Ensom og deprimert

[AnonymBruker]

Må bare skrive dette et sted for å få ut frustrasjonen, og muligens noen kjenner seg igjen eller har noen tips.

Jeg har et enormt dårlig selvbilde, og selvtilliten min er på bånn. Når jeg tenker over det har jeg faktisk ingen ordentlige venner. Føler jeg bare er til bry for de få jeg kan kalle venner, og kan ikke en gang huske sist gang jeg kunne kalle en person min beste venn.¨

Noe av grunnen er muligens en mani jeg har opparbeidet meg selv, om det å være perfekt. Jeg føler meg som en totalt dritt i alt jeg gjør, og det eneste jeg føler jeg er god til er å se bra ut. Det eneste jeg har er likes på sosiale medier, og haugevis av kommentarer om hvor bra jeg ser ut, og hvor mye de vil ha livet mitt. De kjenner meg naturligvis ikke, for livet mitt suger. Men alikevell får jeg det til å fremstå så perfekt.

Akrylneger, vippeekstensions, solarium, frisørtimer, sminke, rettetang. Det å telle kalorier, og løpe på mølla til du får blodsmak i munn hver dag. For ikke å snakke om designerveskene og mainstream klærne man bare må ha. Dette er det eneste jeg kan, og det eneste folk ser. Og det verste er at mange beundrer det.

Jeg har opparbeidet meg et så perfekt image at jeg spyr av meg selv. Tørr ikke bevege meg ut å treffe nye folk, for at de kanskje skal gjennomskue min perfekte fasade, og se at jeg er så utrolig sliten og deprimert. Og at smilet jeg alltid bærer er så påklistret, og til og med innøvd i speilet på forhånd.

Hver eneste dag sitter jeg hjemme og pugger til prøver for harde livet, for jeg må selvsagt ha 6ere i alle fag. Rommet skal være strøkent, og alt skal ligge perfekt brettet i skapet. De eneste gangene jeg beveger meg ut av huset er for å trene, gå på skolen og fikse div overfladiske ting.

Jeg føler meg som en 40 år gammel husmor, når jeg egentlig bare er 17 og vil ut på byen og være litt gal. Har prøvd å legge fra meg "perfektsyndromet", men det sitter så langt inn i meg at jeg bare ikke takler det. Min mor er akkurat lik, og jeg er vel egentlig en dobbeltgjenger av hun.

Her om dagen sa jeg bare til meg selv, fuck it. Gikk på butikken for å kjøpe en sjokolade på en onsdag. Noe jeg ALDRI tillater meg selv. Ikledd en joggebukse og null sminke. Det gikk forsovet greit, til jeg så noen jeg kjente og ikke turte å gå bort å si hei en gang, i frykt for hva de vil tro om de så meg sånn. Sjokoladen endte jeg med å kaste, for jeg fikk så dårlig samvittighet etter tre biter.

Jeg trenger virkelig litt hjelp.

Anonymous poster hash: 71e5e...a18

[AnonymBruker]

Ofte har de tilbud i kommunene med sosiale treffpunkt for folk i forskjellige situasjoner som har til felles å trenge et positivt innskudd i hverdagen. Du kan jo undersøke om det finnes noe slikt der du bor

Anbefaler i såfall å møte med et åpent sinn, det vil sikkert være folk der du kan relatere deg til og andre som kanskje er på en annen plass i livet enn deg, men dere kan likevel ha utbytte av hverandre over en kaffikopp eller noe..

Hvis man strekker ut hånden får man ofte noe tilbake

Lykke til, håper det ordner seg for deg!

Anonymous poster hash: 929d8...22d

[Gjest StripeyPanda]

Få deg hjelp, noen å snakke med. Jeg gikk til kommunal rådgiver (det var gratis) da jeg var 19 og falt offer for flink pike-syndromet (depresjon,angst, la press på meg selv). Nummer en å innse for seg selv, er at 99% av det sitter i vårt eget hode: presset, det vi tror andre tror om oss, det vi tror er det som skal til for å være suksessfull i dagens samfunn - bare BS. Å lære å gi litt faen og være egoistisk og gjøre ting for en selv og ikke alle andre! Og å få hjelp til å innse dette og bryte ut av den onde sirkelen du er i nå, er INGEN skam. Tvert imot! Ring helsestasjonen, helsesøster på skolen, kommunens rådgiver, eller kost på deg en psykolog. Så lenge du får pratet ut om dette før du faller helt ned.

[kvm]

.

Endret 26. april 2015 av kvm

[Orakelet96]

.