Liker ikke 'bonusbarnet' mitt.

[AnonymBruker]

Ville bare også påpeke her at TS ikke bare kan gå ut av forholdet, hun har en 4 åring med mannen... sånn jeg forstod det.

Anonymous poster hash: 1bd3d...ebb

[Jade]

Dette er helt korrekt. Folk må se på hashen hvis de blir forvirret.

Uansett, TS, hun kommer ikke til å akseptere situasjonen av at du feiger ut og nekter å knytte bånd til henne. Du må ta deg sammen, oppføre deg som en voksen og være tilstede. Det er ikke noe magisk tryllestav som knipser også går det på skinner etter noen dager, nei, dette kommer til å ta tid - noe annet er naivt å tro.

Anonymous poster hash: be7c4...3ac

Problemet var at jeg ikke visste at jeg ble forvirret. Bare leste litt fort Når det ligger info i mange poster over 4 sider, så er det nok få som dobbeltsjekker at alle hashene stemmer for å være sikker på at all info gjelder rett person

[Wildstar]

Nå har hun vært sammen med han lenge nok til å planlegge og få barn med denne mannen, så dette kan jo ikke være en ny situasjon for henne, hvis hun har ett barn på 4 med denne karen. Så hun har kjent 8 åringen i minst 4 år, forhåpentligvis noe lengre enn det hvis barnet de fikk sammen var planlagt.

At hun ikke har tatt tak i dette mye tidligere og at hun ikke tenkte over dette før hun fikk barn med han syns jeg faktisk er veldig trist.

Jeg har aldri hatt noe til overs for barn, syns ikke noe særlig om de, ønsker ikke egne, men jeg endte opp med en mann som har barn fra før, jeg gikk mange _mange_ runder med meg selv før jeg i det heletatt vurderte å date han. Angrer ikke på det overhodet, men, jeg var ærlig med meg selv og med han hele veien, så vi gikk fram så det hele ble en god opplevelse for alle sammen, nå stortrives jeg med barna, ene har han fulltid, den andre er her annenhver helg.

Og selvfølgelig skal barnet som kommer annenhver helg få all oppmerksomhet, barnet har jo savnet sin far i to uker i strekk. Da setter jeg meg ikke på bakbeina og krever at "jeg skal ha".

Vi finner på ting sammen, vi drar på dagsturer, i parken, ut å leker, spiller sammen, vi gjør det til en kosehelg rett og slett.

Barnet er ett barn, jeg er voksen, jeg klarer å sette meg selv til sides i to dager uten å dø av det.

[FantasDick]

Det er vel ikke TS som har en 4åring med mannen? Forstod det slik at de ikke hadde vært sammen så lenge, men rett meg gjerne.

Først av alt må vel TS akseptere at barnet tar mye tid og oppmerksomhet, deretter ville jeg nok anbefalt å tilbringe litt tid med datteren, de to alene, det tror jeg nok kan hjelpe på forholdet de to imellom. Snakk gjerne også med far om følelsene dine, men vær forsiktig med å anklage han for å bruke for mye tid på datteren eller likestille deg og henne - dere er to vidt forskjellige ting.

Jeg er stemor selv, vi har barnet 100%. Barnet sliter i tillegg med en del utfordringer/diagnoser og kan til tider være en kraftig håndfull, men jeg er utrolig glad i henne. Jeg har ingen barn selv enda (kommer i september!) så jeg vet ikke om jeg "elsker henne som min egen", men jeg tror da det. Jeg følger opp i hverdagen, er på foreldremøter og konferanser, prater om alt og ingenting, er på shopping og jentekvelder osv. Men.. Som en annen bruker var inne på tidligere; jeg kunne tenkt meg at vi begge to var barnløse inntil vårt felles barn nå plutselig kommer snart. Jeg har luftet disse følelsene for samboeren min og han forstår meg. Det er ikke sånn at jeg ønsker at hun ikke eksisterte, men innimellom er det ganske tungt og da tenker jeg at det hadde vært fint med en barnløs mann. Samboeren min har i alle fall ikke tatt det ille opp, tvert i mot vært veldig støttende og forståelsesfull. Det er mulig det blir enda litt lettere når jeg også får eget barn, men hittil har det som sagt vært litt tungt å "ofre alt" for kun hans barn, hvis jeg kan driste meg til å si det uten å bli misforstått med vilje. Jeg regner med jeg kommer til "å forstå" litt bedre når jeg selv får eget barn.

