Forhold til mamma...

[AnonymBruker]

Når jeg leser div innlegg her, og høret litt rundt omkring ellers, får jeg inntrykk av at alle har et så veldig godt forhold til sin egen mamma. Er det virkelig sånn? Føler meg helt som et utskudd, jeg. Her begynner jeg å irritere meg over henne omtrent før vi møtes (sees kanskje 1-2 g i mnd). Det kan være små ting hun gjør, meningene hun har, måten hun snakker på...ja, alt! Egentlig små bagateller, men jeg klarer ikke å la være å irritere meg. Nå bunner nok kanskje en del av irritasjonen i at vi for en tid tilbake hadde en ganske alvorlig konflikt, hvor jeg mener at hun var helt irrasjonell (og det har jeg full støtte på, både fra mine søsken og min far), men selv uten denne konflikten hadde kjemien vært dårlig, tror jeg. Vi har lite å snakke om. Samtalene blir på "vær og vind"-nivå, men jeg henvender meg sjelden til henne for å snakke om mer dype tema. Ringer henne er par ganger i uka for høflighets skyld, da. Når vi er sammen, foretrekker jeg at barna mine er med, for da kan vi liksom konsentrere oss om dem. Tror nok hun føler på mye av det samme og at hun synes det er leit, men det er vanskelig å gjøre noe med. Er jeg den eneste som har det sånn, eller??

Anonymous poster hash: 6998c...4be

[AnonymBruker]

Du er dessverre ikke alene om å ha det sånn.. Jeg har et anstrengt forhold til mamma. 

Anonymous poster hash: bb675...2ad

[Berit]

Jeg har og vanskelig forhold til mamma. Men mamma har et godt forhold til meg, så det er jo bra.

Endret 1. august 2015 av Berit

[Florence]

Jeg har et forholdsvis godt forhold til mamma, men hun har aldri vært den jeg har kommet til med mine problemer. Hun er alkoholiker (godt fungerende sådan), men da jeg var yngre var det klart problematisk så jeg har vanskelig for å se henne som en ordentlig forelder slik som pappa alltid har vært. Snakker ikke med henne, eller pappa for den saks skyld, noe mer enn et par ganger i måneden. Slik har det alltid vært, og jeg trives med den selvstendigheten.

[Berit]

Jeg er godt voksen nå, men kan heller ikke ta opp problemer med henne. Da tar hun det opp verre enn det er. Og det blir bare enda vanskeligere. Men lærte meg jo etterhvert at det var mange ting det var best å la være å si til henne.

[AnonymBruker]

Du er ikke alene. Her er mamma så til de grader en enorm skuffelse at jeg vurderer å kutte kontakten helt. Det fordi hun nå ikke bare til stadighet skuffer meg ved å gifaen, men nå også barna mine. Det er veldig sårt å se hvordan de små blir lei seg når hun gjentatte ganger avviser dem.

Anonymous poster hash: 976b7...12a

[AnonymBruker]

Har heller ikke et godt forhold til min mor, hun er veldig sta, og skal alltid ha rett uansett hva det gjelder. Det er veldig slitsomt. I tillegg har hun vært veldig stygg mot min far og min stemor når jeg var yngre som har gjort at jeg ikke greier å forholde meg til henne noe særlig. Har derimot veldig godt forhold til min far og stemor.

Anonymous poster hash: 63685...535

[AnonymBruker]

Du er ikke alene, nei....

Mamma spiser meg nærmest opp, og ringer meg hver dag. I utgangspunktet ikke noe galt i det, men om hun ikke får tak i meg så ringer hun ungene eller mannen min. Har til og med ringt naboene våre om hun ikke får tak i oss!!!!! Det er aldri noe spesielt, skal alltid 'bare slå på tråden'. Klager også over at ingen ringer henne, men som jeg sier: det rekker jeg jo ikke, for du ringer jo alltid!! Når hun ringer så har vi ingenting å prate om. Det skjer liksom ikke så mye fra dag til dag.... Og når jeg ymter frempå om det, eller ikke er så imøtekommende så blir dama drit sur! Hun spør og graver om alt mulig; hva vi skal ha til middag, har jeg snakket med faren min i det siste, når traff jeg søsknene mine sist..... Hvis vi ikke er hjemme når hun ringer så spør hun hvor vi er, hvor lenge vi skal være der osv osv. Dessverre så kjører vi forbi henne når vi skal hjem til eget hus og da kan hun ringe, før vi er ute av bilen, og si: var det dere som kjørte forbi?? Hun har mann og hunder, men jobber ikke lenger. Skranten helse. Men allikevel....get a life!! Vet jeg høres negativ ut, men jeg har ikke behov for å prate med henne hver dag. Og for mannen min så begynner det å bli et problem at hun skal ha kontroll på oss til enhver tid. Vi er voksne mennesker i 40-åra. Han føler det går utover vårt samliv.

Har prøvd å ta det opp med henne, men da klikker hun og sier at 'hun kan ikke si noe hun. Eller gjøre noe. Alt er galt'!! Og så griner hun og sier at : dette har ikke jeg helse til!

Aaahhh.....

Så nei, ts, du er ikke alene😊

Anonymous poster hash: 70131...d24