Liker ikke 'bonusbarnet' mitt.

[Euphemia]

Er dette ganske nytt for deg, TS? Kanskje har det ikke 100% gått opp for deg ennå at dette er familien din nå, dette er livet du valgte da du valgte denne mannen. Da er det lett å føle seg overveldet og la de negative følelsene overta.

Prøv å ta en vårrengjøring i tankegangen din angående forholdet og barnet. Jeg antar at du helst skulle vært glad i barnet?

du må tråkke opp nye stier i hjernebanene dine. Prøv å være sjenerøs mot far og barn i helgene med samvær. når irritasjonen kommer, prøv å bytte den ut med glede over at du har disse to menneskene i livet ditt. Og alltid: fake it 'till you make it.

[SiMa]

TS: Jeg skjønner godt at det blir slitsomt med en unge som skal ha oppmerksomhet absolutt hele tiden. Og at alt som skjer skal planlegges/tilrettelegges ut fra hennes ønsker og innfall. Kan hun være sjalu på deg?

Til dere andre: Newsflash, unger kan være masete, selvopptatte, bortskjemte, kravstore og ufordragelige. Og de blir ikke automatisk små engler når mor/far får seg en ny partner.

Og hvilken rolle skal faren ha i datterens liv? Skal han være en far, en som er med på å oppdra, eller skal han være "den snille" som alltid gjør det hun ønsker, aldri stiller krav eller irettesetter? Min erfaring er at fedre (og mødre) som ser sine barn såpass sjelden heller velger å være "kompis" enn oppdrager. Er det riktig? Er det bare den barnet bor hos til daglig som skal oppdra barnet? Som skal ta de upopulære avgjørelsene? Barnet skal være førsteprioritet den lille tiden far faktisk er sammen med far, det er jeg enig i. Men i oppdragelsen av et barn, i forberedelsen på å bli voksen, er det mange ting som er viktigere enn hva barnet har lyst til her og nå. Blant at det skal lære seg at det ikke er verdens sentrum, men faktisk også må ta hensyn til andre mennesker. At dette mennesket i denne situasjonen er fars nye samboer forandrer ikke den saken.

[AnonymBruker]

Euphemia skrev (På 28.5.2015 den 9.16):

Er dette ganske nytt for deg, TS? Kanskje har det ikke 100% gått opp for deg ennå at dette er familien din nå, dette er livet du valgte da du valgte denne mannen. Da er det lett å føle seg overveldet og la de negative følelsene overta.

Prøv å ta en vårrengjøring i tankegangen din angående forholdet og barnet. Jeg antar at du helst skulle vært glad i barnet?

du må tråkke opp nye stier i hjernebanene dine. Prøv å være sjenerøs mot far og barn i helgene med samvær. når irritasjonen kommer, prøv å bytte den ut med glede over at du har disse to menneskene i livet ditt. Og alltid: fake it 'till you make it.

Dette er helt nytt ja. Skulle gjerne hatt et forhold til henne, men hun er uinteressert og legger nok skylden på skilsmissen på meg ( selv om jeg kom inn etter at det var over selvsagt). Hun sier ting som at 'hvis ikke du var her kunne mamma og pappa bodd sammen.'

SiMa skrev (På 28.5.2015 den 9.17):

TS: Jeg skjønner godt at det blir slitsomt med en unge som skal ha oppmerksomhet absolutt hele tiden. Og at alt som skjer skal planlegges/tilrettelegges ut fra hennes ønsker og innfall. Kan hun være sjalu på deg?

Til dere andre: Newsflash, unger kan være masete, selvopptatte, bortskjemte, kravstore og ufordragelige. Og de blir ikke automatisk små engler når mor/far får seg en ny partner.

