Venninne har veldig gammel katt, og jeg får vondt inni meg

[AnonymBruker]

En venninne har en hannkatt på 18 år. For 2 måneder siden fikk han en skade, og kan knapt bevege bakbena. Han er også ekstremt tynn.

Jeg får vondt langt inn i sjelen av å se en ekstremt supertynn katt som krøker seg avgårde, uten å kunne gå skikkelig. Langt mindre løpe.

Men venninnen min forsikrer meg om at hun har vært hos veterinær flere ganger etter skaden, og at veterinæren sier at katten er i fin form til å være så gammel.

Men synet av den gamle, tynne katten som nesten ikke kan gå, plager meg. Jeg orker ikke å besøke henne lenger. Når jeg er der, kommer katten krypende for å få kos, og maler. (Han kjenner meg, og vet at det blir bra kosing!) Men jeg får vondt...

Kan en skadet katt på 18 år ha et bra liv? Eller bør jeg jobbe mer med å overtale venninnen min om at han bør få hvile snart? Vanskelig, siden hun selvfølgelig er veldig glad i katten - og fordi hun sier at veterinæren sier at katten har det bra (tross at den kun kan krype og er supertynn...)

Anonymous poster hash: 0d270...727

[Dolce]

(Mente ikke å være AB, jeg er trådstarter)

[Pinto2013]

Jeg tenker at dyrlegen vet best?

[Dolce]

Jeg tenker at dyrlegen vet best?

Ja, jeg er jo enig i det.

Men selv om katten er høyt elsket, og har eget kashmirpledd å sove på - og venninnen min sier - jeg gjentar: sier - at veterinæren har sagt at alt er fint: Likevel; for meg ser det ut som en katt som lider.

[AnonymBruker]

Det blir synsing fra ditt perspektiv.

Hadde du kunne spurt katta om du kunne få drepe den slik at den slapp å leve, hva trur du den hadde svart da?

Forøvrig ville jeg stolt på veterinæren.

Anonymous poster hash: 55755...aee

[AnonymBruker]

Hmm.. jeg tenker at dette ikke er opp til deg å avgjøre. Om dyrlegen sier det går fint, og katteeier, som kjenner katten best er enig ville jeg ikke lagt meg oppi det.

Anonymous poster hash: 65ce5...809

[Gjest chisandra]

Så fint at du bryr deg om katten!

Men stol på at den har det greit, venninnen din er svært glad i katten virker det som.

Spør om den går på noen medisiner som evt. kan gi litt smertelindring.

[Gjest Lille-pus]

Det der er en vanskelig situasjon...

En vetrinær kan alltid forsøke, forklare, legge forholdene til rette.... men, hun/han kan ikke ta den endelige avgjørelsen for eieren.

Katten kan ha det så godt som den er i stand til å ha det i den nåværende situasjonen.

- det betyr ikke at den lever et optimalt liv for en 18 år gammel katt, det betyr jo bare at siden eier ikke vil diskutere en avslutning så er dagens situasjon så god som den kan få blitt.

Det er rart hva man hører når det er noe man ikke vil tenke på...

Et 18 år langt og lykkelig liv med et menneske man elsker..... det er et godt liv.... men, ofte klarer ikke mennesket å se forbi seg selv.... mennesket klarer ikke elske sin katt så høyt at man lar han/henne gå når tiden er inne.

Det er steintøft å mykt spørre en kjær venn om hun elsker sitt dyr så høyt at hun er i stand til å virkelig lytte til vetrinærens råd og klare å se hvorledes hennes katt virkelig har det.

[Aurora M.]

