Gå til innhold

Få barn fordi samboer vil?


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Jeg er så rådvill om dagen, fordi min samboer ønsker seg barn. Jeg derimot aner ikke hva jeg vil...

[Advarsel: dette blir langt!] Jeg plasserte denne på samliv og relasjoner fordi den passet best inn her.

Bakgrunn: Vi er i midten/slutten av 20-årene og har vært sammen i flere år. Samboere i rundt 3 år. Han er noen år eldre enn meg. Vi bor i hus, jeg er nettopp ferdigutdannet og leter etter jobb. Min samboer er i full jobb, men trenger å ta opp noen fag for å bli ferdig med sin utdannelse.

Tilbake til saken. Fra vi ble sammen har jeg alltid sagt at jeg ikke ønsker meg barn. Der har jeg vært helt klar, for ville ikke føre han bak lyset. Etterhvert som årene har gått, har han fått skikkelig lyst på barn. Jeg derimot er lei av å høre om hele saken, fordi jeg føler meg så til de grader ført bak lyset. Han på sin side, skjønner ikke hvorfor jeg føler det som jeg gjør. Han har hele tiden trodd at jeg spøkte med å ikke ville ha barn, og trodd at jeg «kom til å snu». For min del synes jeg det er urettferdig av han å bare forvente det, spesielt når jeg har vært helt klar fra starten av at han ikke må regne med at det skjer. Det toppet seg i sommer da han under en krangel greier å si at han må ha barn og hvis vi skal ha en fremtid sammen så må vi i det minste prøve med tiden. Jeg ba han ta et valg; enten leve med meg og min usikkerhet rundt det å få barn, eller å slå opp. Jeg trodde han hadde tatt det valget, men det viser seg at han bare drar ut tiden. Så jeg er med andre ord lei og sint. Lei fordi han ikke kan ta et valg, sint fordi han bare tenker på seg selv.

I tillegg til dette har vi noen problemer i forholdet:

  • Kommunikasjon. Han sier han skal bli flinkere på dette, men det skjer jo aldri. Han virker jo aldri som om han skjønner at for å få et forhold til å fungere må man ha en dialog, ikke monolog.
  • Tillit. Vi har tillit i form av at jeg vet hvor jeg har han når det kommer til andre (så problemet ligger ikke der), men jeg sliter likevel med tillit til han på grunn av andre ting.
  • Samarbeid. Det nytter omtrent ikke å samarbeide om ting, i hvertfall ikke i lengden.
  • Løse problemer. Hans løsning er å skyve det under teppet, for deretter å gå videre. Problemet er i grunn at enkelte ting trengs å ta tak i, men det skjer jo aldri.
  • Sex. Han er alltid for sliten til å ha sex, har vi sex er det kun for hans del. Jeg trenger litt mer enn det og det kan gå flere måneder mellom hver gang han fokuserer på at jeg også skal ha det bra. Jeg har ingen problemer med å bidra for egen nytelse, men når det skjer hver gang er det ikke spesielt moro...

Så hvorfor er jeg sammen med denne mannen? Fordi han er en veldig god mann når vi har det bra. Dessuten håper jeg jo på at dette skal snu, for vi er en veldig god match på de fleste områder. Dessverre så kommer det med barn i veien. Jeg føler meg lurt over flere år, han ser ikke det problemet. Hans løsning er jo at jeg bare gir etter også blir alt perfekt.

Alt av innspill tas i mot med takk.

Hilsen rådvill TS :(



Anonymous poster hash: d77f8...c1d
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Jeg ville ikke ha barn, eksen min (var sammen i 3 år) ville.

Han sa at det var viktigere for han å være sammen med meg, enn å få barn. Men jeg følte at det ble helt feil, når han egentlig virkelig ville ha barn. Så etter hvert gjorde jeg det slutt med han. Han kunne blitt bitter om han forble sammen med meg, uten barn. Eller angret, og så ville det blitt slutt mellom oss etter flere år.

