Hva kan man forvente av et forhold etter ti år sammen?

[Tøytigern]

Du hoppet elegant over den linken jeg la ut i går, om skilsmissebarn.

Hva er forskjellen på å holde sammen fordi man mener det er best for barna, og det å skille seg fordi man mener det er best for barna?

Kanskje personen hoppet over det fordi det ikke har noe med TS sitt problem å gjøre.

[Tøytigern]

Det er tydelig at vi lever i forskjellige virkeligheter. Har man fire uker ferie i løpet av året må man nesten tilbringe den sammen som familie. Ikke all ferie kan tas ut samtidig heller, så da blir det tre uker sammen en hver uke med en foreldre. I tillegg er det slett ikke alle som har barnevakter som kan ta barna over flere dager/ en uke.

Anonymous poster hash: e22a1...92b

Må man?

MÅ man?

Virkelig?

Eller må man passe på at man har et forhold sammen og har det bra som par og ikke nødvendigvis bare gjøre det alle sier man MÅ gjøre sammen med hele familien og alle barna på én gang, fire uker i året, når det er ferie og ha så mye "kvalitetstid" som mulig, på kortest mulig tid for å "rekke å ha det fint"...?

[Tøytigern]

Igjen. Det handler om å prioritere.

Vil man sette seg selv som par til side og heller bygge livet rundt å tilfredstille alle andre enn dere som er et par, ja gjerne for meg. Men som sagt: Kom ikke og grin etterpå fordi bålet brant ned mens dere hadde "kvalitetstid" fire uker i året "sammen med barna" fordi "det må man"...

Du kan velge å bygge livet ditt rundt deg og partneren din eller du kan velge å bygge livet ditt rundt bare degselv og barna du har fått. Eller du kan velge å ta hensyn til alle eks-er i livet som du er skilt fra og har barn med.

Eller du kan velge å legge opp livet slik det passer deg og din partner sammen, og prioritere at kjærlighetsforholdet mellom dere to ikke automatisk MÅ komme i andre rekke bestandig, til fordel for "kvalitetstid" med barna.

Det er ditt valg.

Velger du alltid uten unntak å la alle andres behov for oppmerksomheten og tiden din komme først, før du tar hensyn til de behovene partneren din har , så syns jeg ikke det er rart at vedkommende går lei av deg i løpet av ti år.

Da må du nesten akseptere konsekvensen også: Et forhold som går fra å være et forhold til å bli en formalitet, der man ikke har mere å gi til den andre lenger, fordi man aldri blir prioritert. I tillegg kommer samfunnet og manipulerer deg til å tro at "Ja,ja. Jeg skulle gjerne satt av litt tid med han/henne og vist omtanke, men alle andre er jo viktigere enn han/henne, så..."

Hvis alle andre, og det som er "vanlig", er viktigere for deg- da har du jo demonstrert for den andre at vedkommende ikke er såpass viktig at du kan sette av en helg her og en ferie der, til den personen.

Da fortjener du ingen sympati, heller. For da syns jeg synd i den som holder ut med deg. Vedkommende burde i grunnen ta mere hensyn til seg selv og finne på noe annet, dersom det er tilfelle at du er i et forhold med eksen, eksens barn, deg selv barna dine og helt til slutt han...

Kom ikke og klag, når det var sånn du planla livet. Hvorfor skulle han fortsette å elske deg, når han behandles som en genser som ble brettet sammen og lagt i skapet mens du tar på noe annet hver dag og går ut -uten den genseren som er han??

Jeg hadde ikke forblitt forelsket. Det tror jeg ingen blir, som blir tatt for gitt på den måten der, mens alle andre tydeligvis- tilogmed familiens katt- er viktigere for

partneren i hverdagen, enn det man selv er.

Endret 30. september 2014 av Tøytigern

[Tøytigern]

Kanskje hele året er fullt av alt stress, men så sier den du lever sammen med:

-Jeg gleder meg til september, når vi skal låne hytte og gå på fjellet i tre dager, bare du og jeg...

DET er hele forskjellen på et fohold som dør og et som lever videre. Fordi partneren sa det med forventning og vil gjøre det sammen med akkurat deg og fordi du merker at du ble glad og ser fram til den tiden, fordi resten av livet deres er ganske tettpakkede ukedager.

