Få barn fordi samboer vil?

[Gjest Jean Valjean]

Man burde aldri få barn bare for å bli gjøre andre.

[AnonymBruker]

Jeg ville ikke ha barn, eksen min (var sammen i 3 år) ville.Han sa at det var viktigere for han å være sammen med meg, enn å få barn. Men jeg følte at det ble helt feil, når han egentlig virkelig ville ha barn. Så etter hvert gjorde jeg det slutt med han. Han kunne blitt bitter om han forble sammen med meg, uten barn. Eller angret, og så ville det blitt slutt mellom oss etter flere år. Nå vil jeg ha barn da.... Var så fast bestemt på at det ikke var noe for meg, inntil for et par år siden. Altså bombesikker! Plutselig snudde det. Nå er det lite jeg vil mer enn å starte familie med han jeg er sammen med nå. Er forresten 29 år. Anonymous poster hash: 5dc80...54b

Må si jeg ville blitt utrolig skuffet over deg hvis du var eksen min. Så såret jeg ville blitt hvis en gjorde det slutt pga ønske om barn, og etterpå fått barn med en annen.

Anonymous poster hash: 0f363...9f2

[AnonymBruker]

Må si jeg ville blitt utrolig skuffet over deg hvis du var eksen min. Så såret jeg ville blitt hvis en gjorde det slutt pga ønske om barn, og etterpå fått barn med en annen.

Anonymous poster hash: 0f363...9f2

Det er nettopp dette som får meg til å tvile også. For jeg vet jo ikke om jeg endrer mening om barn i fremtiden. Problemet mitt er at han har satt et krav om barn, altså at jeg ikke er nok for han. Hadde jeg vært nok, hadde saken stilt seg helt annerledes for min del. Da hadde det vært noe vi hadde kunnet finne ut sammen.

- TS

Anonymous poster hash: d77f8...c1d

[Millimani]

Du ønsker deg ikke barn....du vet ikke om du vil ha barn....du utelukker ikke barn. Så si til ham at du ikke ønsker det nå, men at du ikke utelukker det senere. Så vil han kanskje ti stille en stund, og begynne å mase igjen om ett år eller tre eller fem....

[AnonymBruker]

Du ønsker deg ikke barn....du vet ikke om du vil ha barn....du utelukker ikke barn. Så si til ham at du ikke ønsker det nå, men at du ikke utelukker det senere. Så vil han kanskje ti stille en stund, og begynne å mase igjen om ett år eller tre eller fem....

Når det kommer til barn er jeg veldig ambivalent, fordi jeg ikke vet hva jeg vil. Det er frustrerende! Jeg har alltid tenkt at jeg må ta det valget når jeg er 30, ikke før. Jeg regnet også med å finne en mann som tenkte som meg, at vi tar det som det kommer og at det viktigste var at vi elsket hverandre. Kanskje litt naivt, men jeg fremla det sånn til samboer allerede før vi ble sammen. Dermed trodde jeg at vi var på samme side, fordi vi hadde snakket om det flere ganger. Nå er jeg bare lei av at han skal være så innmari verpesjuk, i tillegg til å gå vekk fra den tankegangen jeg trodde vi delte. Poenget for min del er ikke at det er galt at han vil ha barn, men at han ikke har vært åpen rundt det. Å gå rundt å tro at jeg skal våkne en dag og si høyt "jeg vil ha barn!" er ikke konstruktivt for min del. Hadde jeg visst dette da vi ble sammen, hadde vi ikke blitt sammen. Nettopp fordi jeg vil ha en som tenker som meg når det kommer til barn. Ubetinget kjærlighet kan det vel kalles...

Så ja, jeg har sagt at jeg ikke utelukker det, men sånn som ting er nå er det utelukket at det blir med han.

- TS

Anonymous poster hash: d77f8...c1d

[AnonymBruker]

Si ja.

Anonymous poster hash: feade...d77

[AnonymBruker]

Si ja.

Anonymous poster hash: feade...d77

Hvorfor det?

- TS

Anonymous poster hash: d77f8...c1d

[Gjest]

Jeg tror magefølelsen din sier deg st du ikke må finne på å få barn med denne mannen, for det er så mye i forholdet dere imellom som ikke stemmer.