Nå vil jeg ha barn da.... Var så fast bestemt på at det ikke var noe for meg, inntil for et par år siden. Altså bombesikker! Plutselig snudde det. Nå er det lite jeg vil mer enn å starte familie med han jeg er sammen med nå. Er forresten 29 år.



Anonymous poster hash: 5dc80...54b
  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå leste jeg litt om de andre problemene deres også. Bet meg merke i ordet "Tillit". Uten det, er det ikke vits i å spekulere i det andre som ikke stemmer helt. Uten tillit er løpet kjørt.

Og så til spørsmålet i tittelen din. Få barn fordi samboer vil? Nei. Det må du ikke finne på å gjøre. Det ender nok ikke bra!



Anonymous poster hash: 5dc80...54b
  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

TS her.

Jeg har tillit til han, på en måte. Han har aldri slått meg (bare for å understreke det), men han har en oppførsel som skremmer meg når han blir sint. Han skjønner ikke at det skremmer meg og at det er et problem.

Jeg utelukker ikke barn, men jeg føler meg mer som en fremtidig rugemaskin enn en kjæreste. Så jeg klarer ikke å slappe av under sex, fordi jeg lurer konstant på om han egentlig har sex med meg med et håp om at jeg skal bli gravid. Per nå er det ikke en mulighet på grunn av prevensjon + at jeg sjekker meg for graviditet i blant. Å bli gravid nå hadde endt i abort for å si det sånn.

Det jeg vil, er å ha en mann som elsker meg uavhengig av barn. At det viktigste hadde vært oss som par, altså gjensidig kjærlighet uten premisser slik det er nå...



Anonymous poster hash: d77f8...c1d
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvorfor vil du ikke ha barn? Hvorfor er du da sammen med denne mannen? Er ønsket om å få barn større enn kjærligheten med deg, så bryter han vel ut av forholdet....eller så er det du som gjør det slutt. Hvis det er et så stort problem med barn eller ikke barn, og en haug med andre ting, - hva er da det forholdet å satse på?

Jo... Dere kommer gjennom det på et vis. Enten ved at en av dere gir dere, eller at dere gjør det slutt. Min bestevenninne fikk ett barn med sin "nye" mann. De hadde da vært sammen i mange år, hun ønska seg barn og han gjorde ikke det. Dette var helt klart fra begges sider hele tiden. Begge har barn fra tidligere forhold. Hun ble uplanlagt gravid, de fikk et (u)ønsket barn, og forholdet henger i en tynn tråd.

En av dere må akseptere den andres valg, klarer dere ikke bli enige så er det vel ikke noe å satse på lenger

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvorfor vil du ikke ha barn? Hvorfor er du da sammen med denne mannen? Er ønsket om å få barn større enn kjærligheten med deg, så bryter han vel ut av forholdet....eller så er det du som gjør det slutt. Hvis det er et så stort problem med barn eller ikke barn, og en haug med andre ting, - hva er da det forholdet å satse på?

Jo... Dere kommer gjennom det på et vis. Enten ved at en av dere gir dere, eller at dere gjør det slutt. Min bestevenninne fikk ett barn med sin "nye" mann. De hadde da vært sammen i mange år, hun ønska seg barn og han gjorde ikke det. Dette var helt klart fra begges sider hele tiden. Begge har barn fra tidligere forhold. Hun ble uplanlagt gravid, de fikk et (u)ønsket barn, og forholdet henger i en tynn tråd.

En av dere må akseptere den andres valg, klarer dere ikke bli enige så er det vel ikke noe å satse på lenger

Jeg vet ikke om jeg vil ha barn... Jeg er sammen med denne mannen fordi jeg trodde vi var enige, inntil i fjor sommer. Derfor har det siste halvåret vært utrolig slitsomt, fordi han slapp den bomben. Jeg vil jo få forholdet til å fungere, men da hjelper det ikke at han ikke kan ta et valg. Han vil være sammen med meg sier han, og regner med at jeg skal skifte mening. For min del spiller det ingen rolle egentlig, jeg vil at han skal ta et valg. Det er tross alt ikke jeg som kaster bort min tid sånn med tanke på barn. For min del kan jeg fint forbli barnløs uten at det hadde gjort meg noe. Jeg er bare lei av at dette skal overskygge alt annet, at han ikke gidder å fikse ting i forholdet og at han ikke kan ta et valg. Enten å leve med meg og min usikkerhet, eller at vi kan droppe forholdet. For sånn som det er nå, så føler jeg meg lurt over flere år, fordi jeg trodde vi var enige og han ikke har sagt noe før.