Så at man "ikke har tid"... Ja, da har man faktisk ikke "tid" til å ha et forhold til den personen heller. Og jeg tror at i sånne tilfeller er det enten fordi man ikke vet bedre, eller ikke bryr seg om å gjøre det som skal til; eller fordi man ganske enkelt ikke bryr seg om den andre.

Nuff said.

[Tøytigern]

Tydelig at du har god tilgang på barnevakt. Mange av oss har ikke noen som kan passe barna verken ferier eller helger. Det handler fint lite om prioriteringer. Du sammenligner det å reise bort på ferie uten barna med å få tid til en frisørtime, ser du ikke hvor absurd det er?

Anonymous poster hash: 1f3d9...cf0

Jeg sier at hvis du greier å sette av en time til noe så trivielt som en frisørtime, så bør du iallefall greie å sette av en time til den du bor sammen med...

Men om du er mer opptatt av å finne unnskyldninger som at "vi har ikke tilgang til barnevakt" så er det klart at du ikke vil klare å passe på at forholdet forblir levende.

[AnonymBruker]

Jeg har det på samme måte som deg TS, og forstår at det er en veldig kjip situasjon! Vi har også to små barn. Lever i et forhold som ikke er et forhold. Sover på hvert vårt soverom, det har vi gjort siste to åra. Jeg har null følelser for mannen, og grunnen til at jeg fortsatt er i forholdet, er barna og økonomi. Jeg trives i settingen med å bo sammen med barna i et fint hus, godt nabolag, to biler, jobber deltid men har likevel god økonomi... Dersom jeg skiller meg, vil situasjonen bli en helt annen. Jeg klarer ikke tanken på at jeg ikke skal få se barna mine hver dag, og spesielt med tenke på høytider og ferie. Klarer heller ikke tanken på å måtte flytte ut av huset, leie en mindre leilighet,og måtte jobbe mye mer for å få endene til å møtes.....

Hadde jeg lest dette innlegget mitt for 5 år siden, så hadde jeg blitt rystet over den egoistiske tankegangen. Men når man er havnet i situasjonen selv, er det jaggu ikke enkelt! Er klar over at det ikke er bra for barna å leve med foreldre som ikke liker hverandre.... Så jeg må vel bryte ut før eller senere ..men har ikke mot til å gjøre det enda.

Klem til deg

Anonymous poster hash: 304a8...e25

[Tøytigern]

Jeg har det på samme måte som deg TS, og forstår at det er en veldig kjip situasjon! Vi har også to små barn. Lever i et forhold som ikke er et forhold. Sover på hvert vårt soverom, det har vi gjort siste to åra. Jeg har null følelser for mannen, og grunnen til at jeg fortsatt er i forholdet, er barna og økonomi. Jeg trives i settingen med å bo sammen med barna i et fint hus, godt nabolag, to biler, jobber deltid men har likevel god økonomi... Dersom jeg skiller meg, vil situasjonen bli en helt annen. Jeg klarer ikke tanken på at jeg ikke skal få se barna mine hver dag, og spesielt med tenke på høytider og ferie. Klarer heller ikke tanken på å måtte flytte ut av huset, leie en mindre leilighet,og måtte jobbe mye mer for å få endene til å møtes.....

Hadde jeg lest dette innlegget mitt for 5 år siden, så hadde jeg blitt rystet over den egoistiske tankegangen. Men når man er havnet i situasjonen selv, er det jaggu ikke enkelt! Er klar over at det ikke er bra for barna å leve med foreldre som ikke liker hverandre.... Så jeg må vel bryte ut før eller senere ..men har ikke mot til å gjøre det enda.

Klem til deg

Anonymous poster hash: 304a8...e25

Da kan man vel like gjerne være ærlig og si at det at man bor sammen, handler om at man liker livet sitt sånn det er? Ikke nødvendigvis om at man må skilles...

Kanskje mannen din heller ikke øsnker å skilles. Kanskje barna har det helt topp.

Det der med at man "må skilles" er også en oppdiktet greie som samfunnet har bestemt.

Er man ikke forelsket, men alt annet funker, så skal man likevel skilles.

Jaha? Må man det?

Hvorfor må man det?

[Tøytigern]

Skjønner du ikke at skilsmisse ofte medfører mer enn at mamma og pappa ikke bor sammen mer? Det innebærer gjerne flytting til dårligere hjem, kanskje dårligere skolekrets, dårligere økonomi. Man ønsker det beste for barna sine, og å rykke dem opp fra sitt fine liv for å freiste tilværelsen i en sliten sokkelleilighet er en dyr pris for foreldrenes frihet. Og ikke minst- man får gjerne se barna sine bare annenhver uke! DET er en dyr pris for både foreldre og barn.