Jeg tror du ville ha det bedre alene enn i det forholdet du beskriver.

Og jeg tror st når du kanskje en dag møter en mann som er rett for deg, så vil problemstillingen rundt det å få barn se annerledes ut.

Sånn det er nå kan man mistenke at han maser om barn dels for å binde deg til seg sterkere.

[AnonymBruker]

Jeg tror magefølelsen din sier deg st du ikke må finne på å få barn med denne mannen, for det er så mye i forholdet dere imellom som ikke stemmer.

Jeg tror du ville ha det bedre alene enn i det forholdet du beskriver.

Og jeg tror st når du kanskje en dag møter en mann som er rett for deg, så vil problemstillingen rundt det å få barn se annerledes ut.

Sånn det er nå kan man mistenke at han maser om barn dels for å binde deg til seg sterkere.

Du beskriver godt det jeg også mistenker. Likevel så liker jeg å prøve å få ordnet opp i ting, nettopp fordi vi har vært sammen over mange år. Jeg ønsker derfor for egen del å se om vi kan få det til å fungere. For når det først fungerer er det skikkelig bra. Igjen, jeg er klar over at det høres naivt ut.

Det er så mange ting som gjør meg så usikker for hva jeg vil gjøre. Det skaper forvirring, fordi jeg vil så gjerne kunne ha det bra med denne mannen. Jeg vet bare ikke hvordan. Jeg elsker han jo, men jeg elsker ikke de tingene som har ødelagt deler av den tilliten jeg hadde til han. Jeg elsker heller ikke at han er så umoden når det kommer til barn. Det kan aldri bli diskutert uten at det bare roter seg til. Han skjønner for eksempel ikke at det går an å ikke like andres barn, eller at det er noe å være usikker på.

Det hadde hjulpet dersom vi hadde kunnet snakke skikkelig om ting, at han hadde innsett at et forhold faktisk krever en innsats for å vare.

Beklager for mye "rambling", men du fikk meg til å tenke.

- TS

Anonymous poster hash: d77f8...c1d

[spektralkatt]

Du beskriver godt det jeg også mistenker. Likevel så liker jeg å prøve å få ordnet opp i ting, nettopp fordi vi har vært sammen over mange år. Jeg ønsker derfor for egen del å se om vi kan få det til å fungere. For når det først fungerer er det skikkelig bra. Igjen, jeg er klar over at det høres naivt ut.

Det er så mange ting som gjør meg så usikker for hva jeg vil gjøre. Det skaper forvirring, fordi jeg vil så gjerne kunne ha det bra med denne mannen. Jeg vet bare ikke hvordan. Jeg elsker han jo, men jeg elsker ikke de tingene som har ødelagt deler av den tilliten jeg hadde til han. Jeg elsker heller ikke at han er så umoden når det kommer til barn. Det kan aldri bli diskutert uten at det bare roter seg til. Han skjønner for eksempel ikke at det går an å ikke like andres barn, eller at det er noe å være usikker på.

Det hadde hjulpet dersom vi hadde kunnet snakke skikkelig om ting, at han hadde innsett at et forhold faktisk krever en innsats for å vare.

Beklager for mye "rambling", men du fikk meg til å tenke.

- TS

Anonymous poster hash: d77f8...c1d

jeg tror det du forteller på slutten her er veldig viktig.

at "det hadde hjulpet om dere kunne snakke om ting og han innså at et forhold krever innsats for å vare"

om dette er noe som har vært et tema for dere lenge og du har forsøkt å formidle flere ganger, over tid, så er det nok kanskje lite sjanse for at han kommer itl å endre seg på disse områdene.

om du likevel bestemmer deg for å forsøke å få barn med ham, så er det liten sjanse for at disse tingene skal bedre seg, det er nesten mer sansynlig- tror jeg- at de store omveltningene og alt som skjer i tiden med graviditet, fødsel og som nye foreldre, vil skape større problemer, og større avstand mellom dere.

så, jeg vet jo ikke mer en det som står i tråden, men jeg tror ikke at det å gå med på å få barn, nå ting er slik, er noe godt valg.