Og hvilken rolle skal faren ha i datterens liv? Skal han være en far, en som er med på å oppdra, eller skal han være "den snille" som alltid gjør det hun ønsker, aldri stiller krav eller irettesetter? Min erfaring er at fedre (og mødre) som ser sine barn såpass sjelden heller velger å være "kompis" enn oppdrager. Er det riktig? Er det bare den barnet bor hos til daglig som skal oppdra barnet? Som skal ta de upopulære avgjørelsene? Barnet skal være førsteprioritet den lille tiden far faktisk er sammen med far, det er jeg enig i. Men i oppdragelsen av et barn, i forberedelsen på å bli voksen, er det mange ting som er viktigere enn hva barnet har lyst til her og nå. Blant at det skal lære seg at det ikke er verdens sentrum, men faktisk også må ta hensyn til andre mennesker. At dette mennesket i denne situasjonen er fars nye samboer forandrer ikke den saken.

Jenta ser på meg som en inntrengere i hennes familie og det er tydelig. Far stiller ingen krav han har dårlig samvittighet for skilsmissen og gir etter for alt.

TS

Anonymous poster hash: 3ee55...4d2

[Gjest Magdalene]

AnonymBruker skrev (På 27.5.2015 den 22.59):

Jeg sa det i hermetegn. Det er vel det det heter? Er det lov til å si stebarn da?

Anonymous poster hash: 3ee55...4d2

En bonus, er nettop det; en bonus. Noe bra, positivt etc...

Det er barnet til samboeren din, så du kan jo kalle henne for det. "barnet til samboeren min...".

SiMa skrev (På 28.5.2015 den 9.17):

Og hvilken rolle skal faren ha i datterens liv? Skal han være en far, en som er med på å oppdra, eller skal han være "den snille" som alltid gjør det hun ønsker, aldri stiller krav eller irettesetter?

om han ser datteren annenhver helg så har ikke hans "oppdragelse" så veldig mye å si fra eller til...

[Lou Salome]

Men er det dette barnet du misliker, eller at det er et barn i huset? Hadde det vært greit med et annet barn/en annen personlighet? Barn er altoppslukende og hverdagen MÅ tilrettelegges etter dem, uansett. At en 8-åring vil inn i senga i helgene er vanlig, og hun skal ikke måtte begrense seg/oppføre seg annerledes fordi du er der, enn hun ellers ville gjort.

Kanskje du ikke kan bo sammen med barn, eller ha en kjæreste som har barn.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 27.5.2015 den 22.54):

Hun er 8 år og hele livet vårt må organiseres rundt henne. skal på død og liv opp i sengen vår i helgene. Hun må ha 100% av oppmerksomheten hele tiden når hun er hos oss. Jeg har begynt å distansere meg og bare dra på hytta når hun er hos oss, for det er rett og slett ikke rom for meg når hun er der! Arg!!! Bare litt frustrasjon!

Anonymous poster hash: 1c2f5...ac8

Samme her!! I tillegg så handler alt om henne når hun ikke er hos oss også. Far drar for å se fotballkamper, kjører hit og dit og treffer henne utenfor skolen osv. Men vårt barn på fire sitter hjemme å ikke får se pappa på hele uken nesten...

AnonymBruker skrev (På 28.5.2015 den 10.53):

Samme her!! I tillegg så handler alt om henne når hun ikke er hos oss også. Far drar for å se fotballkamper, kjører hit og dit og treffer henne utenfor skolen osv. Men vårt barn på fire sitter hjemme å ikke får se pappa på hele uken nesten...

Anonymous poster hash: 32835...c10

Må tilføye at hadde jeg vert så heldig at barnet bare var hos oss annenhver helg, så tror jeg at jeg hadde greid å bitt tenna sammen og holdt ut..

Anonymous poster hash: 32835...c10

[Gjest Saxofon]

Gjør mannen og jentungen en tjeneste da og forlat begge for alltid. Oppmerksomheten som hun faktisk har krav på blir ikke mindre med tiden og hun innser snart det hatet du har mot henne. Finn deg noen uten barn heller.

[Millimani]

Jo men det er forskjell på å prioritere barnet sitt og å overkjøre partneren sin. ALT handler om henne, det er ingen rom for meg...