Og kanskje foreldrene ikke blir "frie" i det hele tatt, heller...

Jeg ville ikke gått avsted og skilt meg fra noen fordi "det er det man skal".

[Tøytigern]

Er så lei sånne "kloke" ord. Man kan velge å vise at man setter pris på hverandre, og gjøre en innsats i å få et godt samarbeid og god kommunikasjon, noe so øker sjansen for et godt samliv. Men følelser kan forsvinne på tross av innsats fra begge sider, og da handler det ikke om valg. Man kan ikke bestemme hvilke følelser man skal ha, uansett hvor mye man skulle ønske det.

Anonymous poster hash: f728d...955

Så er det heller ikke det jeg sier.

Elsker man ikke en person så kan man ikke begynne å bestemme seg for å elske den personen.

Det vil aldri bli kjærlighet på samme måte som når man uoppfordret forelsker seg og elsker et menneske betingelsesløst.

Men når folk begynner å si at de ikke har tid til å være sammen med en de faktisk elsker fordi de "ikke får barnevakt" kan man jo også sette spørsmålstegn med hva de egentlig føler for den andre.

Man sier at "barnet er viktigere enn deg og du vil aldri bli viktig nok til at jeg slutter å finne på unnskyldninger til at vi ikke kan ha alenetid."

Er det å elske noen?Jeg tror ikke det.

Noen folk som klager over mangel på følelser må kanskje innse at da var det kanskje ikke kjærlighet der fra begynnelsen, heller, men andre motiver som var viktigere...

Endret 30. september 2014 av Tøytigern

[Tøytigern]

Du er heldig som tydelig har mulighet til å ha barnevakt når du ønsker det, men du tenker ikke over at dette ikke gjelder alle

Nei, det har jeg ikke.

Men jeg har kjærlighet nok for henne jeg valgte til å finne en løsning, i stedet for å sette meg ned og si "Ja,ja. Da får vi kutte det ut, da."

For DET er et aktivt valg og da valgte du etter min mening BORT den andre.

[Druid]

Ja, mener å ha lest at den teorien (at to lykkeligere foreldre på hver sin kant er bedre) er tilbakevist, at forskning viser at det skal mye til før det er mer hensiktsmessig for barna å bli skilsmissebarn. Men det passer nok mange dårlig å ta hensyn til.

Jeg tror denne forskningen kansje tar feil utgangspunkt og i større grad avdekker problemet med 50% delt omsorg.

Jeg vokste opp i en familie, der det kollapset over 10 år. Så jeg fikk med meg når forholdet døde, jeg fikk med meg når konsekvensen av at det døde, og jeg fikk med meg krampetrekningene. Det ble til slutt jeg som måtte være den voksne og kreve at de skilte seg.

Jeg hadde foretrukket å slippe de 10 årene. Ikke bare fordi de var ekstremt slitsomme, men fordi det antagelig hadde endt opp med at begge hadde klart å gå videre, så jeg slapp de 20 årene etterpå.

Men fordelen jeg fikk, var at JEG fikk ordne min egen fordeling, og den var ikke 50/50. Jeg tror 50/50 fordelingen er mye større belastning enn noe annet, og en sammenligning med det vil bli misvisende.

[AnonymBruker]

Jeg sier at hvis du greier å sette av en time til noe så trivielt som en frisørtime, så bør du iallefall greie å sette av en time til den du bor sammen med...

Men om du er mer opptatt av å finne unnskyldninger som at "vi har ikke tilgang til barnevakt" så er det klart at du ikke vil klare å passe på at forholdet forblir levende.

Enig

Jeg har ikke kommet meg til frisøren på over et halvår, og vi har ikke tilgang på barnevakt. Men forholdet vårt har vi tid til bortimot hver dag.

Vi kysser hverandre før en må dra om morgenen, og ønsker hverandre en fin dag. Vi spiser middag sammen som en familie, og så tar vi voksne en "hvordan har dagen din vært" prat over kaffekoppene våre etterpå mens barna leker. Etter at ungene har lagt seg, hender det en av oss skal noe (f.eks trene), men flere kvelder i uka sitter vi sammen i sofaen og snakker og/eller ser på TV. Vi prioritere å ha sex. Vi drikker vin sammen minst en kveld i uka. Osv osv.

