Liker ikke min egen sønn...

[AnonymBruker]

Dette er selvfølgelig veldig vondt for meg å innrømme

Han er nå 18 år og dessverre så har jeg sett at etterhvert som han har blitt eldre så har han utviklet en personlighet og en væremåte som jeg ikke takler.

Hadde han ikke vært sønnen min så hadde vi ikke hatt noen kontakt overhodet. Vi har ingen kjemi og passer ikke sammen.

Dette går ikke på oppdragelse o.l men kjemi og personlighet.

Må man like sine egne barn?

Er det andre som føler det på samme måte?

Anonymous poster hash: 6c3e9...66c

[AnonymBruker]

beskriv hvordan han er da. Er han ufin?

Anonymous poster hash: 7d23c...f65

[AnonymBruker]

Jeg kan forstå deg. Det hender jeg møter på ufyselige personer som det virkelig er vanskelig å like! Heldigvis tror jeg 18 år er en typisk alder å være litt ufordragelig. Mye kan forandre seg på noen år! Mange trenger noen år på baken for å ta seg sammen og vokse ut av det! Kanskje dere trenger en pause fra hverandre? Jeg er sikker på at forholdet vil bedre seg over tid!

Anonymous poster hash: 01630...55d

[AnonymBruker]

Haha, for alt jeg vet kunne du vært morra mi. Fortell litt mer om situasjonen da? Hvordan er væremåten til sønnen din? Er han en pest og en plage, eller er det bare at han ikke ønsker noe kontakt med deg?

Anonymous poster hash: fe263...8a4

[AnonymBruker]

Han er ikke en pest og plage eller ufordragelig. Og han vil gjerne ha kontakt, det er ikke der problemet ligger.

Dette går på kjemi mellom to mennesker. Det er jo ikke sånn at man klikker med alle.

Anonymous poster hash: 6c3e9...66c

[Meridian]

Er det sånn at han ikke lever opp til dine forventninger? Er han ikke sånn som du ønsker?

Vi skal alle lære og erfare noe i livet, og kanskje din utfordring er å lære å like sønnen din som han er?

[Ramona]

Du er rar.

[Gjest Artistina]

Han er ikke en pest og plage eller ufordragelig. Og han vil gjerne ha kontakt, det er ikke der problemet ligger.

Dette går på kjemi mellom to mennesker. Det er jo ikke sånn at man klikker med alle.

Anonymous poster hash: 6c3e9...66c

Stakkars gutt, sier nå jeg ...

Barna mine har gjort en del ting oppover årene som jeg ikke har likt .. men jeg har heldigvis aldri sluttet å like og elske dem. Det har vært handlingene deres jeg ikke har likt noen ganger - ikke barna i seg selv.

[AnonymBruker]

Han er ikke en pest og plage eller ufordragelig. Og han vil gjerne ha kontakt, det er ikke der problemet ligger.

Dette går på kjemi mellom to mennesker. Det er jo ikke sånn at man klikker med alle.

Anonymous poster hash: 6c3e9...66c

Da synes jeg det er opp til deg å jobbe mer for forholdet dere i mellom. Å bare skylde på "kjemi" når du har et barn som er en bra gutt og ønsker å ha kontakt med deg, er uakseptabelt.

Anonymous poster hash: f20b5...322

[AnonymBruker]

Han er ikke en pest og plage eller ufordragelig. Og han vil gjerne ha kontakt, det er ikke der problemet ligger.

Dette går på kjemi mellom to mennesker. Det er jo ikke sånn at man klikker med alle.

Anonymous poster hash: 6c3e9...66c

Dette har du helt rett i. Men du skal ikke være en kompis av ham, du er moren (antar jeg) hans, og da ligger lista et annet sted enn for valg av venner og hvorvidt man "klikker" personlighetsmessig eller ikke. Det er helt fair å ikke like en del av meningene hans og hvordan han oppfører seg, men et mor-sønn-forhold bør dere jo ha uansett når ingen av dere direkte har gjort den andre noe alvorlig. Synes jeg.

Anonymous poster hash: 024e5...7e5

[EDM]

Det er jo normalt at mor og sønn i "klikker" så bra sammen. Det er jo tross alt det venner er til for.

Skjønner ikke helt hva du er ute etter? Et vennskap?

[HannaP]

Jeg hadde heller ikke likt hvordan jeg var da jeg var 18. Jeg var egoistisk, selvsentrert og ufordragelig. Mennesker forandrer seg. Jeg er 26 og helt anderledes enn da jeg var 18. Men mennesker trenger å gjøre deres egne feil.

