Psykriatiske sykepleiere

[AnonymBruker]

takk for litt forståelse her.. Godt at det ikke bare er jeg som synes han var uprofesjonell...

Anonymous poster hash: 4771e...a6d

Det er en helt normal prosedyre din behandler gjør. Man må i dag fylle ut et lass med skjemaer. De skal kartlegge ditt behov og det kan ta tid. Behandlingen blir da lagt opp etter det. Hos meg brukte de 3 mnd! på kartlegging før behandling starta , så ting tar tid.

Prøv ikke og stresse og ta det som det kommer så vil det nok fungere bedre etterhvert.

Anonymous poster hash: 32454...25e

[minister-mio]

Det heter psykiatrisk.

Hvis du ikke er syk så trenger du ikke psykolog. Vær glad for hjelpen du får.

[AnonymBruker]

Hvorfor er emnet i dette tråden "psykiatriske sykepleiere"? Alle psykiatriske sykepleiere er ikke en og samme person på samme måte som alle psykologer. Selv har jeg gått til psykiatrisk sykepleier og hun var helt fantastisk

Anonymous poster hash: 36bdb...559

Støtter dennne. Jeg har oppfølgning av blandt annet en psykiatrisk sykepleier,og jeg er veldig fornøyd med hun

Anonymous poster hash: aabe5...d5c

[FruRaeder]

1. Psykiatriske sykepleiere kan ikke stille diagnose.

2. De kan ikke skrive ut medisin.

Sikker på at du ikke har vært hos en psykiater?

Om du ønsker å gå til psykolog så vil jeg anbefale deg å gå til privatpraktiserende psykolog.

Endret 29. mai 2015 av FruRaeder

[AnonymBruker]

1. Psykiatriske sykepleiere kan ikke stille diagnose.

Psykiatriske sykepleiere på DPS jobber tett opp mot leger på samme instans, og man kan derfor fint få en diagnose etter å ha blitt utredet av en psykiatrisk sykepleier. I dette tilfellet er det uansett bare snakk om en tentativ diagnose for å avklare videre behandling.

Anonymous poster hash: 2beed...425

[Kira-delta]

Det virker som om du har misforstått litt hva en psykolog er til for, iallfall en offentlig. Man har ikke kapasitet til å ta imot alle som trenger noen å prate med fordi man føler seg stresset. Det er en del som beveger seg mot selvmord, sulter seg ihjel, faller utenfor arbeidslivet osv som trenger den psykologhjelpen.

Er det noen andre mennesker du kan snakke med?

Eller noen forum du kan lage tråder på?

Rådgiver eller lignende på universitet?

Du kan prøve å fortelle mer tydelig at du ikke vil ha en diagnose, du vil bare snakke litt om midtlivskrisen din. Kanskje sykepleieren vet om andre tjenester som passer ditt behov bedre.

Anonymous poster hash: 4f1cb...b92

Word.

Trist at f.eks jenter med SF får beskjed om at de ikke et tynne nok for behandling, når andre får hjelp med midtlivskriser...

Finnes jo en flust av private klinikker ts kan gå til, private psykologer og terapauter pleier å være mye hardere og ærligere enn offentlige.

[AnonymBruker]

For det første; psykiatriske sykepleiere jobber med samtaleterapi på samme måte som psykologer. Selv om de har en annen utdannelse, betyr ikke det ar det er en dårligere utdannelse. Det er svært vanlig at både psykiatriske sykepleiere og kliniske sosionomer jobber som terapeuter på DPS. Tidligerere i tråden er det sagt at psykiatriske sykepleiere ikke kan sitlle diagnoser, dette er FEIL. Det stemmer dog at de ikke kan skrive ut medisiner (men det kan ikke psykologer heller).

En klinisk psykolog har 6 års utdanning rettet i hovedsak mot psykologisk behandling. 5 års tilleggsutdanning dersom vedkommende er spesialist. Noe psykologer lærer under studiet er diagnostikk, bruk av strukturerte verktøy, bruk av diagnosemanual etc.