Om man VIL så er det klart man har tid til parforholdet.

Anonymous poster hash: c7909...b75

[Tøytigern]

Enig

Jeg har ikke kommet meg til frisøren på over et halvår, og vi har ikke tilgang på barnevakt. Men forholdet vårt har vi tid til bortimot hver dag.

Vi kysser hverandre før en må dra om morgenen, og ønsker hverandre en fin dag. Vi spiser middag sammen som en familie, og så tar vi voksne en "hvordan har dagen din vært" prat over kaffekoppene våre etterpå mens barna leker. Etter at ungene har lagt seg, hender det en av oss skal noe (f.eks trene), men flere kvelder i uka sitter vi sammen i sofaen og snakker og/eller ser på TV. Vi prioritere å ha sex. Vi drikker vin sammen minst en kveld i uka. Osv osv.

Om man VIL så er det klart man har tid til parforholdet.

Anonymous poster hash: c7909...b75

Det er nettopp sånne ting jeg mener

Og de er ekstremt viktige.

Kanskje du kan ønske deg en frisørtime i gave, der det bare er deg som pleier deg selv, også.

Det er sånt far og barna kan gi til mor, for da lærer barna seg av fars eksempel å sette pris på mammaen sin og det hun gjør for familien, også

Noe jeg syns er en vinn-vinn situasjon.

På samme måte som mamma og barna kan gi pappaen en ting som pappaen aldri får tid til, ellers.

Sånne ting er også å vise den andre kjærlighet.

[AnonymBruker]

Jeg sier at hvis du greier å sette av en time til noe så trivielt som en frisørtime, så bør du iallefall greie å sette av en time til den du bor sammen med...

Men om du er mer opptatt av å finne unnskyldninger som at "vi har ikke tilgang til barnevakt" så er det klart at du ikke vil klare å passe på at forholdet forblir levende.

Å nei du. Det var ikke kun snakk om en time her og der. Det forslaget jeg og flere andre reagerte på og svarte på, var å reise bort helger og ferier uten barna. Blir meningsløst om du skal late som noe annet nå.

Anonymous poster hash: 1f3d9...cf0

[AnonymBruker]

Enig

Jeg har ikke kommet meg til frisøren på over et halvår, og vi har ikke tilgang på barnevakt. Men forholdet vårt har vi tid til bortimot hver dag.

Vi kysser hverandre før en må dra om morgenen, og ønsker hverandre en fin dag. Vi spiser middag sammen som en familie, og så tar vi voksne en "hvordan har dagen din vært" prat over kaffekoppene våre etterpå mens barna leker. Etter at ungene har lagt seg, hender det en av oss skal noe (f.eks trene), men flere kvelder i uka sitter vi sammen i sofaen og snakker og/eller ser på TV. Vi prioritere å ha sex. Vi drikker vin sammen minst en kveld i uka. Osv osv.

Om man VIL så er det klart man har tid til parforholdet.

Anonymous poster hash: c7909...b75

Det du snakker om, er å sitte hjemme i sofaen sammen. Det er ikke det vi andre har sagt at vi ikke gjør. Vi har sagt at vi ikke har mulighet til å dra på ferie uten barna.

Anonymous poster hash: 1f3d9...cf0

[Teethgrinding]

Jeg har det på samme måte som deg TS, og forstår at det er en veldig kjip situasjon! Vi har også to små barn. Lever i et forhold som ikke er et forhold. Sover på hvert vårt soverom, det har vi gjort siste to åra. Jeg har null følelser for mannen, og grunnen til at jeg fortsatt er i forholdet, er barna og økonomi. Jeg trives i settingen med å bo sammen med barna i et fint hus, godt nabolag, to biler, jobber deltid men har likevel god økonomi... Dersom jeg skiller meg, vil situasjonen bli en helt annen. Jeg klarer ikke tanken på at jeg ikke skal få se barna mine hver dag, og spesielt med tenke på høytider og ferie. Klarer heller ikke tanken på å måtte flytte ut av huset, leie en mindre leilighet,og måtte jobbe mye mer for å få endene til å møtes.....

