Gå til innhold

Han sa ikke hade...


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Har vært å besøkt mine foreldre, er normalt student i en annen by. Og som alltid var det min far som kjørte meg til togstasjonen. Jeg hadde tung koffert, så han skulle hjelpe meg å bære den ombord. Det var mye folk i vognen, så for å komme meg ut av veien både for min far med kofferten og alle de andre, stilte jeg meg bare fremfor setet. Faren min gikk for å plassere kofferten i de hyllene, men i stedet for å komme tilbake og si; "hade, god tur!" eller noe, gikk han bare ut døren ved koffert-hyllene:(

Vi hadde ikke kranglet eller noe. Dette er noe som har kommet med åra. Aldri hade, god tur, noen klemming eller sånt, hverken når jeg kommer eller går. Vi er ikke en klemme-familie til å begynne med, men når man ikke ser noen på minst et halvår...? Har fått klem en gang de siste 4-5 åra, og da tror jeg det var fordi jeg reiste sammen med en venn, og faren gav ham en klem på stasjonen, og da fikk jeg også en klem. Så det var akkurat som om det bare var for synsskyld.

Det er så ekkelt. Faren min ringer meg omtrent aldri lengre. Da min bror var student forlangte min far at han skulle ringe hjem minst en gang i uka og ble rasende om han ikke gjorde det/ikke fikk tak i ham. Det var sånn i starten til meg også, at jeg skulle ringe hjem, men så dabbet det av etterhvert mens jeg studerte. Han ringer nesten ikke på bursdagen min heller:(

Og min mor sa jo til meg i raseri en gang(de er skilt) om at jeg kunne takke henne for at jeg eksisterte, for min far ville ikke ha flere barn. Det var jo akkurat det jeg trengte å høre...

I fylla fortalte jeg dette til en god venn. Han sa at det kunne jo være for at jeg er mer selvstendig enn min bror. At faren min er trygg på at jeg klarer meg selv og dermed ikke bekymrer seg så mye. Er jo bra han synes det da, men er det ikke hyggelig å snakke med datteren din av og til fordet...? :tristbla:

En gang fant jeg ut at faren min faktisk var innom byen jeg studerte i(skulle i 70årslag), og hadde ikke sagt noe til meg. Dette skjedde enda en gang, da var jeg på tur hjem en sommer og fant ham på flyplassen. Vi skulle med samme fly.

Jeg har sikkert et ansvar for å sørge for kontakt selv, men den dårlige kontakten kom liksom så snikende og så gradvis at jeg føler meg fremmed for min egen far og tørr nesten ikke ringe med mindre jeg har en "unnskyldning" av noe slag. Eller skal jeg gi meg selv en bitchslap og ta meg sammen og ta kontakt selv?

Blir så deppa...



Anonymous poster hash: afcf8...1ed
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Hørtes ikke noe koselig ut. Jeg hadde en onkel som skulle følge meg på toget en gang, som heller ikke sa hadet. Han hjalp meg med bagasjen og bare gikk.. Og jeg har bedre forhold til han enn min egen far..
Vet ikke helt om jeg har noen råd. Jeg bor selv langt unna min far og har alltid hatt ett dårlig forhold til han. Han er en skrulling og en mann av få ord, og han har aldri vist spesielt interesse. Så det er vanskelig å begynne nå, og jobbe med å få ett godt forhold nå når jeg er blitt voksen og selv har fått barn.
Synes det er rart at faren din har "snudd om" sånn, hvis han ikke var sånn før? Du får prøve å ta litt kontakt du også, og se om han tar noe initiativ tilbake.. Kjipt når det er sånn..



Anonymous poster hash: 3b649...419
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fra hans side kan det jo kanskje se ut som at du ikke sier hade eller takk for hjelpen til han, ettersom du bare går å finner plass.

  • Liker 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Selvfølgelig er ikke dette noe hyggelig. Hvorfor tar du ikke dette opp med han? Hadde noen av mine foreldre vært så kalde og likegyldige ovenfor meg hadde jeg tatt det opp for lengst.

Hvis noen hadde bare gått uten å si hade, så hadde jeg garantert ringt de på flekken og sagt at "Du kunne sagt hade da." Og sikkert mumlet ett eller annet om folkeskikk.



Anonymous poster hash: 7746f...b6a
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette høres da ut som verdens minste sak, bare en liten misforståelse.



Anonymous poster hash: 10a11...e7a
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fra hans side kan det jo kanskje se ut som at du ikke sier hade eller takk for hjelpen til han, ettersom du bare går å finner plass.

Jeg ville bare komme meg ut av veien for folk, men ser jo selvsagt at det kan ha sett sånn ut for ham da. Jeg tenkte jo i mitt sinn han skulle ut samme dør han kom inn, og da gikk han jo forbi og kom til å si hadet. Men det kunne jo selvsagt ikke han vite.

Hadde det nå bare vært denne ene hendelsen så hadde jeg jo ikke skjenket det en tanke, men sammen med alt det andre så blir det liksom så... ekkelt. Nå blir vi ikke å snakkes igjen før til jul, KANSKJE på bursdagen min...

