Tenåring ønsker å bli adoptert

[AnonymBruker]

I alle fall kjenner jeg noen som har hatt fosterbarn, der mor levde og ikke ville fea si seg barna. Fostermor ble da rådet til å vente til barna ble 18 år og myndige, da hadde ikke mor noen medbestemmelsesrett lengre. Du skriver ingenting om mor til gutten.

Dere kan jo forklare han at dersom han ønsker å bli adoptert av deg, da arver han deg og, så kan han få gjøre det den dagen han blir 18 år. Eller spørre om dette er så viktig for han at dere skal undersøke hvordan dette skal ordnes rent praktisk når ferietiden er over?

Dette handler om å være trygg på at han hører til i familien, at han betyr like mye for deg som dine biologiske barn gjør, og om en mor som har sviktet og forlatt han. Kanskje sliter gutten med redsel for at andre, du, skal forlate han slik som den biologiske moren?

En dag når gutten har en god periode skal dere sette dere ned og snakke sammen.

Jeg tror det er fylkesmannen som styrer med adopsjoner, om du ringer dit får du i alle fall vite hvor du skal henvende deg for å få kunnskap om fremgangsmåte.

Bak dette kan det ikke ligge noe annet enn gode motiver.

Anonymous poster hash: 2b02e...f14

[AnonymBruker]

De er ikke søsken.

jo.... de er det. Selv om det ikke er via blod kan man være søsken.

Samme som eksemplet jeg nevnte, hvis du gjør det til et problem vil det være et problem.

Anonymous poster hash: 3aaa6...162

[AnonymBruker]

Gravid og flere barn, herunder adoptert som småbarn = søsken. Hvem som helst andre = ikke søsken. Man kan ikke komme med en straks voksen person og gi den alle rettigheter og dermed ta fra egne barn deres rettigheter med 1/3.

Summen blir uansett den samme og så viktige avgjørelser om å adoptere, enten stebarn eller andre barn, er noe de voksne (som forøvrig også kan bruke opp eller donere bort hele arven før de dør, sånn om det var poenget) skal bestemme.

Et barn som har bodd i familien i mange er er selvsagt ikke "hvem som helst andre". Gutten bor med sin far og en kvinne han kalle for mamma. Kanskje barna også kaller hverandre for søsken?

Anonymous poster hash: e2749...bb1

[AnonymBruker]

Innimellom vil de trenge en ytterlig bekreftelse på forholdet de har. Som du sier så har han nok tenkt mye på dette og sett hvordan andre har det hjemme.

Jeg har personlig ingen som helst negativ tanke rundt noe slikt, for det er faktisk noe utrolig stort å spørre om (og man stiller seg også som sårbar - med fare for å bli avvist).

Du må virkelig være en vakker person TS!

Anonymous poster hash: 3aaa6...162

Ja, ikke sant. Fint å høre hva andre mener og syns om dette

Takk skal du ha! for meg ble det fort naturlig å se på sønnen til min samboer som min sønn også. Tror nok det er derfor jeg aldri har tenkt noe særlig på å adoptere han, for jeg går ingensteds. Med eller uten samboeren min vil han alltid være sønnen min. Men for han vil det sikkert føles litt tryggere å ha det på papir også.

Anonymous poster hash: 02bf9...f6d

[AnonymBruker]

Takk for et utrolig flott svar! Dette var virkelig fint å lese. Skjønner kanskje mye mer hvorfor sønnen min ønsker dette. Så klart skal vi gjennomføre adopsjonen om det er det han ønsker

Og til dere som snakker om arv og lignende. Dette har de andre barna mine ikke noe imot. De vet at stebroren dems ønsker å bli adoptert og det er de bare glade for. Som sagt er vi en sammensveiset familie.

Anonymous poster hash: 02bf9...f6d

Ta deg en skikkelig prat med gutten, om hva han ønsker og om fremtiden. Og så kan du og far bestemme etterpå.

Lykke til

Anonymous poster hash: e2749...bb1

[AnonymBruker]

Silfen, du må være en utrolig kald person. Jeg blir helt målløs av hva du skriver her inne. Alt du tenker på midt opp i dette er arv. Så prøver du å vinne din sak ved å si at de ikke er søsken? Hva for et vesen er du? Jeg regner med at du tenker at et par som har adoptert en liten gutt eller jente ikke er foreldre da de ikke er det av blod. Hvorfor ellers skulle du skrive som du gjør? Jeg blir kvalm.

Anonymous poster hash: 59919...f31

[Tøytigern]

Jeg er stebarnsadoptert. Min biologiske far dro da jeg var 2år og tok aldri mer kontakt (jeg vet at mamma ikke juger ang. det eller frarøver ham kontakt for resten av familien hans hadde kontakt med oss og har fortalt samme versjon som mamma).

Da jeg var 5 år møtte mamma en ny mann og de giftet seg etterhvert. Da jeg var 8 år ble jeg adoptert av min stefar og det var fantastisk! Jeg hadde kalt ham pappa i flere år, men putselig var man min pappa på skikkelig. Han var min far Det var en enorm trygghet og det gjorde noe med meg, det å få en pappa.

Mange barn klarer seg selvsagt fint uten mamma eller uten pappa, men når man har en stemor eller en stefar i livet som man er så glad i og som man ser på som mamma eller pappa så er det veldig spesielt å få det gjort på skikkelig. Kan kanskje sammenlignes med giftemål? Altså, at man får et bånd som er både annerkjent og på skikkelig. Om du skjønner?

Jeg har full forståelse for at gutten ønsker at du skal bli hans mamma. Du er det allerede, men det er noe eget med å få det stadfestet. Da betyr det at uansett hva som skjer mellom deg og hans far så vil du alltid, i kraft av å være mamma, være i guttens liv. Han kan være trygg på det fordi da er du hans mor.