- TS

Anonymous poster hash: d77f8...c1d

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg har aldri hatt lyst på barn. Jeg gikk derimot med på det for å beholde eksen. Jeg ble gravid, og fikk panikk. Jeg tok abort, og har aldri angra på det. Vil du ikke ha barn, må du ikke finne på å få det fordi andre vil!

Hvis jeg var deg, ville jeg revurdert hele forholdet. Det finnes faktisk menn der ute som heller ikke vil ha barn!



Anonymous poster hash: 35045...a5b
  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Margit Spat

Skal man ha barn, så skal begge ønske det. Ikke bare den ene eller den andre parten i forholdet. Å få barn fordi den ene vil, mens den andre egentlig ikke vil, er sjelden et godt grunnlag for et varig forhold. Man kan føle at man har "ofret seg" for den andre, og at den andre "skylder en noe" på grunn av dette.

Når du forteller om problemene dere allerede har i forholdet deres, så tenker jeg at det er en enda større grunn til ikke å få barn. Et barn vil på ingen måte kunne reparere ting som er vanskelig. Den ekstra belastningen et barn utgjør vil heller bidra til at problemene blir enda tydeligere, og kanskje enda flere.

Altså, ingen forhold er perfekte til enhver tid, og ingen partner er 100% lik en selv på alle områder, men det er ikke alle situasjoner som er like greie å leve med over tid.

Det første jeg ville gjort i deres situasjon er å starte i en eller annen form for parterapi. Dette for å forsøke å lære å håndtere de konfliktene du nevner i punktlisten din i det første innlegget. Kanskje kan dere også lære å kommunisere bedre om problemstillingen rundt barn/ikke barn også, slik at dere får tatt en beslutning.

Ønsker deg all mulig lykke til!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Skal man ha barn, så skal begge ønske det. Ikke bare den ene eller den andre parten i forholdet. Å få barn fordi den ene vil, mens den andre egentlig ikke vil, er sjelden et godt grunnlag for et varig forhold. Man kan føle at man har "ofret seg" for den andre, og at den andre "skylder en noe" på grunn av dette.

Når du forteller om problemene dere allerede har i forholdet deres, så tenker jeg at det er en enda større grunn til ikke å få barn. Et barn vil på ingen måte kunne reparere ting som er vanskelig. Den ekstra belastningen et barn utgjør vil heller bidra til at problemene blir enda tydeligere, og kanskje enda flere.

Altså, ingen forhold er perfekte til enhver tid, og ingen partner er 100% lik en selv på alle områder, men det er ikke alle situasjoner som er like greie å leve med over tid.

Det første jeg ville gjort i deres situasjon er å starte i en eller annen form for parterapi. Dette for å forsøke å lære å håndtere de konfliktene du nevner i punktlisten din i det første innlegget. Kanskje kan dere også lære å kommunisere bedre om problemstillingen rundt barn/ikke barn også, slik at dere får tatt en beslutning.

Ønsker deg all mulig lykke til!

Tusen takk for et godt svar! Du setter ord på en del ting jeg også tenker. Jeg hadde følt jeg hadde ofret meg for han og at han hadde skyldt meg noe. Samtidig så er jeg ikke sikker på om jeg vet hva jeg vil, men jeg vet i hvertfall at jeg ikke ønsker å føle meg presset slik som nå. Jeg vil ha en partner som elsker meg uten å sette premisser for meg. Nå er jo premisset om barn der, jeg kan ikke si at det føles godt.

Barn hadde uansett vært utelukket slik som ting er nå. Jeg ser etter jobb, vi bor ikke i en egnet bolig for barn, det er for mye ting som trengs å tas tak i , i tillegg til økonomi.

