Gå til innhold

Få barn fordi samboer vil?


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Hva er hensikten med å "fikse" et forhold som ikke virker når du er klar på at du egentlig burde gått?

Jeg tror du er redd for å miste de følelsesmessige investeringene dine.

Men det du gjør er å "kaste penger etter sunkne penger", for å bruke et uttrykk fra økonomien.

For å prøve å berge det du alt har investert fortsetter du å investere selv om all logikk tilsier at det du tilfører også går tapt. Jeg tror du kan Google uttrykket, kanskje forstår du bedre da.

Du har bare dette ene livet! Tenk litt på hvordan du bruker det.

Du kan få det mye bedre etter at du har tatt avgjørelsen om å avslutte og bearbeidet følelsene rundt det.

Som andre sier, her er det alt for mange røde flagg.

Og du kan ikke endre andre enn deg selv!

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Gjest Gjest_Idja

Hva er hensikten med å "fikse" et forhold som ikke virker når du er klar på at du egentlig burde gått?

Jeg tror du er redd for å miste de følelsesmessige investeringene dine.

Men det du gjør er å "kaste penger etter sunkne penger", for å bruke et uttrykk fra økonomien.

For å prøve å berge det du alt har investert fortsetter du å investere selv om all logikk tilsier at det du tilfører også går tapt. Jeg tror du kan Google uttrykket, kanskje forstår du bedre da.

Du har bare dette ene livet! Tenk litt på hvordan du bruker det.

Du kan få det mye bedre etter at du har tatt avgjørelsen om å avslutte og bearbeidet følelsene rundt det.

Som andre sier, her er det alt for mange røde flagg.

Og du kan ikke endre andre enn deg selv!

Dette, ts, må du lese og virkelig reflektere over. Veldig godt poeng!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva er hensikten med å "fikse" et forhold som ikke virker når du er klar på at du egentlig burde gått?

Jeg tror du er redd for å miste de følelsesmessige investeringene dine.

Men det du gjør er å "kaste penger etter sunkne penger", for å bruke et uttrykk fra økonomien.

For å prøve å berge det du alt har investert fortsetter du å investere selv om all logikk tilsier at det du tilfører også går tapt. Jeg tror du kan Google uttrykket, kanskje forstår du bedre da.

Du har bare dette ene livet! Tenk litt på hvordan du bruker det.

Du kan få det mye bedre etter at du har tatt avgjørelsen om å avslutte og bearbeidet følelsene rundt det.

Som andre sier, her er det alt for mange røde flagg.

Og du kan ikke endre andre enn deg selv!

Kjenner til det uttrykket ja, så har tenkt tanken. Det er nettopp derfor jeg er så i tvil for hva jeg burde gjøre. For på den ene siden er jeg sammen med en fantastisk mann og vi har et fint liv sammen. På den andre siden så er jeg sammen med en jeg har mye problemer med, som setter krav til forholdet. Hver eneste dag tenker jeg over de tingene, men det er jo også en prosess tenker jeg. Det er dumt å ikke tenke seg grundig om også. Jeg så bare i går hvor bra vi kan ha det, for i går var en veldig bra dag. I dag fikk jeg frokost på senga. Slike ting får meg jo til å tenke, ikke sant?

Det er mange røde flagg, jeg vet det. Vi har hatt en del runder i det siste om de tingene vi sliter med. Det merkes at når jeg står på trappene til å gå, så tar han det faktisk til seg. Jeg derimot, vet ikke om det er nok til at jeg blir...

- TS

Anonymous poster hash: d77f8...c1d

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vil tro han driver med "brannslukking" når det er like før du går, for å beholde deg.

Men han gjør jo ingen varige endringer.

Man kan ha det kjempefint sammen innimellom, selv om man er helt feil for hverandre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det hadde vært lettere å kunne ta den avgjørelsen sammen, ikke være konstant usikker på alt fordi han setter krav. Jeg søkte etter en partner, en som var glad i meg for MEG. Ikke for å føde hans barn. Dessuten hadde jeg ikke sett for meg å måtte haste med å ta den avgjørelsen nå, føler meg ALT for ung til det. Jeg kunne skjønt hastverket med å ta en avgjørelse hadde jeg vært over 30 år, men det er jeg altså ikke.