[Gjest Fotballen]

Hadde aldri holdt ut i et forhold der en annen sin unge styrer alt og forelderen godtar det. I et forhold har du rett på privatliv og unger skal ikke ha oppmerksomhet 24/7. Hun er 8 og bør oppføre seg som hun er 8. Ikke en baby. Hun skal ligge alene om nettene når hun er 8 år. Gjør hun det? Eller kommer hun inn om morgenen? Hun er for stor til sånn småunge fakter. Har du tatt det opp med kjæresten din? Det er han du er blitt sammen med og ikke ungen. Det må han forstå. Vil han fortsatt la 8 åringen styre alt og bli behandlet som en baby så bør du komme deg bort. Da er han ikke klar for noe dame. Da har han det eneste han trenger. Ungen sin. Fortsetter det sånn kommer ungen til å bli jævlig bortskjemt og et problembarn. Han kommer til å slite med henne hvis han ikke innser selv at dette går ikke mer.

Endret 28. mai 2015 av iBiteU;)

[Wildstar]

Hadde aldri holdt ut i et forhold der en annen sin unge styrer alt og forelderen godtar det. I et forhold har du rett på privatliv og unger skal ikke ha oppmerksomhet 24/7. Hun er 8 og bør oppføre seg som hun er 8. Ikke en baby. Hun skal ligge alene om nettene når hun er 8 år. Gjør hun det? Eller kommer hun inn om morgenen? Hun er for stor til sånn småunge fakter. Har du tatt det opp med kjæresten din? Det er han du er blitt sammen med og ikke ungen. Det må han forstå. Vil han fortsatt la 8 åringen styre alt og bli behandlet som en baby så bør du komme deg bort. Da er han ikke klar for noe dame. Da har han det eneste han trenger. Ungen sin. Fortsetter det sånn kommer ungen til å bli jævlig bortskjemt og et problembarn. Han kommer til å slite med henne hvis han ikke innser selv at dette går ikke mer.

Ett barn på 8 har fortsatt mange "småbarns fakter". Det er da ikke uvanlig at de vil ligge i sengen nå og da på den alderen.

[Gjest Fotballen]

Ett barn på 8 har fortsatt mange "småbarns fakter". Det er da ikke uvanlig at de vil ligge i sengen nå og da på den alderen.

En sjelden gang er greit, men det finnes en grense. De må kunne ligge alene, og være litt alene. Ikke ha oppmerksomhet hele tiden.

[Gjest Solstråla88]

En sjelden gang er greit, men det finnes en grense. De må kunne ligge alene, og være litt alene. Ikke ha oppmerksomhet hele tiden.

Hvis barnet kun ser far annehver helg og en dag i uken synes jeg det er helt greit at hun står i fokus den lille tiden hun er der. Ts er jo med han hver dag ellers. Når det er sagt setter de aller fleste barna sine først, de er små barn som trenger masse kjærlighet og nærhet.

[Lou Salome]

Hadde aldri holdt ut i et forhold der en annen sin unge styrer alt og forelderen godtar det. I et forhold har du rett på privatliv og unger skal ikke ha oppmerksomhet 24/7. Hun er 8 og bør oppføre seg som hun er 8. Ikke en baby. Hun skal ligge alene om nettene når hun er 8 år. Gjør hun det? Eller kommer hun inn om morgenen? Hun er for stor til sånn småunge fakter. Har du tatt det opp med kjæresten din? Det er han du er blitt sammen med og ikke ungen. Det må han forstå. Vil han fortsatt la 8 åringen styre alt og bli behandlet som en baby så bør du komme deg bort. Da er han ikke klar for noe dame. Da har han det eneste han trenger. Ungen sin. Fortsetter det sånn kommer ungen til å bli jævlig bortskjemt og et problembarn. Han kommer til å slite med henne hvis han ikke innser selv at dette går ikke mer.

Jeg er voksen, og syns det er superkos at barna kommer inn i vår seng om morgenen i helgene (og ellers også, men da blir det jo ikke så lenge). Hvorfor har ikke jeg vokst fra meg slike småungefakter? Vi titter i avisen, leser bok, ser på ipad, drikker kaffe og vann, minsten krabber under dynene og har hemmelige hytter vi blir invitert inn i. Når vokser man dette fra seg, og hvorfor er det ønskelig?

Jeg behandler dem ikke som babyer, men på samme måte som mannen min, altså som fullverdige medlemmer av vår familie, og i vår familie har vi tid til helgekos på senga. Hvorfor skulle mannen min og jeg sitte der med avisen og kaffekoppene våre, mens barna var i et annet rom? Sex har vi resten av natten på oss til, barna er i skole/barnehage 7-8 timer om dagen, for en helgepappa må det nødvendigvis bli enda mindre tid sammen.