Ikke lett det der.. Jeg har selv vært i den situasjonen at jeg lot en lide for lenge.. Ikke fordi kjærligheten ikke var stor nok til å la han gå, men snarere tvert om: Fordi kjærligheten var så stor at jeg var beredt på å gjøre alt som sto i min makt for at han skulle ha det best mulig. Det skulle i alle fall ikke stå på meg! I ettertid ser jeg at uansett hva jeg hadde gjort, hvor mye tid og krefter jeg enn hadde brukt, så hadde lidelsen vært for stor til at det var et liv verd å leve for han. Det var ikke opp til meg, det var kroppen hans som rett og slett var brukt opp.

Det er som lille-pus sier, når man er så tett på så er det lett å bli "blind". Man blir på en måte en del av lidelsen selv, og makter ikke å se situasjonen med sunne øyne.. Ikke fordi man ikke vil innse det, men man er rett og slett ikke i stand til det. For min del handlet det ikke om at jeg tviholdt på han fordi jeg ikke orket å ta farvel. Jeg var hele tiden fast bestemt på å gjøre "det rette". Og det er jaggu ikke godt for en eier å vite hva det rette er, når pus kommer hjem fra veterinærbesøk etter veterinærbesøk med beskjed om at tiden enda inne er inne.. Jeg ba til og med om en second opinion hos en annen veterinær, og der var beskjeden enda klarere: Pus har det bra, og du trenger ikke tenke på avliving. Og hva annet føler man en kan gjøre som eier da, enn å bare la det gå enda en tid..

Dessverre tror jeg nok også mange veterinærer har en tendens til å utsette å anbefale avliving, fordi de ser dyret er så høyt elsket at de tenker det beste for eieren må være å få beholde det lengst mulig. Og så lenge ikke dyret enten har sterke smerter eller er totalt immobil, så anses det som forsvarlig sett ut fra et dyrevelferdsmessig synspunkt. Det er jo en vanskelig avveining for veterinærer også, og de vil jo heller ikke være de som "setter strek" for tidlig. Videre ser de stort sett bare dyret på undersøkelsesbenken en kort tid, og vet ofte lite (annet enn det eieren beretter) om livskvaliteten i dagliglivet.

Det er m.a.o kjempevanskelig, spes. når man beveger seg i sånne "grenseland" som TS` venninne gjør, og som jeg også gjorde.

Det er egentlig umulig å svare på om denne katten har livskvalitet nok til at livet er verd å leve. At den har nedsatt mobilitet og er tynn, behøver slett ikke bety at den ville ha valgt å slippe om den kunne uttale seg. Kan hende opplever den nok små gleder i hverdagen til at det oppveier ubehaget ved ikke å kunne bevege seg som før.

Det store spørsmålet her er om din venninne evner å virkelig se om det ikke er sånn, og så våge å stole på det hun ser. Enhver som har levd sammen med en elsket katt i mange år, kjenner blikket og uttrykket de har når ting ikke er så godt.. Det kan umulig beskrives, vi bare vet det. Vi vet det fordi det gir gjenklang i dypet av sjelen vår. Så er det om å gjøre og ikke lukke oss for det, men våge å åpne hjertedøra på vidt gap og ta det inn! Jeg er viss på at om hun gjør dette, så vil hun vite. Og så er neste skritt å stole på det hun innerst inne ser og kjenner, og så ta konsekvensen av det, uavhengig av hva veterinærer og andre måtte mene.

Jeg beklager om dette ble litt "tungt" og kanskje rotete, og at jeg ikke har noen konkrete råd å komme med. Men jeg håper du kan få noe ut av det i alle fall.

Og du, vær snill å ikke slutte å besøke henne og pus. Kan hende de trenger deg mer enn du aner.

*skriveleif

Endret 5. april 2014 av Aurora M.

[AnonymBruker]

Det høres ut som katten burde få slippe mer smerte. Venninnen din kan ubevisst ha overhørt det veterinæren har sagt i retning av å avlive, fordi hun så sterkt ønsker den skal leve. Antakeligvis har veterinæren kommet med argumenter både for og i ot, kanskje du skal være litt mer direkte mot venninnen din?

Anonymous poster hash: fc5c9...491