Hvorfor får folk mer enn et barn hvis det er så forjævlig?

[AnonymBruker]

Elsker sønnen min mer enn jeg kan si med ord. Trass, bleier, snørr, tårer, slag, kloring, hyling. Det hører med. En klem fra poden kan ingen overgå. "Jeg mamma glad" ♡

Slå den du!

Jeg er alene med han. Er ikke spesielt sliten. Synes definitivt ikke det er forjævlig. Og vil gjerne ha flere ♡

Selv om jeg ikke skjønner hvordan jeg skal elske flere barn like høyt, folk sier det skjer naturlig....

Anonymous poster hash: c9631...82c

[AnonymBruker]

Vel, jeg snakket om mine venner som jeg møter og kollegaer i lunchen på jobb. Er svært sjelden man hører noe positivt. Er alltid hvor lite man har sovet, hvor kresent barnet er, hvor mammadalt, trass, sykdom og mas. Hadde vel vært like naturlig å fortelle stolt at hun tok sine første skritt, syklet for første gang, lærte å svømme, overnattet borte for første gang så foreldrene fikk sovet ut... Hvis man sier "huff, får ikke så lyst på barn når man bare hører dt negative" får man bare il svar at det er jo koselig også da. Problemet er bare at det er 10 negative ting på 1 "det er jo hyggelig også da". Og vi som ikke har fått barn greier ikke å veie dette opp mot hverandre

Anonymous poster hash: c598c...92c

Dette er mitt inntrykk også!!

Det aller beste er jo at folk først klager og syter over hvor travelt, ect det er å ha barn. Så plutselig kommer spørsmålet " Ja, men dere har ikke tenkt noe på å få barn dere da...??".

Jeg skjønner godt at det blir flere og flere voksne som velger bort det å få barn. Trenden er økende. Er selv på tjukka nå, og lurer virkelig på hva jeg går til. Jeg tror ikke jeg kommer til å få flere barn enn ett barn. Jeg har ikke født ungen enda, og folk er allerede begynt å mase om flere barn.... Og da sier jeg at jeg vil jo se hvordan det blir å få ett barn først, og at kanskje vi ikke ønsker oss flere barn. Da er det sånn " det er jo litt stusselig med bare ett barn da....". Og så skifter de tema til å begynne å legge ut om hvor jævla få timer døgnet har, de får ikke tid å trene, det er så travelt å ha barn...ect...

Jeg tenker...Hva med å møte seg selv litt i døra? Eller speilet, og reflektere over om det er slik folk ønsker å leve livene sine?

Anonymous poster hash: cf984...7bb

[mammas]

Det er vel noe spesielt å hevde at det er for jævlig å ha barn.

Dei fleste er nok veldig stolte av barna sine. Livet blir heller ikke som man planlegger og det kan derfor hende at perioder i livet kan være veldig tøffe.

Her kommer barn som i perioder eller hele livet har spesielle behov,barn som blir mobbet,barn som blir utsatt for overgrep,barn som går gjennom vanskelige ting. foreldre som skiller lag og mange kan oppleve stor utfordriger både følelser og økonomisk. Samt at når man får barn hadde man beregnet at det var 2 om oppgaven og plutselig er man en. etc.

[NovaFlare]

Jeg elsker min datter og hun er en berikelse Men samtidig er det et stort ansvar og jeg stopper ved ett barn Gir meg mens leken er god

[NovaFlare]

Dessuten er det utrolig mange som ikke ønsker seg flere barn overhodet- men de har en trang til ny BABY, kjenne spark, shoppe ny vogn og alt det der... og faller for det. Det er ikke noe mer hokus pokus enn et instinkt om reproduksjon. Noen klarer å stå imot, andre klarer det ikke. Noen ønsker også ei jente, og sitter der med 4 gutter. Jeg vet om ei som har 3 barn, hun har vært like sliten og håpløst misunnelig på barnløse etter hvert barn... men så ser hun en ammende mor, og så savner hun "babylukta"... jeg fatter det ikke.

Endret 16. juli 2014 av NovaFlare

[AnonymBruker]

Jeg kjenner heldigvis ingen mennesker som synes det var forjævlig å få barn.

Det er vel heller ikke så veldig akseptert å innrømme.

Anonymous poster hash: 81090...eeb

[NovaFlare]

Jeg kjenner ingen som har brukt ordet forjævlig, men jeg kjenner to og vet om ei som angrer veldig på at de fikk mer enn ett. Alle tre har rådet meg til å stole på magefølelsen og stoppe nå som jeg er så fornøyd med livet Mulig jeg ombestemmer meg en dag, men jeg kommer aldri til å få flere barn enn jeg har inderlig lyst på.