Privatliv har vi sent på kvelden og når vi skaffer barnevakt, samt på jobb, og når vi bytter på å gjøre ting alene. Barna blir fort nok store, en åtteåring bør få være med i familielivet og være inkludert så mye som mulig (men sove i egen seng på eget rom, men det virker ikke som det er problemet her).

[Gjest O.G.]

Jenta ser på meg som en inntrengere i hennes familie og det er tydelig. Far stiller ingen krav han har dårlig samvittighet for skilsmissen og gir etter for alt.

TS

Anonymous poster hash: 3ee55...4d2

Hva har du gjort for å forandre på det da?

[palamina]

Jeg er voksen, og syns det er superkos at barna kommer inn i vår seng om morgenen i helgene (og ellers også, men da blir det jo ikke så lenge). Hvorfor har ikke jeg vokst fra meg slike småungefakter? Vi titter i avisen, leser bok, ser på ipad, drikker kaffe og vann, minsten krabber under dynene og har hemmelige hytter vi blir invitert inn i. Når vokser man dette fra seg, og hvorfor er det ønskelig?

Man må fortere legge fra seg sånn kos når det er steforeldre inne i bildet tenker jeg. De har jo ikke den intime relasjonen til barna som foreldrene har.

Mine barn kommer også opp i senga vår i helgene, og de er over 8. Vi klør hverandre på ryggen og snakker om hva vi har drømt om natta, hva vi skal finne på i dag og kikker film på ipad. Høydepunktet i uka.

[Gjest Fotballen]

Hvis barnet er der sjelden er det noe annet. Men det som er problem med steforeldre. Mange godtar det ikke uansett og vil ha fred fra andres barn. Det blir ofte mye trøbbel når de finner seg kjæreste med barn fra før. Barna liker ofte ikke den nye kjæresten til mamma eller pappa og vil da lage et helvete og prøve å bli kvitt h*n. Så h*n får ha mammaen eller pappaen sin i fred. De vil ha oppmerksomheta hele tiden. De som ikke kan takle det må ikke finne seg kjæreste med barn fra før av. Bedre da å finne seg noen som har barn fra før som er veldig små 0-3 år f.eks. Ellers må de godta litt og forvente at d kan bli tungt og litt trøbbel. Er det ikke til å holde ut så snakk med kjæresten om det eller vurder om du virkelig vil være stemor.

Endret 29. mai 2015 av iBiteU;)

[AnonymBruker]

Man må fortere legge fra seg sånn kos når det er steforeldre inne i bildet tenker jeg. De har jo ikke den intime relasjonen til barna som foreldrene har.

Hvorfor det? Om barna føler seg komfortable med det, må de få velge selv. Vi har ett barn hver, og begge kommer inn i sengen for å ligge litt med oss om morgenen. Mitt barn kan like godt legge seg på armen til mannen min som min, mens stebarnet bare ligger hos pappaen, men kan godt ligge mellom oss. Dette styrer ungene helt selv, og forskjellen hos dem bunner nok i alder, mitt barn er en del år yngre enn stebarnet.

Anonymous poster hash: 1cbca...38a

[palamina]

Hvorfor det? Om barna føler seg komfortable med det, må de få velge selv. Vi har ett barn hver, og begge kommer inn i sengen for å ligge litt med oss om morgenen. Mitt barn kan like godt legge seg på armen til mannen min som min, mens stebarnet bare ligger hos pappaen, men kan godt ligge mellom oss. Dette styrer ungene helt selv, og forskjellen hos dem bunner nok i alder, mitt barn er en del år yngre enn stebarnet.

Anonymous poster hash: 1cbca...38a

Tror bare ikke det er så mange steforeldre som syns det er utelukkende kjempetrivelig at barn i 8-9 årsalderen kommer og ligger mellom dem og kjæresten og koser om morgenen. det er helst noe man aksepterer av små barn.

Endret 29. mai 2015 av palamina

[Wildstar]

Man må fortere legge fra seg sånn kos når det er steforeldre inne i bildet tenker jeg. De har jo ikke den intime relasjonen til barna som foreldrene har.

Mine barn kommer også opp i senga vår i helgene, og de er over 8. Vi klør hverandre på ryggen og snakker om hva vi har drømt om natta, hva vi skal finne på i dag og kikker film på ipad. Høydepunktet i uka.

Både ja og nei, for min del skal de bare komme i senga og kose med faren sin, vi ligger gjerne i en liten klomp og bare tar det rolig på morgenen, plager ikke meg selv om det ikke er mine barn, kunne ikke funnet på å nekte de de gamle rutinene sine bare fordi jeg plutselig datt inn i livet deres.

