Miste noen brått, eller etter langvarig sykdom - hva er verst?

[Perelandra]

Hva er verst, å miste noen brått, eller etter lang tids sykdom? Dette snakket ei venninne og jeg om da min far døde for litt over tre år siden. Vi hadde begge mistet våre fedre, men på helt ulik måte.

Pappa døde i høy alder etter å vært syk i flere år. Han var dement og ble i tillegg plaget av flere alvorlige infeksjoner. Min snille gode pappa hadde litt etter litt forsvunnet i ei tåke av demens. Selv om han fysisk var til stede, hadde den personen jeg kjente blitt borte. Da han døde var sorgen min blandet med lettelse.

Far til venninna mi døde brått i ei ulykke. Han var mye yngre enn min far og fortsatt i jobb. Han trente mye og var i god form. Det gikk kort tid fra han var en levende og sunn person til han døde. Jeg hadde kjent venninna mi og familien henns siden barneskolen, og syntes det var fryktelig at de skulle miste han på den måten.

Jeg tenkte selv at det måtte være mye verre å miste noen brått slik som venninna mi, men hun var ikke enig. Hun mente det måtte være verre å miste noen litt etter litt og se at et menneske man er glad i gradvis blir sykere. Faren henns var frisk inntil han døde og slapp langvarig sykeleie.

Så hva oppleves som verst? Den som mister noen etter langvarig sykdom rekker å forbedere seg på at døden kommer, mens den som mister noen brått vil i tillegg til savnet bli rammet av sjokk. Da kjæresten min døde hadde han vært syk i to uker. Jeg rakk å ta avskjed, men samtidig var det et stort sjokk. Det var verre å miste kjæresten enn pappa siden han var så mye yngre.

Sannheten er vel at hver enkelt prøver å finne trøst i sin situasjon?

[dillyduzit]

Først og fremst vil jeg bare si kondolerer til deg.

Jeg har dessverre opplevd begge og må si at det å miste noen brått er det verste. Når mormoren min døde etter lang tid sykdom (kreft) fikk vi tid til å ta farvel og forbrede oss, mens når en av de beste menneskene jeg kjente og hadde gleden av å vokse opp med plutselig forsvant så satt jeg igjen med masse spørsmål og var mye sint fordi jeg aldri fikk tatt farvel.

[AnonymBruker]

Jeg har aldri opplevd dødsfall etter langvarig sykdom, kun opplevd flere tilfeller av brå uventet død uten sykdom, og ved ett tilfelle, brå død etter langvarig sykdom.

Jeg kan derfor ikke uttale meg om hva som er verst.

Der det var brå død uten sykdom var det grusomt at vi ikke fikk tatt farvel, men samtidig var det godt at det skjedde på denne måten.

I det siste var vi egentlig forberedt på at det kunne ende med død, men legene var optimistiske på hans vegne.

Vi fikk vite at han var utenfor livsfare, at alle vitale tegn var bra, og at han skulle komme hjem fra sykehuset dagen etter. Om natten fikk vi en telefon med beskjed om at han hadde gått bort.

Dette var vel det verste.

At vi var forberedt på å ta farvel, så fikk vi nytt håp og ingen forvarsler før det plutselig var slutt.

Jeg forestiller meg at opplevelsen av brå død ofte er mer sjokkartet og uvirkelig, mens man trolig har mer ro i forkant og etter et forventet dødsfall .

Anonymous poster hash: 9638d...784

[AnonymBruker]

For den som dør er jeg i hvertfall ikke i tvil!

Jeg vil heller dø "med støvlene på" enn å ligge hjelpesløs på et norsk sykehjem i årevis.

Og for de pårørende så er det klart at det er sjokkartet hvis det skjer helt uventet, men tror nok jeg ville foretrukket det fremfor å se noen jeg er glad i ligge hjelpesløs og overlatt til seg selv. Kanskje være klar i hodet, men være avhengig av andre til alt, bruke bleie, bli matet, kanskje uten å kunne kommunisere osv.

Anonymous poster hash: c3ed0...c2b

[Gjest Gjest]

Faren min var kreftsyk i halvannet år før han døde, det er en prosess jeg ikke unner min verste fiende å bivåne et familiemedlem lide sånn en gang.

Endret 30. september 2014 av Gjest

[Perelandra]

Her var det flere gode innspill.