TS

Anonymous poster hash: 3ee55...4d2

Skilsmissebarn er skilsmissebarn. At en åtteåring legger seg i senga til de voksne er slett ikke uvanlig. Hun kan holde på sånn i mange år enda. Det er bare sånn det er. Han har barnet fra et tidligere forhold og han må gi barnet sitt oppmerksomhet og nærhet når det er på besøk. En måte de liker å gjøre det på er å ha litt senge-kos. Da kommer hun gjerne imellom dere, eller på andre sida, og hvis hun kommer på andre sida så ligger dere jo nær mannen din begge to. Det finnes de barna som får 120% oppmerksomhet og mer enn det. Gi barnet omsorg og kjærlighet! Og er hennes sengekos med pappa plagsomt for deg så ta det med pappaen hennes, og ikke med oss. Du skal ha et forhold til barnet du også da du er en del av livet hennes. At du drar på hytta bare fordi jenta kommer på besøk, er en feig handling! Hva om de andre to kommer etter til hytta, da drar du hjem da?! Tåler du ikke at partneren din vil ta vare på sitt eget barn, også på en nær og intim måte, - så får du heller gå ut av forholdet

[Rysiseal]

Hun er 8 år og hele livet vårt må organiseres rundt henne. skal på død og liv opp i sengen vår i helgene. Hun må ha 100% av oppmerksomheten hele tiden når hun er hos oss. Jeg har begynt å distansere meg og bare dra på hytta når hun er hos oss, for det er rett og slett ikke rom for meg når hun er der! Arg!!! Bare litt frustrasjon!

Anonymous poster hash: 1c2f5...ac8

Barna føler ubevisst hva vi føler for dem eller stemningene når man er flink til å skjule det. Enda verre blir dt for dem om man ikke engang skjuler at man ikke liker dem.

Om hun følte seg veldig velkommen og fikk den oppmerksomheten hun trenger, ville hun helt sikkert ikke være ute etter så mye oppmerksomhet.

Hvis du i tillegg prøver å legge dine negative følelser til side og se på henne som det barnet hun er, vil du kanskje innse at hun bare er et uskyldig barn som kanksje ikke har det lett når hun er hos dere, og som har mye kjærlighet å gi og ta.

Ta deg tid til å planlegge en hyggelig ettermiddag kun for henne og deg og prøv å bli edr ekjent med henne og sette pris på alt det positive som finnes hos henne.

Prøv å tenke på hvorfor det plager deg at hun oppfører seg som et barn, noe hun jo er. Problemet ligger jo i din oppfatning av henne, og ikke ved henne.

Om du ikke klager det overnevnte, da villle jeg anbefale deg å bestille en time hos en terapeut for å finne ut av hva som egentlig plager deg, få hjelp til å innse at du ikke har nen grunn tilå føle deg plaget, bli kvitt med disse negative følelser så de ikke lenger går ut over barnet, hennes familieliv hos dere, deres par ov sikkert også deres forhold til barnemor.

Om dette heller ikke er aktuelt, bør du kanskje vurdere ikke å være sammen med noen som har barn. For alt som et barn opplever avgjør dets psykisk tilstand og ressurser framover, og jeg tviler på at du kan være glad over tanken på at du har bidratt til å gjøre livet vanskeligere for et barn og påvirket hennes måte å takle livet både nå og senere som ungdom og voksen

Endret 28. mai 2015 av Bond

[palamina]

Jo men det er forskjell på å prioritere barnet sitt og å overkjøre partneren sin. ALT handler om henne, det er ingen rom for meg...

TS

Anonymous poster hash: 3ee55...4d2

Jeg skjønner deg faktisk godt, barn tar utrolig mye plass og tid de. Mine to er bortskjemte på mange måter (med kjærlighet og nærhet mest), og dersom de skulle få en stemor hadde de helt sikkert vært tunge å svelge. Stemor forelsker seg først og fremst i barnas far, det er motivasjonen hennes for å bli i forholdet og det forstår jeg godt!

Men for din egen skyld og barnas vil jeg råde deg til å heller finne en mann som ikke har barn. For dette er bare begynnelsen. Ansvaret kjæresten din har for disse barna vil aldri forsvinne og du kan aldri bli prioritet nummer 1.