Endret 27. mars 2015 av spektralkatt

[spektralkatt]

og en annen ting, det du skriver om at han er typen til å feie ting under teppet og kan lett reagere med sinne/aggresjon.

det er desverre slik at en graviditet kan trigge aggresjon hos menn som ikke kan forholde seg til realiteter på en voksen måte,- om det er sånn, som jeg får inntrykk av at din mann er, at han reagerer med fornektelse eller sinne når han møter motstand.

fordi om du blir gravid, så kan han få problemer i forhold til omveltningene det skaper, det er desverre ikke så uvanlig som en skulle trodd, og han kan ikke feie magen din under teppet, han han ikke feie babyen under teppet når den kommer til verden, du vil ta en risiko om du velger å få barn med en mann som har et slikt reaksjonsmønster.

og tro meg, du har ikke lyst til å plutselig være i en situasjon der du er høygravid, eller nybakt mor med en liten baby og med en mann som er som ei tikkende bombe og eksploderer for den minste ting.

om du velger å bli gravid, så vil du samtidig sette deg i en situasjon der du er spesielt sårbar på mange måter, både i forhold til alle de fysiske greiene som skjer, og alt det emosjonelle, og at du plutselig har ansvar for en liten baby som har behov 24 timer i døgnet.

om du føler utrygghet i forhold til mannen din nå, så er det godt mulig dette kommer til å bli forsterket mange ganger i løpet av en slik periode.

Endret 27. mars 2015 av spektralkatt

[AnonymBruker]

Altså, det er jo ikke veldig rart at du ikke er sikker på om du vil ha barn da. Det er naturlig å ville jobbe noen år etter endt utdanning, og det er naturlig å ikke ville ha barn før man faktisk er i et godt forhold. No offence, men den listen deres over problemer er jo ikke akkurat til å juble over.

Jeg tror ikke dette handler om barn - dette handler om at du føler du er sammen med feil fyr.

Anonymous poster hash: fe080...67a

[AnonymBruker]

Først av alt, takk for gode svar.

jeg tror det du forteller på slutten her er veldig viktig.

at "det hadde hjulpet om dere kunne snakke om ting og han innså at et forhold krever innsats for å vare"

om dette er noe som har vært et tema for dere lenge og du har forsøkt å formidle flere ganger, over tid, så er det nok kanskje lite sjanse for at han kommer itl å endre seg på disse områdene.

om du likevel bestemmer deg for å forsøke å få barn med ham, så er det liten sjanse for at disse tingene skal bedre seg, det er nesten mer sansynlig- tror jeg- at de store omveltningene og alt som skjer i tiden med graviditet, fødsel og som nye foreldre, vil skape større problemer, og større avstand mellom dere.

så, jeg vet jo ikke mer en det som står i tråden, men jeg tror ikke at det å gå med på å få barn, nå ting er slik, er noe godt valg.

Per nå, er barn uaktuelt. Ikke bare på grunn av forholdet, men fordi jeg føler meg for ung til å få barn. Jeg har ikke mer enn nettopp avsluttet utdannelsen min, så jeg ser etter en jobb. Dermed er ikke situasjonen optimal uansett. Jeg har forsøkt å formidle dette over tid, men sånn jeg ser det så har jeg ikke så mye å tape egentlig. Det beste hadde vært å kunnet få ting til å være bra, men jeg innser egentlig at det kanskje ikke er mulig.

og en annen ting, det du skriver om at han er typen til å feie ting under teppet og kan lett reagere med sinne/aggresjon.

det er desverre slik at en graviditet kan trigge aggresjon hos menn som ikke kan forholde seg til realiteter på en voksen måte,- om det er sånn, som jeg får inntrykk av at din mann er, at han reagerer med fornektelse eller sinne når han møter motstand.

fordi om du blir gravid, så kan han få problemer i forhold til omveltningene det skaper, det er desverre ikke så uvanlig som en skulle trodd, og han kan ikke feie magen din under teppet, han han ikke feie babyen under teppet når den kommer til verden, du vil ta en risiko om du velger å få barn med en mann som har et slikt reaksjonsmønster.

og tro meg, du har ikke lyst til å plutselig være i en situasjon der du er høygravid, eller nybakt mor med en liten baby og med en mann som er som ei tikkende bombe og eksploderer for den minste ting.

om du velger å bli gravid, så vil du samtidig sette deg i en situasjon der du er spesielt sårbar på mange måter, både i forhold til alle de fysiske greiene som skjer, og alt det emosjonelle, og at du plutselig har ansvar for en liten baby som har behov 24 timer i døgnet.

om du føler utrygghet i forhold til mannen din nå, så er det godt mulig dette kommer til å bli forsterket mange ganger i løpet av en slik periode.