Den verste måten å miste noen på tror jeg må være slik Gjest opplevde med sin far. I slike tilfeller kan døden være en lettelse, både for den som selv er syk, og for de pårørende.

For den som dør er det helt sikkert bedre å dø "med støvlene på" uten å være langvarig syk på forhånd. Jeg tror dette er trøsten for venninna mi som mistet faren sin så plutselig. En brå død er verst for de som blir igjen. Det ideelle er å sovne rolig og smertefritt inn i høy alder, med dessverre er det langt i fra alle dette skjer med.

Da kjæresten døde rakk jeg å forbedere meg på at han skulle dø, og fikk sitte hos han til det var slutt. Samtidig gikk det så fort at det var et stort sjokk. Han døde etter bare ei snau uke på sykehus. Inntil dagen før hadde vi et lite håp om at det skulle gå bra, men den dagen han døde skjedde en kraftig forverring.

Jeg savner han intenst. Midt opp i alt er det likevel en god trøst at han slapp å ligge langvarig syk, og at jeg rakk å ta farvell. Skadene hans (fra hjerteinfarkt og hjerneslag) var så omfattende at hvis han hadde overlevd, ville han blitt fullstendig pleiepasient. Å se han ligge lammet og kanskje ute av stand til å snakke ville vært det verste.

For pappa selv tror jeg den tyngste tida var da han holdt på å bli dement og forsto hva som var i ferd med å skje. Da demensen rammet for alvor var han mer sløv. Det verste var at han ikke kunne skille mellom fantasi og virkelighet, og hadde mye hallusinasjoner. Jeg tror det var frustrerende for han at vi ikke kunne se det han så.

Først og fremst vil jeg bare si kondolerer til deg.

Tusen takk !

[Gjest Sala21]

Jeg vet faktisk ikke. Når man mister noen brått er det jo et sjokk så klart. Men jeg mistet en veldig nær tante som hadde ligget med kreft. Jeg sa til meg selv når det nærmet seg at hun ikke fortjente å ligge slik, at det ble bedre om hun slapp smertene osv. Men da det skjedde var det helt forferdelig å miste henne i tillegg til å vite alt hun hadde gått gjennom. Sorgen etter henne har vært og er så vond og sykdomsperioden gjorde det jo ikke bedre fordi hun lå så lenge og man så at hun ble borte. .

[Birdo]

Jeg mistet min søster i langvarig sykdom, hun var syk fra hun ble født. Selv om vi var klar over at det ville skje en gang, var det fortsatt som en slag i trynet når det skjedde. Min bror er syk av det samme, og det å lure på om noe har skjedd han hver gang han eller mamma ringer er virkelig ikke morsomt.

Begge deler har fordeler og ulemper tror jeg, om man kan si noe sånt om døden. Men vet hvert fall med meg selv at jeg ikke unner noen å gå rundt å lure på når en av dine nrmeste skal dø fordi du vet at det kommer en dag..

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd å miste to av mine nærmeste. En brått, og en etter nesten to års sykdom.

Det brå dødsfallet kom mer som et sjokk, enn dødsfallet etter sykdom.. Men det sistnevnte var helt klart verst. Helt fra starten var det klart at sjansen for å bli frisk var så godt som ikke-eksisterende. Det var ekstremt påkjennende både for den syke og oss rundt. Visnet gradvis mer og mer bort, fikk smerter osv. Selv om det var forventet at vedkommende kom til å dø, skjedde det nokså plutselig. Det gikk ikke så gradvis som vi trodde, så det ble jo et sjokk det også.

For noen er det ene verst, for andre er det andre verst. Ikke så mye hensikt i å diskutere, tror jeg..

Anonymous poster hash: e6152...0f5

[Calleia]

Jeg har også opplevd begge deler.

Når man får dødsdommen som følge av en sykdom rekker man å ta farvel med sine kjære. Ting som er usagt , kan bli sagt, og konflikter kan gjøres opp.

Ved brått dødsfall sitter gjerne de pårørende igjen med mange spørsmål.

Men alle dødsfall er også forskjellige, ikke minst med tanke på hva slags relasjon man har til vedkommende.

[Gjest Guanin]

Jeg mistet min bestemor relativt brått. Innen ei uke var hun borte. Vi rakk å ta farvel. Men hun var over 70.

Jeg holder på å miste mamma nå. Hun er i midten av 50-åra. Hun har Alzheimer tidlig debut.

Det med mamma er verst. Yngre, nærmere og mer seigpining. Et vakuum av tomhet mens prosessen går sin gang.

