Fosterforeldre

[Munchkin]

Vi vurderer å bli fosterforeldre og har fått masse informasjon fra fosterhjem.no Men jeg leter litt etter "inside" informasjon.

Hvordan er det egentlig å være fosterforeldre? Ville du anbefalt det, eller koster det mer enn det smaker?

Vi er i 30-åra og har to barn sammen. Ei jente og en gutt og de går på barneskolen.

Er det noe spesielt vi bør tenke på, som dere kanskje ikke hadde tenkt på?

Alle svar og erfaringer mottas med takk

[Gjest Gjest]

*bumb*

[Gjest gjest1]

Så bra at du ønsker å hjelpe!

Sånn jeg har forstått det, er der to typer fosterbarn. Dem man barre passer midlertidig til foreldrene har fått livet opp og gå, og dem man sansynligvis har til de er voksne.

Greit å tenke over, da mange ikke klarer tanken på å "miste" dem etter et år eller tre, og andre igjen klarer ikke tanken på at de skal vere der "for alltid"..

Gå inn på www.fosterhjem.no så står der endel spørsmål og svar fra andre

[leirbål]

Jeg har kjent noen fosterforeldre overfladisk. (Type hilse og småprate på butikken.)

Alle har sagt at de synes det er fantastisk givende, og at de ønsker å fortsette med det.

De blir ikke like knyttet til alle fosterbarna sine, men alle har noen de har holdt kontakten med.

Det kan jo være noen som har forsøkt, og som ikke passer til det, men de vet jeg evt. ikke om.

[Gjest Gjest_Emma_*]

De som gjør det gjør en kjempejobb:) Ofte kan det bli det mye mer krevende og vanskeligere følelsesmessig i starten enn det en er forberedt på. Bare husk å "se" dine egne barn også, det er utrolig viktig!

[Gjest Fostermor]

Oi, dette kunne jeg skrevet bok om!

Før dere blir fosterforeldre vil dere mest sannsynlig gå på et PRIDE-kurs. Der vil dere lære masse, og så tar dere en avgjørelse på om dere vil melde dere som fosterforeldre etter det. Og så kommer en godkjennelsesrunde hos barnevernet. Tålmodighet er et stikkord.

Å være fosterforeldre er en mangesidig oppgave. Mange fosterbarn sliter med tilknytningsskader som resultat av omsorgssvikt i kombinasjon med at det uansett hjemmesituasjon er traumatisk for dem å måtte flytte fra familien sin. Man må svelge mange kamelflokker når barnet fremstiller sin rusmisbrukende mor som en engel av uante dimensjoner. For enkelte fosterbarn blir den jobben du gjør aldri god nok. Mamma og pappa vil for alltid sitte på en pidestall, uansett hvor dårlig de har behandlet barna sine. Som fosterforeldre må man regne med å få kjeft så øra flagrer fra sinte medlemmer av den biologiske familien som mener at fosterforeldrene er roten til verdens problemer. Og man har alltid barnevernet hengende over skulderen, så det kan bli mye spetakkel rundt plasseringen iblant.

Men når det er sagt så må jeg bare si at jeg ønsker å fortsette å være fostermor så lenge jeg får lov. Det er en utrolig givende oppgave. Jeg har ikke erfaring med å være fostermor for en baby som så skal vokse opp hos oss. Vi har kun hatt større barn som har bodd hos oss en periode (enten fått flytte hjem etter et par år når familiesituasjonen har roet seg, eller de har bodd hos oss til de fyller 18). Det har vært mange harde tak, det er tøft å skulle bli kjent med et barn/tenåring som har så mye bagasje som de fleste fosterbarn har, og det tar tid å bygge opp nok tillit til at man får en foreldrerolle overfor barnet. Men man ser veldig tydelig at man faktisk bidrar med noe viktig, og man vokser med oppgaven.

Hvis dere er veldig usikre på om dere vil bli fosterforeldre så kan dere kanskje prøve å være avlastningshjem først? Kjenne på hvordan det er å ta vare på andres barn, barn med bagasje.

[Gjest Gjest_pasta_*]

Hvis dere er veldig usikre på om dere vil bli fosterforeldre så kan dere kanskje prøve å være avlastningshjem først? Kjenne på hvordan det er å ta vare på andres barn, barn med bagasje.

det er ikke alle barn i avlastingshjem som har bagasje.. avlastingshjem er hyppig brukt av alene foreldre uten nettverk til å avlaste. Det finnes faktisk barn som har gode trygge foreldre som likevell er i avlastingshjem fordi foreldrene er sliten. ville bare legge det til...

[Gjest Gjest]

det er ikke alle barn i avlastingshjem som har bagasje.. avlastingshjem er hyppig brukt av alene foreldre uten nettverk til å avlaste. Det finnes faktisk barn som har gode trygge foreldre som likevell er i avlastingshjem fordi foreldrene er sliten. ville bare legge det til...

Javisst. Men mange barn har også bagasje. Og hvis man snakker med barnevernet om at man ønsker å være avlastningshjem med tanke på å bli fosterhjem senere så ser man vel på hvem som passer for denne familien? Med tanke på bakgrunn, varighet av behov for avlastning osv.