Sånn som han er nå, ville jeg ikke vurdert engang å få barn med han. Han er ikke moden nok, uavhengig om at tror det eller ikke. Dessuten krever jo det å få barn at man har et så sterkt forhold som mulig. Det har vi ikke per nå.

Han tror han er så flink til å forbedre seg, når han egentlig ikke er det. Jeg er ikke perfekt jeg altså, jeg har mitt å jobbe med, men jeg innser det i hvertfall og er villig til å jobbe med det. Det er det jeg savner hos han, at han er villig til å virkelig legge inn en innsats. Uten en innsats funker ikke dette, men det virker som om han har innsett det i det minste.

Altså, det er jo ikke veldig rart at du ikke er sikker på om du vil ha barn da. Det er naturlig å ville jobbe noen år etter endt utdanning, og det er naturlig å ikke ville ha barn før man faktisk er i et godt forhold. No offence, men den listen deres over problemer er jo ikke akkurat til å juble over.

Jeg tror ikke dette handler om barn - dette handler om at du føler du er sammen med feil fyr.

Anonymous poster hash: fe080...67a

Takk for det du skriver angående utdannelse og jobb, det er jeg helt enig med deg i.

Dette handler om barn for min del. Det er kjernen til problemene vi har, i hvertfall mye av dem. Fordi vi ikke per nå blir enige. Dessuten føler jeg ikke at han er glad i meg for meg, altså at han er glad i meg fordi jeg kan føde barn. Han er ikke glad i meg for kun meg, at jeg er nok. Jeg føler meg egentlig mindreverdig for han, fordi den jeg er i dag ikke er nok for han. Saken hadde vært helt annerledes dersom han ikke hadde satt et krav om barn, eller at vi i det minste forsøker i framtiden.

- TS

Anonymous poster hash: d77f8...c1d

[spektralkatt]

Først av alt, takk for gode svar.

Per nå, er barn uaktuelt. Ikke bare på grunn av forholdet, men fordi jeg føler meg for ung til å få barn. Jeg har ikke mer enn nettopp avsluttet utdannelsen min, så jeg ser etter en jobb. Dermed er ikke situasjonen optimal uansett. Jeg har forsøkt å formidle dette over tid, men sånn jeg ser det så har jeg ikke så mye å tape egentlig. Det beste hadde vært å kunnet få ting til å være bra, men jeg innser egentlig at det kanskje ikke er mulig.

Sånn som han er nå, ville jeg ikke vurdert engang å få barn med han. Han er ikke moden nok, uavhengig om at tror det eller ikke. Dessuten krever jo det å få barn at man har et så sterkt forhold som mulig. Det har vi ikke per nå.

Han tror han er så flink til å forbedre seg, når han egentlig ikke er det. Jeg er ikke perfekt jeg altså, jeg har mitt å jobbe med, men jeg innser det i hvertfall og er villig til å jobbe med det. Det er det jeg savner hos han, at han er villig til å virkelig legge inn en innsats. Uten en innsats funker ikke dette, men det virker som om han har innsett det i det minste.

Takk for det du skriver angående utdannelse og jobb, det er jeg helt enig med deg i.

Dette handler om barn for min del. Det er kjernen til problemene vi har, i hvertfall mye av dem. Fordi vi ikke per nå blir enige. Dessuten føler jeg ikke at han er glad i meg for meg, altså at han er glad i meg fordi jeg kan føde barn. Han er ikke glad i meg for kun meg, at jeg er nok. Jeg føler meg egentlig mindreverdig for han, fordi den jeg er i dag ikke er nok for han. Saken hadde vært helt annerledes dersom han ikke hadde satt et krav om barn, eller at vi i det minste forsøker i framtiden.