Hadde jeg lest dette innlegget mitt for 5 år siden, så hadde jeg blitt rystet over den egoistiske tankegangen. Men når man er havnet i situasjonen selv, er det jaggu ikke enkelt! Er klar over at det ikke er bra for barna å leve med foreldre som ikke liker hverandre.... Så jeg må vel bryte ut før eller senere ..men har ikke mot til å gjøre det enda.

Klem til deg

Anonymous poster hash: 304a8...e25

Hva har skjedd? Hvorfor har det blitt så lang avstand mellom deg og mannen? Hvordan har det gått så langt?

[AnonymBruker]

Så er det heller ikke det jeg sier.

Elsker man ikke en person så kan man ikke begynne å bestemme seg for å elske den personen.

Det vil aldri bli kjærlighet på samme måte som når man uoppfordret forelsker seg og elsker et menneske betingelsesløst.

Men når folk begynner å si at de ikke har tid til å være sammen med en de faktisk elsker fordi de "ikke får barnevakt" kan man jo også sette spørsmålstegn med hva de egentlig føler for den andre.

Man sier at "barnet er viktigere enn deg og du vil aldri bli viktig nok til at jeg slutter å finne på unnskyldninger til at vi ikke kan ha alenetid."

Er det å elske noen?Jeg tror ikke det.

Noen folk som klager over mangel på følelser må kanskje innse at da var det kanskje ikke kjærlighet der fra begynnelsen, heller, men andre motiver som var viktigere...

Klart det kan ha vært kjærlighet i begynnelsen, men følelser kan da endre seg? Det har jeg selv smertelig fått erfare.

Ellers enig i at man alltid kan prioritere tid med hverandre, dersom det er det man ønsker. Men man kan ikke velge å elske hverandre.

Anonymous poster hash: f728d...955

[AnonymBruker]

Så du er ikke villig til å prøve engang? Da prøver du ikke engang å holde liv i glørne og barna dine lærer ved eksempel at et kjærlighetsløst ekteskap som ikke pleies er tingen. Ønsker du å være et sånt forbilde?

Anonymous poster hash: 616bc...073

Hallo, det er jo da snakk om at det ikke er glør igjen. Hvordan skal man da holde liv i noe som ikke eksisterer?

Anonymous poster hash: f728d...955

[AnonymBruker]

Enig! Det er kanskje ikke så lett å forstå valget mange uten millionlønn må ts mor er en helt vanlig sykepleier eller lærer med 400 000 i året, så blir det ikke "litt" mindre leilighet. Da blir det drastisk nedgang i levestandard for barna. Alegria har ikke barn selv, og har derfor ikke følt på foreldreskapets sterke behov for å ta best mulig vare på sine små. At det kan føles minst like sterkt som behovet for ny kjæreste. De små daglige gleder av å kunne lage akkurat slik mat man vil til dem uten å måtte velge grøt pga økonomi. Å kunne kjøpe den parkdressen man mener er best og ikke billigst. Å kunne kjøpe nye sko til barnet når det trenger det, ikke måtte vente til neste lønning. Det er nemlig realiteten for mange eneforsørgere.

Og det er faktisk en del mødre som ikke tjener mer enn 200000-300000, hvordan tror liksom de folka her at det da er bedre å flytte ut enn å holde sammen for barna.

Mye bedre å bo på ett roms med tre barn og ikke ha råd til bursdagsgaver, nye klær, hobbyer, utstyr, gaver så de kan gå i bursdager til venner eller noe de ønsker seg. Mye bedre at barna kanskje blir mobbet for de vil skille seg ut og ikke kan være med på ting. Bare fordi mor og far ikke er forelsket mer... yeah right

Anonymous poster hash: 60514...b42

[Japp]

Det er nettopp sånne ting jeg mener

Og de er ekstremt viktige.

Kanskje du kan ønske deg en frisørtime i gave, der det bare er deg som pleier deg selv, også.

Det er sånt far og barna kan gi til mor, for da lærer barna seg av fars eksempel å sette pris på mammaen sin og det hun gjør for familien, også

Noe jeg syns er en vinn-vinn situasjon.

På samme måte som mamma og barna kan gi pappaen en ting som pappaen aldri får tid til, ellers.

Sånne ting er også å vise den andre kjærlighet.

Dette er noe helt annet enn det du skrev opprinnelig som enkelte reagerte på. De reagerte på at du skrev at man måtte prioritere forholdet ved å reise bort i ferie uten barn.

Det som brukeren du siterer skriver om er jo hverdagsromantikk, noe som er vel så viktig som ferier!