- TS

Anonymous poster hash: d77f8...c1d

Gjør det enkelt. Lag en 5 årsplan fremover og gi den til han. Med eller uten barn, og si samtidig at planer selvfølgelig kan endres på underveis ettersom man får nye drømmer og mål, men med noe slikt så vil du kanskje få tankene hans og deres til å enten splittes, eller samfares og dere blir enig i noe.

Om du mener at du skal ta barnespørsmålet når du blir 30 år, så gjør du det. Da kan du si at da skal han få svar på det eller ikke, og om han ikke kan vente så lenge, så får han gå ut av forholdet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vil tro han driver med "brannslukking" når det er like før du går, for å beholde deg.

Men han gjør jo ingen varige endringer.

Man kan ha det kjempefint sammen innimellom, selv om man er helt feil for hverandre.

Det kan godt hende, det er ikke uten grunn at jeg er skeptisk. Det som er så rart er at vi er helt riktige for hverandre, med unntak av barn. De andre tingene kan fikses opp i med innsats, mens for meg så er det det med barn som er det største problemet. For stort sett er det barnespørsmål som er elefanten i rommet. Det er også én av grunnene til at jeg sliter med å ha sex med han, for jeg vet ikke på hvilket grunnlag han har sex med meg. Dette er altså hovedgrunnen til at jeg nå lager dette innlegget og at jeg er så tvilende. Jeg vet at det kanskje er frustrerende å lese at jeg vingler sånn, men jeg er så i tvil for hva jeg burde gjøre. Som sagt, hadde jeg lest denne tråden selv (og det ikke hadde vært jeg som lagde den) hadde jeg også ment at TS'n hadde vært dum som ikke gikk. Det er alltid lettere på utsiden enn innsiden. Jeg setter i hvertfall utrolig stor pris på alle dine innspill, i tillegg til alle andre innspill. Jeg trenger nye tanker, det føles befriende å kunne skrive ting som de faktisk er.

Gjør det enkelt. Lag en 5 årsplan fremover og gi den til han. Med eller uten barn, og si samtidig at planer selvfølgelig kan endres på underveis ettersom man får nye drømmer og mål, men med noe slikt så vil du kanskje få tankene hans og deres til å enten splittes, eller samfares og dere blir enig i noe.

Om du mener at du skal ta barnespørsmålet når du blir 30 år, så gjør du det. Da kan du si at da skal han få svar på det eller ikke, og om han ikke kan vente så lenge, så får han gå ut av forholdet.

Det var ingen dum tanke! Skal definitivt se hva jeg får til! :)

- TS

Anonymous poster hash: d77f8...c1d

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Du må aldri finne på å få barn når du selv ikke har lyst!

Enig, det er nettopp derfor hele situasjonen er så vanskelig :(

- TS

Anonymous poster hash: d77f8...c1d

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Enig, det er nettopp derfor hele situasjonen er så vanskelig :(

- TS

Anonymous poster hash: d77f8...c1d

Det er egentlig ikke så vanskelig. Begge to må ha lyst på barn for at barn er en god idè. Det er faktisk ikke en avgjørelse dere kan bytte bort eller forandre på slik som enkelte gjør med dyr og den slags.

Ønsker du ikke å ta hensyn til om du vil ha barn eller ikke akkurat nå, så er det svaret ditt, enkelt og greit. Om du trur selv at du kanskje vil være mer moden for å ta avgjørelsen når du nærmer deg 30 årene, så sier du det. Du vet at han er klar, så han må rett og slett bare vente til du er klar også, og du er nok stor nok jente til å si ifra selv når du finner ut av det. Om han setter ultimatum på 2 år, så greit. La temaet være, og om du ikke har kommet opp med noen ny beslutning innen den tid så setter dere strek der.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er egentlig ikke så vanskelig. Begge to må ha lyst på barn for at barn er en god idè. Det er faktisk ikke en avgjørelse dere kan bytte bort eller forandre på slik som enkelte gjør med dyr og den slags.

