Tenåring ønsker å bli adoptert

[AnonymBruker]

Samboeren min og jeg møtte hverandre for seks år siden. Vi ble raskt et par og jeg flyttet inn til han et halvt år senere. Fra før har jeg en datter på 14 og en sønn på 11 og han en sønn på 16. Vi ble raskt en familie og kom godt overens alle sammen.

Stesønnen min og jeg fant tonen veldig fort og ble fort gode venner. Moren hans forlot han og samboeren min da han bare var 6 år. Han husker det godt og har slitt litt med det til tider. Det går i bølgedaler.

omtrent to år etter at vi ble en familie, spurte stesønnen min meg om jeg hadde noe imot om han kalte meg mamma. Jeg ble så smigret og så glad. Han fikk selvfølgelig kalle meg det! Da var han rundt 13 år gammel.

Men her om dagen var han veldig lei seg igjen pga. Morens forsvinning og sånt. Han følte seg mislykket og ikke ønsket osv. Han snakket også om å finne moren sin og konfrontere henne o.l. Han bærer nag mot henne. Men jeg tror også han savner henne og at det er noe av grunnen til at han den dag i dag fortsatt sliter med at moren bare stakk. Identitetskrise kanskje. Spesielt nå som han er ungdom og prøver å finne seg selv. Som sagt går det i bølgedaler. Noen dager bryr han seg ikke mens andre dager når han tenker på det blir han sint, lei seg etc.

Han begynner å bli ganske stor nå og starter 2. Året videregående til høsten så jeg trodde aldri han ville foreslå det han gjorde her om dagen.

Han var ganske fortvilt og fra seg. Gråt og sånt mens samboer og jeg snakket med han. Så nevnte han plutselig at han ville at jeg skulle adoptere han. Både faren hans og jeg ble overrasket for ingen av oss visste at han tenkte på det. Altså jeg har ikke noe imot å adoptere han men har likevel stilt meg selv et par spm på hvorfor han egentlig ønsker å bli adoptert. Han vet jo så klart hvor glad jeg er i han og at jeg ser på han som min egen sønn. Jeg behandler han akkurat likt som jeg behandler de andre barna mine.

HVa tenker dere? Ligger det noe mer bak der i å ville bli adoptert? Burde vi snakke mer om det før vi faktisk gjør det? Kanskje han vil føle seg bedre? At han har en mor på papirene kanskje...

Anonymous poster hash: 02bf9...f6d

[AnonymBruker]

Ligger noe mer bak..? Som i at han har tatt ut en livsforsinkringspolise på deg og nå venter han på å sette inn dødsstøtet? Altså, om det ligger noe mer bak så kjenner nok du han langt bedre enn noen her gjør og følgelig vet langt bedre hvilke tanker og mulige baktanker han gjør seg?

Anonymous poster hash: 582c1...dc5

[netpuppy]

Spurte dere hvorfor han ønsket det?

[AnonymBruker]

Jeg tror han ønsker å føle at han har en mor, og en forsikring på at hva enn som måtte skje mellom du og pappaen vil du fortsette å være i livet hans.

Kanskje han innerst inne er redd for at du kan forsvinne du også? Altså, han kjenner ingen annen morsfigur enn deg og noe har kanskje holdt han litt tilbake fordi du på papiret ikke er hans mor.

Jeg kan ikke se et større kompliment enn det han spør om.

Anonymous poster hash: 3aaa6...162

[AnonymBruker]

Ligger noe mer bak..? Som i at han har tatt ut en livsforsinkringspolise på deg og nå venter han på å sette inn dødsstøtet? Altså, om det ligger noe mer bak så kjenner nok du han langt bedre enn noen her gjør og følgelig vet langt bedre hvilke tanker og mulige baktanker han gjør seg?

Anonymous poster hash: 582c1...dc5

Mente liksom om han kanskje bare ser på det som hevn mot sin mor eller om han rett og slett bare føler seg bedre hvis han får være sønnen min på "ordentlig". Jeg har ikke fått snakket ordentlig med han om dette enda da han har dratt på ferie. Han er tilbake i starten av august..så jeg har egentlig bare sittet her i kveld og tenkt litt. Vil jo gjerne snakke skikkelig om det med Ha før vi virkelig gjør det. Men det er kanskje ikke en så stor sak å adoptere, eller?

Anonymous poster hash: 02bf9...f6d

[Tøytigern]

Dette er jo noe du må snakke med gutten og faren om og ikke folk på nettet som ikke kjenner dere i det hele tatt.

Folk på nett har ikke noe med å synse noe om hva denne gutten har behov for og hva du skal gjøre.

[Silfen]

Dette må du også diskutere med dine andre barn. Tross alt må de dele arven sin med denne gutten.

[AnonymBruker]

Samboeren min og jeg møtte hverandre for seks år siden. Vi ble raskt et par og jeg flyttet inn til han et halvt år senere. Fra før har jeg en datter på 14 og en sønn på 11 og han en sønn på 16. Vi ble raskt en familie og kom godt overens alle sammen.

