Gå til innhold

Hva kan man forvente av et forhold etter ti år sammen?


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Men hvis hun ikke vil ha nærhet og ikke vil se romantisk e filmer, så kan hun jo heller ikke skylde på han, når han ikke ser på henne med kjærlige blikk.

Dersom min kone ikke kunne se på meg uten å gremmes, ville hun ikke få tilbake mange blikk å glede seg over.

Et forhold handler ikke om å få og få.

Man må gi fra seg det man vil ha i forholdet sitt og man må gjøre det selv.

Det man ønsker seg i et forhold kommer ikke dettende ned i fanget ditt fra den andre personens side etter ti års samliv.

Dersom man tror det og bare vil gå sin vei, dersom man ikke får det man vil men går og gremmes, da er det ens egen feil at det ikke går bra i forholdet. Da gir man ikke. Man bare tar.

Jeg er helt enig med deg :) det er hun som skriver hun ikke ønsker nærhet og irriterer seg over han. Dvs. for min del høres det ut som hun har en ganske stor skyld i dette.

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

tigress me="alegria" post="15150683" timestamp="1411769423"]

Skjønner ikke hvorfor folk alltid bruker unnskyldningen "kan ikke forlate han pga. Barna" altså, tror du det er bedre for barna å leve med to foreldre som knapt klarer å snakke til hverandre eller se på hverandre uten å gremmes?

Jeg synes denne "unnskyldningen" bare er en dårlig unnskyldning.

Det er heller ikke slik et forhold burde være, jeg hadde aldri klart å være i et slikt forhold. Forståelig du ikke er forelska, men jeg synes etterelskelsen er like fin jeg ;)

Endret av lostinthoughts
  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

"Minimumskravet" mitt er at det skal krible litt når man er på ferie. Jeg trenger ikke hverdagsromantikk, dagene går fort og det er mye rutine, og da forventer jeg bare et godt samarbeid og en (veldig) god tone. Altså ikke emosjonell distanse, men jeg trenger ikke magekribling. Jeg trenger bare å tenke konstant at dette er en fin fyr som gjør sitt beste i hverdagen for å være en god ektemann og far, uten at det innebærer noe spesielt.

På ferie vil jeg ha kribling. Med eller uten barn, jeg vil ha godfølelsen når vi sitter på kvelden ved en restaurant ved havet med vin og god mat, se ham inn i øynene og tenke på hvor fint vi har det. Det har jeg ennå, og hvis den følelsen forsvinner så tror jeg at jeg hadde gått. Det var på ferie vi ble forelsket og jeg blir re-forelsket når vi er i utlandet og er i samme "modus" som vi var tidligere.



Anonymous poster hash: a33ac...a70
  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kloke ord fra Tøytigern :)

Kjærlighet er et valg.

Anonymous poster hash: c7909...b75

Tusen takk.

Men det er ikke nødvendigvis dette jeg sa.

Å elske en person er ikke et valg man tar. Enten føler man sterkt for en person, eller så gjør man det ikke.

Man kan ikke velge bort en følelse man har.

Men man kan velge å jobbe sammen med sin partner/ektefelle/samboer for å gjøre samlivet godt for begge parter og holde forholdet levende.

Man kan ikke bare sitte og forvente og forvente. Man må bygge det selv.

Altså, prøve å forstå den andre, forsøke å gi den andre det den andre trenger av tid, og oppmerksomhet, forståelse, omsorg og respekt.

Man må ha fokuset rettet på å ha et samliv og et forhold.

Man kan ikke ta forholdet for gitt og så plutselig snu seg rundt og lure på hvorfor bålet man startet med har brent ned og blitt til noe grått støv innerst i peisen...

Og ja, man kan ha oppmerksomhet mot hverandre og ta hensyn til hverandre, selv om man har barn.

Syns man det er vanskelig å ta sånne hensyn, så er faktisk virkeligheten sånn at det er en jobb å få et samlliv til å føles bra fra dag til dag, fordi tiden ikke står stille men beveger seg hele tiden. Og det gjør vi også. Vi er ikke statiske og et samliv/ et forhold må bygges videre på hver sommer, vår, vinter og høst.