Sorgen er liksom ikke legalisert når personen puster enda. Men jeg sørger.

[Disco Biscuit]

Jeg har mistet begge mine foreldre på hver sin måte.

Mor var ikke syk, og døde plutselig brått i "ung" alder. Der sitter jeg igjen med mange spørsmål, og enda færre svar...

Far var kreftsyk, og døde noen måneder uti forløpet, også relativt "ung". Jeg fikk tatt skikkelig farvel.

Jeg er faktisk ikke sikker på hva som er verst/best av de to, men vil bare si at det er så to vidt forskjellige måter å gå bort på, den brå er så bastant, plutselig og man går i sjokk.

Den andre måten gir gjerne en lengre sorgprosess men er lettere å takle når døden intreffer..

[AnonymBruker]

Jeg tror alle reagerer forskjellig på det, ikke minst betyr relasjonen mye.

Jeg mistet min bestefar etter mange års sykdom. Han hadde flere akutte innleggelser før han til slutt døde. Den dagen han døde kom det allikevel som et sjokk. Men jeg tror at det er lettere å akseptere og slå seg til ro med at en person dør når det ikke kommer helt uventet. Det var kjempe tøft i tiden etterpå. Jeg var den som dro til når ambulansen var tilkalt alle gangene. Siste gang var det veldig tungt å være der med bestemor mens ambulansepersonell jobbet. Bestefar fikk ikke puste, og var blå. Jeg viste innerst inne at det var siste gang jeg så han, allikevel var det et sjokk at han døde dagen etter. Men jeg som hadde sett panikken i øynene hans når han ikke fikk fylt lungene med luft, følte en form for lettelse da han slapp å lide mere. Sorgen var kort og intens, jeg sørget ikke lenge. Men etter jeg har blitt mamma skulle jeg så gjerne ønske han hadde fått truffe oldebarna sine.

Min svigermor mistet sin mamma etter år med Alzheimer, og vi har snakket en del om sorgen rundt det. Sorgen kom hardt og brutalt da hun sovnet inn, en god del av denne sorgen var undertrykte følelser fra årene hvor hun levde, men hvor det ikke er tillatt å sørge. Svigermor mistet mammaen sin mange år før hun døde, sorgen bar hun med seg, uten å kunne vise det. Så lenge hjerte slår, er det ikke "godtatt" å sørge.

To ganger i min ungdomstid døde ungdom i nærmiljøet. Dette har vært mye vanskeligere å akseptere enn når gamle har gått bort. Så alder på den døde tror jeg spiller en vesentlig rolle i hvordan sorgen rammer.

Anonymous poster hash: 87adc...700

[AnonymBruker]

For meg føles det ikke så "viktig" å si farvel. Det viktigste er at den som døde og jeg visste at vi var glad i hverandre, at ingenting var usagt, at jeg ikke tenker "Huff, hvorfor gjorde jeg sånn? Hvorfor gjorde jeg ikke slik?" Det kan kanskje lettere bli sånn at man klandrer seg selv når noe skjer brått.

For meg er gode relasjoner det viktigste. Alt annet blir ubetydelig uten. Viktig å si til folk hva man føler for dem, vise det i handling, prøve å ikke bry seg om bagateller, ordne opp i "grums"..

Anonymous poster hash: 0021a...d17

[AnonymBruker]

Trist å lese, Adenin..

Sorgen er liksom ikke legalisert når personen puster enda. Men jeg sørger.

Kjenner meg igjen. Jeg ville bli med i en sorggruppe mens moren min var uhelbredelig syk.

Da fikk jeg høre at "det bare er for de som allerede har mistet noen.." Altså.... Hjelpes meg....

Nå er hun død. Og jeg synes det virker som at flere tenker at jeg skulle vært mer "over" dødsfallet nå. For jeg visste i lang tid at det ville skje, det kom ikke helt brått. Så jeg bør liksom ikke sørge/være så utafor som jeg er nå... Sorg er individuelt. Og de som er "kritiske" er ikke noe å bry seg om.

Anonymous poster hash: 0021a...d17

[susnora]

Det kommer helt ann på hvordan man er som person tror jeg. Det å miste noen brått er helt forferdelig, du er ikke forberedt og du går som regel inn i en sjokktilstand. Det tar også lang tid å forstå, i visse tilfeller vil man også klandre seg selv fordi man uansett hva setter seg inn i en situasjon der man er sikker på at man kunne gjort noe. Om en person dør av hjerteinfarkt vil pårørende lage teorier om at de kunne gjort nye for å forhindre det.