Ønsker du ikke å ta hensyn til om du vil ha barn eller ikke akkurat nå, så er det svaret ditt, enkelt og greit. Om du trur selv at du kanskje vil være mer moden for å ta avgjørelsen når du nærmer deg 30 årene, så sier du det. Du vet at han er klar, så han må rett og slett bare vente til du er klar også, og du er nok stor nok jente til å si ifra selv når du finner ut av det. Om han setter ultimatum på 2 år, så greit. La temaet være, og om du ikke har kommet opp med noen ny beslutning innen den tid så setter dere strek der.

I teorien så er jeg helt enig med deg, jeg har også sagt mye av det du skriver. Problemet er at jeg vil ikke kaste bort verken hans eller min tid. Det er jo dumt å kaste noe som kan være skikkelig bra på sjøen også. Det er sånne ting som gjør meg i tvil. Barn per nå er ikke tema, men jeg føler meg indirekte presset til barn i fremtiden. Det er frustrerende....

- TS

Anonymous poster hash: d77f8...c1d

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis du ikke har det bra i forholdet skal du hvertfall ikke sette barn til verden med denne mannen. Finn ut av forholdet før du tar en endelig avgjørelse, ikke la deg presse inn i noe du ikke vil :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I teorien så er jeg helt enig med deg, jeg har også sagt mye av det du skriver. Problemet er at jeg vil ikke kaste bort verken hans eller min tid. Det er jo dumt å kaste noe som kan være skikkelig bra på sjøen også. Det er sånne ting som gjør meg i tvil. Barn per nå er ikke tema, men jeg føler meg indirekte presset til barn i fremtiden. Det er frustrerende....

- TS

Anonymous poster hash: d77f8...c1d

Da er det isåfall på tide at du gir han et ultimatum i motangrep. Enten så venter han til du er klar selv, eller så er det jo ikke noe vits.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis du ikke har det bra i forholdet skal du hvertfall ikke sette barn til verden med denne mannen. Finn ut av forholdet før du tar en endelig avgjørelse, ikke la deg presse inn i noe du ikke vil :)

Det er jeg veldig enig i.

Da er det isåfall på tide at du gir han et ultimatum i motangrep. Enten så venter han til du er klar selv, eller så er det jo ikke noe vits.

Enig. Problemet er bare det at jeg vet han velger barn...

- TS

Anonymous poster hash: d77f8...c1d

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Da jeg var i midten av tyveårene var jeg samboer med en mann som dreiv på litt som din. Han ville bli far før han var 30, og selv trodde jeg ikke at jeg ønsket å ha barn. Hele situasjonen gjorde jo at jeg tenkte veldig mye over dette med barn/-ikke barn, og falt på at jeg ikke ønsket meg unger. Jeg slo derfor opp med ham, og fant meg etter noen år en mann som ønsket det samme som meg.

Når han setter et slikt "ultimatum" mot deg, tenker jeg at han er usikker og at barnet vil være limet som nevnt lengre oppe her. Å få barn i en slik periode av forholdet vil jo være ekstremt dumt. Vet du hvorfor han plutselig har fått denne trangen til å bli far?



Anonymous poster hash: 1383a...51b
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da jeg var i midten av tyveårene var jeg samboer med en mann som dreiv på litt som din. Han ville bli far før han var 30, og selv trodde jeg ikke at jeg ønsket å ha barn. Hele situasjonen gjorde jo at jeg tenkte veldig mye over dette med barn/-ikke barn, og falt på at jeg ikke ønsket meg unger. Jeg slo derfor opp med ham, og fant meg etter noen år en mann som ønsket det samme som meg.

Når han setter et slikt "ultimatum" mot deg, tenker jeg at han er usikker og at barnet vil være limet som nevnt lengre oppe her. Å få barn i en slik periode av forholdet vil jo være ekstremt dumt. Vet du hvorfor han plutselig har fått denne trangen til å bli far?

Anonymous poster hash: 1383a...51b

Høres litt ut som meg det der...