Å ha et forhold er ikke en avsluttet oppgave. Det er et livsprosjekt.

Man må passe på glørne, rydde ut av grua, ta vekk aske og legge innpå mer ved. Lage vindskjerm, paraply og pipetrekk og gnistfanger. Og ikke glemme å grille en og annen mashmallow.

Og man må gjøre det sammen.

Viljen til å gjøre det sammen, den kommer i tillegg til kjærligheten.

Endret av Tøytigern
  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi har vært sammen litt lenger enn dere. Og jeg har gitt litt opp. Det er summen av mange ting, men jeg prøvde i en periode å gjøre alt for å få respons tilbake. Men nei. Tror vi er gjensidig avhengig av hverandre, men kjærligheten har sloknet. Manner meg opp til å ta den store samtalen om et være eller ikke være.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det var en sånn filosofisk fyr (jeg har glemt navnet) som sa en gang til en gutt at når han stakk hånden nedi en elv og tok den opp igjen; var elven den samme neste gang han stakk hånden nedi?

Ja, det var det. Det var samme elv.

Oki.

Men var vannet han tok i det samme, når han stakk hånden nedi på nytt?

Nei.

Fordi vannet strømmer hele tiden forbi. Det var samme elv, men aldri samme vann.

Sånn er mennesker også.

Derfor vet man aldri hvem noen er fra dag til dag. De er den samme personen, men de er ikke den samme i morgen, som de var i dag. Og de er ikke den samme om ett år, som de var for ett år siden.

Og det må man ikke glemme, når man lever i et samliv.

Man må bli kjent på nytt hele tiden. Dvs snakke sammen, lytte, respektere, gi den andre rom, dekke behov. "Date" den andre hele veien, hvis man vil ha et forhold som ikke slukner fordi man ikke passet på bålet.

Det er iallefall min erfaring.

Det går ikke an å tro at man har noe statisk, og tenke på det man har sammen som noe "endelig" som bare er der, - fordi vi mennesker er dynamiske.

Endret av Tøytigern
  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Vi har vært sammen litt lenger enn dere. Og jeg har gitt litt opp. Det er summen av mange ting, men jeg prøvde i en periode å gjøre alt for å få respons tilbake. Men nei. Tror vi er gjensidig avhengig av hverandre, men kjærligheten har sloknet. Manner meg opp til å ta den store samtalen om et være eller ikke være.

Hva var "alt"?

Det hjelper ikke å si at du har gjort alt, hvis han ikke visste at det var dette du holdt på med.

Du kan ikke ta et "være eller ikke være" før han har fått forsøkt å delta.

Det er nå min mening.

Endret av Tøytigern
Lenke til kommentar
Del på andre sider

"alt" var vel kanskje litt å ta i, selvfølgelig. Men kort fortalt. Sa og viste at jeg var glad i han. Berøring, initiativ til sex, tid, handlingsrom til å la han gjøre sine ting, alt i hjemmet for at det skulle være trivelig, ga han rom for meninger osv. Jeg forsvant til slutt i all anstrengelsen. Han viste ikke at han satte pris på det. Så jeg fikk nok. Vi hadde et brudd en periode og ga han sjanse til å vise hvem han ville være. Han forsto at han hadde vært en dårlig samboer. Det gikk fint et par mnd, ikke mye, men små steg i riktig retning. Nå er vi tilbake der vi var, men jeg kjenner at jeg ikke klarer å kjempe så mye som før.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Helt enig :) Lykken i livet handler ikke om at man på død og liv må bo sammen pga barna. De føler at ikke mor og far er lykkelige. Da er det bedre å bare gå og bli lykkelig og samarbeide bra med faren om barna. Da er barna lykkeligere. Kan ikke være enkelt for ungene heller å være vitne til krangler og føle på spenningen i huset.

Fullt så enkelt og svart-hvitt er det ikke. Har du sett hvor mange barn det er som sliter fordi de må ha to hjem? Som blir utslitt av å måtte flytte hele tiden og føle på manglende tilhørighet? Som stadig opplever å måtte si at: "nei, den kan jeg ikke ta med, den er hos Pappa".