Stesønnen min og jeg fant tonen veldig fort og ble fort gode venner. Moren hans forlot han og samboeren min da han bare var 6 år. Han husker det godt og har slitt litt med det til tider. Det går i bølgedaler.

omtrent to år etter at vi ble en familie, spurte stesønnen min meg om jeg hadde noe imot om han kalte meg mamma. Jeg ble så smigret og så glad. Han fikk selvfølgelig kalle meg det! Da var han rundt 13 år gammel.

Men her om dagen var han veldig lei seg igjen pga. Morens forsvinning og sånt. Han følte seg mislykket og ikke ønsket osv. Han snakket også om å finne moren sin og konfrontere henne o.l. Han bærer nag mot henne. Men jeg tror også han savner henne og at det er noe av grunnen til at han den dag i dag fortsatt sliter med at moren bare stakk. Identitetskrise kanskje. Spesielt nå som han er ungdom og prøver å finne seg selv. Som sagt går det i bølgedaler. Noen dager bryr han seg ikke mens andre dager når han tenker på det blir han sint, lei seg etc.

Han begynner å bli ganske stor nå og starter 2. Året videregående til høsten så jeg trodde aldri han ville foreslå det han gjorde her om dagen.

Han var ganske fortvilt og fra seg. Gråt og sånt mens samboer og jeg snakket med han. Så nevnte han plutselig at han ville at jeg skulle adoptere han. Både faren hans og jeg ble overrasket for ingen av oss visste at han tenkte på det. Altså jeg har ikke noe imot å adoptere han men har likevel stilt meg selv et par spm på hvorfor han egentlig ønsker å bli adoptert. Han vet jo så klart hvor glad jeg er i han og at jeg ser på han som min egen sønn. Jeg behandler han akkurat likt som jeg behandler de andre barna mine.

HVa tenker dere? Ligger det noe mer bak der i å ville bli adoptert? Burde vi snakke mer om det før vi faktisk gjør det? Kanskje han vil føle seg bedre? At han har en mor på papirene kanskje...

Anonymous poster hash: 02bf9...f6d

Det kan handle om den tryggheten som det er å ha en mor

Anonymous poster hash: e5623...cf6

[AnonymBruker]

arv?

Anonymous poster hash: ec0c2...ab5

[AnonymBruker]

Jeg tror han ønsker å føle at han har en mor, og en forsikring på at hva enn som måtte skje mellom du og pappaen vil du fortsette å være i livet hans.

Kanskje han innerst inne er redd for at du kan forsvinne du også? Altså, han kjenner ingen annen morsfigur enn deg og noe har kanskje holdt han litt tilbake fordi du på papiret ikke er hans mor.

Jeg kan ikke se et større kompliment enn det han spør om.

Anonymous poster hash: 3aaa6...162

Akkurat det du sier har jeg selv tenkt. Antar at det er derfor han ønsker å bli adoptert ja. jeg er bare glad for at han ønsker det! Men samtidig håper jeg jo at han vet at jeg aldri kommer til å forsvinne uansett hva som skjer. Jeg er moren hans uansett.

Anonymous poster hash: 02bf9...f6d

[AnonymBruker]

Dette må du også diskutere med dine andre barn. Tross alt må de dele arven sin med denne gutten.

Det synes jeg ikke.

Anonymous poster hash: e5623...cf6

[AnonymBruker]

Dette må du også diskutere med dine andre barn. Tross alt må de dele arven sin med denne gutten.

og...?

min eks hadde en halvsøster og hun arvet halve fritidsbolingen ved dødsfall. Ingen av de andre søsken brydde seg om det. Søsken er søsken uansett.

Anonymous poster hash: 3aaa6...162

[AnonymBruker]

Jeg er stebarnsadoptert. Min biologiske far dro da jeg var 2år og tok aldri mer kontakt (jeg vet at mamma ikke juger ang. det eller frarøver ham kontakt for resten av familien hans hadde kontakt med oss og har fortalt samme versjon som mamma).

Da jeg var 5 år møtte mamma en ny mann og de giftet seg etterhvert. Da jeg var 8 år ble jeg adoptert av min stefar og det var fantastisk! Jeg hadde kalt ham pappa i flere år, men putselig var man min pappa på skikkelig. Han var min far Det var en enorm trygghet og det gjorde noe med meg, det å få en pappa.

Mange barn klarer seg selvsagt fint uten mamma eller uten pappa, men når man har en stemor eller en stefar i livet som man er så glad i og som man ser på som mamma eller pappa så er det veldig spesielt å få det gjort på skikkelig. Kan kanskje sammenlignes med giftemål? Altså, at man får et bånd som er både annerkjent og på skikkelig. Om du skjønner?