Han sier selv at han sa det i ren desperasjon en gang vi diskuterte dette i sommer. Vel, jeg kjøper ikke helt den der. I etterkant har det kommet fram at det er noe som har "modnet over tid". Det jeg ikke skjønner da, er hvorfor han ikke snakket med meg om det. Altså å ha en dialog, ikke bare tankespinn! Det er ikke det at han vil ha barn NÅ, men at han VIL HA BARN i fremtiden. (Beklager CL, men da kommer poenget mitt bedre fram.) Han har derfor tenkt at jeg tenkte slik han selv gjorde da han var på min alder, for så å forandre mening. Problemet er, at vi ikke er samme person...

- TS

Anonymous poster hash: d77f8...c1d

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Høres litt ut som meg det der...

Han sier selv at han sa det i ren desperasjon en gang vi diskuterte dette i sommer. Vel, jeg kjøper ikke helt den der. I etterkant har det kommet fram at det er noe som har "modnet over tid". Det jeg ikke skjønner da, er hvorfor han ikke snakket med meg om det. Altså å ha en dialog, ikke bare tankespinn! Det er ikke det at han vil ha barn NÅ, men at han VIL HA BARN i fremtiden. (Beklager CL, men da kommer poenget mitt bedre fram.) Han har derfor tenkt at jeg tenkte slik han selv gjorde da han var på min alder, for så å forandre mening. Problemet er, at vi ikke er samme person...

- TS

Anonymous poster hash: d77f8...c1d

Ja, var slik min eks også gjorde. Han var jo tross alt "vis" fordi han var 5 år eldre enn meg og hadde "vært igjennom det". Men han sa aldri noe før han kom og fortalte at han måtte bli far før han var 30.

For min del var det godt å slippe ham. I dag (10 år senere) har jeg en mann som heller ikke ønsker barn, og forskjellen er at vi hele tiden har en åpen kommunikasjon om det temaet. Begge to er klare på at vi ikke ønsker barn, men at om lysten skulle dukke opp hos en av oss så skal vi se på løsninger, I det så ligger det også at vi gjør det slutt om den andre skulle plutselig få lyst på barn, i og med at begge i utgangspunktet aldri har ønsket det.

Anonymous poster hash: 1383a...51b

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Det er jeg veldig enig i.

Enig. Problemet er bare det at jeg vet han velger barn...

- TS

Anonymous poster hash: d77f8...c1d

Da er det jo ikke et problem lengre om du ikke ønsker barn. Da har du jo svaret på hva du må gjøre allerede nå.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

TS du virker veldig reflektert og du vil nok komme til å få løsning på det :)

Jeg kan si at jeg har opplevd noe av det samme, her var eksen 9 år eldre enn meg og likevel håpte han at jeg ville få barn med han etterhvert selv om jeg gav ham klar beskjed. Vi var sammen i 9 å da han gjorde det slutt etter flere begrunnelser enn bare barne dillemaet. Der og da var det tungt for jeg elsket ham virkelig, det var egentlig det eneste som bant oss sammen. Nå i ettertid er jeg lykkeligere enn noen gang for jeg har funnet en som er mer likesinnet meg. Du kan også oppleve det samme, gresset kan være grønnere på den andre siden om du gir mulighet for det. Det viktigste er at du trives og er lykkelig i forholdet, når noe skurrer såpass fundamentalt er det mulig på tide å gå en annen vei..Lykke til TS!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kan oppdatere litt. Vi hadde en lengre prat om det i går, for nå er jeg lei av å leve i konstant usikkerhet rundt alt oss i mellom. Jeg vil egentlig bare få orden på alt i forholdet, men jeg kan ikke gå rundt å føle meg i tvil heller. Dermed går det mot brudd for min del tror jeg. Noe jeg sikkert burde føle meg tristere rundt. Får se hva dagen i dag bringer, kanskje vi kan komme til enighet? Jeg vet ikke lengre. For hans løsning er jo å fortsette som før, også "kommer jeg til å forandre mening". Problemet er om jeg ikke gjør det. Hvor står vi da? Jeg vil ikke bygge videre på noe som kan føre til et brudd i fremtiden. Da er det tross alt bedre å gjøre kort prosess på det nå, i stedet for å utsette problemet.