En psykiatrisk sykepleier har treårig høyskole der man lærer å bli sykepleier, dvs alt som har med dette yrket i form av å sette sprøyter osv. Så kan de ta to års videreutdanning i psykiatrisk sykepleie.

Å sammenlikne disse to yrkene i fht kompetanse blir som å sammenlikne epler og bananer.

Det stemmer forøvrig at psyk. spl. kan stille diagnoser, og det gjøres ofte på DPS, men dette er noe psykologene har mye mer opplæring i. Ingen kan som sagt skrive ut medikamenter.

Selvfølgelig kan det være flinke og dårlige individer innen hver yrkesgruppe, men poenget mitt er at det er en vesentlig forskjell i forhold til type utdanning og kompetanse. Hvis det ikke var det kunne man jo bare lagt ned hele psykologutdanningen, som er atskillig dyrere å drifte.

Anonymous poster hash: 1c431...97e

[AnonymBruker]

Selvfølgelig kan det være flinke og dårlige individer innen hver yrkesgruppe, men poenget mitt er at det er en vesentlig forskjell i forhold til type utdanning og kompetanse. Hvis det ikke var det kunne man jo bare lagt ned hele psykologutdanningen, som er atskillig dyrere å drifte.

Jeg har ikke påstått at de har den samme utdannelsen, jeg skriver at begge yrkesgruppene ofte jobber på DPS som samtaleterapeuter. Hvilken utdannelse man har har selvsagt noe å si, men det er ikke automatikk i at man er en flinkere behandler fordi man har seks års utdannelse kontra fire. Det handler om kjemi og riktig valg av behandlingsmetode, og det er sjelden veldig relevant hvorvidt ens behandler er psykiater, psykolog, sykepleier eller sosionom. Igjen; jeg sier ikke at alle disse yrkesgruppene innehar den samme kompetansen, men i en slik situasjon (samtaleterapi på DPS) er det andre ting som er mye viktigere for pasienten enn hvilken utdannelse behandler har.

Anonymous poster hash: 2beed...425

[AnonymBruker]

Hvorfor klager du når noen forsøker å hjelpe deg? Er du klar over hvor heldige vi i Norge er som får hjelp..? I de fleste andre land utenfor Europa kan man bare glemme det...

Anonymous poster hash: 4584d...b7c

Kanskje jeg formulerte meg litt dårlig i det første innlegget her. Jeg vet at han bare forsøkte å hjelpe meg, men sannheten er og blir at det klarte han dårlig. Han ville IKKE høre på meg, han avbrøt meg når jeg snakket, satt og bablet i en hel evighet uten at jeg fikk lov til å svare for meg... til slutt endte jeg opp med å bare stirre tomt ut i luften. Han sa det samme om igjen og om igjen, og han sa ting hele tiden, som jeg forsøkte å forklare at jeg visste. Han var hyggelig, og han kan sikkert hjelpe mange - men det funket ikke for meg.

Var så faktisk så ille at at jeg vet at jeg hadde blitt verre av å gå til han. Følte meg helt grusom der jeg satt, og når jeg gikk ut fra kontoret hadde jeg en ekkel og vond følelse.. Man kan faktisk bli dårligere av å gå til samtaler, det er det mange som har opplevd.

Har gått til en terapeut tidligere, og ble verre av det. Derfor sluttet jeg, og klarte meg fint i ettertid (mye takket være min første psykolog som dessverre sluttet..)

Min første psykolog var fantastisk. FANTASTISK! Han var og er ekstremt dyktig. (og det er ikke noe bare JEG sier, han er en kjent psykolog..) Fikk aldri noe skjema av han, og han fokuserte heller ikke BARE på diagnosene mine. Han tok seg tid til å nå inn til meg, og finne ut av hva slags type menneske jeg er og mine problemer utifra det. Han forsto vel at et skjema strengt tatt ikke var nødvendig - det jeg TRENGER er å få snakke ut men noen som er profesjonelle..? Er det så vanskelig å forstå..? Kan ikke snakke med venner om det jeg sliter med, ikke foreldre heller.

Kanskje det er derfor jeg hadde så høye forventinger? Når man går fra en psykolog som man får så god kjemi med fra dag 1, til en hvor kjemi er ikke-eksisterende... da sier det seg vel selv at det ikke fungerer.