Er foreldrene venner, så er det mye bedre for barnas skyld at de bor sammen, enn at de flytter hver for seg. Tryggheten til barna er uendelig mye verdt.

Endret av Hulderen
  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er skilsmissebarn. Det verste var ikke å pendle, men å være mellommann fordi foreldrene mine ikke snakket sammen. La det ikke gå så langt at man ikke kan være venner fremfor barna

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sammen i 18 år med barn.

Livet har blitt ganske annerledes enn (jeg) forventet. Vi har veldig forskjellige ambisjoner i livet og vi har veldig forskjellige interesser noe som gjør at vi prater veldig lite sammen. Tipper at 50% av kveldene sier vi mindre enn 10 setninger til hverandre. (da som regel om ett eller annet hun ønsker å pusse opp)

Føler at hun ikke verdsetter meg og min innsats for familien. Hun pynter seg aldri og har latt seg forfalle. Trener selv 4-5 ganger i uken. Sover på sofaen stort sett, men vi krangler sjeldent.



Anonymous poster hash: 900f3...7f3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi har vært sammen i over 10 år nå og har det veldig, veldig bra sammen. Den store forelskelsen har selvfølgelig lagt seg, men er erstattet med andre sterke følelser.

Vi krangler sjelden, er mye sammen/gjør ting sammen og er veldig flinke til å flørte/være søte med hverandre, gi komplimenter, bruke kosenavn, fortelle hverandre hvor mye vi elsker hverandre og vi støtter/oppmuntrer hverandre. I tillegg til å være kjærester er vi de beste venner. Og vi ler mye sammen og av hverandre :) Jeg rådigger mannen min, fineste mannen min :)

Vi har ingen barn sammen.

Anonymous poster hash: 6b715...43a

Samme her :)

Anonymous poster hash: 0e79c...5d3

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sammen i 18 år med barn.

Livet har blitt ganske annerledes enn (jeg) forventet. Vi har veldig forskjellige ambisjoner i livet og vi har veldig forskjellige interesser noe som gjør at vi prater veldig lite sammen. Tipper at 50% av kveldene sier vi mindre enn 10 setninger til hverandre. (da som regel om ett eller annet hun ønsker å pusse opp)

Føler at hun ikke verdsetter meg og min innsats for familien. Hun pynter seg aldri og har latt seg forfalle. Trener selv 4-5 ganger i uken. Sover på sofaen stort sett, men vi krangler sjeldent.

Anonymous poster hash: 900f3...7f3

Hva gjør dere for å bedre situasjonen? Har dere vurdert samlivsterapi?

Her virker det som om det er to mennesker som tar hverandre for gitt, og at begge mer eller mindre har gitt opp. Man kan ikke bare legge seg på sofa`n og vente på at livet skal gå over. Noe så fryktelig trist. Ta grep - sammen - før det er for sent.

Jeg tror at når man vurderer å bryte ut, er man i realiteten allerede ute av forholdet. Det eneste som holder en igjen er det uvisse og utrygge, og det er helt feil premisser å bli i et forhold på. Prøv å se på partneren din på samme måte som da dere møttes første gang, og tenk på hva du følte den gangen. Hva er det som er så annerledes med partneren din nå kontra da? Kan dere finne igjen gnisten fra da dere ble sammen?

Dette var både til den jeg siterte og til TS, forresten.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest brutal_mann

Hvorfor føler han at du angriper når du tar opp problemet? Hva er det du sier når du vil sette lys på ting? Gi ordrett eksempel er du grei.

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kloke ord fra Tøytigern :)

Kjærlighet er et valg.

Anonymous poster hash: c7909...b75

Er så lei sånne "kloke" ord. Man kan velge å vise at man setter pris på hverandre, og gjøre en innsats i å få et godt samarbeid og god kommunikasjon, noe so øker sjansen for et godt samliv. Men følelser kan forsvinne på tross av innsats fra begge sider, og da handler det ikke om valg. Man kan ikke bestemme hvilke følelser man skal ha, uansett hvor mye man skulle ønske det.

Anonymous poster hash: f728d...955

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi kom sammen i ungdommen og har vært sammen i over 20 år.