[Gjest]

Mange kan nok bli bedre til å formulere seg når de klager på barna etc, men det er aldeles ikke "forjævlig". Utfordrende oh yes! Det kan jeg skrive under på og av og til føler man seg temmelig alene som har barn som trasser og flipper ut for bagateller, men så prater man med andre og ser at de fleste er i samme situasjon. Å få barn har vært en utrolig kjekk utfordring Det er oppturer og nedturer, men det er slik virkeligheten er. Man er temmelig naiv om man tro alt skal gå på skinner. Unger er i en utviklingsfase - begynner med de søte små nurka som så vokser til og får egne meninger. Men det holdt med 2 barn for min del

[AnonymBruker]

Jeg elsker min datter og hun er en berikelse Men samtidig er det et stort ansvar og jeg stopper ved ett barn Gir meg mens leken er god

Kan jeg spørre hvor gammelt barnet er? Og du? Jeg har også en datter(2år), har vært slitsomt men jeg elsker livet mitt med henne og mannen. Men allikevel kjenner jeg litt på det at jeg har lyst på en til... Men er det JEG som har lyst? Er det det som er forventet av meg? Er babysyk, men har jeg glemt hvor slitsomt det var? Merker at jeg lurer veldig på hvem den nestemann er... Og skal jenta mi ikke få søsken? Vanskelig valg altså!

Anonymous poster hash: 3834d...00d

[NovaFlare]

Kan jeg spørre hvor gammelt barnet er? Og du? Jeg har også en datter(2år), har vært slitsomt men jeg elsker livet mitt med henne og mannen. Men allikevel kjenner jeg litt på det at jeg har lyst på en til... Men er det JEG som har lyst? Er det det som er forventet av meg? Er babysyk, men har jeg glemt hvor slitsomt det var? Merker at jeg lurer veldig på hvem den nestemann er... Og skal jenta mi ikke få søsken? Vanskelig valg altså!

Anonymous poster hash: 3834d...00d

Hun blir 3 i oktober, og jeg blir 29 i november

Jeg har en hobby som krever mye tid og som er utrolig viktig for meg, så jeg kjenner litt på det at med kun ett barn så får jeg vært både mor og MEG, mens med flere barn må jeg nedprioritere meg selv markant i flere år, og det er jeg ikke villig til nå. Motivasjonen for å få barn er rett og slett ikke stor nok. I tillegg var fødselen traumatisk, og jeg er ikke en baby"syk" person i utgangspunktet. Jeg er også veldig klar over at det kan bli mye søskensjalusi og slett ikke så rosenrødt som man tror, det har jeg erfart i min egen familie. Så jeg kommer ikke til å få barn for min datters skyld, det må isåfall utelukkende bli for MIN skyld, for hva hvis ungene ikke får så god kjemi... da skal man være ganske motivert for å ikke føle anger, tror jeg Og det med å lure på hvem nestemann er... det er ikke sikkert går over uansett hvis du får en til

Endret 16. juli 2014 av NovaFlare

[Teriyaki]

Det er slitsomt, men langt fra jævlig.

[AnonymBruker]

Jeg opplever med mennesker rundt meg at det er ok å klage på livet sitt, men at det rynkes på nesa når man forteller om det positive. Skryter man av barna eller forteller om koselige episoder blir man stemplet som "hun som bare prater om barna". Blir ofte oppfattet som selvskryt, og man skulle tro det var ulovlig slik noen dømmer en for å skryte litt.

Anonymous poster hash: bb1f7...abb

[AnonymBruker]

Jeg ville vært lykkeligere uten barn, men vil gjerne ha flere grunnet at jeg ønsker at min datter skal ha søsken.

Anonymous poster hash: d9957...2e2

[AnonymBruker]

Hei, trådstarter.

Det er fordi vi mennesker er forskjellige. Vi har forskjellige behov og forskjellige ønsker her i livet. Vi er individer. Det er babyene også.

Noen får en baby som bare spiser og sover, en såkalt "sovebaby", minimalt med skrik osv, det er klart at da er det lett å få en til. (Det er dermed ikke sagt at nummer 2 blir like "snill" som nummer én). Noen får en til, tross mye mas og stress, kanskje fordi de blir overveldet av hormonene sine (det kalles å være babysyk) eller fordi man føler en plikt ovenfor nummer én til å gi det barnet søsken. Det kan også være flere grunner.

Ikke alle synes det er "forjævlig", som du kaller det, å ha baby eller barn. Selvom de skriker, søler og suger energien ut av deg. Det er så mange nyanser.

Jeg for min del fikk en så vanskelig baby og tung tid at jeg ikke ønsker mer enn ett barn

Anonymous poster hash: cad74...dd1

[AnonymBruker]

Da det er 30 grader og luftfuktigheten er på nivå med det å stå i dusjen, barnet hyler for den trehundredeogåttiende gang pga en bagatell og uansett hva sier så blir barnet enda mer høylytt/sint osv, akkurat DA, da misunner jeg de som er barnløse. Tror jeg der og da.

Men jeg vet at jeg aldri ville ha vært foruten. Jeg husker hvordan søstrene mine (jeg er attpåklatt) hadde det da deres var var i den verste trassalderen og jeg husker jeg alltid tenkte at de var heldige som hadde barn.

Jeg respekterer andre sine valg uten problem. De som ikke vil ha barn respekterer jeg fullt ut, det er deres valg of jeg sier aldri at de må vente og se, for det mener jeg er respektløst.

Men jeg vet at jeg hadde manglet noe i mitt liv hvis jeg ikke hadde hatt barn. Og jeg fikk jo barn som relativt voksen og vet at karriere/festing/reising osv ikke ville ha overgått mitt ønske om barn.

Men selvfølgelig er det slitsomt til tider. Men det er vel helt normalt? De uten barn er også slitne etter fulle jobber, husarbeid, oppussing og alt mulig annet.

Anonymous poster hash: 8b35b...bbc