Redd for et dårlig forhold til barnet.

[AnonymBruker]

Jeg har ei jente som snart blir tre år. Først av alt vil jeg si at jeg elsker datteren min over alt på denne jord!! Men likevel føler jeg meg ikke som et godt mamma-emne.

Jeg føler jeg ikke alltid godtar at barn er barn og jeg har kort lunte.

Det jeg har kort lunte på er hvis hun ikke hører på meg med en gang og trosser hva jeg sier. F. Eks hvis hun vil gå uten klær hjemme og jeg sier nei så ser hun bare på meg og drar av seg klærne likevel. Jeg blir irritert når hun rydder, men samtidig vimser rundt og begynner å leke i stede. Når hun trasser på alt så klarer jeg ikke holde meg rolig og blir synlig og hørbart irritert, noe som sikkert gjør det verre. Jeg blir irritert når hun tuller med tannpuss, påkledning, når hun somler og vimser osv. Hun er egentlig en veldig høflig, empatisk jente som nok stort sett hører på hva jeg sier og nok er veldig snill i forhold til mange andre.

Jeg er heller ikke så god på å leke med henne. Jeg gjør det, men halvhjertet og det merker hun jo. Jeg kan nok for henne virke grav alvorlig og uten humør, og med barn så er det kanskje sant. Jeg er dårlig til å tulle å herje med henne.

Jeg er veldig stolt av henne og skryter av henne. Jeg sier ofte at hun er flink, men har jo lest at man skal ikke si at barnet er flink over en lav sko heller fordi de kan få prestasjonsangst.

På en annen side så gir jeg henne koser gjennom hele dagen og sier ofte at jeg er glad i henne. Jeg sier også at jeg er like glad i henne selv om jeg kjefter og at snakker til henne for å hjelpe henne og passe på henne. Hun får valgmuligheter på hennes nivå. Hun er veldig var og sjenert, noe jeg tar hensyn til. Om hun våkner kl 21.30 av mareritt og hun ikke roer seg så legger jeg meg sammen med henne. Det samme om hun er syk og ikke sovner så legger jeg meg med henne.

Jeg er redd jeg skal være for hard mot henne. Jeg vil være streng og gi henne gode rammer, men redd for å være for streng slik at hun føler seg kvalt. Jeg kunne nok vært flinkere til å velge mine kamper og jeg kunne vært flinkere til å ta ting med humor i stede for å bli irritert.

Jeg håper ikke jeg ødelegge min lille jente. Jeg er redd for at hun ikke vil ha noe med meg å gjøre når hun blir større/voksen fordi jeg stadig "hakket" på henne og sa mye nei.

Jeg tenker hver dag at i morgen blir det det. Noen dager blir det bedre, men vanligvis så er det samme tralten

Er det noen som har slitt med det samme? Eller har noen hatt en slik mor?

Jeg føler meg udugelig som mor

Anonymous poster hash: 04148...8da

[Chanchan]

Jeg tror det skal mer til enn å være litt over gjennomsnittet irritert før du ødelegger forholdet til barnet ditt!

Moren min var sånn, men mest sannsynlig verre enn deg. Hun var fly forbanna over alt, til tider voldelig og veldig invaderende. Jeg klarte ikke mer og har per i dag ikke kontakt med henne, men det tok veldig mye skade til før jeg skjønte hva som var det beste for meg.

[AnonymBruker]

Jeg synes du høres helt normal ut, jeg.

Jeg leker forresten aldri med barnet mitt, det ser jeg ikke helt vitsen med. Han leker med vennene sine, og er forøvrig usedvanlig god til å leke alene og underholde seg selv. Jeg er med på legobygging, togbanebygging og sånne ting, men ikke rolle-lek. Jeg er ganske sikker på at det er bedre for barnet å være sammen med foreldrene i aktiviteter som er lystbetont for både barn og voksen, enn at foreldrene skal halvhjertet være med på lek.

Anonymous poster hash: ef6f7...b6e

[Vera Vinge]

For meg høres det ut som problemet ligger i din mamma-selvtillit, for å kalle det det, enn hva du gjør overfor barnet. Barn i den alderen utforsker sin egen selvstendighet, og det er jo helt nødvendig at de da gjør en del motsatt av hva foreldrene sier. Det er jo irriterende likevel. Og man blir lei. Jeg prøver også å ta mest mulig med humør, men er oftere tydelig irritert enn mannen min. I blant kan jeg få litt dårlig samvittighet, men samtidig kan jeg ikke se at det gjør så fryktelig stor skade. Vi foreldre er ikke roboter med uendelig tålmodighet heller. Min gutt er litt yngre, men som din, antakelig en veldig grei 2,5-åring som veldig ofte gjør som jeg sier. Likevel blir jeg koko i blant. Og noen ganger sier jeg det, og så kan vi le litt av det sammen. Og så går det noen minutter, og så gjør han noe "ulovlig" igjen. Noen dager er sånn, og jeg vil si det hører alderen til. Og at det er lov for foreldre å bli lei i blant.