Endret 28. mai 2015 av palamina

[Adara]

Hvor lenge har du kjent åtte-åringen?

Når du er åtte år så er du langt fra fullt utviklet og verden er nok mye mer svart/hvit enn den er for oss som er voksne. Så det er nok enklere for henne å skylde på deg, når du er den nye personen.

Kanskje du skal snakke med pappan og høre om han ikke kan dra på hytta en dag eller to, slik at du får mulighet til å knytte bånd med jenta også?

Så bør du legge til side dine egne følelser å tvinge deg selv til å prøve å like henne, huske på at hun er bare ett barn, selv om det kanskje er vanskelig. Husk også på, i andre ser man seg selv, er det ting ved henne du ikke liker, sett fingeren på det og gå inn i deg selv, så vil du nok finne at det er deg problemet ligger hos.

Far merker kanskje også at du ikke liker barnet, og vil da bli mer 'overbeskyttende' og 'elskende' for å gjøre opp for deg, det ville hvertfall jeg om jeg hadde vært i den situasjonen.

Håper det ordner seg for deg, TS.

[Rysiseal]

Jeg skjønner deg faktisk godt, barn tar utrolig mye plass og tid de. Mine to er bortskjemte på mange måter (med kjærlighet og nærhet mest), og dersom de skulle få en stemor hadde de helt sikkert vært tunge å svelge. Stemor forelsker seg først og fremst i barnas far, det er motivasjonen hennes for å bli i forholdet og det forstår jeg godt!

Men for din egen skyld og barnas vil jeg råde deg til å heller finne en mann som ikke har barn. For dette er bare begynnelsen. Ansvaret kjæresten din har for disse barna vil aldri forsvinne og du kan aldri bli prioritet nummer 1.

Bra sagt!

Og i tillegg, om du heller fokuserte på også å gi kjærlighet og oppmerksomhet til ungen, ville du ikke føle deg satt til side når hun for eks kommer til deres seng. Du ville heller føle at du hører til den nye, lille familie, du ville motta mye kjærlighet fra henne, og desto mer fra hennes far.

[AnonymBruker]

Det er jo ikke en drøm for de fleste å få en "splittet" familisituasjon.. så JO! jeg mener at de fleste sikkert tenker det samme. sånn egentlig

Anonymous poster hash: 32835...c10

[Kattugla]

Til TS sitt forsvar vil jeg si at barn er akkurat som voksne; noen er hyggelige, andre ikke fullt så.. Kjemi kommer også inn i bildet og barn kan være veldig bestemte når det kommer til å stenge ute voknse de anser for inntrengere. Du kan være så snill du vil uten at det hjelper, for det handler ikke så mye om at barnet misliker akkurat DEG, men det du representerer..

Når det er sagt så takler du TS ikke dette spesielt godt og hvis du skal fortsette å rømme vekk hver gang barnet er på besøk, så er dette parforholdet neppe liv laga i lengden. Siden datteren treffer faren kun hver annen helg er det normalt at hun blir prioritert de dagene og at far fokuserer på henne - også for hans egen skyld. Hvis du hadde et barn du kun møtte 4-5 dager i måneden vil jeg tro at du også hadde lyst til å fokusere på barnet de dagene? Prøv å tilbringe litt tid med de, du trenger ikke å bruke hele dagen på det, de vil sikkert ha litt alenetid uansett, men sett deg ned med de en time og fargelegg sammen, eller bak muffins eller noe.

[AnonymBruker]

Ts, har dere nylig flyttet sammen? Hvor lenge har du vært sammen med far og hvor lenge har du kjent barnet?

Fra en stemor til en annen: i begynnelsen var det vanskelig for meg også å være stemor. Både jeg og barnet var nok sjalu på hverandre. (Ingen av foreldrene hadde samboere etter bruddet, jeg var den første)

Barnet ønsket at jeg var mindre tilstede, hvis vi skulle til svigers kunne barnet si ting som "jeg vil ikke at Heidi skal være med". Det var sårende for meg å høre og far sa alltid at slike ting fikk barnet ikke lov til å si, men jeg trakk meg ofte unna sånn at de fikk tid alene.