Dette høres da ut som verdens minste sak, bare en liten misforståelse.

Anonymous poster hash: 10a11...e7a

Det på toget kan godt ha vært en misforståelse ja, men er nå ikke en misforståelse å ikke ringe datteren sin mer enn toppen en gang i halvåret?

Selvfølgelig er ikke dette noe hyggelig. Hvorfor tar du ikke dette opp med han? Hadde noen av mine foreldre vært så kalde og likegyldige ovenfor meg hadde jeg tatt det opp for lengst.

Hvis noen hadde bare gått uten å si hade, så hadde jeg garantert ringt de på flekken og sagt at "Du kunne sagt hade da." Og sikkert mumlet ett eller annet om folkeskikk.

Anonymous poster hash: 7746f...b6a

Tørr nesten ikke... Har liksom gått så langt allerede, og vi er ikke en sånn familie som snakker om følelser eller noe personlig. Har vi aldri vært og husker jeg var små-sjalu på en venninne som hadde et sånt type forhold med sine foreldre da jeg var yngre.

Jeg vet jeg egentlig bør ta mer initativ selv, men jeg er en sånn person som ikke klager eller krever så mye, vant med å ta lite plass fra barndommen av. Jeg tørr rett og slett ikke, noe som egentlig er litt absurd...

Anonymous poster hash: afcf8...1ed

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Vennen jeg snakket om i hovedinnlegget senda meg nettopp melding på FB; han sier det kan også ha noe å gjøre med at jeg nesten alltid ringer min far når jeg virkelig trenger ham til noe(noe praktisk, fremdeles ikke personlig). Vennen min mente at han kanskje var tryggere på at jeg faktisk ringer når det er noe enn han var med min bror.

Og jeg kan jo forsåvit minnes å ha gjort det, bla. da det var "innbrudd" i leiligheten min og hvordan jeg skulle gå frem med det til utleier, politi osv. Men søkte ikke emosjonell støtte(ble jo pissredd). Ringte også min far da jeg og samme venn ble presset av veien i bil og trengte nummeret til falcken. Rett og slett situasjoner der jeg praktisk sett ikke er sikker på hva jeg skal gjøre, så går telefonen alltid til pappa.

Men det får meg jo bare til å høres ut som en drittsekk som ikke ringer med mindre jeg har behov for noe...:(

:grine: Herregud, er alt dette min feil??



Anonymous poster hash: afcf8...1ed
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vennen jeg snakket om i hovedinnlegget senda meg nettopp melding på FB; han sier det kan også ha noe å gjøre med at jeg nesten alltid ringer min far når jeg virkelig trenger ham til noe(noe praktisk, fremdeles ikke personlig). Vennen min mente at han kanskje var tryggere på at jeg faktisk ringer når det er noe enn han var med min bror.

Og jeg kan jo forsåvit minnes å ha gjort det, bla. da det var "innbrudd" i leiligheten min og hvordan jeg skulle gå frem med det til utleier, politi osv. Men søkte ikke emosjonell støtte(ble jo pissredd). Ringte også min far da jeg og samme venn ble presset av veien i bil og trengte nummeret til falcken. Rett og slett situasjoner der jeg praktisk sett ikke er sikker på hva jeg skal gjøre, så går telefonen alltid til pappa.

Men det får meg jo bare til å høres ut som en drittsekk som ikke ringer med mindre jeg har behov for noe... :(

:grine: Herregud, er alt dette min feil??

Anonymous poster hash: afcf8...1ed

Når du bare ringer han for praktiske ting, sender du et signal om at det er bare det du trenger han for. Det er jo ikke spesielt koselig, så dere har nok begge skapt det forholdet dere har i dag.

Synes du skal ringe når du ikke trenger hjelp, høre hvordan han har det osv. Kanskje det kan hjelpe med å myke opp forholdet deres.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

..... Og sikkert mumlet ett eller annet om folkeskikk.

Anonymous poster hash: 7746f...b6a

Er mumling god folkeskikk da?

Anonymous poster hash: 1f443...83c

Lenke til kommentar
Del på andre sider

"Be the change you want to see in the world" Med andre ord, vær den som tar kontakt og ikke vent på at han skal gjøre det.

Det er kun seg selv man kan endre her i verden, men andre vil da igjen respondere deretter så det er ikke umulig at om du tar første skritt så vil han igjen ta neste..

Livet er for skjørt og kort til å drive sånn - jeg har mistet begge mine foreldre og har lært på den harde måten hvor raskt livet kan endre seg.

Din far tilhører sikkert en annen generasjon hvor den slags følerier ikke var vanlig? Mulig han føler på samme mengel på kontakt som du og ikke vil plage deg unødvendig med tanke på at han ikke tok kontakt når han var i samme by?

Selv om man lever i samme tid, så vil generasjonskløften kunne utspille seg på uante måter og uten å kjenne hverken deg eller din far syns jeg det høres ut som det er kjernen her... men det er mulig jeg tar feil - men jeg ville bare tatt kontakt og tatt det derfra.

Lykke til!



Anonymous poster hash: 97d32...6fe
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...