- TS

Anonymous poster hash: d77f8...c1d

fint.

du virker som et reflektert menneske, du vil nok finne den løsningen som fungerer best for deg.

[AnonymBruker]

Det er nettopp dette som får meg til å tvile også. For jeg vet jo ikke om jeg endrer mening om barn i fremtiden. Problemet mitt er at han har satt et krav om barn, altså at jeg ikke er nok for han. Hadde jeg vært nok, hadde saken stilt seg helt annerledes for min del. Da hadde det vært noe vi hadde kunnet finne ut sammen.

- TS

Anonymous poster hash: d77f8...c1d

Nei, det handler ikke om at du ikke er NOK for ham, det handler om at han ønsker segbarn og det det mmedfører av familieliv. Det er et ønske som er ganske instinktivt hos mange, og det er ikke fordi han ikke elsker deg nok eller tror at du er alt han trenger resten av livet.

Hvis du først skal tolke noe inn i hans barneønske, burde du heller tenke at han elsker deg så mye at det er nettopp deg han håper vil endre mening slik at nettopp du blir mor til barns hans. Det er faktisk en gigantisk tillitserklæring! I hvert fall burde det være det, for barn binder dere sammen for resten av livet.

Når det er sagt, syns jeg det rederlige av deg ville vært å gå fra ham hvis du ikke ønsker barn. Han har like lite rett til å tvinge deg til å få barn som du har rett til å frata ham muligheten til å få barn.

Anonymous poster hash: 21d34...862

[Sweet77]

Nei, det handler ikke om at du ikke er NOK for ham, det handler om at han ønsker segbarn og det det mmedfører av familieliv. Det er et ønske som er ganske instinktivt hos mange, og det er ikke fordi han ikke elsker deg nok eller tror at du er alt han trenger resten av livet.

Hvis du først skal tolke noe inn i hans barneønske, burde du heller tenke at han elsker deg så mye at det er nettopp deg han håper vil endre mening slik at nettopp du blir mor til barns hans. Det er faktisk en gigantisk tillitserklæring! I hvert fall burde det være det, for barn binder dere sammen for resten av livet.

Når det er sagt, syns jeg det rederlige av deg ville vært å gå fra ham hvis du ikke ønsker barn. Han har like lite rett til å tvinge deg til å få barn som du har rett til å frata ham muligheten til å få barn.

Anonymous poster hash: 21d34...862

Jeg skjønner at innlegget ditt er positivt ment, men hvis han elsket henne så mye ville han ikke lagt press på henne for å få henne til å endre mening.

TS:

Han har nok heller ikke lyst til å gå fra noe som er kjært og kjent for ham, men det ser ut til at han gjør den kardinalfeilen som får nettopp mange forhold til å ryke: Hans eget ønske er viktigere for ham enn ditt. Han oppfører seg også ganske barnslig når han f.eks lar andre ting forfalle fordi dette ønsket overskygger alt annet. Ikke noe godt utgangspunkt for å sette en ny en til verden.

Du har ikke sagt Nei - du har vært klar på at du ikke vet enda og foreløpig har et ikke-ønske. Og han vil presse deg over på det. Jeg ser jo helt klart at utsikten til å aldri få barn hvis man ønsker seg det kan gjøre en litt desperat, men det er jo ikke tilfellet her - det er mer snakk om å være tålmodig. Men han skal presse det ut av deg nå, selv om du ikke er klar. Veldig dumt. Enhver person med litt modenhet under huden ville se at det er ganske ødeleggende å få en person til å sette til verden et barn man ikke vil ha. Og du kan jo se for deg hvordan det blir uten evne til å være tålmodig når alt han foretar seg må legges opp etter en liten en som absolutt ikke etterkommer deres behov. Barn er et en-veis giverprosjekt som kan gi utrolig mye glede - dersom man har viljen og tålmodigheten som trengs for å sette sine egne behov til side og være den giveren.