[AnonymBruker]

Hadde aldri holdt ut i et forhold der en annen sin unge styrer alt og forelderen godtar det. I et forhold har du rett på privatliv og unger skal ikke ha oppmerksomhet 24/7. Hun er 8 og bør oppføre seg som hun er 8. Ikke en baby. Hun skal ligge alene om nettene når hun er 8 år. Gjør hun det? Eller kommer hun inn om morgenen? Hun er for stor til sånn småunge fakter. Har du tatt det opp med kjæresten din? Det er han du er blitt sammen med og ikke ungen. Det må han forstå. Vil han fortsatt la 8 åringen styre alt og bli behandlet som en baby så bør du komme deg bort. Da er han ikke klar for noe dame. Da har han det eneste han trenger. Ungen sin. Fortsetter det sånn kommer ungen til å bli jævlig bortskjemt og et problembarn. Han kommer til å slite med henne hvis han ikke innser selv at dette går ikke mer.

Kos har da overhodet ikke noe med alder å gjøre? Man kan fint ligge i sengen å snakke sammen selv om poden er 15 år, det er ofte da de hyggeligste og mest fortrolige samtalene finner sted. Ikke noe rart i det hele tatt, om man har et nært og trygt forhold til ungene. Det er ikke småunge fakter som du kaller det. Det er å være kontaktsøkende, og det er jo bare positivt. I mange av disse stebarn trådene er det jo faktisk - ironisk sett, steforelderen som er bortskjemt og problembarnet.....

Anonymous poster hash: d77d3...df3

[Gjest Fotballen]

Kos har da overhodet ikke noe med alder å gjøre? Man kan fint ligge i sengen å snakke sammen selv om poden er 15 år, det er ofte da de hyggeligste og mest fortrolige samtalene finner sted. Ikke noe rart i det hele tatt, om man har et nært og trygt forhold til ungene. Det er ikke småunge fakter som du kaller det. Det er å være kontaktsøkende, og det er jo bare positivt. I mange av disse stebarn trådene er det jo faktisk - ironisk sett, steforelderen som er bortskjemt og problembarnet.....

Anonymous poster hash: d77d3...df3

Jeg misforstod. Jeg trodde det var for å ligge i senga med de hele tiden.

[AnonymBruker]

skjønner deg godt. jeg hadde aldri klart å være med en mann som hadde barn fra før.

Samme tenker jeg også. Høres utrolig slitsomt ut, og så må en bare akseptere alt og bli nedprioritert. Neh, best å finne seg en mann UTEN barn.

Anonymous poster hash: 440ec...e9e

[AnonymBruker]

Hvis man ikke liker barnet til den man er sammen med, er man i feil forhold. Stakkars barn som må leve med et menneske som ikke liker det. Og kom ikke med "men barnet merker ikke at jeg ikke liker det, altså"- tullet. Jo, det merker barn. 

Barnet er 8 år, selvfølgelig vil det komme opp i sengen, og selvfølgelig vil det ha oppmerksomhet. Et voksent menneske som ser på dette som et problem, bør holde seg unna barn.

øh, er selv stemor til 4 barn, hvor nest største er 8. Hadde han kommet opp i sengen om morgenen hadde jeg anskaffet meg eget rom. Selv ikke jenta på 5 får komme å "plage" oss på morgenen. De har alle hversine rom, og klarer fint å sove i sengene sine. Når de våkner, står vi opp sammen med dem, og "koser" i stuen på sofaen f.eks med film. Senga vår, er VÅR!

Anonymous poster hash: 9bbbf...4e4

[AnonymBruker]

Med den holdningen er det ikke rart at du blir oversett.

Isteden for å fungere som en familie, trekker du deg unna og viser at du ikke liker barnet.

Faren har ikke noe valg. Hans barn er hans førsteprioritet, og slik skal det være. En 8åring trenger trygge voksne, ikke avvisning.

Du må snu din holdning, ellers tror jeg ikke dette forholdet varer lenge. ..

Anonymous poster hash: 0a721...71b

Er ganske så uening i dette. Barnet skal ikke være førsteprioritet, men komme på lik linje med den nye kjæresten. Dere må bli eninge dere imellom hvordan dere ska gjøre det. Jeg setter ikke barnet mitt forran min nye kjæreste. Jeg hører på kjæresten min , og prøver å komme fram til løsninger som passer for oss alle tre.

Anonymous poster hash: 14f34...0f6