Jeg har full forståelse for at gutten ønsker at du skal bli hans mamma. Du er det allerede, men det er noe eget med å få det stadfestet. Da betyr det at uansett hva som skjer mellom deg og hans far så vil du alltid, i kraft av å være mamma, være i guttens liv. Han kan være trygg på det fordi da er du hans mor.

Anonymous poster hash: e2749...bb1

[Silfen]

Det synes jeg ikke.

Anonymous poster hash: e5623...cf6

Men hva bryr det meg.

[Silfen]

og...?

min eks hadde en halvsøster og hun arvet halve fritidsbolingen ved dødsfall. Ingen av de andre søsken brydde seg om det. Søsken er søsken uansett.

Anonymous poster hash: 3aaa6...162

De er ikke søsken.

[AnonymBruker]

Dette må du også diskutere med dine andre barn. Tross alt må de dele arven sin med denne gutten.

Hvorfor det? Det er da ikke en avgjørelse barna skal innvolveres i.

Hvor mange spør sine barn om det er greit at man planlegger å bli gravid, for da blir det flere å dele arv med?

Anonymous poster hash: e2749...bb1

[AnonymBruker]

Dette er jo noe du må snakke med gutten og faren om og ikke folk på nettet som ikke kjenner dere i det hele tatt.

Folk på nett har ikke noe med å synse noe om hva denne gutten har behov for og hva du skal gjøre.

Fullt klar over det. Men sitter her alene i kveld og tenker litt ditt og datt. Han er på ferie og er ikke tilbake før om en uke ca. Så har ikke fått snakket ordentlig om det enda. Fikk bare lyst til å høre andres synspunkter på dette. Nå vet jeg svært lite om å adoptere et barn man allerede har da.. hvor mye/lite jobb og tid det tar. Om det koster penger osv.

Anonymous poster hash: 02bf9...f6d

[AnonymBruker]

Akkurat det du sier har jeg selv tenkt. Antar at det er derfor han ønsker å bli adoptert ja. jeg er bare glad for at han ønsker det! Men samtidig håper jeg jo at han vet at jeg aldri kommer til å forsvinne uansett hva som skjer. Jeg er moren hans uansett.

Anonymous poster hash: 02bf9...f6d

Innimellom vil de trenge en ytterlig bekreftelse på forholdet de har. Som du sier så har han nok tenkt mye på dette og sett hvordan andre har det hjemme.

Jeg har personlig ingen som helst negativ tanke rundt noe slikt, for det er faktisk noe utrolig stort å spørre om (og man stiller seg også som sårbar - med fare for å bli avvist).

Du må virkelig være en vakker person TS!

Anonymous poster hash: 3aaa6...162

[AnonymBruker]

Jeg er stebarnsadoptert. Min biologiske far dro da jeg var 2år og tok aldri mer kontakt (jeg vet at mamma ikke juger ang. det eller frarøver ham kontakt for resten av familien hans hadde kontakt med oss og har fortalt samme versjon som mamma).

Da jeg var 5 år møtte mamma en ny mann og de giftet seg etterhvert. Da jeg var 8 år ble jeg adoptert av min stefar og det var fantastisk! Jeg hadde kalt ham pappa i flere år, men putselig var man min pappa på skikkelig. Han var min far Det var en enorm trygghet og det gjorde noe med meg, det å få en pappa.

Mange barn klarer seg selvsagt fint uten mamma eller uten pappa, men når man har en stemor eller en stefar i livet som man er så glad i og som man ser på som mamma eller pappa så er det veldig spesielt å få det gjort på skikkelig. Kan kanskje sammenlignes med giftemål? Altså, at man får et bånd som er både annerkjent og på skikkelig. Om du skjønner?

Jeg har full forståelse for at gutten ønsker at du skal bli hans mamma. Du er det allerede, men det er noe eget med å få det stadfestet. Da betyr det at uansett hva som skjer mellom deg og hans far så vil du alltid, i kraft av å være mamma, være i guttens liv. Han kan være trygg på det fordi da er du hans mor.

Anonymous poster hash: e2749...bb1

Takk for et utrolig flott svar! Dette var virkelig fint å lese. Skjønner kanskje mye mer hvorfor sønnen min ønsker dette. Så klart skal vi gjennomføre adopsjonen om det er det han ønsker

Og til dere som snakker om arv og lignende. Dette har de andre barna mine ikke noe imot. De vet at stebroren dems ønsker å bli adoptert og det er de bare glade for. Som sagt er vi en sammensveiset familie.

Anonymous poster hash: 02bf9...f6d

[Silfen]

Hvorfor det? Det er da ikke en avgjørelse barna skal innvolveres i.

Hvor mange spør sine barn om det er greit at man planlegger å bli gravid, for da blir det flere å dele arv med?

Anonymous poster hash: e2749...bb1

Gravid og flere barn, herunder adoptert som småbarn = søsken. Hvem som helst andre = ikke søsken. Man kan ikke komme med en straks voksen person og gi den alle rettigheter og dermed ta fra egne barn deres rettigheter med 1/3.