Ang å leke med barn, så hender det at jeg drar ut togbanen og så bygger vi sammen. Men jeg leker egentlig lite med gutten min,i den forstand at vi sitter på gulvet og leker. Han leker selv (i stua), og så er han hjertelig velkommen til å være med på mine aktiviteter i huset, dersom vi er hjemme. Og han syns det er helt topp å være med på matlaging, husarbeid eller hagearbeid, så dårlig samvittighet for å ikke leke med lego har jeg aldri hatt. Vi er masse aktivt sammen likevel. Snakke sammen kan man dessuten gjøre selv om han bygger lego og jeg gjør noe annet.

[AnonymBruker]

Jeg synes dette høres normalt ut

Men, du kan kanskje prøve å endre litt strategi på "surringen" for å se om det kan hjelpe avogtil i de situasjonene det ofte blir tull?

Litt vanskelig i den alderen å være veldig konsekvent - for det er jo ikke alt de helt forstår og husker igjen fra forrige gang, men kanskje du kan prøve å velge noen "hovedkamper" som du avtaler på forhånd at "nå skal vi slik og slik, kan vi avtale å gjøre X(pusse tennene greit) - så slipper vi bli sure på hverandre" eller noe sånt?

Det går jo ikke på mange situasjoner - men på de "verste" hvor det er komplett umulig for begge å beholde humøret.

Det vil garantert ikke virke hver gang - og garantert ikke i alle situasjoner, men kanskje i noen?

Jeg synes iallefall det kan hjelpe å sette seg inn i barnets situasjon/reaksjoner og være ærlig på at "sånn kan jeg og ha det, og det er jo litt hyggeligere når vi gjør det litt rolig/greit så vi slipper bli sure begge to".

Da er liksom ikke barnet "slemt" - og fokuset er positivt fordi det er egentlig er en koselig/lur/fornuftig situasjon - og gjerne at resultatet blir bra.

(type; fort og bra tannpuss = fortere få lest den gøye boka ved senga/oppføre seg greit i køen(både voksne og barn, presisere at du også synes det er kjedelig avogtil, men det er greit = ha det ekstra gøy dit man skal osv).

Har prøvd det selv med både hell og mindre hell(og i noen perioder virkelig uhell, altettersom alder og humør på barnet).

Anonymous poster hash: 8c8db...fd9

[AnonymBruker]

Jeg synes dette høres normalt ut

Men, du kan kanskje prøve å endre litt strategi på "surringen" for å se om det kan hjelpe avogtil i de situasjonene det ofte blir tull?

Litt vanskelig i den alderen å være veldig konsekvent - for det er jo ikke alt de helt forstår og husker igjen fra forrige gang, men kanskje du kan prøve å velge noen "hovedkamper" som du avtaler på forhånd at "nå skal vi slik og slik, kan vi avtale å gjøre X(pusse tennene greit) - så slipper vi bli sure på hverandre" eller noe sånt?

Det går jo ikke på mange situasjoner - men på de "verste" hvor det er komplett umulig for begge å beholde humøret.

Det vil garantert ikke virke hver gang - og garantert ikke i alle situasjoner, men kanskje i noen?

Jeg synes iallefall det kan hjelpe å sette seg inn i barnets situasjon/reaksjoner og være ærlig på at "sånn kan jeg og ha det, og det er jo litt hyggeligere når vi gjør det litt rolig/greit så vi slipper bli sure begge to".

Da er liksom ikke barnet "slemt" - og fokuset er positivt fordi det er egentlig er en koselig/lur/fornuftig situasjon - og gjerne at resultatet blir bra.

(type; fort og bra tannpuss = fortere få lest den gøye boka ved senga/oppføre seg greit i køen(både voksne og barn, presisere at du også synes det er kjedelig avogtil, men det er greit = ha det ekstra gøy dit man skal osv).

Har prøvd det selv med både hell og mindre hell(og i noen perioder virkelig uhell, altettersom alder og humør på barnet).

Anonymous poster hash: 8c8db...fd9

Skal prøve dette Og godt å lese at det ikke alltid er lett å være like konsekvent i den alderen!

Vil også legge til at hun er eb glad og tilfreds jente. Hun er ofte i godt humør og kan sitte på rommet sitt å leke og synge og tralle. Hun har selvsagt sine raptuser med furting, men på generelt grunnlag virker hun tilfreds og glad til sinns.

Anonymous poster hash: 04148...8da