[Munchkin]

Oi, dette kunne jeg skrevet bok om!

Før dere blir fosterforeldre vil dere mest sannsynlig gå på et PRIDE-kurs. Der vil dere lære masse, og så tar dere en avgjørelse på om dere vil melde dere som fosterforeldre etter det. Og så kommer en godkjennelsesrunde hos barnevernet. Tålmodighet er et stikkord.

Å være fosterforeldre er en mangesidig oppgave. Mange fosterbarn sliter med tilknytningsskader som resultat av omsorgssvikt i kombinasjon med at det uansett hjemmesituasjon er traumatisk for dem å måtte flytte fra familien sin. Man må svelge mange kamelflokker når barnet fremstiller sin rusmisbrukende mor som en engel av uante dimensjoner. For enkelte fosterbarn blir den jobben du gjør aldri god nok. Mamma og pappa vil for alltid sitte på en pidestall, uansett hvor dårlig de har behandlet barna sine. Som fosterforeldre må man regne med å få kjeft så øra flagrer fra sinte medlemmer av den biologiske familien som mener at fosterforeldrene er roten til verdens problemer. Og man har alltid barnevernet hengende over skulderen, så det kan bli mye spetakkel rundt plasseringen iblant.

Men når det er sagt så må jeg bare si at jeg ønsker å fortsette å være fostermor så lenge jeg får lov. Det er en utrolig givende oppgave. Jeg har ikke erfaring med å være fostermor for en baby som så skal vokse opp hos oss. Vi har kun hatt større barn som har bodd hos oss en periode (enten fått flytte hjem etter et par år når familiesituasjonen har roet seg, eller de har bodd hos oss til de fyller 18). Det har vært mange harde tak, det er tøft å skulle bli kjent med et barn/tenåring som har så mye bagasje som de fleste fosterbarn har, og det tar tid å bygge opp nok tillit til at man får en foreldrerolle overfor barnet. Men man ser veldig tydelig at man faktisk bidrar med noe viktig, og man vokser med oppgaven.

Hvis dere er veldig usikre på om dere vil bli fosterforeldre så kan dere kanskje prøve å være avlastningshjem først? Kjenne på hvordan det er å ta vare på andres barn, barn med bagasje.

Tusen takk for et så utfyllende svar. Her var det masse å ta i betraktning.

Vi har absolutt lyst å ta et PRIDE kurs, der ser man nok litt mer hva man går til. Har tenkt på at de barna vi "får" kan ha "bagasje" som kan være en utfordring, og vi vet også at et samarbeid med en biologisk familie kan bli en utfordring, og at det er mange parter inne i bildet. Tror man kan tenke seg alt mulig til man blir blå, man må nok oppleve det for å virkelig klare å skjønne hvordan det er.

Føler veldig at vi har lyst til dette, kjempefint å få litt inside informasjon, så har vi enda et par ting å diskutere og se om vi "tar utfordringen". Veldig godt å høre at du synes det er verdt det.

Vi har nok mest tenkt oss en baby eller en unge, siden barna våre ikke er så store enda.

Lykke til videre som fostermor, jeg synes det er kjempefint at du er med å hjelpe barn og ungdom til igjen å få tiltro til voksne

[Gjest Gjest]

Vi vurderer å bli fosterforeldre og har fått masse informasjon fra fosterhjem.no Men jeg leter litt etter "inside" informasjon.

Hvordan er det egentlig å være fosterforeldre? Ville du anbefalt det, eller koster det mer enn det smaker?

Vi er i 30-åra og har to barn sammen. Ei jente og en gutt og de går på barneskolen.

Er det noe spesielt vi bør tenke på, som dere kanskje ikke hadde tenkt på?

Alle svar og erfaringer mottas med takk

Hvis barnet at du bryr deg om foreldrene til barnet. Barnet vil bære en sorg ovenfor foreldrene. Ofte kan fosterhjemsplassering kome brått på barna av ulike årsaker. Barna får en sorg de bærer i mange år. De tenker at kansje var det deres skyld,befri barna fra det. Antagelig får du bioforeldre på besøk,vis respekt.

Hjelp barna til å få tak i ting de ønsker sg som de hadde i biohjemmet. Fortsett med aktiviteter som barnet gjorde med mor og far.

Ikke ta stilling til konflikt med foreldre og bv,o det finnes.har du ikke respekt for foreldrene så har du det heller ikke for ungene. Husk, foreldrene har det veldig vanskelig også.

Har sett altfor mange fosterforeldre so ike respekterte bioforeldre,de tok parti,noe de skal ikke gjøre.Dere kan spare dere mange konflikter med barnet om dere respekterer foreldre, at du respekterer deres vanskelig livssituasjon.

[Gjest Zienna]

Et lesetips: I dette nummeret av damebladet "Tara" står det en fin artikkel hvor to ressurssterke fosterforeldre forteller om sine opplevelser på godt og vondt.

[leirbål]

Gjest 00.40.

Du har mange kloke tanker. Det er veldig viktig å være på barnas side.