Parterapi hadde vært fint, dersom han hadde gått med på det. Noe han ikke gjør....

- TS

Anonymous poster hash: d77f8...c1d

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har aldri hatt lyst på barn. Jeg gikk derimot med på det for å beholde eksen. Jeg ble gravid, og fikk panikk. Jeg tok abort, og har aldri angra på det. Vil du ikke ha barn, må du ikke finne på å få det fordi andre vil!

Hvis jeg var deg, ville jeg revurdert hele forholdet. Det finnes faktisk menn der ute som heller ikke vil ha barn!

Anonymous poster hash: 35045...a5b

Føler meg deg. Jeg aner jo ikke om jeg vil ha barn engang, føler meg overhodet ikke klar for å ta stilling til det heller.

Jeg revurderer forholdet hver eneste dag, men samtidig så er jeg så sint fordi han ikke kan ta et valg. Han har satt sine krav, dermed burde han også være mann nok til å ta et valg.

- TS

Anonymous poster hash: d77f8...c1d

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Faerunpedia

Du må ihvertfall ikke la deg presse til å få barn.. Jeg er i samme situasjon som deg, med en mann som også ønsker barn. Men han vet at jeg ikke endrer mening. Jeg gjorde det slutt med ham en gang for å tvinge ham til å tenke gjennom saken og ta et valg. Og da valgte han meg.

Men situasjonen blir jo veldig vanskelig når han er så dårlig til å kommunisere.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Solstråla88

Jeg er så rådvill om dagen, fordi min samboer ønsker seg barn. Jeg derimot aner ikke hva jeg vil...

[Advarsel: dette blir langt!] Jeg plasserte denne på samliv og relasjoner fordi den passet best inn her.

Bakgrunn: Vi er i midten/slutten av 20-årene og har vært sammen i flere år. Samboere i rundt 3 år. Han er noen år eldre enn meg. Vi bor i hus, jeg er nettopp ferdigutdannet og leter etter jobb. Min samboer er i full jobb, men trenger å ta opp noen fag for å bli ferdig med sin utdannelse.

Tilbake til saken. Fra vi ble sammen har jeg alltid sagt at jeg ikke ønsker meg barn. Der har jeg vært helt klar, for ville ikke føre han bak lyset. Etterhvert som årene har gått, har han fått skikkelig lyst på barn. Jeg derimot er lei av å høre om hele saken, fordi jeg føler meg så til de grader ført bak lyset. Han på sin side, skjønner ikke hvorfor jeg føler det som jeg gjør. Han har hele tiden trodd at jeg spøkte med å ikke ville ha barn, og trodd at jeg «kom til å snu». For min del synes jeg det er urettferdig av han å bare forvente det, spesielt når jeg har vært helt klar fra starten av at han ikke må regne med at det skjer. Det toppet seg i sommer da han under en krangel greier å si at han må ha barn og hvis vi skal ha en fremtid sammen så må vi i det minste prøve med tiden. Jeg ba han ta et valg; enten leve med meg og min usikkerhet rundt det å få barn, eller å slå opp. Jeg trodde han hadde tatt det valget, men det viser seg at han bare drar ut tiden. Så jeg er med andre ord lei og sint. Lei fordi han ikke kan ta et valg, sint fordi han bare tenker på seg selv.

I tillegg til dette har vi noen problemer i forholdet:

  • Kommunikasjon. Han sier han skal bli flinkere på dette, men det skjer jo aldri. Han virker jo aldri som om han skjønner at for å få et forhold til å fungere må man ha en dialog, ikke monolog.
  • Tillit. Vi har tillit i form av at jeg vet hvor jeg har han når det kommer til andre (så problemet ligger ikke der), men jeg sliter likevel med tillit til han på grunn av andre ting.
  • Samarbeid. Det nytter omtrent ikke å samarbeide om ting, i hvertfall ikke i lengden.
  • Løse problemer. Hans løsning er å skyve det under teppet, for deretter å gå videre. Problemet er i grunn at enkelte ting trengs å ta tak i, men det skjer jo aldri.
  • Sex. Han er alltid for sliten til å ha sex, har vi sex er det kun for hans del. Jeg trenger litt mer enn det og det kan gå flere måneder mellom hver gang han fokuserer på at jeg også skal ha det bra. Jeg har ingen problemer med å bidra for egen nytelse, men når det skjer hver gang er det ikke spesielt moro...