Jeg er veldig fornøyd, vi har gått gjennom tøffe tider, men alltid kommet ut sterkere,

Jeg er heldig som er gift med min beste venn, en mann jeg setter umåtelig stor pris på.

Lidenskapen er ikke den samme, hyppigheten på sex er lavere, men dypden på samlivet er mye bedre. Vi er så trygg på hvem den andre er, hvor vi har hverandre og vi kjenner hverandre så godt at vi ikke trenger så mange ord for å få fram hva vi mener.

Jeg liker hverdagslivet, dette med å se mening med det normale. Jeg liker samspillet og samarbeidet vi har. Mannen min får meg til å føle meg viktig og hørt, han viser hver dag at han respekterer meg og lytter til meg.

Jeg trenger ikke dype samtaler, fyrverkeri og dyrisk lidenskap hver dag, små drypp innimellom barn, trening og jobb er nok i den fasen vi er i nå. Vår tid framover blir bare bedre og bedre:-)

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Vi har vært sammen i 10 år, og gifter oss nå i høst. Vi har det veldig bra, og har stort sett alltid hatt det. Vi respekterer hverandre, prater med hverandre, og gir hverandre frirom til å være seg selv med sine egne venner og interesser. Tror alle disse tingene er viktige i et forhold :)

Vi kan prate om alt, vi kan sitte i et rom sammen og gjøre hver vår ting. Går lange turer, reiser på ferie. Opptatte på hver vår kant, når vi er hjemme ser vi hverandre. Ikke alltid, men stort sett.

Har det rett og slett veldig bra sammen, og håper å ha det i fremtiden også! Jeg ville ikke vært med han om det ikke var den rette, eller var verd det. Ikke kast bort tiden om dere er usikre, finn en som er verd det.



Anonymous poster hash: 41dba...c53
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi har vært gift mye lengre, men her er det helt dødt. Jeg har gitt opp å snakke,komme i dialog.....da sier han at han skal skjerpe seg, selv om jeg sier vi.

Ikke kommunikasjon, ikke nærhet, sextørke i 5 år, sitter bak pc eller foran tv.



Anonymous poster hash: c32bb...7bc
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjenner meg igjen i det du skriver...vært sammen i 12 år og sliter fryktelig med å finne gnisten. Ser folk foreslår romantiske middager, frokost på senga, nytt undertøy osv...osv...sånt funker ikke for meg. Helt seriøst. Vi er ikke alle like. Sånt er selvfølgelig hyggelig, men ikke noe mer. Selv om vi har flere barn sammen så føler jeg at vi liksom ikke har noe å snakke om lenger? Vi burde jo ha det, men det er på en måte så dødt alt sammen...vi burde definitivt gjort mye mer av ting som fører oss sammen. Felles prosjekter, være mer sammen med felles venner, være mer et PAR på en måte. Men hvordan finner jeg lyst og motivasjon? Det er så trist å si det "høyt", men han er en person jeg rett og slett ikke finner noen glede i å være sammen med. Det føles som et stort ork. Ja, vi jobber mye begge to. Kanskje vi skulle hatt prioritert annerledes, satt av mer tid til oss og familie. Dyrke oss selv mer...vet ikke om det er mulig.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

barn ser jo ikke den seksuelle/intime delen av foreldrenes samliv.

Anonymous poster hash: ae231...280

Enig i at barn har bedre av å bo sammen med to foreldre som er venner enn å bli skilsmissebarn, selv om det ikke er optimalt.

Men man skal ikke undervurdere viktigheten av at foreldrene fungerer som kjærester og ikke bare samboere. At barna ikke ser den seksuelle delen er en ting, men jeg ønsker i hvert fall at mine barn skal vokse opp med foreldre som viser hverandre kjærlighet. Ømhet, nærhet, kyss, holde hender, at vi er kjærester rett og slett. Har en teori om at barn som vokser opp med dette rundt seg får en annen forventing til samboerskap og foreldreroller, og sannsynligvis gjør en større innsats for å bevare intimiteten i forholdet når det er deres tur.

Forhold er en investering og noe man må jobbe for, ellers kan man ikke forvente å få noe tilbake heller. Men det er viktig å innse at alt ikke er rosenrødt hele tiden, så man må være tålmodig. :)

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...