaller et hekt. Hele forholdet startet så dårlig at jeg i 6 år følte meg psykisk syk ga måten jeg ble behandle på.

Det var ingen vold. Det var MASSE nærhet. MEN, han snakket ikke til meg hvis han ikke var fornøyd med måten jeg hadde gjort noe på eller hvis det var noe jeg ikke hadde gjort. Han ignorerte meg når han var sur fordi han mente det var min skyld at han var sur (når det egentlig var fordi han hadde dårlig samvittighet fordi han spise usunt/ikke trent en dag osv).

Han ga meg ingen mental støtte. Det jeg sa ble møtt med et himlende blikk. Jeg mistet troen på meg selv til slutt. Jeg ble skjelven og usikker med og uten han. Jeg følte meg kun bra når vi klemte hverandre/ satt inntil hverandre.

Jeg fikk høre at han ikke så noe konemateriale i meg, at jeg ikke hadde noe selvtillit, at han ikke respekerte meg. Han sa han ikke klarte å være snill med meg hele tiden (han var kun snill hvis jeg gjorde som han sa og forvnetet). Jeg veier 55 kg, og er 1,68cm, og han sa jeg hadde tykke armer (noe jeg aldri hatt tenkt på engang), han sa jeg var finere da jeg veide mindre. Hvis jeg ville prøve en ny aktivitet eller ta en utdannelse fikk jeg høre at jeg ikke hadde det som trengtes. Det var denne type mobbing hele tiden.

Hvorfor jeg ble? Jo fordi da han holdt rundt meg og ga meg nærhet så glemte jeg alt dette. Jeg ble som en rotte i et bur som ble desperat etter å oppføre meg riktig for å få kjærlighet. Hans kjærighet ble som en lønning som jeg måtte arbeide hardt for.

Jeg vil gjerne høre fra dere som har vært i usunne forhold og som aldri trodde dere skulle treffe noen som skulle behandle dere bra. Jeg klarer ikke komme over han, og jeg tror ikke på at jeg noengang vil være i stand til å finne en som vil behandle meg for det jeg er verdt eller elske meg KUN for den jeg. Jeg trenger solskinshistorier som kan få meg til å drømme om at jeg også en dag finner en mann som elsker meg uten å få meg til å føle at jeg blir psykisk syk...

Det var psykisk vold/mishandling

Anonymous poster hash: 1178d...f99

Når du forteller din historie lurer jeg på hvordan du hadde det før du ble samboer eller gift denne mannen?

Det hele henger vel sammen med forskjellige forhold i ditt liv? Nå er det ikke lett og være menneske. Dette vet alle son har prøvd livet noen år. Men å legge skylden på andre som din x mann blir for lettvint. Det er fint du har funnet ut av flere ting nå. Ikke misforstå dette. Er bare du selv til slutt som kan hjelpe deg selv.

[AnonymBruker]

Jeg var i mange år i et forhold med mye psykisk mishandling. Å komme seg igjen tok 4 år! Da jeg traff en ny mann etter de 4 årene var det tøft til å begynne med, hadde så mange dårlige opplevelser og minner.

Men det gikk jo bra.

Enig med hun over her som anbefaler å være singel lenge. Begynn i det små, skryt av deg selv for småtingene i hverdagen, og stell ordentlig pent med deg selv.

Finn deg noen å prate med. Venner går lei, så en støttegruppe eller psykolog kan være greit. Ta ikke mot antidepressiva, du bare pakker inn og utsetter følelsene du må gjennom.

Begynn ikke med et nytt forhold for tidlig, det er en reell fare for å gjenta feilen man har gjort før!

For meg går det bra nå, siden du ville ha solskinnshistorier. Det tok noen år, men nå er jeg lykkelig med ny mann, nytt liv, og ny selvtillit.

Lykke til!

Anonymous poster hash: fcd39...bf2

Dette med antidepressiva må folk finne ut selv. Noen trenger det, andre ikke. For enkelte kan det gi en sårt trengt pause fra en elendig tilværelse. Man kan dessuten kombinere medisiner og psykoterapi og få gode resultater.

Ikke la KG bestemme om du skal ta antidepressiva eller ikke!

Anonymous poster hash: a79dd...0cb