Men du er mora, ikke en vennine. Legger du dine problemer på han? Forteller han ting å forventer at han skal forstå? Ikke gjør det når han er 18 år, du er mora, han er sønnen.

Du lagde han, du har ett ansvar.

Endret 12. juli 2014 av HannaP

[Teeden]

Alltid foreldres feil når forholdene er dårlig til barna. Han liker nok ikke deg heller. Det er greit å ikke like han, men det du har gjort for å få et så dårlig forhold til han, eller mangel av det du har gjort, er ikke greit. Det er dessverre en alt for vanlig trend blant kvinner der de fortsatt setter seg selv og egne behov over sine barns når de er blitt mødre, men det er like fult deres egen feil.

[HannaP]

Alltid foreldres feil når forholdene er dårlig til barna. Han liker nok ikke deg heller. Det er greit å ikke like han, men det du har gjort for å få et så dårlig forhold til han, eller mangel av det du har gjort, er ikke greit. Det er dessverre en alt for vanlig trend blant kvinner der de fortsatt setter seg selv og egne behov over sine barns når de er blitt mødre, men det er like fult deres egen feil.

Det er desverre en altfor vanlig trend blandt menn der de forsatt setter seg selv og egne behov foran sine barn når de blir fedre.

Hvordan er forholdet mellom gutten og faren hans?

Endret 12. juli 2014 av HannaP

[FrøkenMånestråle]

Jeg klarer ikke helt å forstå hvordan noen kan si at de ikke liker sitt eget barn.

At du kanskje ikke er enig i alt barnet gjør eller mener, kan jeg forstå, men å ikke like sitt eget barn er ganske uforståelig for meg.

[AnonymBruker]

Du skal ha kredit for oppriktigheten, TS. Jeg har lært av en psykolog at det kan skje at barn får en personlighet som ikke passer med en eller begge av foreldrene. Forelderen får så en avstand eller motstand mot dette barnet. Dette fanger barnet selvsagt opp, og komme med motreaksjoner. Det kan så bli en skjevutvikling mellom foreldre og barn som bare fortsetter i voksen alder. For min del endte det med brudd med den ene av mine foreldre. Vi er ikke kompatible. Det var grusomt å vokse opp sånn.

Dessverre burde foreldre plukke opp dette problemet tidlig, og forsøke å gjøre noe med skjevutviklingen. Om nødvendig med en terapeut. Greit nok at man er ulike, men det må man jo få lov å være.

Anonymous poster hash: 30ae6...7d2

[AnonymBruker]

Som mor selv har jeg vanskelig for å forstå følelsene dine.

Et av mine barn er veldig ulik både meg, faren og søsknene i væremåte,

tenkemåte og oppførsel.

Men alle vi aksepterer og elsker han for den han er, og han med oss.

I tenårene brukte jeg nok lengre tid på å "bli kjent" med han og forstå han enn de andre, men det går seg til.

Når det er sakt så vet jeg om flere barn av bekjente som har et dårlig forhold til sin far (alle disse er jenter).

Ikke fordi faren har vært slem med de eller noe, men de forstår ikke hverandre, har dårlig kjemi og det blir misforståelser.

Men jeg tror nok ofte slike ting kan jobbes med hvis begge parter legger godviljen til.

Og for deg som mor vil nok det bety at du må gi mer enn du får, nå i starten hvertfall.

Hvis du legger til rette for et gkdt forhold og er på tilbudssiden så vil det jo være opp til han å jobbe med forholdet.

Gi han litt tid så vil han nok se det.

Synes absolutt ikke du skal gi opp, bake fordi dere har dårlig kjemi..

Anonymous poster hash: 17b7b...3ac

[Kattugla]

Men er det slik at du ikke liker ham i den forstand at dere ikke klaffer personlighetmessig, eller at du direkte "misliker" han?

[Gjest Idollet]

Jeg liker virkelig ikke mennesker som tenker slik, spesielt om sine egne slektninger. Klart at det ikke går an å bare gi opp forholdet med sin egen sønn. Prøv å tenk igjennom ting, har han noen grunn til å oppføre seg slik? Er det noe du gjør som får han til å oppføre seg slik? Prater dere ikke nok sammen? Gjør dere ikke nok sammen? At det ikke funker mellom mor og barn kan aldri bare skyldes på "dårlig kjemi". Spesielt når du faktisk har mer eller mindre lært han opp. Og du har faktisk et ansvar for din sønn.

Endret 12. juli 2014 av Idollet

[AnonymBruker]

Hvor lenge har det vært sånn ts? Alltid? Eller har det utviklet seg til å bli slik i den senere tid?

Anonymous poster hash: bb96f...0cb