Men skjønner at dette var dumt å ta opp på kg. Utifra mange av svarene her ser jeg i hvertfall at jeg blir misforstått... (og for guds skyld ikke gidd å kommenter at det er meg som misforstår, at dere ikke har misforstått noe og blabla. Jeg er ikke flink til å formulere meg skriftlig, det vet jeg, og det kan jeg ta på meg skyld for.)

Anonymous poster hash: 4771e...a6d

[AnonymBruker]

Word.

Trist at f.eks jenter med SF får beskjed om at de ikke et tynne nok for behandling, når andre får hjelp med midtlivskriser...

Finnes jo en flust av private klinikker ts kan gå til, private psykologer og terapauter pleier å være mye hardere og ærligere enn offentlige.

Du vet da overhode ikke hva deres "midtlivskriser" går ut på? Ærlig talt?

Og hva mener du med at de pleier å være hardere og ærligere?

Anonymous poster hash: 4771e...a6d

[AnonymBruker]

Det er en helt normal prosedyre din behandler gjør. Man må i dag fylle ut et lass med skjemaer. De skal kartlegge ditt behov og det kan ta tid. Behandlingen blir da lagt opp etter det. Hos meg brukte de 3 mnd! på kartlegging før behandling starta , så ting tar tid.

Prøv ikke og stresse og ta det som det kommer så vil det nok fungere bedre etterhvert.

Anonymous poster hash: 32454...25e

Skjønner at det er vanlig prosedyre, men det funket ikke for meg... Greia er at han ikke ville sammarbeide med meg, han ville ikke lytte, han satt bare der å snakket "dritt" egentlig... så sendte han meg hjem med det spørre-skjemaet. Jeg mente ikke at han var uprofesjonell fordi han sendte med meg et spørre-skjema, men fordi han ikke lyttet til meg.

Opplevde han som ganske dømmende. Litt sånn: "du er en sånn og sånn type, og jeg ser hva slags person du er, bedre enn deg selv." Var liksom ikke noe god følelse.

Jeg vet veldig godt hva slags person jeg er og hvem jeg er. Er ikke noe god følelse å bli misforstått, eller når noen antar at dine foreldre har mishandlet deg fordi du ikke klarer å snakke om følelser/tanker/problemer osv med dem.

Mine foreldre har gitt meg verdens beste oppvekst, og det er klart jeg går i forsvarsmodus når noen forsøker å prakke på meg at "jeg muligens har fortrengt noe, at mamma og pappa kanskje var slemme med meg"... Liksom, snakk om å prøve å ødelegge forholdet mitt til mine foreldre her..?

Jeg har et veldig godt forhold til begge mine foreldre, og jeg vet at jeg aldri har blitt mishandlet. Fortalte han ikke noe om foreldrene mine, bortsett fra at jeg sa at jeg ikke klarte å snakke med dem om det jeg slet meg. (Noe som er ganske vanlig antar jeg..?)

Jeg kom til han for å bli lyttet på, men endte opp med å lytte på han... og jeg følte at han snakka til meg som at jeg skulle vært 12 år og ikke visste hva følelser var.. :/

Anonymous poster hash: 4771e...a6d

[Gjest Limeprime]

Alle psykiatriske sykepleiere trenger ikke være slik, bare slik at det er sagt.

Trist at du ikke ble møtt med forståelse og at denne psykiatriske sykepleieren ikke tok seg tid til å prate ordentlig med deg. Jeg tenker at du bør fortsette med denne sykepleieren og fortelle hva du syns om måten han behandler deg på. Ønsker du ikke å fylle ut skjemaet kan du nekte, men det kan være lønnsomt for både deg og sykepleieren at du gjør det. Selv har jeg fylt ut slike skjemaer et par ganger i samarbeid med psykologer, ikke for meg selv. Som du sier er dette for å muligens sette en diagnose eller ha en diagnose å bruke som utgangspunkt selv om du kanskje ikke kvalifiseres hundre prosent til en av diagnosene. Alle psykiatriske sykepleiere og psykologer arbeider forskjellig, kanskje dette er denne sykepleieren sin måte å bli bedre kjent med deg på. Kan hende han har erfart at de fleste er mer komfortable med å fylle ut skjemaer og i ettertid prate, selv liker jeg å fylle ut slike skjemaer og prate om det i ettertid, reflektere for meg selv over mine egne tanker og analysere væremåten og holdningene mine til både meg selv og mine omgivelser. Men, så klart, vi er alle forskjellige!