Jeg liker ikke hersketeknikkene hans heller. Han sier blant annet at han har trodd du spøkte da du var åpen om at du ikke ville ha barn. Det tror jeg ikke noe på. Det høres heller ut som en forklaring som skal sette deg i samvittighetsklemma - "stakkars han hadde jo misforstått i alle disse årene og kan jo ikke klandres for det, så nå må du vise litt forståelse tilbake slik at han slipper å gå deprimert resten av livet for noe han ikke kunne noe for".

Det er han som blir far og rollemodell for den lille dersom du får barn med ham. I tillegg til at du vil måtte leve med å ha gått på kompromiss med deg selv. Altså du kommer garantert til å elske den lille, men du vil samtidig oppleve å måtte legge om livet til noe du ikke har valgt fra ditt indre, hvilket kan være ganske frustrerende. Og noe inne i deg vil kanskje aldri slutte å klandre ham for det valget han presset deg til.

Han er tydeligvis ikke i stand til å ta valget om å gå eller la det ligge. Og fremstår med det som et stort barn selv. Mens han skal være far og rollemodell - til et barn som tar etter ham. Tenk over det.

Det ser ut som det er du, ikke ham, som må ta det valget. Hardt selvfølgelig etter så mange år, men det det blir ikke mindre hardt etter noen år til. Det er ditt liv, og du får ikke dreid det dit du vil hvis du ikke tar ansvar for å gjøre det selv.

Ja det kan hende du endrer mening med en annen mann. Men da er det sannsynligvis derfor, som flere har påpekt: Fordi du treffer en mann som får de strengene til å bevege seg i deg. Det kan verken han eller noen andre klandre deg for, det er noe han bør ta på sin egen kappe. Og som du bør legge på hans, ikke din, kappe i alle fall i ditt eget hode. Han var ikke den mannen som fikk det ønsket til å komme i deg, og ferdig med det. Kanskje var han til og med det motsatte.

Lykke til med det hele

Endret 27. mars 2015 av Flair

[Gorgonzola]

Skal man ha barn, så skal begge ønske det. Ikke bare den ene eller den andre parten i forholdet. Å få barn fordi den ene vil, mens den andre egentlig ikke vil, er sjelden et godt grunnlag for et varig forhold. Man kan føle at man har "ofret seg" for den andre, og at den andre "skylder en noe" på grunn av dette.

Godt forsøk selvsagt men det blir ikke mer riktig av den grunn.

Det finnes mange menn, og noen kvinner, som "blir med på leken" og dermed sørger for barn.

Det eksisterer dog en betydelig forskjell her, for kvinner er det å få barn såpass fundamentalt at det er sjelden noe man gjør for å "please" mannen. Fordi det handler om resten av livet. Litt enklere for menn, da kvinner er premissleverandørene uansett om om det ender slik eller sånn, med forholdet.

Man trenger ikke studere fenomenet mer nøye enn enten å lese tråder på KG, for eksempel denne, eller snakke med venner og bekjente. "Skal jeg fortelle BF at jeg er gravid og vurderer å beholde barnet eller skal jeg ikke si noe?"

Endret 27. mars 2015 av Gorgonzola

[AnonymBruker]

Hmm, når jeg leser innlegget ditt og de utfyllende kommentarene tenker jeg et ord; enveiskjøring. Han lytter ikke til deg, han vil bare ha sex på sine premisser, kommunikasjonen er en monolog. I tillegg blir han sint.

Du har vært ærlig fra starten, men dette betyr ikke noe for ham.

Jeg lurer veldig på hva som ligger bak hans ønske om barn. Jeg er enig med de som sier at det kanskje handler om å binde deg til ham.

Sorry, men her blinket det rødt!

Anonymous poster hash: f6a6f...f7d

[Frk.K]

Tråden er ryddet for reklame.

Frk.K, mod.

[AnonymBruker]

TS her.

Nei, det handler ikke om at du ikke er NOK for ham, det handler om at han ønsker segbarn og det det mmedfører av familieliv. Det er et ønske som er ganske instinktivt hos mange, og det er ikke fordi han ikke elsker deg nok eller tror at du er alt han trenger resten av livet.

Hvis du først skal tolke noe inn i hans barneønske, burde du heller tenke at han elsker deg så mye at det er nettopp deg han håper vil endre mening slik at nettopp du blir mor til barns hans. Det er faktisk en gigantisk tillitserklæring! I hvert fall burde det være det, for barn binder dere sammen for resten av livet.