Anonymous poster hash: e2749...bb1

Fullt klar over det. Men sitter her alene i kveld og tenker litt ditt og datt. Han er på ferie og er ikke tilbake før om en uke ca. Så har ikke fått snakket ordentlig om det enda. Fikk bare lyst til å høre andres synspunkter på dette. Nå vet jeg svært lite om å adoptere et barn man allerede har da.. hvor mye/lite jobb og tid det tar. Om det koster penger osv.

Anonymous poster hash: 02bf9...f6d

Da synes jeg du skal legge vekt på det innlegget jeg har sitert over her, fra

Anonymous poster hash: e2749...bb1

Det er en person som sikkert har noe å si som er konstruktivt.

Men jeg syns ikke du skal la folk på nettet være med å gjøre opp meningen din.

[AnonymBruker]

Da synes jeg du skal legge vekt på det innlegget jeg har sitert over her, fra

Anonymous poster hash: e2749...bb1

Det er en person som sikkert har noe å si som er konstruktivt.

Men jeg syns ikke du skal la folk på nettet være med å gjøre opp meningen din.

Og hvorfor ikke det? "Folk på nettet" er helt vanlige personer de også. Muligens noen av disse som kommenterer har erfaring med dette. Jeg synes det er veldig mange her inne som har skrevet utrolig gode innlegg til TS, utenom et par stk som bare sprer kvalme.

Anonymous poster hash: 59919...f31

[AnonymBruker]

Vi vet ikke. Du må ta avgjørelsen.

Anonymous poster hash: d7784...77b

[AnonymBruker]

Gravid og flere barn, herunder adoptert som småbarn = søsken. Hvem som helst andre = ikke søsken. Man kan ikke komme med en straks voksen person og gi den alle rettigheter og dermed ta fra egne barn deres rettigheter med 1/3.

For en grådig og motbydelig måte å tenke på.

Anonymous poster hash: 3b587...e0e

[Muscae]

Dette må du også diskutere med dine andre barn. Tross alt må de dele arven sin med denne gutten.

Barn er barn, og skal slett ikke involveres i slike avgjørelser. Om stemor ønsker å adoptere gutten, og bli hans mamma på ordentlig så har ikke barna noe de skal ha sagt. Det er uansett et enormt ansvar å legge på et barn, som ikke er kognitivt utviklet til å gjøre en sånn beslutning. Og når det kommer til arv er det ikke sikkert det blir noe igjen å arve, da veldig mange av dagens voksne faktisk bruker pengene sine, fremfor å sylte dem ned til neste generasjon. Og det er selvfølgelig helt rett.

Flott å høre at hele familien er positive til dette, ts. Det som er avgjørende er vel om barnets biologiske mor godtar adopsjonen. Ellers må dere vel i retten, og få en dom på det. Usikker på hvordan man går fram her, men det er mulig å adoptere selv om biologiske foreldre nekter, men da må det som sagt avlegges en dom, der foreldrene ikke har noen myndighet over barnet sitt. Dette kan bli krevende, og da er det kanskje like greit å vente til gutten blir 18 år, og adoptere ham da.

[AnonymBruker]

Dette må du også diskutere med dine andre barn. Tross alt må de dele arven sin med denne gutten.

Seriøst? Dele arven sin? Barna har ikke krav på arv, foreldrene kan gjøre hva de vil med pengene når de lever. Er det noe igjen etter en person når denne dør, ja da har barna krav på arv.

Men jeg hadde ALDRI spurt mine barn om lov til å gjøre noe fordi deres arv kanskje kunne bli mindre. Og jeg hadde heller ikke forventet at min mor spurte meg.

TS. Han ønsker nok tilhørighet. Og som du nevner er han i alderen for å finne sin plass i verden og seg selv. Foreldretilhørighet er ofte en viktig bit i denne sammenheng.

Snakk med gutten og faren, få klarhet i hvorfor.

Selv er jeg stebarnsadoptert. For min del var jeg liten når det skjedde, og det har vært en opplevelse på godt og vondt for min del. Men jeg er likevel helt for denne type adopsjon lom barnet ønsker det selv.

Anonymous poster hash: 402e9...86c

[AnonymBruker]

Det syntes jeg absolutt du skal gjøre, om du elsker gutten som din egen. Min far adopterte min halvbror da jeg var litt opp i årene. Han er og vil altid være min bror, så det og dele en eventuel arv med han gjør jeg med glede. Vi er EN familie uansett hva genene sier.

Anonymous poster hash: 5eb8f...ed6

[Kattugla]

Gravid og flere barn, herunder adoptert som småbarn = søsken. Hvem som helst andre = ikke søsken. Man kan ikke komme med en straks voksen person og gi den alle rettigheter og dermed ta fra egne barn deres rettigheter med 1/3.

Her er det jo snakk om en gutt som har allerede vært en del av familien i mange år - ikke en fremmed voksen person som plutselig dukker opp ut av det blå..

[AnonymBruker]

Her kan du lese om kravene som ligger fra myndighetene sin side ang stebarnsadopsjon

http://www.bufetat.no/adopsjon/innenlands/stebarn/

Anonymous poster hash: eb386...c40

[estrella]

Tja, det første jeg tenkte er vel at han kanskje ønsker å ha en mor på papiret, han ser på deg som sin mor (selv om han vet at du ikke er det biologisk) og vil gjerne at det skal være offisielt? Klarer ikke å se for meg at det er f.eks arv o.l. som andre nevner, kan aldri se for meg at det er motivet bak for en så ung person.