Når noen dør etter lang tid med sykdom har man jo klart å forberede seg på den dagen personen dør, men man må likevel gå gjennom mye. Jeg vet av erfaring hvor forferdelig det er å se en man er veldig glad i bli sykere og sykere. Min bestemor døde dessverre i 2007, det er det verste som har skjedd meg, og jeg sliter enda. Jeg så hvor forferdelig vondt hun hadde, hun forsvant gradvis mer og mer. Etter et halvt år med eggstokkreft fikk hun beskjed om at hun vår frisk - og lykken var selvsagt stor. Kun etter noen mnd blir hun syk igjen og det er verre enn før. Det knakk oss helt, det å gå fra lykke til ulykke på så kort tid gjorde det forferdelig. Hun kjempet seg gjennom dagene, og møtte opp i min brors konfirmasjon kun en uke før hun døde. Hun nektet å bli satt morfin fordi hun ville være tilstede. Likevel var hun borte mesteparten av selskapet. Vi så hvor vondt hun hadde det. Hun var kun 63 år gammel, hun hadde gått gjennom nok, bestefar døde da han var 45 og hun 43. Alt med hennes historie og hvordan hun var gjorde det så forferdelig at hun hadde det så vondt. Jeg ble til tider nektet adgang inn på sykehuset av mine foreldre som visste jeg kom til å bli helt ødelagt av å se henne.

Nå er jeg en ganske sterk person, men når det gjelder henne så kan jeg miste helt grepet..

Det som skjedde etterpå var at jeg beskyldte meg selv for at hun ble sykere og fordi hun døde. Jeg var i starten sikker på at jeg var skylden til at hun ble syk, da jeg fikk lagt det fra meg klarte jeg å beskylde meg selv for at hun ble sykere. Hver gang jeg var hos bestemor pleide jeg å slappe veldig av og jeg gadd ikke rydde opp etter meg. Hun hadde aldri kjeftet og bare ryddet etter meg. Hun og stebestefaren min var alltid veldig glad for at jeg var der. Helgen før hun fant ut at hun hadde kreft hadde jeg nemlig vært på besøk, og jeg hadde som vanlig rotet, hun hadde da som vanlig ryddet opp etter meg. Jeg var sikker på at jeg hadde påført henne en så stor belastning at hun ble syk.

Dette ble veldig langt, men det jeg skal frem til er at enten om det skjer brått eller etter lang tids sykdom så er det like ille. Sjokket kommer bare mens personen lever når det gjelder sykdom. Og ved begge tilfeller opplever man ting som er vondt i ettertid. Bestemoren min hadde utrolig vondt etter at bestefar døde i bilulykke, men hun ble utrolig sterk i ettertid. Når noen er syke over lengre tid, tror jeg man bygger opp en innvending styrke under sykdomsperioden.

[Gjest Ive Lina]

Det kommer helt ann på hvordan man er som person tror jeg. Det å miste noen brått er helt forferdelig, du er ikke forberedt og du går som regel inn i en sjokktilstand. Det tar også lang tid å forstå, i visse tilfeller vil man også klandre seg selv fordi man uansett hva setter seg inn i en situasjon der man er sikker på at man kunne gjort noe. Om en person dør av hjerteinfarkt vil pårørende lage teorier om at de kunne gjort nye for å forhindre det.

Når noen dør etter lang tid med sykdom har man jo klart å forberede seg på den dagen personen dør, men man må likevel gå gjennom mye. Jeg vet av erfaring hvor forferdelig det er å se en man er veldig glad i bli sykere og sykere. Min bestemor døde dessverre i 2007, det er det verste som har skjedd meg, og jeg sliter enda. Jeg så hvor forferdelig vondt hun hadde, hun forsvant gradvis mer og mer. Etter et halvt år med eggstokkreft fikk hun beskjed om at hun vår frisk - og lykken var selvsagt stor. Kun etter noen mnd blir hun syk igjen og det er verre enn før. Det knakk oss helt, det å gå fra lykke til ulykke på så kort tid gjorde det forferdelig. Hun kjempet seg gjennom dagene, og møtte opp i min brors konfirmasjon kun en uke før hun døde. Hun nektet å bli satt morfin fordi hun ville være tilstede. Likevel var hun borte mesteparten av selskapet. Vi så hvor vondt hun hadde det. Hun var kun 63 år gammel, hun hadde gått gjennom nok, bestefar døde da han var 45 og hun 43. Alt med hennes historie og hvordan hun var gjorde det så forferdelig at hun hadde det så vondt. Jeg ble til tider nektet adgang inn på sykehuset av mine foreldre som visste jeg kom til å bli helt ødelagt av å se henne.