Det gikk ikke lange tiden før jeg fikk vite av samboeren min at barnet ikke trodde jeg like han/henne, for jeg var jo aldri sammen med dem.

Det er vanskelig å tilpasse seg for både steforeldre og barn når de blir en ny familie. Du virker sjalu på barnet, at barnet får mye oppmerksomhet, men det har du lov til, i en periode.

Ikke reis bort hver helg. Vær med far og datter på aktiviteter de gjør, familiebesøk. Ikke meld deg helt ut. Bli kjent med jenta. Så skal du se det ordner seg. De fleste familier med steforeldre og eventuelt stesøsken har nok litt problemer i innkjøringsfasen uansett.

Anonymous poster hash: c21d0...d16

[Rotemor]

Hvis man ikke liker barnet til den man er sammen med, er man i feil forhold. Stakkars barn som må leve med et menneske som ikke liker det. Og kom ikke med "men barnet merker ikke at jeg ikke liker det, altså"- tullet. Jo, det merker barn.

Barnet er 8 år, selvfølgelig vil det komme opp i sengen, og selvfølgelig vil det ha oppmerksomhet. Et voksent menneske som ser på dette som et problem, bør holde seg unna barn.

Dette.

[Jade]

Tror mor må inn her og forklare at du ikke er skyld i bruddet. Hjelper ikke at far sier noe hvis mor sier noe annet. Å ha en stedatter som ikke "hater" deg, hjelper mye på hjemmesituasjonen.

Far bør absolutt prioritere begge barna, og ikke bare hun på 8 år.

Å komme inn i sengen til far er slik barn gjør når de er hjemme. Skal ikke et skilsmissebarn få være hjemme hos far?

Når man blir sammen med en forelder, så må man svelge noen kameler (mindre oppmerksomhet, unger i sengen ++) og få familien til å fungere sammen, og ikke bare rømme på hytta. Men dere må få mor på laget om hun faktisk sier usanne ting om deg og bruddet.

[AnonymBruker]

Tror mor må inn her og forklare at du ikke er skyld i bruddet. Hjelper ikke at far sier noe hvis mor sier noe annet. Å ha en stedatter som ikke "hater" deg, hjelper mye på hjemmesituasjonen.

Far bør absolutt prioritere begge barna, og ikke bare hun på 8 år.

Å komme inn i sengen til far er slik barn gjør når de er hjemme. Skal ikke et skilsmissebarn få være hjemme hos far?

Når man blir sammen med en forelder, så må man svelge noen kameler (mindre oppmerksomhet, unger i sengen ++) og få familien til å fungere sammen, og ikke bare rømme på hytta. Men dere må få mor på laget om hun faktisk sier usanne ting om deg og bruddet.

Det var en annen bruker som har et fellesbarn på 4 år. TS og mannen er ganske nye sammen.

Anonymous poster hash: e47f8...107

[GørilB]

Som flere har skrevet: Ikke dra på hytta hver helg barnet kommer. Tilbring tid med henne og bli kjent med hverandre. Hun merker at du ikke liker henne. Det er ikke lett å være stemor, spesielt ikke i innkjøringsfasen som ny familie, men det blir ikke bedre av at du stikker av. Snakker av erfaring.

[AnonymBruker]

Det var en annen bruker som har et fellesbarn på 4 år. TS og mannen er ganske nye sammen.

Anonymous poster hash: e47f8...107

Dette er helt korrekt. Folk må se på hashen hvis de blir forvirret.

Uansett, TS, hun kommer ikke til å akseptere situasjonen av at du feiger ut og nekter å knytte bånd til henne. Du må ta deg sammen, oppføre deg som en voksen og være tilstede. Det er ikke noe magisk tryllestav som knipser også går det på skinner etter noen dager, nei, dette kommer til å ta tid - noe annet er naivt å tro.

Anonymous poster hash: be7c4...3ac