Ikke hverken på barnevernet eller foreldrene sine sitt parti.

(Uansett hvem man egentlig tenker har rett.)

Endret 26. februar 2010 av leirbål

[Gjest Lill]

Rådet om å aldri velge side er lurt, men ikke alltid enkelt å få til. Jeg var selv fostermor for en tid tilbake, og da ble jeg nødt til å møte i rettssaker der foreldrene ville ha barnet tilbake. Jeg var pliktig å vitne, og da måtte jeg jo fortelle sannheten om hvordan barnet fungerte i forhold til oss som fosterforeldre og i forhold til biologisk familie. Masse grums kom opp, men jeg var under ed og måtte svare på det som advokater, fylkesnemd og tingrett spurte om. Dette fikk selvsagt barnet referert fra sine foreldre, og dermed var konflikten et faktum.

Jeg mener at fosterforeldre burde slippe å vitne i slike saker, fordi det gjør samarbeidet nesten umulig etterpå. Vårt fosterbarn mistet all tillit til oss.

[Gjest AnonymBruker]

faren hadde ikke møtt ungen før plassering,det er vel i sakens natur når mor har nektet å skrive under på alt som er??

han fikk ikke møte ungen før nå nylig,pga barnevernets regler.etter mye press fikk bestemor til gutten møte han også.hun fikk god kontakt med barnebarnet sitt.

så merkelig at når et barn fødes så kommer hele familen i visittiden dagen derpå,mens i barnevernet så er dette med slekt og familie noe fæle greier.

regner med at pappa taper i fylkesnemda pga dette med tilknytning,en tilknyting som han ikke får pga han har blitt nektet det av barnevernets trangsynte arbeidere.at barnevernsansatte og fosterfamilen kan se seg i speilen etter det kan jeg ikke forstå.

[Gjest strykebrett]

Nå tilbake til topic: Dersom dere har egne barn er det lurt å snakke med de først. Man tenker kanskje at barn under barnevernet er barn som er litt deprimerte, har angst eller lignende, men like ofte er det skikkelig bortskjemte "snørrunger" som aldri har blitt satt en grense for i sitt liv. Det å begynne med grensesetting for første gang på en fireåring er ingen spøk, det må mye hardt arbeid og mye krangling og grining til. Jeg skriver ikke det for å skremme, men fordi det er viktig å tenke gjennom om man orker slike ting før man tar inn fosterbarn. Tenker med skrekk og gru på de barna som oppfører seg på en sånn måte at fosterforeldrene gir de opp og de må plasseres i nytt hjem, gang på gang. Det trenger jo selvsagt ikke å bli sånn altså, men det er i alle fall noe å tenke over.

Syns det er flott at dere vurder å bli fosterforeldre, verden trenger slike som dere

Endret 19. mai 2010 av Helen

[Pinkee]

Tror det blir lenge til jeg tror på en foreldre-historie ihht til barnevern igjen. Etter å ha lest denne tråden.

Til TS, Jeg aner ingenting om å være fosterforelder, men jeg vet dem gjør en fantastisk jobb for unger som har vanskelige forhold hjemme.

Så jeg kan bare ønske deg all mulig hell og lykke hvis du velger å bli fosterforelder

[Gjest AnonymBruker]

Det å være fosterforeldre er ofte mer som en jobb enn som å få et nytt familiemedlem. Dere vil kanskje aldri få taknemlighet tilbake for det dere gjør, og barnet er kanskje i konstant opposisjon mot dere. Det finnes sikkert noen fosterfamilier som er harmoniske også, men ikke forvent noen dans på roser. Regn også med sjalusi fra egne barn, dette er ting det er helt umulig å forberede seg godt nok på forhånd.

[Gjest AnonymBruker]

Støtter faren at han må stille opp for sønnen sin jeg.fremmede fosterhjem er ikke mer verd enn egne biologiske familie.-marthe-

[Blackpuma]

Synes det er synd at slike tråder skal bli arenaer for angrep på barnevernet, uansett om det er hold i det som sies eller ikke. Det finnes egne forumer for folk med dårlige erfaringer fra barnevernet. Det er unødvendig å peke alt inn på egne problemer i en annens tråd.

Ellers vil jeg bare si at jeg har bodd i fosterhjem(to forskjellige) siden jeg var 4 år og har også bodd sammen med et mye yngre fosterbarn. Jeg er nå 18 år og har flyttet for meg selv. Jeg har møtt mange utfordringer med både barnevernet og fosterforeldre. Dersom du har noen spørsmål angående min opplevelse av hvordan det er å være fosterbarn, så kan du bare sende pm. Ellers føler jeg at jeg muligens kan ha noe fornuftig å si med tanke på råd angående å være fosterforeldre - hvilke utfordringer dere kan møte(basert på både egne erfaringer og hvordan jeg har sett at min fosterbror er). Tror jeg kunne skrevet en bok basert på egne erfaringer om dette emnet, så jeg melder meg heller til disposisjon dersom du skulle lure på noe!

[Helen]

Tråden er ryddet.

Helen, mod.