Når det er sagt, syns jeg det rederlige av deg ville vært å gå fra ham hvis du ikke ønsker barn. Han har like lite rett til å tvinge deg til å få barn som du har rett til å frata ham muligheten til å få barn.

Anonymous poster hash: 21d34...862

Han har sagt det der i ettertid, men jeg vet også hvordan han så for seg å få barn: ved å knulle på seg en unge. Altså at det ikke handler om hvem man får barn med, så lenge det blir et barn, et avkom.

Det siste du skriver er jeg helt enig med deg i.

Klippet innlegget ditt litt kortere, håper det går greit (takk for mange nye tanker!)

Ja, jeg føler det er et press. Et press om å ta et valg jeg overhodet ikke er klar for å ta. Det hele føles urettferdig når jeg har vært ærlig helt fra vi ble sammen. Det med samvittighet, det har jeg faktisk ikke tenkt på! Et utrolig godt poeng, takk for at du skrev det. For du har helt rett i det du skriver, jeg får nesten dårlig samvittighet av å skulle si nei. Derimot så sier jeg ikke nei heller, men jeg orker ikke å føle meg presset til å ta et valg jeg ikke er klar til å ta. Angående det med modenhet; der er jeg helt enig. Sånn som ting er nå, er han den av oss som er minst klar for å få barn. Jeg har lest meg opp på kryss og tvers om barn/ikke barn, han regner med at det kommer til å bli så fint og ordne seg av seg selv. Det blir for meg en for umoden tanke. Det må da kunne gå an at han faktisk kan lytte til meg og mine bekymringer, uten å skulle lage en diskusjon ut av det tenker jeg. Hadde han lyttet til meg og prøvd å svare på mine bekymringer hadde også saken stilt seg heeelt annerledes for meg. Med andre ord er ikke han, per nå, en jeg ville vurdert som far til min(e) unge®.

Godt forsøk selvsagt men det blir ikke mer riktig av den grunn.

Det finnes mange menn, og noen kvinner, som "blir med på leken" og dermed sørger for barn.

Det eksisterer dog en betydelig forskjell her, for kvinner er det å få barn såpass fundamentalt at det er sjelden noe man gjør for å "please" mannen. Fordi det handler om resten av livet. Litt enklere for menn, da kvinner er premissleverandørene uansett om om det ender slik eller sånn, med forholdet.

Man trenger ikke studere fenomenet mer nøye enn enten å lese tråder på KG, for eksempel denne, eller snakke med venner og bekjente. "Skal jeg fortelle BF at jeg er gravid og vurderer å beholde barnet eller skal jeg ikke si noe?"

Det er ikke alle kvinner som kjenner eggstokkene rasle, dermed blir det urettferdig mot de av oss som ikke kjenner de rasle å tro at vi kommer til å snu.

Hmm, når jeg leser innlegget ditt og de utfyllende kommentarene tenker jeg et ord; enveiskjøring. Han lytter ikke til deg, han vil bare ha sex på sine premisser, kommunikasjonen er en monolog. I tillegg blir han sint.

Du har vært ærlig fra starten, men dette betyr ikke noe for ham.

Jeg lurer veldig på hva som ligger bak hans ønske om barn. Jeg er enig med de som sier at det kanskje handler om å binde deg til ham.

Sorry, men her blinket det rødt!

Anonymous poster hash: f6a6f...f7d

Ja, sånn som det er nå er det enveiskjøring og jeg er enig i det du skriver om at det lyser rødt lang vei. Hadde dette skjedd for noen år siden hadde jeg gått på dagen. Problemet blir at vi har vært sammen i mange år, år som jeg føler jeg skylder å prøve å fikse opp i. Jeg er drittlei av å føle meg avfeid, at mine bekymringer og tanker ikke blir møtt med forståelse, at jeg bare blir sett rart på fordi jeg ikke bryr meg om andres barn. Helt enig! Jeg hadde rådet min venninne om å gå hadde det ikke vært for at det ikke er min venninnes situasjon, men min egen...

Anonymous poster hash: d77f8...c1d