Så hvorfor er jeg sammen med denne mannen? Fordi han er en veldig god mann når vi har det bra. Dessuten håper jeg jo på at dette skal snu, for vi er en veldig god match på de fleste områder. Dessverre så kommer det med barn i veien. Jeg føler meg lurt over flere år, han ser ikke det problemet. Hans løsning er jo at jeg bare gir etter også blir alt perfekt.

Alt av innspill tas i mot med takk.

Hilsen rådvill TS :(

Anonymous poster hash: d77f8...c1d

Synes ikke du skal få barn for hans skyld. Det er tungt og slitsomt å være gravid og føde, etterpå har du ansvaret for et lite barn. Vi ønsket dette barnet vi har fått og koser oss, men det er veldig slitsomt

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå har jeg lest alt. Og jeg har et spørsmål til deg. Vil du ha barn med en mann, du er redd når han er sint?



Anonymous poster hash: 9f87e...f51
  • Liker 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Nå har jeg lest alt. Og jeg har et spørsmål til deg. Vil du ha barn med en mann, du er redd når han er sint?

Anonymous poster hash: 9f87e...f51

Hun skriver jo at hun ikke vil ha barn...

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

TS her

Du må ihvertfall ikke la deg presse til å få barn.. Jeg er i samme situasjon som deg, med en mann som også ønsker barn. Men han vet at jeg ikke endrer mening. Jeg gjorde det slutt med ham en gang for å tvinge ham til å tenke gjennom saken og ta et valg. Og da valgte han meg.
Men situasjonen blir jo veldig vanskelig når han er så dårlig til å kommunisere.

Jeg vurderer å gjøre det slutt ja, fordi han ikke kan ta et valg...

Nå har jeg lest alt. Og jeg har et spørsmål til deg. Vil du ha barn med en mann, du er redd når han er sint?



Anonymous poster hash: 9f87e...f51

Nei, det vil jeg ikke. Hadde heller ikke villet få barn med en jeg blir redd, fordi det unner jeg ikke barn.

Hun skriver jo at hun ikke vil ha barn...

Jeg skriver at jeg ikke vet om jeg vil ha barn eller ikke.



Anonymous poster hash: d77f8...c1d
  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skriver at jeg ikke vet om jeg vil ha barn eller ikke.

Anonymous poster hash: d77f8...c1d

Men etter å ha vært sammen med typen i flere år er det vel på tide å kunne ta den avgjørelsen??

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Men etter å ha vært sammen med typen i flere år er det vel på tide å kunne ta den avgjørelsen??

Det hadde vært lettere å kunne ta den avgjørelsen sammen, ikke være konstant usikker på alt fordi han setter krav. Jeg søkte etter en partner, en som var glad i meg for MEG. Ikke for å føde hans barn. Dessuten hadde jeg ikke sett for meg å måtte haste med å ta den avgjørelsen nå, føler meg ALT for ung til det. Jeg kunne skjønt hastverket med å ta en avgjørelse hadde jeg vært over 30 år, men det er jeg altså ikke.

- TS

Anonymous poster hash: d77f8...c1d

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For all del IKKE få barn bare fordi han vil!!

Anonymous poster hash: 6f2ec...db2

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

For all del IKKE få barn bare fordi han vil!!

Anonymous poster hash: 6f2ec...db2

Det er jeg enig i at blir feil. Det er ikke uten grunn at jeg revurderer hele forholdet egentlig...

- TS

Anonymous poster hash: d77f8...c1d

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Pappa har fortalt meg at han gikk med på det mest for å blidgjøre mamma, men i ettertid var det da "helt ålreit" som han sier :P

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...