Et brudd er jo ikke det jeg vil. Jeg trodde jo jeg hadde funnet meg en partner for livet, at vi sammen kunne ha funnet ut av hele barn/ikke barn sammen senere. Jeg trodde jo at han elsket meg for meg liksom, ikke at han var glad i meg også fordi jeg kan potensielt føde... Selvsagt hadde forskjellen vært dersom det hele tiden kunne vært en dialog, men det har det jo ikke vært. Så jeg vet ikke hvor vi står nå. Så i dag føler jeg meg lettet, men utrolig tom...

- TS



Anonymous poster hash: d77f8...c1d
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er så rådvill om dagen, fordi min samboer ønsker seg barn. Jeg derimot aner ikke hva jeg vil...

[Advarsel: dette blir langt!] Jeg plasserte denne på samliv og relasjoner fordi den passet best inn her.

Bakgrunn: Vi er i midten/slutten av 20-årene og har vært sammen i flere år. Samboere i rundt 3 år. Han er noen år eldre enn meg. Vi bor i hus, jeg er nettopp ferdigutdannet og leter etter jobb. Min samboer er i full jobb, men trenger å ta opp noen fag for å bli ferdig med sin utdannelse.

Tilbake til saken. Fra vi ble sammen har jeg alltid sagt at jeg ikke ønsker meg barn. Der har jeg vært helt klar, for ville ikke føre han bak lyset. Etterhvert som årene har gått, har han fått skikkelig lyst på barn. Jeg derimot er lei av å høre om hele saken, fordi jeg føler meg så til de grader ført bak lyset. Han på sin side, skjønner ikke hvorfor jeg føler det som jeg gjør. Han har hele tiden trodd at jeg spøkte med å ikke ville ha barn, og trodd at jeg «kom til å snu». For min del synes jeg det er urettferdig av han å bare forvente det, spesielt når jeg har vært helt klar fra starten av at han ikke må regne med at det skjer. Det toppet seg i sommer da han under en krangel greier å si at han må ha barn og hvis vi skal ha en fremtid sammen så må vi i det minste prøve med tiden. Jeg ba han ta et valg; enten leve med meg og min usikkerhet rundt det å få barn, eller å slå opp. Jeg trodde han hadde tatt det valget, men det viser seg at han bare drar ut tiden. Så jeg er med andre ord lei og sint. Lei fordi han ikke kan ta et valg, sint fordi han bare tenker på seg selv.

I tillegg til dette har vi noen problemer i forholdet:

  • Kommunikasjon. Han sier han skal bli flinkere på dette, men det skjer jo aldri. Han virker jo aldri som om han skjønner at for å få et forhold til å fungere må man ha en dialog, ikke monolog.
  • Tillit. Vi har tillit i form av at jeg vet hvor jeg har han når det kommer til andre (så problemet ligger ikke der), men jeg sliter likevel med tillit til han på grunn av andre ting.
  • Samarbeid. Det nytter omtrent ikke å samarbeide om ting, i hvertfall ikke i lengden.
  • Løse problemer. Hans løsning er å skyve det under teppet, for deretter å gå videre. Problemet er i grunn at enkelte ting trengs å ta tak i, men det skjer jo aldri.
  • Sex. Han er alltid for sliten til å ha sex, har vi sex er det kun for hans del. Jeg trenger litt mer enn det og det kan gå flere måneder mellom hver gang han fokuserer på at jeg også skal ha det bra. Jeg har ingen problemer med å bidra for egen nytelse, men når det skjer hver gang er det ikke spesielt moro...

Så hvorfor er jeg sammen med denne mannen? Fordi han er en veldig god mann når vi har det bra. Dessuten håper jeg jo på at dette skal snu, for vi er en veldig god match på de fleste områder. Dessverre så kommer det med barn i veien. Jeg føler meg lurt over flere år, han ser ikke det problemet. Hans løsning er jo at jeg bare gir etter også blir alt perfekt.

Alt av innspill tas i mot med takk.

Hilsen rådvill TS :(

Anonymous poster hash: d77f8...c1d

Det er tøft å ha barn i bildet. Om du ikke vil ha men får likevel så kan det påvirke ditt liv mye. Viktig at du vil ha så kan du Blu lykkelig oh beste for barnet ditt...

Ikke få for hans skyld...

Anonymous poster hash: 09054...53e

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...