Avslappet forhold til døden?

[belle_]

I disse nattetimer sitter jeg å filosoferer, om døden og livet generelt.

Jeg har alltid hatt angst for døden, for min egen død og for de som står meg nær.

En redsel, for hva som skjer, tomheten man føler, det å bli borte.

Jeg har de seneste årene fått et noe mer avslappet syn på døden, jeg har hatt døden på nært hold, hele tre ganger, jeg har vært i samme rom som et dødt menneske, jeg har tatt på et dødt menneske. Den fredfulle stemningen som var i rommet gjorde at jeg fikk en indre ro der og da, som satt igjen lenge etter. Jeg vet det høres sykt ut, men det var så spesielt.

Likevel har jeg ikke funnet meg helt i døden, noe jeg ønsker å gjøre, selv om døden kan være urettferdig.

Jeg ønsker å få et totalt avslappet forhold til døden og finne en slags aksept for at livet skal ende. Jeg lurer egentlig på om noen her inne har et helt akseptert forhold til døden? Noen som vil fortelle litt om det, hvilket tankesett du har på verden, livet og døden generelt? Jeg er oppriktig interessert i dette, men klarer ikke overbevise mine egne tanker om at døden er ufarlig.

[Millimani]

Døden er ufarlig. Hvis du har hatt nær døden-opplevelser har det sikkert vært en "god" følelse. Ei jeg vet hvem er kunne se sin døde pappa to ganger i den forbindelse...først idet ulykka inntraff, og så på sykehuset. Hun kunne ikke snakke med ham, men han snakka med henne, og fortalte henne at hun ville overleve. Døden er ikke noe å engste seg for. Har du hatt nær døden-opplevelser så har du gjerne vært et sted hvor du har følt deg inderlig velkommen. Jeg har et helt avslappet forhold til døden, og jeg er overhodet ikke redd. Jeg har lest om mange nær døden-opplevelser, og tilfeller hvor en har lagt for døden og begynt å snakke med døde som "kommer for å hente". Døden kommer til alle, den er noe som hører livet til. Jeg er helt avslappet på det temaet

[Atea]

Vi visste ikke noe fra før vi ble unnfanget, og vi kommer tilbake til samme sted. Der vi kom fra. Det er fred. alt er kjærlighet.

Men innrømmer at det hender tanken på alle jeg har mistet, om de har fred, hva de følte før de døde osv, gjør at jeg får dødsangst. Men det går over.

Jeg tror angsten for å dø handler mye om instinktet for å overleve som art. Pluss angst for det ukjente.

Endret 23. mars 2015 av Atea

[Gjest Lino]

Vi visste ikke noe fra før vi ble unnfanget, og vi kommer tilbake til samme sted. Der vi kom fra. Det er fred. Og hvis jeget forsvinner, vil det ikke gjøre noe siden alt er kjærlighet.

Men innrømmer at det hender tanken på alle jeg har mistet, om de har fred, hva de følte før de døde osv, gjør at jeg får dødsangst. Men det går over.

Jeg tror angsten for å dø handler mye om instinktet for å overleve som art.

Det har du nok rett i ja. Hadde arten vår ikke vært så livredde for å dø som vi er, hadde vi nok aldri kommet dit vi er i dag. Er nok ganske så nødvendig med dødsangst, slik at vi ikke bare hopper utfor en klippe fordi det virker interessant. :

[Snof]

Å tenke på døden er ikke noe jeg gjør til vanlig, det er sjeldent, men når jeg gjør det ordentlig/skikkelig, der det blir emosjonelt, så blir jeg faktisk redd. Tanken på å ikke eksistere, å opphøre, er en skummel tanke. Prøver å overbevise meg om at jeg må bare sette mer pris livet her og nå. Richard Dawkins hører så fornuftig ut når han snakker om dette. Har jeg nok en godt over gjennomsnittlig frykt for døden.

Skal sies at noen en gang sa til meg at evigheten er mer skummel enn døden. Det ga meg faktisk litt annet perspektiv, da jeg ikke er fullstendig overbevist

Endret 27. mars 2015 av Snof

[Lutetium 71]

Det har du nok rett i ja. Hadde arten vår ikke vært så livredde for å dø som vi er, hadde vi nok aldri kommet dit vi er i dag. Er nok ganske så nødvendig med dødsangst, slik at vi ikke bare hopper utfor en klippe fordi det virker interessant. :

Det er vel heller omvendt. Det er på grunn av den høye intelligensen mennesket som art har, at vi har klart å sette hele verden på hodet (og litt utenfor også). Tanker om døden, eller bevisstheten om at man en gang kommer til å dø, er en kjedelig bieffekt av at vi er såpass intelligente som vi er. It's the curse of the large neocortex.

Kan ikke si jeg er særlig komfortabel med den som engang kommer til å skje, men det er jo egentlig akkurat slik det skal være. Hadde jeg ikke brydd meg det minste, hadde det tydet på at jeg var lei av livet.

[gutina]

Jeg har et meget avslappet forhold til døden. Jeg tenker simpelthen på hvordan det var for meg før jeg ble født. Slik er det nok å være død også. Helt overkommelig spør du meg.

[AnonymBruker]

Bortkastet å kaste bort livet sitt på å engste seg for døden. Lev mens du kan.

Anonymous poster hash: 3f27d...fb2