bitter på livet

[AnonymBruker]

Jeg er så bitter på livet. Hvis jeg kan sammenlignes med maskin, vil jeg være en forfallen en, som har mer ødelagte biter, en forventet. Jeg er 22 år gammel og er helt alene i denne verden. Uten familie og venner. Det gjør så ubeskrivelig vont, og det verste er, det er jeg som har valgt å ha det sånn.

Jeg valgt å gå imot familien, slekten, og religionen. Jeg angrer ikke. Jeg hadde godt tid til å forberede meg mentalt. Jeg var innforstått med konsekvensen, skrelle deler av min identitet, men denne tomheten, og denne ensomheten er en jeg ikke kjenner.

Stygg, arr, falsk, eks-muslim, tvangsgiftet, voldtatt, frastøtende, overvektig, skoletaper, ensom og bitter er noe av det som beskriver meg nå.

Jeg er så bitter på at det tok meg 7 år å forstå at min egen adoptivmor, som oppdratt meg ikke hadde noe mors følelser for meg, og min adoptivfar så meg som «sex moden kvinne» og ikke datter etter jeg fikk mensen. Jeg er bitter, for at jeg ikke valgte å bakke kofferten etter tvangsgiftinga, men istedenfor valgte jeg å være en godt datter, stille, religiøs og lydig.

Jeg har alltid visst jeg var en feil, allerede en plage før jeg ble født. Jeg var i magen til en dame som flykte. En synd jeg har brukt hele livet på å unnskylde. Dette er ikke unikt. Det er tusenvis av barn som mister sine mødre på grunn av politikk, lovgivning og krig. Hun ga meg til sin søster slik at hun kunne jobbe og få mannen og mine to eldre søsken over grensen, «avtalen» var at jeg skulle tilbake til henne når det var gjort.

Avtalen ble brutt, for hun døde rett etter hun fikk barna og mannen over grensen. Mannen fikk psykiske problemer. Han hadde sett for mye lik, blod og elendighet i hjemlandet. Forandringen fra å ha en høy status jobb til renholdjobb gjorde at han mistet egenverdi. Da han tillegg miste konen og de 2 barna gjennom reisen over, valgte han å kople ut. Resultat; Tante ble stående faste med en unge som hun ikke ville oppdratt. Noe hun ikke engang gadd å skjule.

Etter videregående bestemte min biologiske far å kople seg til verden igjen. Han ville jeg skulle ha en dannelsereise til hjemlandet. Selvfølgelige gikk religionen foran all sunn fornuft. Glem at situasjonen i hjemlandet var ustabilt, glem at reisefølge min var en ustabil fremmed person, glem at jeg var 19 og selv om jeg snakket morsmålet, vil de aldri se meg som dem. Nei, han er din far og du er pliktet til å gjøre som han sier, fikk jeg streng beskjed om og det at jeg ikke «visste» dette viste min manglende «Muslimske karakter».

Dannelsereisen ble til voldtekt, ydmyking,vold og ekteskap. Jeg mistet jomfrudommen til en mann som bestemte seg for den enste måten han var sikret sin reise til Norge, var å få meg til å innse at jeg for motbydelig for andre. og at den eneste jeg kunne tilby en mann, var nettopp "en tur til Norge" verken mer eller mindre. Men sex det hadde han krav på. og det tok han med makt. Han var selvfølgelig gift fra før, så jeg måtte finne meg i å bli ytterligere ydmykt av hans første kone. som en fast budskap ''ikke tro du er noe. Din egen far bryr seg ikke om deg, hvorfor skal du ha noe verdi for oss?

Jeg burde kanskje være takknemlig for at jeg ikke fikk kjønnssykdom. Jeg takler ikke noe form for nærhet den dag. Karte ikke engang å klemme mine søsken da jeg kom hjem. og jeg dusjer nå med lyset av.

Min mor har selvfølgelig monopol på min versjon av saken, Jeg har ingen ting jeg skulle ha sagt. Hennes versjon til nabodama ble «hun giftet seg av kjærlighet». Ettersom miljø ikke kan se hva som skjer innenfor husets fire vegger, blir den fasaden og historien som hun forteller sann.

Og hvem er jeg? Jeg er djevel datter som valgte å bryte med familien for å være hore og «eks muslim». Nå er et meningen at jeg skal leve normalt og som andre på min alder? Lage meg et nettverk, Jeg vet ikke engang hvem jeg er lenger. Jeg vet hva ikke hva jeg vil med dette livet. Jeg vet bare at ikke vil bli voldtatt, slått. Jeg ønsker å bli behandlet som et menneske

Jeg kunne ønske var 17-18 år gammel for da kunne jeg oppføre meg som jeg gjør nå. Eller å ikke være en utlending. Å bryte med familien er vanskelig nokk, men jeg hadde sluppet å kvitte meg med morsmålet og «kulturen» min i samtidig. Jeg har gått på barnehage, fram til videregående i Norge. Men jeg har aldri hatt noen venner. Jeg var for opptatt til å vise min takknemlighet. Takknemlighet med vist ved å studere koranen, gjøre huslige plikter, vaske og passe på mine mindre søsken. Passe på at mor ikke hadde noe ubehageligheter. Og var hun sur som oftest småmødre er, prøve å gjøre seg så usynlig som det lot seg gjøre. For det sinnet hadde ikke noe filter og ettersom hun ikke hadde noe beskyttelsesbehov ovenfor meg kunne verbalsinne fort gå over til fysisk sinne. Og det sluttet ikke før hun ble for sliten i armen eller gjenstanden hun brukte knakk.

Jeg har det greit nå, men hvorfor føller jeg denne voldsomme bitterheten. En enorm hat over alle og ikke minst meg selv?

Anonymous poster hash: f5f46...c35

[AnonymBruker]

Så utrolig vondt å lese at du har opplevd så mye fælt i løpet av det korte livet du har levd. Fikk skikkelig klump i halsen... Jeg synes det er utrolig tøft gjort av deg å bryte med dette livet. Det i seg selv er beundringsverdig.

Det er ikke rart i det hele tatt at følelsene og tanker om deg selv og andre er en virkning av hva du har opplevd. Det er godt å høre at du har det bedre i dag. Ingen fortjener å oppleve dette!!

At du er alene nå vil endre seg. Jeg vil i første omgang anbefale deg å snakke med noen om dette, slik at du kan få bearbeidet alt. Det er ikke bra å sitte alene med dette og kan gjøre det bedre for deg.

Sender deg en varm klem og håper du får tilbake alt du fortjener og kan starte "på nytt" der du er nå.

Anonymous poster hash: ccc8d...c8f