Nå er jeg en ganske sterk person, men når det gjelder henne så kan jeg miste helt grepet..

Det som skjedde etterpå var at jeg beskyldte meg selv for at hun ble sykere og fordi hun døde. Jeg var i starten sikker på at jeg var skylden til at hun ble syk, da jeg fikk lagt det fra meg klarte jeg å beskylde meg selv for at hun ble sykere. Hver gang jeg var hos bestemor pleide jeg å slappe veldig av og jeg gadd ikke rydde opp etter meg. Hun hadde aldri kjeftet og bare ryddet etter meg. Hun og stebestefaren min var alltid veldig glad for at jeg var der. Helgen før hun fant ut at hun hadde kreft hadde jeg nemlig vært på besøk, og jeg hadde som vanlig rotet, hun hadde da som vanlig ryddet opp etter meg. Jeg var sikker på at jeg hadde påført henne en så stor belastning at hun ble syk.

Dette ble veldig langt, men det jeg skal frem til er at enten om det skjer brått eller etter lang tids sykdom så er det like ille. Sjokket kommer bare mens personen lever når det gjelder sykdom. Og ved begge tilfeller opplever man ting som er vondt i ettertid. Bestemoren min hadde utrolig vondt etter at bestefar døde i bilulykke, men hun ble utrolig sterk i ettertid. Når noen er syke over lengre tid, tror jeg man bygger opp en innvending styrke under sykdomsperioden.

Det er så sant. I slike tilfeller henter man uante krefter.

Når leger og sykepleiere spør: "Men hvordan har DU det" .. så blir man litt målløs for man er så vant til å bruke all energi på den som er syk og døende at man ofte ikke kjenner hvor trøtt og sliten man er selv.

[susnora]

Det er så sant. I slike tilfeller henter man uante krefter.

Når leger og sykepleiere spør: "Men hvordan har DU det" .. så blir man litt målløs for man er så vant til å bruke all energi på den som er syk og døende at man ofte ikke kjenner hvor trøtt og sliten man er selv.

Ikke sant! Onkelen min døde av lungekreft for 2,5 år siden, akkurat på dagen 10 mnd etter at han døde fikk tanten min beskjed om at hun hadde fått brystkreft (konen hans altså). Hun har aldri bedt om noe, hun jobbet hver dag mens onkel var syk og hadde jo ikke hatt tid til å bearbeide sorgen. Likevel ble hun så sterk, og jeg beundrer henne. Hun kunne bedt oss om hva som helst mens hun var syk, men hun skulle bare bli frisk selv og ikke "plage" oss. Det tror jeg har mye med at hun mistet sin mann, kjæreste og beste venn.

[AnonymBruker]

Jeg syns det er verst med brå dødsfall. Noe av grunnen er kanskje at for meg så betyr brå dødsfall at noen har dødd som ikke skulle det. Små barn, ungdommer, unge voksne for eksempel. Farfar døde også brått og jeg fikk hverken besøkt han før eller etter det skjedde for å si farvel.

Mormor og "farmor" døde etter lang tids sykdom. Det var vi klare over og kunne si "glad i deg" hver dag før vi gikk. Snakke om følelser rundt sykdom og død. De fikk skrevet testamenter og fortalt hvordan de ville ha begravelse. Sorgprosessen blir på en måte lenger, for man begynner jo på sett og vis å sørge når man finner ut av at vedkommende er uhelbredelig syk, men samtidig så blir sorgen jevnt over mer moderat. Når noen dør brått er sorgen mer intens og voldsom.

Når det er sagt så kommer det jo også an på hvilken sykdom og hvor i forløpet personen dør. I "mitt" tilfelle har det vært innsovning uten smerter, sant, så det blir noe annet enn om noen har lidd fryktelig.

Anonymous poster hash: 5feb6...a87

[anonyym321]

Jeg hadde ikke klart å velge mellom å vite at det bare er et tidsspørsmål før noen dør, eller om noen plutselig bare skulle bli revet bort.