Er mange som ikke forstår hvorfor man skal ha en diagnose og settes i bås. Det som er flott med å ha en diagnose er at man har noe å ved seg selv å forholde seg til, om alt er kaos i hodet og man har et navn på dette kaoset er det litt lettere å selv forstå. For eksempel jeg selv har en diagnose og kjenner meg igjen i alle symptomene som blir nevnt for denne diagnosen, og det er lettere for meg å finne råd og tips til hvordan jeg kan gjøre livet som lettere og hvordan jeg kan håndtere mine utfordringer og problemer. At denne sykepleieren vil sette en diagnose på deg er ikke noe du bør ta deg nær av, selv tviler jeg på at han vil sette en diagnose på deg etter du ha fylt ut dette skjemaet. Han vil nok bare ha en pekepinn. Nå skrev du ikke om du fylte ut hele skjemaet eller ikke, men om du fylte det ut, hva var responsen hans på "scoren" din?

Du bør foreslå for han at du ikke liker dette opplegget og at du ønsker å prate fremfor å sette ring rundt "sant" og "ikke sant". Selvfølgelig om du virkelig ser mørkt på det kan du jo bare bytte behandler, men det kan være lurt å si meningene dine til denne pleieren slik at han kan ta det med seg videre. Er derimot ikke profesjonelt av han å påstå at du er syk uten grunnlag for utsagnet sitt. Kanskje du kan spørre han hvorfor han mener du er syk?

[Kira-delta]

Du vet da overhode ikke hva deres "midtlivskriser" går ut på? Ærlig talt?

Og hva mener du med at de pleier å være hardere og ærligere?

Anonymous poster hash: 4771e...a6d

Den her veit jeg ikke om jeg gidder å svare på engang.

[AnonymBruker]

Søk om å få byttet om det ikke blir bedre. Har vært hos forskjellige, og er ikke alle man klikker med. Hadde ei en gang som overdramatiserte og snudde på alt jeg sa, var også som å være i avhør. Ble nervøs av å være der. Heldigvis var hun midlertidlig, så fikk jeg en etter hun som var kjempefantastisk. Det er bare ikke alle man går like godt sammen med.

Anonymous poster hash: 9b4d6...2b7

[AnonymBruker]

Men skjønner at dette var dumt å ta opp på kg. Utifra mange av svarene her ser jeg i hvertfall at jeg blir misforstått... (og for guds skyld ikke gidd å kommenter at det er meg som misforstår, at dere ikke har misforstått noe og blabla. Jeg er ikke flink til å formulere meg skriftlig, det vet jeg, og det kan jeg ta på meg skyld for.)

Anonymous poster hash: 4771e...a6d

Misforstått? Du skrev jo i første innlegget at du ikke er syk. Det betyr at du ikke er deprimert, har angst osv. Som igjen betyr at du ikke trenger en offentlig psykolog. De jobber med personer som faller utenfor fordi de er syke. Når du har en stresset periode i livet ditt og har behov for noen å prate med, så er ikke psykolog det riktige valget.

Det virker som du har en veldig bestemt oppfatning av hvordan du vil bli behandlet og alt utenom det er ikke godt nok. Jeg tror det du egentlig savner er å ha noen som ga deg sin hele og fulle oppmerksomhet slik som din forrige psykolog. Derfor ble du ekstra satt ut når du møtte denne nye personen, det var ganske annerledes enn den atmosfæren du hadde hos psykologen.

Men etter hvert er man nødt å lære seg å takle stress på egen måte. Man har rett og slett ikke en slik voksen person tilgjengelig når man føler for det.

Anonymous poster hash: 4f1cb...b92